Magma topp logo Til forsiden Econa

Grønne tall under modning

Hvor går grensen for «ikke ubetydelig» påvirkning av det ytre miljø? Det nytter ikke bare å avfeie spørsmålet. Alle foretak som dekkes av regnskapsloven, må kunne avgi et svar. Alle som leser årsberetninger, vil få se resultatet. Kanskje har analytikere og aksjonærer enorme mengder uvant lesestoff i vente?

figur

Niels Eirik Nertun

Vidt tolket kan den nye regnskapsloven føre ut i det helt absurde. Riktig tolket er den fornuftig og anvendelig, sier Niels Eirik Nertun. Selv er han miljødirektør i et konsern som aldri har kunnet nekte for at virksomheten påvirker miljøet. Betydelig, til og med. I SAS-ledelsen er man vant til å besvare skarpe miljøspørsmål fra både myndigheter og menigmann. Et flyselskap kan ikke snakke bort sin egen miljøpåvirkning, verken i møte med bekymrede flyplassnaboer eller FNs klimapanel.

Men hvor går grensen mellom ubetydelig og ikke ubetydelig? Hva er så betydelig at styret skal gjøre rede for det i sin formelle årsberetning?

Nertun illustrerer problemstillingen: -- I august i år stanset SAS katamaranen som har gått mellom Malmö og København. Det er en rute som har krevd noen millioner liter drivstoff i løpet av et år. Likevel vil ikke nedleggelsen gi synlige utslag i det totale drivstoffregnskapet fra SAS. Er dette ubetydelig eller ikke ubetydelig?

Den nye regnskapsloven med skjerpede krav til foretakenes formelle miljørapportering trådte i kraft fra og med regnskapsåret 1999. SAS-styret valgte å vie «miljöarbete» tre separate sider i sin beretning for fjoråret. I tillegg er temaet integrert i andre deler av rapporten.

-- Med en vid tolkning av de nye reglene kunne vi fort endt opp med ytterligere 10--20 sider, sier Nertun. Det ville i så fall gjort «miljöarbete» til det absolutt mest dominerende temaet i styrets beretning og økt det totale sidetallet med nærmere 30 prosent.

REKLAMEBYRÅER OG PØLSEBUER

Den gamle regnskapsloven brukte uttrykketforurensning, og dermed følte svært mange bransjer seg fritatt fra kravet om miljørapportering. I regnskapsloven av 1998 leser vi derimot: «Det skal gis opplysninger om forhold ved virksomheten, herunder dens innsatsfaktorer og produkter, som kan medføre en ikke ubetydelig påvirkning av det ytre miljø.»

Dermed er det ikke lenger nok å titte ut av vinduet og fastslå at bedriften verken har piper som ryker, eller rør som renner. Innsatsfaktorer finnes i alle foretak -- produkter likeså. Årsberetningenes gamle standardformulering, «foretaket forurenser ikke det ytre miljø», har med andre ord gått ut på dato. Her i landet er formell miljørapportering med dette blitt et anliggende for alle bransjer. Ikke bare for velkjente «verstinger» i prosessindustrien, men også for konsulentselskaper og reklamebyråer. Og pølsebuer, for den saks skyld.

Så langt har imidlertid de store utslagene uteblitt. Rådgiver Sigve Aasebø i GRIP senter gir følgende vurdering: -- Det var noen forbedringer å spore i årsberetningene for 1999, men ikke på langt nær så mye som det burde være. Noe av forklaringen kan være at fristen ble kort.

KJENN DIN BESØKELSESTID

Med sitt ståsted -- i en stiftelse opprettet av Miljøverndepartementet og med miljøinformasjon til finansmarkedet som en prioritert oppgave -- har Aasebø et klart råd å gi i dag. Han mener næringslivet bør kjenne sin besøkelsestid.

-- En aktiv tilnærming til de nye kravene vil sannsynligvis spare foretakene for nye lovbestemte krav. På den måten kan de også unngå at andre definerer rapporteringens format i fremtiden, sier han.

Slik tenker også miljødirektøren i SAS. På hans kontor er det allerede lagt ned mange arbeidstimer for å finne riktige proporsjoner på informasjonsmengden. -- Som en stor virksomhet med godt grep om miljørapporteringen er vi med på å sette en standard, sier Nertun.

Han mener det er langt bedre å gå foran enn å dilte etter. Han tror også at den som går først, best kan finne den gylne middelvei.

-- I den nye regnskapsloven er det rom for tolkning. Det bør utvikles en praksis som ikke faller i noen av de ytterliggående grøftene -- alle vil tjene på det, mener Nertun.

«SAS STYRELSE HAR TAGIT DEL»

I 1995 ga SAS ut sin første separate miljørapport på konsernnivå. Den ble utropt til beste miljørapport i Norge det året. Siden har konsernet høstet tilsvarende heder og ære for sin årlige miljørapportering i Danmark, og to ganger i Sverige. Nertun mener derfor å ha god dekning når han sier at konsernet har produsert miljørapporter i fremste skandinaviske klasse helt siden starten.

Miljørapporten er fortsatt en frivillig publikasjon uten formelle krav. Den kommer i tillegg til styrets beretning og berøres ikke av regnskapsloven. I hvert fall ikke direkte. I SAS har man likevel valgt å bruke miljørapporten aktivt for å avlaste styrets formelle beretning. Blar du opp i konsernets «Miljøredovisning 1999», vil du finne følgende tekst med små bokstaver på innsiden av omslaget: «SAS styrelse har tagit del av denna miljöredovisning i mars 2000.»

