Magma topp logo Til forsiden Econa

Bjørn Brunstad har en bred utdanningsbakgrunn innen samfunnsfag og språk fra universitetene i Oslo og Bergen, og har en Mastergrad i strategi fra Norges Handelshøyskole. Han har også Forsvarets A-kurs i russisk og er spesialist i scenarieplanlegging. Brunstad er partner i analyse- og rådgivningsselskapet ECON.

Hot stuff: Global oppvarming som megatrend

Det blir varmere på kloden – det er kortversjonen av diskusjonen om menneskeskapte klimaforandringer. Men dette er mer enn et meteorologisk fenomen. Den globale oppvarmingen er et resultat av et komplekst samspill av virkninger av menneskenes inngrep i naturen fra den industrielle revolusjonen og fremover. Konsekvensene av klimaforandringene vil komme til å merkes overalt på kloden, både miljømessig, økonomisk og politisk, gjennom langsomme endringsprosesser som vil folde seg ut i klimasystemet i århundrer fremover. Global oppvarming fortjener definitivt betegnelsen megatrend.

Hva består klimaendringene i, og hva er årsakene til det som skjer? Hva vet vi om hvordan endringene kommer til å være i årene som kommer, og hva består usikkerhetene i? Hvilke konsekvenser og implikasjoner kan dette gi for miljø og samfunn? Hvilke tiltak vil kunne bli truffet for å motvirke og tilpasse oss til endringene? Hva kan disse tiltakene føre til?

Endringer i global middeltemperatur og havniva og endringer i snø dekke på den nordlige halvkule. Kilde: IPCC 2007a

figur

Globale og regionale klimaendringer. Kilde:IPCC2007a

figur

Det blir varmere, og vi har skylden Endringer i global middeltemperatur og havnivå og endringer i snødekke på den nordlige halvkule. Kilde: IPCC 2007a

Gjennom det omfattende arbeidet som er koordinert og dokumentert av FNs klimapanel, og publisert i fire fyldige rapporter , har det blitt mindre og mindre rom for tvil om at klimaet på jorden er i betydelig endring, og at menneskelig aktivitet står bak mesteparten av endringene.

Siden 1950 har den globale middeltemperaturen økt med mer enn en halv grad, gjennomsnittlig havnivå har steget med over 10 cm, og snødekket på den nordlige halvkule er redusert med ca. 3 millioner kvadratkilometer. Disse endringene kan spores også mye lenger tilbake, og endringstakten er jevnt stigende (se figur 1). Temperaturøkningen er større over land enn over hav, og den er sterkest på den nordlige halvkule pluss Afrika (se figur 2). Den raskeste oppvarmingen finner sted i Arktis, der oppvarmingen til nå er cirka dobbelt så rask som det globale gjennomsnittet .

Merk at figurene viser utvikling i forhold til gjennomsnittet for årene 1961 til 1990. Sirklene angir årlige målinger, mens de glattede kurvene viser til 10-årlige gjennomsnitt rundt årsverdiene. De blå feltene angir usikkerhetene i målingene. Rød strek angir satelittmålinger.

Oppvarmingen får følge av en rekke andre endringer i klimaet – først og fremst økende hyppighet og sterkere utslag av ulike former for ekstremvær (tørke, flom, hetebølger, sykloner, flodbølger, etc.).

FNs fjerde klimarapport slår fast med meget høy grad av sikkerhet at menneskelig aktivitet i sum fører til økt temperatur, og at mesteparten av oppvarmingen det siste århundret skyldes menneskelig aktivitet. Naturlige svingninger i klimasystemet og variasjoner i solaktiviteten kan også gi klimaendringer, men dagens observerte forandringer lar seg vanskelig forklare på den måten (se figur 2).

Merk at figurene figuren viser endringer i faktisk gjennomsnittlig overflatetemperatur (svart linje) målt mot snittet for 1901 til 1950, sammenlignet med et representativt utvalg modellsimuleringer av naturlige variasjoner (blå felt) og naturlige variasjoner og menneskeskapte endringer (rosa felt).

Utslipp av såkalte drivhusgasser får hovedskylden for de globale klimaendringene, og studier viser at dagens nivåer av CO2, metan og nitrogenoksider i atmosfæren er langt over nivåene som eksisterte før den industrielle revolusjonen, og at nivåene vokser eksponensielt i takt med stigende utslipp (se figur 3). CO2-utslippene skyldes i hovedsak bruk av fossile brensler, mens størstedelen av metan og NOx-utslippene stammer fra jordbruket.

