Magma topp logo Til forsiden Econa

Grønn energi og store mineralforekomster gir bærekraftige næringsmuligheter i nord

figur-authorfigur

Omlasting av russisk LNG i regi av Tschudi Arctic Transit ved Honningsvåg vinteren 2019.

«Hva skal vi leve av?» har blitt et gjennomgangstema i samtaler om Norge og ikke minst om Nord-Norge. Dette er heldigvis et spørsmål som har mange svar. Den lange, norske kystlinjen og den arktiske kysten gir unike muligheter for bærekraftig videreforedling av lokale mineraler, metaller og andre råvarer ved å bruke naturgass, grønn elektrisitet fra vann- og vindkraft eller hydrogen i prosessene. Nord-Norge ligger nær Europa, som har blitt mer oppmerksom på sin strategiske sårbarhet. Kontinentet forbruker nærmere 20 prosent av verdens produksjon av mineraler og metaller, men har kun tre prosent av verdens kjente reserver. Nord-Norge ligger i store deler av året også nær de store markedene i Kina, Japan og Korea hvis man bruker den nordlige sjøruten (NSR). For å realisere dette potensialet må myndighetene i samarbeid med industrien ta aktive grep for å utvikle flere og nye ben å stå på i årene fremover. Vi står foran en av de mest spennende periodene i Nord-Norges historie, og vi i Tschudi-gruppen gleder oss til å være en del av den, både gjennom et sterkt engasjement for gjenåpningen av Sydvarangers jernmalmgruve ved Kirkenes og gjennom logistikk- og havneløsninger for den nordlige sjørute.

Økt grad av videreforedling

Videreforedling bør primært skje der innsatsfaktorene finnes, og fremfor alt hvor den nødvendige energien kan skaffes på en måte som er både økonomisk og miljømessig bærekraftig. Her er det nye muligheter i Nordområdene. Langs så å si hele den arktiske kystlinjen finnes mineraler og metallforekomster på land, mens det er hydrokarboner i form av naturgass både på land og under sjøbunnen utenfor. Det er også bedre vilkår for vindkraft til sjøs og på land i nordområdene enn så å si noe annet sted i Europa. Dette åpner for bærekraftig videreforedling av ressursene lokalt, med lavt miljøfotavtrykk fra transport og produksjon. Samtidig vil produktene som sendes ut av regionen, ha en høyere bearbeidelsesgrad, og dermed ha høyere verdi, og derfor være mindre følsomme for markedssvingninger. For eksempel kunne pelletisering av Sydvarangers jernmalmkonsentrat ha gitt den ekstra marginen som trengtes for å overleve inntil jernmalmprisene igjen steg i løpet av 2016. Dermed kunne nedstengningen av gruven som skjedde på slutten av 2015, sannsynligvis vært unngått.

I motsetning til det som hevdes om klimautviklingen i Arktis som en miljøtrussel, kan dette faktisk bli et eksempel på en vinn-vinn-situasjon – både for miljøet i form av lavere utslipp av CO2, og for menneskene som bor der, gjennom at ny økonomisk aktivitet gjør regionen økonomisk attraktiv. Slik vil befolkningen få et bedre og bredere næringsgrunnlag som på sikt vil trekke flere innbyggere til nordområdene.

Olje og gass

Det har vært blandete resultater fra letingen etter olje og gass i den norske delen av Barentshavet. Den største utviklingen i Arktis har funnet sted på russisk side, hvor det gigantiske Yamal LNG-prosjektet ble besluttet bygget, finansiert og gjennomført med russiske, kinesiske og franske partnere i løpet av en seksårsperiode. Dette skjedde til tross for mange utfordringer, inkludert finansielle sanksjoner og vanskelige geografiske og klimatiske forhold. Dette enorme prosjektet har virket som en katalysator for en rekke tilknyttede aktiviteter som økt helårs transportkapasitet vestover mot Europa via norske farvann, men også østover via NSR. Bygging av flere store, flytende LNG-anlegg, delvis utviklet i Norge, er i gang. Slike prosjekter kan ha store ringvirkninger også i Norge. Et eksempel på hvordan norske og russiske selskaper kan samarbeide om arktisk logistikk og infrastruktur, er verdens største LNG-omlastingsoperasjon av over 20 millioner kubikkmeter LNG overført fra isbrytende til konvensjonelle LNG-tankskip – gjennomført av Tschudi Arctic Transit for Yamal LNG i Honningsvåg i 2018, 2019 og 2020. Slike positive nyheter blir sjelden rapportert og diskutert utenfor Nord-Norge. Det snakkes fortsatt heller om at Shtokman-prosjektet ikke ble noe av.

