Magma topp logo Til forsiden Econa

Jørgen Randers er professor ved Institutt for offentlige styringsformer ved Handelshøyskolen BI. Handelshøyskolen BI har på oppdrag fra Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO) utviklet «Fremtidsbilder 2030 for Norge i en global verden» til NHOs årskonferanse 2007. For å utvikle fremtidsbildene har BI satt sammen et tverrfaglig team av forskere. Denne artikkelen inngår i rapporten «Norge i verden: Fremtidsbilder 2030», utgitt av Handelshøyskolen BI.

Arne Jon Isachsen er professor ved Institutt for samfunnsøkonomi ved Handelshøyskolen BI

Fremtidsbilde 2030: Er verden flat? Drivkrefter og spilleregler

Vi peker på to sannsynlige globale trendbrudd før 2020, drevet frem av gryende endringer i holdninger hos folk flest: • større motstand mot økende inntektsforskjeller – med påfølgende reaksjon mot globalisering • økende redsel for raskt tiltakende klimaendringer – med påfølgende reaksjon mot utslippene av klimagasser.

Som en følge av utviklingen frem mot og etter disse trendbruddene, vil bedriftene møte ulike og varierende rammevilkår i ulike land i årtiene fremover.

Forskjellene mellom land vil bli større når det gjelder:

  • varepriser (toll og subsidier)
  • energipriser (med og uten CO2-rensing)
  • karbonpriser (det vil si adgangen til å slippe ut klimagasser)

Til slutt vurderer vi om personlige utslippskvoter kan bli en overraskende felles løsning på dagens fordelings- og klimaproblem.

Hva skjedde med verdenshandelen?

Sett fra 2030

Vel ankommet til 2030 er det lett å se utviklingen i trendene i den globale arbeidsdelingen i tiden etter 2006. Først en ytterligere spesialisering med tilhørende økende handel. Deretter en klar dreining i proteksjonistisk retning. Mot slutten av perioden fant man frem til en omforent løsning der det ble tatt rimelig hensyn både til ønsket om en jevnere inntektsfordeling og til behovet for et renere miljø. Forholdene ble dermed lagt til rette for ny vekst i det internasjonale varebyttet.

Fortsatt spesialisering og arbeidsdeling preget den første tiden frem mot 2015. Den internasjonale handelen økte. Handel i oppgaver («trade in tasks») ble stadig viktigere, snarere enn handel i ferdige produkter. Med et globalt perspektiv ble logistikk og system for kanalisering av komponenter viktig. Man snakket ikke lenger om multinasjonale selskaper med klart definerte moderland, men om «globally integrated enterprises» med hele verden som hjemmemarked for produksjon så vel som for salg.

Kina og India fortsatte sin fremgang. Kina overtok stadig mer av den globale komponent- og vareproduksjonen. Med 200 millioner kinesiske bønder med altfor lite å gjøre i 2006, varte det helt frem til 2020 før ufaglært kinesisk arbeidskraft fikk et lønnsløft med tilhørende markant økning i levestandard. «Kina er ikke rikt før bonden har det bra,» heter et gammelt ord. Det var først ved inngangen til 2020-årene at Kina endelig begynte å nærme seg rikdom, definert på denne måten.

India benyttet tiden godt til å utvikle stadig nye tjenester som kunne overføres elektronisk. Og mange fattige mennesker ble løftet ut av armod. Urbaniseringen fortsatte, både i Kina og i andre fremvoksende økonomier. 10–12 millioner kinesere flyttet hvert år inn til byene. I løpet av 25 år steg urbaniseringsgraden i Midtens rike fra 40 til 60 prosent.

Stigende irritasjon over økende inntektsforskjeller

Doblingen av verdens samlede arbeidsstokk (Kina, India og tidligere Sovjetunionen kom inn på banen) bidro til at store grupper ufaglærte arbeidstakere i de etablerte markedsøkonomiene ble tapere i lønnskampen. For den jevne arbeidstaker forble lønnsnivået lavt. For dem med kunnskaper og ferdigheter som markedet etterspurte, var imidlertid lønnsutviklingen meget gunstig. Dette ga økende forskjeller lønnsmottakere imellom. Også variansen i gjennomsnittsinntekt mellom land økte.