Atmosfæriske konsentrasjoner av CO2, metan og NOx over de siste 10000 årene (hele figurene) og siden 1750 (utsnitt). Kilde: IPCC 2007a

figur

Global oppvarming under ulike utslippsscenarier. Kilde: IPCC2007a

figur

Merk at rød strek viser til atmosfæriske målinger, mens de øvrige fargene viser til data fra ulike studier basert på prøver av luftbobler fanget i iskjerner opptil tusener av år tilbake. X-aksen til høyre viser hvor sterk varmende effekt de ulike konsentrasjonene har.

Oppvarmingen vil fortsette lenge selv om vi handler nå

For å illustrere hvordan fremtidig global oppvarming kan variere i forhold til økonomisk utvikling, befolkningsvekst, teknologisk fremgang og politikk, har FN utarbeidet et sett av ulike scenarier for global samfunnsutvikling og tilhørende utslipp av klimagasser (se tabell 1). Alle fremskrivningene av oppvarmingen inn i det neste århundret er laget i hver sin variant for hvert av disse scenariene, og i tillegg har man i noen sammenhenger laget en fremskrivning for det teoretiske tilfellet av at konsentrasjonen av drivhusgasser i atmosfæren holder seg konstant på 2000-nivå (se figur 4 og figur 5).

Endringer i overflatetemperatur fordelt over kloden i ulike utslippsscenarier. Kilde: IPCC 2007a

figur

FNs ulike scenarier for menneskeskapte utslipp. Kilde: IPCC2007a, b, c

Scenario A1 beskriver en verden med svært rask økonomisk vekst, en befolkning som når toppen rundt 2050 for så å gå ned, og en rask introduksjon av ny og mer effektiv teknologi. Videre ser man i dette scenariet for seg en globalisering som fører til stor grad av økonomisk utjevning mellom regioner. Scenariet finnes i ulike varianter med ulik teknologimiks i energisektoren (A1FI: overveiende fossil energi, A1T: overveiende ikke-fossil, og A1B: balansert).

Scenario B1 forutsetter samme globaliserings- og befolkningstrend som i A1, mens økonomien forutsetter å gjennomgå en rask forvandling i retning av mer vekt på tjenester og informasjon og mindre på produksjon av materielle goder. Det antas videre en sterk global satsing på rene og effektive teknologier og øvrige tiltak mot klimatrusselen.

Scenario A2 viser en mer heterogen verden med mer fokus på regional selvberging og bevaring av lokale og regionale identiteter. Fertilitetsmønstrene konvergerer svært langsomt, og i dette scenariet ser man derfor for seg en stadig stigende befolkning gjennom hele det neste hundreåret. Den økonomiske veksten er forskjellig i ulike regioner, og er samlet sett lavere enn i de andre scenariene.

Scenario B2 skildrer en verden hvor fokus er på lokale og regionale løsninger på sosial, økonomisk og miljømessig bærekraftsproblematikk. Det forutsettes stadig voksende befolkning, men langsommere enn i A2. Det antas videre en middels sterk økonomisk vekst, og en langsommere og mer variert teknologisk utvikling enn i B1 og A1. Det er sterk vekt på miljø og rettferdighet, men med regionalt og lokalt fokus.

Ingen av scenariene tar for seg radikale grep for å løseklimaproblemene.

Merk at figuren viser endringer i overflatetemperatur sammenlignet med gjennomsnittstemperaturen for årene 1980–1999. Venstre kolonne viser modellusikkerheten i fremskrivningene som er illustrert i de to andre kolonnene.

Fremskrevet global middeltemperaturøkning og havnivåstigning ved slutten av det 21. århundret for ulike scenarier, med usikkerhet. Kilde: IPCC 2007a

 

figur

Disse fremskrivningene viser tydelig at selv om vi på mirakuløst vis skulle klare å stabilisere konsentrasjonen av drivhusgasser på dagens nivå (ca. 380 ppm CO2), ville temperaturen fortsette å stige, mens alle troverdige antakelser om samfunnsutviklingen (representert ved utslippsscenariene) tilsier at temperaturen vil stige raskt hvis det ikke settes inn radikale tiltak for å redusere utslipp.

Andre viktige analyser har sett på hva som realistisk ville kunne oppnås gjennom innføring av teknologi og iverksetting av tiltak som er tilgjengelige i dag eller vil være det i nær fremtid. Rapporten fra det britiske Stern-utvalget konkluderer med at man på denne måten til en akseptabel kostnad skal kunne klare å stabilisere CO2-konsentrasjonen i atmosfæren på rundt 550 ppm på lang sikt, som angivelig forventes å gi en stabilisering av global middeltemperatur omkring 3 grader høyere enn i dag.