Det er en formulering som godt betalte konsulenter har tygd lenge på. Den er et av svarene på den nye norske regnskapslovgivningen.

-- Vi forsøker å holde riktig balanse mellom årsberetningen og krysshenvisninger til en utfyllende miljørapport. Den aksen kommer vi til å fortsette å jobbe etter -- helt til vi eventuelt blir aktivt korrigert, sier Nertun.

-- Vi har hørt dine sukk. Har du selv forståelse for klageropene som måtte komme fra små virksomheter som må gjennom samme øvelse? Synes du at et transportselskap med fem sjåfører på veien skal ha samme rapporteringsplikt som SAS?

-- Jeg ser ikke helt at unnskyldningen om størrelse er relevant. Det lille transportselskapet skal avgi data og informasjon som speiler den virksomheten, og da er det neppe snakk om tykke rapporter. Kanskje er én side nok. Her gjelder samme problemstilling som hos oss: å finne frem til det vesentligste. God oversikt og reflektert ledelse kan være et konkurransefortrinn, også for et lite foretak, svarer Nertun.

KIKK OSS I KORTENE

SAS har på frivillig basis valgt å få Deloitte&Touche til å gjennomgå miljørapportene de siste tre årene. Revisjon i formell forstand er det ikke, men revisorene har underskrevet et «granskningsutlåtande».

-- Dere velger selv ut opplysninger og setter tallene sammen til en indeks uten formelle formkrav. Så betaler dere et revisjonsbyrå for å gå god for fremstillingen, og til slutt går informasjonen ut til et finansmarked der miljøkompetansen trolig er minimal. Er dette systemet godt nok til å inngi tillit?

-- Den mulighet tredjepart har til å kontrollere oss, er blitt stadig bedre. I fjorårets miljørapport valgte vi for første gang å redegjøre for alle våre beregningsprinsipper, omregningsfaktorer og avgrensninger. Hvem som helst kan gå inn og etterprøve vår fremstilling, svarer Nertun.

-- Mener du det er ønskelig, og teoretisk mulig, å innføre formell revisjonsplikt også for den delen av rapporteringen som angår miljø?

-- Ja, men det vil ta tid. En revisjon kan bare gjennomføres i forhold til en fastsatt lov eller norm. Revisjon kan bli relevant, men først må det utvikles anerkjente standarder.

EPLER OG PÆRER I 100 ÅR?

SAS har på eget initiativ utviklet sin miljøindeks. Den tallfester miljøeffektiviteten og synliggjør utviklingen i eget konsern. Den brukes også i en sammenligning med konkurrerende selskap.

-- Dette tror vi er et nøkkeltall finansmarkedene kan forholde seg til. Sammen med noen av de andre store selskapene i vår bransje var vi tidlig ute med en slik indeks. Vi trodde det ville bli en trend.

-- Er det blitt det?

-- Nei, men jeg tror fortsatt den utviklingen vil komme, svarer Nertun.

Foreløpig har hvert flyselskap valgt sin metode. Dermed er det både «epler og pærer» på fatet, og benchmarking har begrenset verdi. Nertun peker imidlertid videre til svensk skogindustri og mener den er et foregangseksempel som viser at det lar seg gjøre å få frem bransjeindekser.

-- Vi snakker så ofte og selvfølgelig om «god regnskapsskikk». Men hvor lang tid tok det å komme frem til de regnskapsstandardene vi kjenner i dag? spør Nertun retorisk og gir selv et rundt svar: 100 år. -- God og faglig begrunnet miljørapportering har bare eksistert i knappe ti år. Det tar tid å utvikle «god skikk», men det vil komme, sier han.

DÅRLIG IMAGE

-- Hvilken rasjonell begrunnelse har SAS for den arbeidsinnsatsen som blir lagt ned i så omfattende og offensiv miljørapportering?

-- For SAS var det en realitet i 1995, og det er det fortsatt, at vi har dårligere miljøimage enn det dataene skulle tilsi. Da har du også fått svar på hvorfor vi i større grad enn mange andre har sett behov for å få en ekstern revisorgodkjenning, svarer Nertun.

Han legger også stor vekt på den praktiske nytten konsernet har hatt av miljørapportene i møte med skandinaviske myndigheter, politikere og organisasjoner.

-- Jeg vil gå så langt som å si at faktabaserte miljørapporter har vært en forutsetning for få konstruktive dialoger, sier Nertun.

-- Ville SAS vært like opptatt av miljørapportering dersom selskapet var helprivat uten dominerende statlige eiere?

-- Eierne har ikke vært toneangivende i dette. Toppledelsen tok et valg i 1994 om å løfte miljøarbeidet opp på strategisk nivå. Den gang hadde vi fordelen av å utarbeide en miljørapport frivillig. I dag ville det vært lovpålagt, sier Nertun.


© Econas Informasjonsservice AS, Rosenkrantz' gate 22 Postboks 1869 Vika N-0124 OSLO
E-post: post@econa.no.  Telefon: 22 82 80 00.  Org. nr 937 747 187. ISSN 1500-0788.

RSS