Samtidig kunne kapitalistene håve inn en stadig større del av verdiskapningen. Økende mobilitet av kapital over landegrensene, kombinert med billig arbeidskraft og skattekonkurranse mellom land for å få nyetableringer, ga stadig nye rekorder på verdens børser. Mange risikovillige eiere av egenkapital økte sin formue. Det gjorde børsspekulanter også. For arbeidstakere og långivere var utviklingen langt mindre positiv.

For å unngå at mange lønnsmottakere skulle ende opp som tapere, ble det satset kraftig på høyere utdannelse. Men dette mislyktes. Evner og talent var ujevnt fordelt i befolkningene. Den teknologiske utviklingen gjorde at disse iboende forskjellene slo sterkere ut enn før. Vi så det allerede i 2006. Da betalte Boston Consulting Group (BCG) i Norge 600 000 kr i årslønn for nyutdannede siviløkonomer, mens staten bare betalte det halve. Nå i 2030 skjønner alle at BCG var lure – talenter er verdt sin vekt i gull. Nå er staten i Norge kommet etter. Karrierestigen i det offentlige er blitt nesten like bratt som i det private næringsliv, med tilhørende store lønnsforskjeller.

Medianinntekten i USA sto på stedet hvil selv om BNP vokste med tre prosent per år. Det ble stadig flere fattige i USA. «Melting pot» fungerte dårligere. Latinamerikanerne dannet sine egne, lukkede områder der spansk var det eneste språket som gjaldt. Konflikten mellom arbeid og kapital strammet seg til.

Opprør mot frihandelen

Med denne klare tendensen til at vinnerne tok hele potten, ble en gryende uvilje mot handel og internasjonal arbeidsdeling etter hvert til et skred. Velgerne erklærte: Vi vil ikke mer!

  • Vi vil ikke at industriarbeidsplasser skal forsvinne til Kina.
  • Vi vil ikke at kapitalistene skal kunne flytte kapitalen fritt og dermed unngå skattlegging.
  • Vi vil ikke ha omstillinger i jobben annenhver uke.
  • Vi vil ikke – på liv og død – ha større kake når det bare betyr at de store stykkene stadig blir større og de mindre stadig mindre.

Motstanden mot globaliseringen økte. De fordelingsmessige konsekvensene av en stadig friere verdensøkonomi skapte reaksjoner i proteksjonistisk retning.

Forhandlingene under Doha-runden (om handelshindringer) ble avsluttet med et nødskrik i 2010. Hillary Clinton, Ségolène Royal, Angela Merkel og Sonja Ghandi – statssjefer i henholdsvis USA, Frankrike, Tyskland og India – måtte legge all sin tyngde i vektskålen for å få det til. Men proteksjonismen, som allerede den gang var klart på fremmarsj, gjorde at Doha-runden fort gikk opp i limingen. Rundt 2015 så man klare tegn til:

  • økt toll og andre handelshindringer
  • sterke begrensninger på flytting av kapital mellom land
  • sterkere skattlegging av kapitalen

Med resultat som forventet:

  • synkende økonomisk samkvem over landegrensene
  • redusert økonomisk vekst
  • jevnere fordeling
  • nye spenninger mellom land og innen land

Og frem mot 2020:

  • konkurrerende devalueringer
  • varierende inflasjon mellom land
  • større ustabilitet i renter og valutakurser

Frykt for klimaforandringene

Opprøret mot globaliseringen kom sammen med et annet folkeopprør: Kravet om sterke klimatiltak veltet frem i slutten av 2010-årene. Stadig flere velgere ble skremt av uforutsigbare klimaendringer i nærmiljøet. De engstet seg over alt fra springflo og flom, tørke og avlingstap, til nye innsektsangrep og utdøende arter. Da nyheten om at 43 000 personer i Spania døde under en intens hetebølge, hvorav flere nordmenn i området rundt Alicante, ble klima et hett tema også hos oss. New Zealand var tidligere ute. Da man tok imot de siste innbyggerne fra øystaten Nauru, før havet skyllet over øyene, gikk det opp for folk at nå måtte noe gjøres.