Internasjonalt samarbeid

Oljeprisfallet i 2014 og dets betydning for russisk økonomi, kombinert med de geopolitiske spenningene etter Russlands annektering av Krim og etterfølgende negativ utvikling, har skapt en uoversiktlig situasjon i Arktis, etter flere år med godt samarbeidsklima. Dette, kombinert med Trump-administrasjonens mer aggressive holdning til omverdenen, ikke minst i Arktis, har bidratt til å gjøre mulighetene for samarbeid over landegrensen i øst vanskeligere på det nåværende tidspunkt.

Videreforedling

Norge har gode forutsetninger for miljøvennlig videreforedling av metaller gjennom billig tilgang på ren elektrisk vann- og vindkraft og kortreist gass. Enten naturgassen brukes som energikilde, direkte innsatsfaktor i produksjonsprosesser eller indirekte gjennom produksjon av blått hydrogen, kreves det at CO2 blir fanget og deponert eller foredlet til andre produkter, som metanol. Metanol produseres ved å kombinere CO2 med hydrogen. Når metanol produseres med grønt hydrogen fra elektrolyse med grønn elektrisk kraft, produseres den utslippsfritt, basert på gjenbruk av fanget CO2. Blått hydrogen kombinert med grønt hydrogen kan bli nøkkelen til neste fase i Norges industrielle utvikling, og forutsetningene for dette er best i nord.

Det finnes en lang rekke studier av videreforedlingspotensialet. En av disse utredningene var GeoNor-prosjektet fra 2010–11 for industriell verdi­skaping basert på geologiske ressurser i Nordområdene, som konkluderte med en lang rekke muligheter. Et konkret prosjekt som kom langt, var LKAB, Höganäs og Equinors Ironman-prosjekt på Tjeldbergodden, hvor målet var å kombinere norsk gass med svensk jernmalm der naturgass erstattet koks som reduksjonsmiddel (DRI). Dette hadde store miljøgevinster i forhold til konvensjonelle masovner. Prosjektet ble dessverre ikke realisert, da Equinor trakk seg, trolig delvis på grunn av at prosjektet ville medføre et for stort lokalt norsk punktutslipp av CO2. Dette illustrerer ett av hovedproblemene ved å utnytte naturgassen for videreforedling i Norge, mens naturgass i de fleste andre land sees på som en del av løsningen. En viktig utfordring for denne typen prosjekter har vært at nøkkelen ligger hos olje- og gasselskapene som kontrollerer natur­gassen, men ikke har eget insentiv til å realisere industrielle prosjekter som er definert til å være utenfor kjernevirksomheten. Derfor må myndighetene bidra som fødselshjelpere slik at mineral- og industriselskap­ene blir sikret gass eller annen alternativ energi til betingelser som er tilpasset en langsiktig industriell satsning. Med det generelle skiftet mot grønne løsninger ikke minst blant energiselskapene, ligger «a meeting of minds» mellom partene mer i kortene nå enn for ti år siden. Det gir håp!

Grønne elektroner

Det EU-støttede pilotanlegget i Berlevåg viser at vindkraft gir store muligheter til å produsere utslippsfri elektrisk kraft for hydrogenproduksjon. Vannkraften med sine grønne elektroner vil fremover få enda større verdi enn tilsvarende ikke-grønne elektroner produsert andre steder. Flere store industriprosjekter i Nord-Sverige, blant annet Northvolt – Skandinavias første «gigantfabrikk» for batteriproduksjon – og HYBRIT – et samarbeid mellom industriselskapene LKAB, SSAB og Vattenfall – spiller aktivt på sine rene og billige kraftkilder for å markedsføre sine produkter. HYBRIT planlegger å redusere jernmalm med hydrogen produsert ved elektrolyse med vann- og vindkraft, og sikter på å levere fullstendig fossilfritt stål fra elektriske smelte­ovner. Det første pilot­anlegget er allerede under bygging, og et fullskala­anlegg er fremskyndet. Dersom vi fjerner kull fra stålproduksjonen, kan vi samtidig fjerne åtte prosent av verdens CO2-utslipp. Sett i en slik større sammenheng blir det enda viktigere at Statnetts planer om en kraftledning til Øst-Finnmark blir gjennomført i henhold til planene, slik at krafttilgangen ikke forblir en begrensende faktor.

