Magma topp logo Til forsiden Econa

Halvor Fjermeros er journalist i Klassekampen

Globalisering - en realitet eller bare et ord?

Er globalisering et anvendelig eller ubrukelig begrep når en skal analysere vår tids økonomiske og kulturelle utvikling? Det er temaet Sven Bislev tar opp til drøfting i boka En ny og større verden?, der han forsøker å portrettere noen av globaliseringens ansikter.

Under et seminar om Asia-krisa i regi av Universitetet i Oslo i fjor vinter, altså et halvår etter at den thailandske valutaen sommeren 1997 raste og satte i gang en dominoeffekt av valuta- og finanskriser i hele den østasiatiske regionen, kastet en av de ledende økonomer i Det kongelige norske finansdepartement seg inn i debatten om krisas årsaker og framtoning. Hans reservasjonsløse påstand var at den investeringsboom og industrialisering av Øst- og Sørøst-Asia vi har vært vitne til de seinere tiår, var en nøyaktig parallell til den økonomiske oppbygging som fant sted i det krigsherjete Vest-Europa etter 2. verdenskrig, med stikkord marshallhjelp.

Tross tilbakeslag er dette den eneste vei å gå fram mot global velstand og sivilisasjon for underutvikla land, lød byråkratens budskap i mine ører.

På den tida, for vel halvannet år siden, fyltes norske og vestlige media av kommentarer som framholdt hvor viktig det var at østasiatiske børser måtte få økt «transparens». Disse lands banker og finansinstitusjoner måtte underlegges «demokratisk kontroll» for på den måten å motvirke den «kompiskapitalismen» (av det engelske «crony capitalism») som mange av de aktuelle land lå under for.

Nå, vel halvannet år seinere, synes det som om slike begreper er blitt irrelevante i forsøkene på å analysere krisa. Nå er det større ord som brukes i media, ord som forsøker å beskrive finansbobleøkonomi, turbokapitalisme og det uforutsigbare ved dagens internasjonale økonomi. Det skjer altså noe med borgerlighetens bevissthet og ønsket om å utvide erkjennelsen av hva slags verden vi lever i. Den lar seg ikke beskrive innenfor rammene av demokratisk/ ikke-demokratisk, ei heller som en parallell til den europeiske gjenreisning under USAs domene etter krigen. Noen, stadig flere, har valgt å bruke ordet globalisering om det fenomenet vi diskuterer her. Og temmelig mange skriver bøker over dette emnet, som de seineste par år nærmest har oversvømt bokmarkedet.

DE RIKES FRIHET, DE FATTIGES FENGSEL

Mine tenåringsdøtre drar på toukers vinterferie til Thailand, jeg sjøl og yngstedatter på femten drar på treukers påskeferie til Mosambik, og - som om ikke det skulle være nok - reiser jeg på utvida juleferie til Den dominikanske republikken. I Santo Domingo lærer vi karibiske kokekunster og drar hjem til Norge for å praktisere den nyvunne kunnskapen i eget kjøkken. Har dette noe med globalisering å gjøre?

Jeg kom på disse eksemplene da jeg leste innledningskapitlet til den danske politologen Sven Bislev i bokaEn ny og større verden - Globaliseringens ansigter (utgitt på forlaget Fremad, kjøpt på den mangslungne lille Tronsmo bokhandel i Oslo). For Bislev griper nettopp fatt i den norske «debatten» om globalisering som begynte med at Anne Enger Lahnstein i Dagsavisen sommeren 1998 argumenterte mot globalisering som negativt for miljøet, demokratiet og det sosiale system. Det var da SVs Erik Solheim kom trekkende med de sedvanlige japanske biler, kinesiske restauranter, pizzaer og Internett for å begrunne hvorfor globaliseringsutviklinga er uavvendelig - og ei spennende utfordring.