Deler av den politiske eliten og næringslivseliten prøvde å opprettholde status quo. Men etter hvert ble presset fra engstelige velgere så stort at arbeidet med å redusere de menneskeskapte klimagassutslippene endelig kom i gang.

Omslaget kom først i de landene og områdene der de tidlige effektene av klimaendring var ensidig negative, som i øystater som var utfordret av stigende havnivå, og i Australia, hvor man allerede tidlig ble skremt av mangeårig tørke. Etter hvert som konsentrasjonen av klimagasser i atmosfæren steg, ble man stadig reddere for hva dette ville lede til – også på sikt – gitt at gassen forblir i atmosfæren i minst 100 år.

Men i Norge kom omslaget sent. I første omgang frydet nordmennene seg over de tidlige virkningene av klimaendring; deilige og varme somrer, mindre fyring, mindre snømåking, raskere skogvekst og større vannkraftproduksjon. Det forble vanskelig å få solid politisk støtte for klimatiltak – folk simpelthen elsket klimaendringene! Med nær fire grader Celsius over normalen i 2014 burde nordmennene ha vært livredde. Men i stedet feiret man de rekordhøye temperaturene, både i pressen og på nettet! Og næringslivet var med på galeien: Dette ga jo hyggelige og stabile rammebetingelser – ingen CO2-avgift, intet kjøp av utslippskvoter.

Heldigvis var det annerledes andre steder. Vår nylig avdøde venn, guvernør Arnold Schwarzenegger i California klarte allerede i 2006 å få tverrpolitisk enighet om raske kutt i Californias klimautslipp innen 2020. Californierne var allerede da blitt skremt av klimaeffektene: Flere skogbranner rundt filmstjernenes hjem i Hollywood, sommertørre elver fordi isbreene i The Rockies smeltet, og høye regninger for air condition når sommervarmen steg et par grader.

Forsinkede klimatiltak

Med 185 deltakende land i Kyoto-prosessen var det vanskelig å enes om en global og ansvarlig klimapolitikk. Og i mellomtiden fortsatte temperaturen å stige. Men stadig flere land tok tak i problemene på egen hånd. De iverksatte tiltak for å redusere egne klimautslipp, uavhengig av hva andre land foretok seg.

Næringslivet og fagbevegelsen sto ofte skulder ved skulder i sin motstand mot en slik politikk, som jo både kostet penger og svekket konkurranseevnen. Og noen bedrifter forble seg selv nærmest. De flyttet sine anlegg til land med lempeligere regelverk for utslipp. Men de fikk av og til problemer med hjemmemarkedet. Folk skjønte hva som foregikk, og ville ikke ha noe med bedriften å gjøre; lave priser og høy kvalitet til tross.

Summen av det hele var, som vi vet, at mottiltakene kom for sent og var for svake. Resultatet ser vi rundt oss i dag i 2030: Et ustabilt og uforutsigbart klima, høye forsikringspremier for naturskader, kraftig utbredelse av verdens ørkener, og kraftig krymping av isbreer og is ellers på Grønland og i arktiske områder. Mange av dagens gamle beklager nå i 2030 at de ikke så tegnene tidligere og tok dem på alvor. Særlig 1968-generasjonen har tatt det tungt. Mange av dem svømmer i en sjø av selvbebreidelse.

Den trege reaksjonen i Norge førte til at vi ga fra oss muligheten til å bli ledende i ny teknologi for CO2-håndtering, akkurat som da danskene tok hegemoniet på vindkraftsiden i 1990-årene. Som følge av vedvarende stillstand i forhandlingene mellom staten og energiindustrien i 2010-årene, kom kongeriket aldri med i den rivende utvikling av CO2-fangst og lagring fra gass- og kullkraftverk (såkalt CCS – «carbon capture and storage»). Nå – i 2030 – utgjør denne sektoren én prosent av verdens BNP. Den sysselsetter rundt 30 millioner arbeidstakere. Uten betydelige teknologigjennombrudd i denne sektoren ville miljøsituasjonen i dag ha vært atskillig mer bekymringsfull. Hver dag blir atmosfæren spart for millioner av tonn av CO2.

