Magma topp logo Til forsiden Econa

Geir Lunde er økonom ved ECON - Senter for økonomisk analyse.

Horisont 21 - scenarier ved et nytt årtusen

Ved inngangen til år 2000 er Norge på verdens velstandstopp. De siste tjue årene er historien om gullalderen. Takket være oljeinntektene er vi blitt mye rikere, og det har vært rom for flere nye velferdsreformer. Økte overføringer fra yrkesaktive til ikke-yrkesaktive har samtidig styrket solidariteten.

av Geir Lunde

Slik innledes historiebeskrivelsen i boken fra Econs scenarieprosjekt Horisont 21. Prosjektet er et tverrfaglig forskningsprogram ledet av Econ som ble offentliggjort tidlig i januar i år.

Her vil jeg gi en kort presentasjon av veien frem de siste tjue årene -gullalder og våre to hovedutfordringer ved starten av det 21. århundre:verdiskapingsgapet ogreformetterslepet. I våre tre scenarier - skippertaket, mangfold og forvaltning - gir vi ulike bilder av hvordan det norske samfunnet takler disse utfordringene. Interesserte lesere henvises til boken vår, hvor de tre scenariene er presentert.

GULLALDER

Det meste har gått den rette veien for Norge de siste tjue-tretti årene. Fra å være et land med et inntektsnivå under gjennomsnittet i Europa har vi klatret opp på velstandstoppen. Norge er i dag et av verdens rikeste land. I gjennomsnitt er hver nordmann 60 prosent rikere i dag enn i 1980, målt ved verdiskapingen, bruttonasjonalprodukt (BNP) per innbygger. Vi har dratt fra de andre nordiske landene og ligger bare etter Luxembourg i Europa.

Det er især oljen som har løftet norsk velstand. Oljevirksomheten skapte et viktig marked for andre deler av næringslivet, især på Vestlandet. Men først og fremst har oljen gitt staten store inntekter til å fortsette å bygge ut velferdsstaten uten at det har vært nødvendig å øke skattene. Norge har i dag en stat som er rikere enn i de aller fleste land. Det gir finansiell handlekraft også i fremtiden.

Selv om vi også i Norge sliter med sosiale problemer og har grupper som faller utenfor velstandsutviklingen, har vi lyktes i å fordele den store inntektsveksten forholdsvis jevnt. Inntektsfordelingen i Norge er ikke blitt vesentlig skjevere i løpet av de tjue siste årene. Riktignok har kapitalinntektene til de rikeste økt mye, men det har trolig vel så mye å gjøre med at mer av kapitalinntektene er blitt «synlige» etter endringene i skattesystemet, enn av at inntektsfordelingen reelt sett er blitt vesentlig skjevere. Hovedårsaken til at vi har lyktes å fordele inntektene ganske jevnt, er at vi har holdt arbeidsledigheten langt lavere enn i de aller fleste land, og at vi har en meget høy yrkesdeltaking internasjonalt sett. Ikke minst er den høye kvinnelige yrkesdeltakingen i Norge vesentlig. En annen viktig årsak til den jevne fordelingen er velferdsstatens omfattende omfordelingsmekanismer, i første rekke Folketrygden.

Selv om det meste har gått vår vei de siste tjue årene, er vår hovedhypotese at dersom vi fortsetter i samme spor, vil det gå galt. Vi står foran to krevende hovedutfordringer.

figur

Figur 1

VERDISKAPINGSGAPET

Perioden med oljesektoren som motor i økonomien går mot slutten. Når inntektene begynner å falle, er riktignok usikkert, men det ligger neppe langt frem i tid. Verdiskapingen i norsk økonomi må derfor i løpet av få år vris mot vekst i andre næringer.

Ikke minst vil behovet for sterkere vekst i konkurranseutsatte næringer melde seg raskt. Dette er ytterst krevende å få til i en verden med økende global konkurranse og rivende teknologisk utvikling. Det vil kreve rammebetingelser og et klima for verdiskaping som vi neppe har i dag. Målet må være å få bedrifter som kan tilby internasjonalt konkurransedyktige produkter, og som har evne til å betale høye lønninger og skape tilstrekkelig skattefundament for gode velferdstjenester og økende overføringer til ikke-yrkesaktive.

figur

Figur 2

REFORMETTERSLEPET

Noe forenklet kan vi si at det er i løpet av de siste tjue år at vi har bygd opp velferdsstaten i Norge. Vi har fortsatt med å gjennomføre ressurskrevende reformer i et høyt tempo, ikke minst på 1990-tallet. Jeg vil her minne om de viktigste: reform for psykisk utviklingshemmede, to omfattende skolereformer, handlingsplan for eldreomsorgen, opptrappingsplan for psykisk helse, kontantstøtte og økt minstepensjon. Et særtrekk ved utviklingen i Norge er at reformene har vært innrettet på å gjøre mer av det samme og stort sett innenfor de samme organisatoriske rammer som tidligere. Likevel er situasjonen preget av stor misnøye med de offentlige tjenestene. Mange klager både på manglende tilgang til velferdstjenester og på kvaliteten på tilbudene.

I en rekke andre land, også de nordiske, har det siste tiåret dreid seg om å gjennomføre strukturelle reformer for å få mer ut av ressursene og begrense veksten i offentlig ressursbruk. Men også økt fokus på brukerne har preget reformene i andre land - økt vekt på valgmuligheter og i noen grad større tilpasning til individuelle behov. Dessuten har mange land gjennomført reformer i trygdesystemene, slik at disse i større grad vil være bærekraftige i en periode med sterk økning i antallet alderspensjonister. Reformene i Danmark og Sverige har bidratt til å stanse den tidligere sterke veksten i sysselsettingen i offentlig virksomhet. I Norge har sysselsettingen i offentlig sektor fortsatt å øke, men likevel er ikke andelen ansatte i offentlig virksomhet større enn i sammenlignbare land.

Velferdsutfordringen er å skape en ny velferdsstat og solidariske ordninger som er tilpasset morgendagens selvstendige og krevende samfunnsborgere, og som samtidig er finansielt bærekraftig i en tid med fallende oljeinntekter og rask oppgang i antall eldre. Utfordringen forsterkes av at arbeidsstyrken vil øke nokså svakt de neste tiårene sammenlignet med veksten i antall eldre. Å rekruttere tilstrekkelig personell til helse- og omsorgssektorene vil bli svært krevende.

figur

Figur 3


© Econas Informasjonsservice AS, Rosenkrantz' gate 22 Postboks 1869 Vika N-0124 OSLO
E-post: post@econa.no.  Telefon: 22 82 80 00.  Org. nr 937 747 187. ISSN 1500-0788.

RSS