Et par runder med replikkordskifte følger. «Og så kommer debatten ikke så meget længere,» noterer Bislev om naboen i nord. Og debatten var ikke kommet et skritt lenger om jeg med begeistring hadde brakt til torgs familiens reiseiver for å bevise hvor globale «vi» er blitt. Hvis min families globetrotteri skulle vise noe nytt, måtte det være at til og med relativt ubemidlete mennesker som meg og mine kan skumme fløten av en verdensøkonomi med skrikende forskjeller i levestandard. I beste fall kan det bidra til å bygge opp under tesen som Zygmunt Bauman skapte i bokaGlobalization: The Human Consequences i 1998. Der hevder han at globalisering betyr frihet for de rike og fengsel for de fattige. De ressurssterke kan bevege seg fritt, mens de fattige nektes retten til å bli hvor de helst vil være. Det er Bislev som siterer i boka si, i ett blant mange forsøk på å referere og drøfte definisjoner av begrepet globalisering.

Men først litt kaldt vann i blodet på de mest historieløse brushoder: «Handelen over landegrensene er ikke større i dag enn den var for hunder år siden - sett i forhold til nasjonalproduktet.» For det er stadig innen de enkelte regioner at det meste av handelen foregår. «De europeiske lands enorme utenrikshandel - opptil 60 prosent av nasjonalproduktet handles med utlandet - foregår for over halvpartens vedkommende innen EU. Det er kan hende internasjonalt, men 'globalt' er det neppe,» skriver Bislev, som spør om det ikke er nyttig å skille mer mellom globalisering og regionalisering i debatten.

Et annet forvirrende eller vikarierende «debattmotiv» er de økonomisk-ideologiske: «Mange av de ting som trekkes inn i debatten til fordel for det ene eller det andre synspunkt, er feilanbrakte og handler ikke om globalisering, men om nyliberal ideologi (for eksempel når det hevdes at staten ikke må regulere økonomien) ...» Bislev aksepterer sjølsagt at globalisering kan brukes på de foreteelser som betyr at grenser og hindringer oppløses, og at nye fellesskap over landegrenser tilbys. Men alt dette har sine unntak, lokale variasjoner og begrensninger. «Kun drivhuseffekten - det minst populære globaliseringsfenomenet av alle - er altomfattende, altgjennomtrengende global,» skriver Bislev med ironisk undertone før han gir en definisjon, eller en «meget generell tankemodell»: «Globalisering består i at teknologiske, økonomiske, politiske og kulturelle utviklinger påvirker nasjonalstaten på en måte som gjør at det inngår en del større sammenhenger.»

FRA WESTFALERFREDEN TIL KOSOVOKRIGEN

Et viktig anliggende for forfatteren er å drøfte nasjonalstatens utvikling i dag. Han tar utgangspunkt i ideen om den suverene nasjonalstat, som han mener nådde sitt høydepunkt, internasjonalt sett, under den kalde krigens tid. Det skyldtes den uforsonlige motsetning som fantes mellom to hegemoniske makter, med det fravær av felles normer for mellomstatlig omgang det medførte.

Men suverenitetsbegrepet har sin opprinnelse helt tilbake til Trettiårskrigen, da protestantiske og katolske fyrster som ikke anerkjente hverandres ideologiske grunnlag, ville unngå innblanding. Det var Westfalerfreden av 1848 som fastslo eller forutsatte at fyrstene skulle anerkjenne hverandres eksistens og de andres rett til å skape egne regler innen sitt territorium, og som skulle ordne deres mellomværende ad diplomatisk vei, skriver Bislev. 300 år seinere lå mye av dette tankegodset under da suverenitetsprinsippet tok form som en sentral del av FNs regelverk, vel å merke sammen med viktige prinsipper om menneskelige rettigheter.

Under «Den nye verdensorden», først lansert som begrep av president Bush under Golfkrigen, kom menneskerettigheter stadig oftere inn som begrep, nærmest som erstatning for det tidligere honnørordet sosial likhet. «Menneskerettigheter er mer individuelle og passer bedre for vår tids postindustrielle, ikke så kollektive måte å tenke på,» skriver Bislev, som ikke har fått med seg vårens NATO-krig i Kosovo før boka gikk i trykken. Men argumentene hans står seg enda bedre etter den krigen, for aldri har vel menneskerettsretorikken hatt så stor omdreiningshastighet som da - og nå. Og selve suverenitetsbegrepet ble - uavhengig av hva en måtte mene om Milosevic & Co. - trampa under jernbeslått fot av NATOs generaler, sanksjonert gjennom Rambouillet-avtalens diktat. Så her er vi framme ved vesentlige sider av det politiske - og militære - rammeverk som hører med i bildet når en skal beskrive vår globaliserte samtid.