Hydrogen

Med lanseringen i 2019 av The European Green Deal, som har krav om nullutslipp i 2050, og med EU Taxonomy-lovgivningen som trer i kraft fra 2021, vil utviklingen mot hydrogen akselerere. Europakom­misjonen presenterte nylig sin Hydrogen Strategy, samtidig med lanseringen av The European Clean Hydrogen Alliance, der ledende europeiske indus­triselskaper sitter i førersetet. Dette forsterker behovet for en norsk satsning. SINTEFs markedsdirektør, Steffen Møller-Holst, har slått fast at det økonomiske ansvaret for å drive utviklingen fortsatt må ligge hos industrien, men for å få bygget nødvendig hydrogen­infrastruktur trengs et offentlig–privat samarbeid og solid støtte fra staten i oppstartsfasen. Dette kan så trappes ned når volumene blir store nok. Den eks­ponentielle nedgangen i sol- og vindenergiprisene viser at slike incentivordninger kan ha stor effekt. Møller-Holst uttalte også: «Markedet ordner ikke dette alene, det har historien allerede vist oss.» Norge er nødt til å ta noen modige valg og satse nå. Hvis ikke vil andre nasjoner som har dårligere forutsetninger, gå forbi oss. Norge har et naturlig fortrinn for å utvikle naturgass, som vil være en av nøklene for å oppnå nullutslipps­målene. Imidlertid må man løse utfordringen med deponering av CO2, som vil være en katalysator for blant annet blått hydrogen, men også for industriell bruk av naturgass i andre sammen­henger. Hvis næringslivet og myndighetene klarer å satse sammen og komme i gang i tide, kan Norge bli en nøkkel­spiller i den neste runden av industriut­viklingen, den grønne tiden.

Den nordlige sjøruten

Infrastruktur er nøkkelen til utviklingen i nord. All økonomisk aktivitet krever gjennomførbare logistikkløsninger, som er avhengig av at det finnes tilgjengelig infrastruktur, en knapphetsfaktor i Arktis. Logistikk er også et forretningsområde i seg selv. Se bare hvilken betydning havnebyer har for de omkringliggende landenes virksomhet og økonomi overalt i verden. Nord-Norge, som en isfri kjegle inn i Arktis, er spesielt godt egnet i geografisk og klimatisk forstand. I tillegg er landsdelen, i arktisk sammenheng, tett befolket med et relativt sett høyt kompetansenivå, noe som gir en unik mulighet for å betjene resten av Arktis. I hele Arktis er det bare områdene rundt Murmansk som har de samme naturlige forutsetningene.

Med stadig mindre isdekke vil det i årene som kommer, bli mulig å nå markedene i Stillehavet og det fjerne Østen med spesialbygde, isbrytende skip utover den isfrie sesongen, som nå varer rundt fire måneder. Dette illustreres av at den første seilingen østover i år med LNG fra Yamal gikk i midten av mai, og at det planlegges en testseilas i februar neste år. For å betjene den økende eksporten bygger Russland nå neste generasjon atomdrevne isbrytere, som vil bidra til å forlenge seilingssesongen ytterligere. For å sette dette i perspektiv for Norges del ligger Kirkenes like langt fra Gibraltar som det gjør fra Beringstredet. Det er like langt fra Middelhavet som fra Stillehavet og utgjør rundt ni dager hver vei. For å nå markedene i Japan, Korea og Nord-Kina, trengs det fra 18 til 22 dager fra Kirkenes, mens alternativet gjennom Suezkanalen tar mellom 40 og 50 dager.

Russland investerer mye i sine nordområder fordi ressursene der har stor betydning for landet, men de kan ikke utvikles uten at logistikken er sikret. Fordi infrastruktur i Arktis er dyr, og egnede lokaliteter er vanskelige å finne, burde grenseoverskridende samarbeid være modus operandi. På grunn av geopolitiske, politiske og kulturelle forskjeller er dette i liten grad tilfellet i dag. Avhengig av hvordan verden utvikler seg, burde slike samarbeid være en målsetting særlig mellom Russland og Norge, fordi de utfyller hverandres komparative fortrinn i nord på mange områder.

Konklusjon

Kravene til miljø, samfunnsansvar og selskapsledelse (ESG) og grønn utvikling vil, hvis vi tar de riktige beslutningene nå, føre til at Norge endelig kan gå fra å være den rene råstoffleverandøren vi i stor grad har vært gjennom hele vår historie, til å leve av å kombinere våre ressurser på måter som er mer robuste og bærekraftige, både økonomisk og miljømessig. Kursendringen inn i fremtiden må starte nå, mens vi ennå har styringsfart nok i den «gamle» økonomien.


Econa er foreningen for høyt utdannede innen økonomi og administrasjon. Er du ikke medlem?
Sjekk medlemstilbudene og meld deg inn i dag.

© Econas Informasjonsservice AS, Rosenkrantz' gate 22 Postboks 1869 Vika N-0124 OSLO
E-post: post@econa.no.  Telefon: 22 82 80 00.  Org. nr 937 747 187. ISSN 1500-0788.

RSS