Alle nye og mange gamle kull- og gasskraftverk slipper nå ut kun en brøkdel av den CO2 de ellers ville ha spydd opp i atmosfæren. Resten fanges opp, komprimeres og lagres på 800 meters dyp under jorden – i gamle gass- og vannførende lag. I alle rike land nærmer man seg i 2030 slutten av arbeidet med å ettermontere renseanlegg på de gamle kraftverkene som ikke er utfaset.

En velordnet overgang til klimavennlig energi for all verdens folk er i hovedsak avsluttet. Tre elementer har stått sentralt:

  • Systematisk energiøkonomisering
  • Satsning på fornybar energi
  • Systematisk CO2-fangst og lagring

Kvotehandel som omfordelingsmekanisme

I begynnelsen av 2020-årene fikk man på plass et internasjonalt og rettferdig system for handel med utslippskvoter. Det tok ti år med forhandlinger. Prinsippet som til slutt vant frem, er vakkert i all sin enkelhet:

Alle mennesker er skapt like. Alle mennesker skal ha rett til å slippe ut like mye CO2 og andre klimagasser.

Samlet utslipp bestemmes hvert år av FNs klimapanel. Det gir kontroll på globalt nivå. De personlige utslippskvotene kan selges og kjøpes i et globalt marked, med kontant oppgjør garantert av et FN-basert clearinghouse.

Når hvert enkelt land fikk tildelt utslippskvoter proporsjonalt med antall innbyggere, kom de rike landene, som har langt større utslipp av klimagasser per hode enn fattige land, i en vanskelig situasjon. For i stor grad å kunne holde fast på sin «energitunge» levestandard måtte rike land kjøpe utslippskvoter fra fattige land. De rike ble litt mindre rike. Og de fattige litt mindre fattige.

I starten skjøt kvoteprisene kraftig i været. Det satte i realiteten en stopper for mye CO2-intensiv aktivitet. Men samtidig ble det etablert et voldsomt økonomisk insentiv for å finne CO2-effektive måter å drive virksomheter på. Etter noen år førte den teknologiske utviklingen kombinert med atferdsendring i de rike land, til synkende etterspørsel etter utslippskvoter. Kvoteprisen sank, og den globale omfordelingsmekanismen som dette systemet innebar, fikk mindre betydning. På det meste nådde kvotehandelen opp i et beløp som tilsvarte en halv prosent av den rike verdens BNP. Det er betydelig mer enn hva u-hjelpen ved starten av århundret utgjorde.

Kvoteprisens øvre tak

Selv om kvoteprisen midlertidig ble svært høy, visste man at prisen for «retten til å forurense» på lang sikt ikke kunne overstige kostnaden for CO2-rensing av kullkraftverk. For ingen vil kjøpe en utslippskvote for mer enn hva det koster å bygge et anlegg for CO2-fangst og lagring i tilknytning til fossilt fyrte kraftverk. Etter 2015 kom det fortgang i arbeidet med rensing av de tusenvis av kullkraftverk som da fantes. For nye verk var det et ufravikelig krav om ren teknologi.

Da det internasjonale kvotesystemet først var på plass, med tak for samlede utslipp, kom utviklingen inn på et godt spor. Klimautslippene gikk dramatisk ned. Men her var mye å ta igjen. Og fortsatt strever verden med et vanskelig klima. Om man imidlertid hadde tatt Stern-rapporten av 2006 på alvor og iverksatt tiltak som der ble foreslått, ville klimaproblemene nå i 2030 vært ganske annerledes og beskjedne. Kostnadene ved å handle raskt ville også vært beskjedne – med en regning på maksimalt én prosent av verdens BNP eller tre–fire måneders vekst i den globale produksjonen.

Ved at de globale fordelingsproblemene et stykke på vei ble løst ved omsetning av retten til å forurense, stanset utviklingen i proteksjonistisk retning opp. De siste fire–fem årene frem mot 2030 har utviklingen vært i motsatt retning med gradvis nedbygging av tollmurer og andre former for handelshindringer. Det hele minner litt om de uskyldige 1950-årene.