Finnes det så et alternativ til dagens stat? Nei, mener Bislev, som blankt avviser alle ideer om at markedet «kan styre seg sjøl»: «I globaliseringens tidsalder får staten i en bestemt forstand også mer økonomisk betydning enn før» - f.eks. gjennom den nasjonale industripolitikkens, utdanningskvalitetens og forskningens stigende betydning. Og framfor alt gjelder det statens rolle i velferds- og fordelingspolitikken. Det siste vier Bislev et kapittel, der han blant annet går inn på sosiologen Anthony Giddens bøker, som ligger til grunn for det britiske arbeiderpartiets nye kurs under Tony Blair - «den tredje vei». Bislev hevder, som rett er, at de nordiske sosialdemokratier har praktisert denne «veien» lenge før Blair skapte ideologi ut av den, vel å merke etter at Thatcher hadde gjort grovarbeidet med å skjære vekk velferdsstatens «daukjøtt». Skrekkvisjonen av den britiske og amerikanske utvikling ligger i en velferd som mer og mer er prisgitt rike menneskers veldedige sinnelag. Det fantes i fjor 170 milliardærer i USA, men kun et par var aktive filantroper (hvorav George Soros, som jeg avla en visitt i forrige nummer av Magma, var én). «I Silicon Valley vil bedriftene heller støtte hospitser for kjæledyr enn områdets fattige mennesker,» skriver Bislev, som konkluderer på dialektisk og utfordrende vis: «Den tredje vei er tenkt for og av moderne, utdannete mennesker i en postindustriell kultur og med postindustrielle problemer og behov. For deres foreldre kommer den for tidlig - for deres barn sannsynligvis for seint.»

HVA KALLER VI SAMTIDA?

«Det nye samfunn som er i ferd med å dannes med utgangspunkt i globaliseringen, er dårlig forstått. Den nye epoke har ennå ikke funnet sin sosiologi og sin filosofi,» skriver forfatteren avslutningsvis, etter igjen å ha beveget seg innom emner som ny teknologi, kulturforskjeller og det lokale versus det globale som en motsetning som går igjen i alle disse relasjonene.

Han avviser Francis Fukuyamas utsagn om «historiens slutt», men tilføyer:

Liberalismens seier er udiskutabel - kun hardkokte benektere og sammenbitte ideologer kan i dag hevde troen på en sosialisme som ikke er en solidarisk omringing av en liberalistisk kulturkjerne. Men at historien ikke slutter av den grunn, skyldes nettopp at historien ikke bare er filosofi og abstrakte prinsipper. Den er også blod, svette og tårer, aids- og datavirus, forurensning og fastgrodde fascister.

På allsidig vis belyser Bislev den mangefasetterte virkeligheten som omgir mennesker i dagens verden, mens han skreller vekk propaganda og vrangforestillinger omkring vår egen samtid. Hva vi kaller denne samtida, er jo et kjernespørsmål for boka: «De fleste vil kalle det nye vi opplever, et globalisert samfunn. Ikke 'globalt', for det leder tanken hen på noe som i bokstavelig forstand omfatter hele kloden. (...) Det er åpenlyst at store deler av kloden ikke er innlemmet i globaliseringen. Derimot 'globalisert' fordi de avgjørende deler av samfunnet, de deler som peker framover og dominerer, er under innflytelse av det en med Delapierre (1996) kan kalleglobaliseringens to elementer:

  • En internasjonalisering av økonomiske aktiviteter som ikke ser ut til å ha noen grenser, og som har transnasjonale selskaper som de viktigste aktører - og
  • den større betydningen av kunnskap i økonomien - teknisk og sosial kunnskap og effektiv kommunikasjon.»

Sven Bislev har lagt fram momenter for en videre diskusjon. Og vi kan si: «Kjør debatt!»


© Econas Informasjonsservice AS, Rosenkrantz' gate 22 Postboks 1869 Vika N-0124 OSLO
E-post: post@econa.no.  Telefon: 22 82 80 00.  Org. nr 937 747 187. ISSN 1500-0788.

RSS