Magma topp logo Til forsiden Econa

Magne Gaasemyr er siviløkonom fra Norges Handelshøyskole. Har vært journalist og ansvarlig redaktør i Økonomisk Rapport, og sjefredaktør i Bergens Tidende.

Handel og rettferdighet

Nylig lyktes Verdens Handelsorganisasjon (WTO) i å komme frem til en ny rammeavtale som grunnlag for videre forhandlinger om friere internasjonal handel. Handelshindringer skal bygges ned eller fjernes helt. Flere vareslag skal omfattes av prinsippet om fri handel mellom landene.

Om dette er godt eller dårlig, avhenger av ståsted. For produsenter som hittil har nytt godt av nasjonal beskyttelse, for eksempel subsidier, toll eller importkvoter, kan fjerning av slike tiltak bli en trussel. For produsenter i land med ensidig næringsstruktur, for eksempel u-land, og som hittil har fått sin eksport hemmet av slike beskyttelsestiltak, åpner det seg store muligheter.

Ingen bør være overrasket over det som nå skjer. Da WTO ble etablert 1. januar 1995 som en følge av Uruguay-runden i tidligere Gatt, forpliktet landene seg til å forhandle om liberalisering, først og fremst av handelen med jordbruksvarer og tjenester. Den nye rammeavtalen legger opp til en kraftig reduksjon i de 147 medlemslandenes støtte til eget landbruk. All eksportstøtte skal fjernes, og produksjonsstøtten til bøndene skal kuttes kraftig. Tollsatser skal senkes for å lette markedsadgang, også på industrivarer.

Ut fra teorien om komparative fortrinn er dette positive nyheter. Denne teorien tilsier at velstanden blir høyest rundt om i verden hvis hvert land kan produsere de varer og tjenester som det er best til, kombinert med fritt internasjonalt vare og tjenestebytte. Da får vi det som på moderne språk kalles en vinn-vinn-situasjon. Alle får en gevinst. Helt fri verdenshandel får vi aldri, men denne avtalen er et steg på veien. Når de rike landene ikke lenger får subsidiere sin matvareeksport, vil prisene på u-landenes varer øke og dermed gi en mer rettferdig handel.

At det her blir en pris å betale for den norske bonden, er det liten tvil om. Først og fremst i form av økt omstillingstakt. Men de strukturendringene som skjer i norsk landbruk fra år til år, er uansett ganske store, så det burde være grunn til å tro at aktørene vil takle også denne utfordringen. Det handler også om å satse på kvalitetsprodukter, ikke minst når det gjelder helse, miljø og økologi, som folk er villige til å betale for. Dessuten må staten vise vilje til å betale prisen for å opprettholde et vakkert natur- og kulturlandskap, noe som blir fullt mulig også innenfor den nye WTO-avtalen.

Magne Gaasemyr

Redaktør


© Econas Informasjonsservice AS, Rosenkrantz' gate 22 Postboks 1869 Vika N-0124 OSLO
E-post: post@econa.no.  Telefon: 22 82 80 00.  Org. nr 937 747 187. ISSN 1500-0788.

RSS