Tilbake til 2007:

Næringslivets rammebetingelser

Den utviklingen vi har skissert i det foregående, vil lede til større ulikheter mellom landene. Vi ser ikke noen entydig og klar konvergens i rammebetingelser for næringsvirksomhet over land. Ønsket om «level playing field» vil forbli nettopp det – et ønske.

Dette er enklest å se når det gjelder karbonprising. Dersom vi får rett i at forskjellige land vil beslutte seg for ensidige og store kutt i klimautslippene på forskjellige tidspunkt (som i sin tur bestemmes av når velgerne i landet virkelig blir nok skremt av klimaendringene), vil prisen på karbonutslipp variere mellom land. Utviklingen her vil innebære et betydelig element av usikkerhet.

Tilsvarende vil bedrifter i ulike land stå overfor ulike energipriser. Subsidier til kraftkrevende industri vil variere (jf. debatten om kraftpriser til norsk industri). Noen land vil gi støtte til utvikling av rene energikilder (jf. solpanel fra REC), mens andre vil legge vekt på energi fremstilt av biologisk materiale (jf. satsingen på bioetanol i Sverige). Oljeprisene vil fortsatt variere mye. Hva slags energi man skal satse på, og hvor man bør legge en energikrevende, karbonintensiv bedrift, er ikke lett å vite.

Ikke bare klimautfordringen, men også den økende motstanden mot globalisering vil gjøre situasjonen uoversiktlig for næringslivet. Motstanden, som typisk vil komme fra arbeidstakere i «utsatte» bedrifter, vil kunne føre til oppbygging av tollmurer og andre hindre for økonomisk samkvem mellom land. Rammeverket i WTO sprekker. I tillegg vil ulike former for subsidiering (for eksempel av skipsverft) presse seg frem i mange land. En voksende skog av mer eller mindre åpenbare støttetiltak vil gi et grumsete og uoversiktlig bilde av produksjonskostnadene ulike steder på kloden.

For bedrifter som fokuserer på det innenlandske markedet, vil toll og andre handelshindringer gi nye muligheter. Imidlertid må forbrukerne betale mer når tiltak som gir redusert internasjonalt varebytte, settes i verk. På den annen side kan mang en forbruker – i egenskap av arbeidstaker – se seg tjent med en viss avdempning av en ubehagelig sterk internasjonal konkurranse.

Dersom begrensninger i kapitalens internasjonale mobilitet iverksettes, vil myndighetene få bedre kontroll over valutakursen. Det er mulig å tenke seg en tilbakevending til 1930-årenes konkurrerende devalueringer med sterk voksende motstand mot frihandel. Næringslivets valutamessige rammebetingelser blir usikre.

Det er også vanskelig å ha sikker kunnskap om utviklingen i prisen på arbeidskraft. Ufaglærte og arbeidsvillige folk i fremvoksende økonomier vil øve et vedvarende press nedover på lønnen for tilsvarende arbeidskraft i de rike landene. Men arbeidskraft hos oss som er komplementær til hva u-landene kan tilby, vil oppleve økt etterspørsel og bedre avlønning.

På noen områder ser vi allerede nå et globalt arbeidsmarked vokse frem. Visse typer skipsingeniører i Kina har i dag kanskje en fjerdepart av lønnen for tilsvarende arbeid i Vest-Europa. Men de hadde bare ti prosent av vesteuropeisk lønn for noen få år siden. Om fire til fem år vil lønnen i Kina kanskje ha økt til omtrent halvparten av vestlig lønnsnivå. For fremoverskuende bedrifter blir det ikke enkelt å gjette på lønnsutviklingen i ulike land for ulike typer arbeidskraft. På toppen kommer fagbevegelsens krav om beskyttelse av bedrifter og arbeidsplasser.

Bildet vil slett ikke være oversiktlig. Verden vil slett ikke være flat. I alle fall ikke for dem som faktisk har tenkt seg ut i den.


© Econas Informasjonsservice AS, Rosenkrantz' gate 22 Postboks 1869 Vika N-0124 OSLO
E-post: post@econa.no.  Telefon: 22 82 80 00.  Org. nr 937 747 187. ISSN 1500-0788.

RSS