Fremskrivningene er usikre – først og fremst på grunn av kompleksitet og kunnskapsmangel

FNs ulike scenarier for menneskelige utslipp gir klart ulike konklusjoner om hvor sterk oppvarmingen blir på lang sikt (etter 2050), mens utviklingen frem mot 2030 ikke avhenger i så veldig stor grad av endringer i menneskelig atferd. Dette skyldes både at menneskelige atferdsendringer tar tid, og at det er stor treghet i klimasystemet slik at endringene folder seg ut over lang tid. Den viktigste kilden til forskernes usikkerhet i dag om hvor varmt det blir, er likevel at klimasystemet er uendelig komplekst, og at det fremdeles er stor mangel på kunnskap om delsammenhenger, tilbakekoplingsmekanismer og selvforsterkende virkninger. Derfor ser vi at anslagene for temperaturstigning varierer mer innenfor hvert utslippsscenario enn mellom utslippsscenariene (se tabell 2).

Netto varmeeffekt av ulike menneskeskapte endringer, med usikkerhet. Kilde: IPCC 2007a

 

figur

Det er også usikkerhet om styrken i virkningen av de ulike menneskeskapte endringene for et gitt nivå av menneskelig aktivitet. De viktigste menneskeskapte endringene – utslipp av klimagasser og endringer i landoverflaten som reduserer jordens evne til å reabsorbere CO2 – er grundig studert, men likevel varierer anslagene på hvor sterkt det påvirker temperaturen. Andre typer menneskelig aktivitet kan redusere oppvarmingen, for eksempel gjennom påvirkning av hvor mye varme som reflekteres tilbake fra jordoverflaten, skyer etc., men her er usikkerheten svært stor. Videre gjenstår det mange sammenhenger som ikke er studert ordentlig, slik som flytrafikkens virkning på skylaget, etc. (se figur 6).

Merk: gjennomsnittlig global innstrålingseffekt, med usikkerhet, som følge av ulike menneskeskapte endringer i atmosfæren og jordoverflaten.

De verste konsekvensene kan unngås hvis temperturøkningen begrenses til 2 grader

Konsekvensene av klimaforandringene vil komme til å merkes overalt på kloden, i alle aspekter av liv og samfunn i lang, lang tid fremover. Grunnleggende livsvilkår knyttet til forsyning av mat og vann, opprettholdelse av økosystemer og hyppighet av ekstremvær og naturkatastrofer vil i snitt forverre seg i takt med temperaturøkningen. Enkelte regioner vil rammes tidligere og hardere enn andre, og det gjelder i særlig grad regioner som er utsatte allerede i dag, slik som Sahel-beltet i Afrika. Andre regioner vil kunne oppleve overvekt av positive effekter av klimaendringene de første par tiårene, og det gjelder først og fremst kalde områder på den nordlige halvkule, for eksempel Russland og Canada og de nordiske landene . En egen studie av klimaforandringer i Arktis konkluderte blant annet med at tilgangen til viktige ikke-fornybare ressurser i Arktis vil bli lettere, og at det kan bli økt produktivitet i både fiskestammer og skoger i det høye nord. Jo varmere det blir, jo mer vil imidlertid de negative konsekvensene dominere også her – ikke minst fordi klimaendringene er raskere i nordområdene enn for kloden i gjennomsnitt.

Forskermiljøene antar at det finnes et vippepunkt der den globale oppvarmingen ikke vil kunne la seg stanse og reversere, på grunn av at for mange selvforsterkende virkninger vil være satt i sving. De lærde strides imidlertid om hva terskelverdien for dette vippepunktet kan antas å være – og anslagene varierer fra ca. 2 til i overkant av 3 graders oppvarming . Det antas altså at en stabilisering på global middeltemperatur mer enn 3 grader over dagens ikke vil være mulig, og at man i stedet vil måtte forvente plutselige og radikale forandringer i jordens klima – med katastrofale konsekvenser for menneskers livsvilkår. Også hvis vi ser bort fra denne meget skremmende muligheten, viser forskernes beregninger at et sted omkring 2–3 graders oppvarming sammenlignet med i dag begynner konsekvensene å bli veldig alvorlige – med akutt vannmangel, spredning av tropesykdommer og matmangel med mer (se figur 7).

Konsekvenser av klimaendringer ved ulike stabiliseringsnivåer. Kilder: Stern 2007, IPCC 2007b

figur

Det skulle da gi et godt inntrykk av alvoret i situasjonen når Stern-rapporten konkluderer med at det mest realistiske målet å sikte mot ut fra edruelige økonomiske betraktninger er å stabilisere konsentrasjonen av CO2 i atmosfæren ved ca. 550 ppm, noe som tilsvarer en temperaturøkning på ca. 3 grader. For å begrense oppvarmingen til 2 grader antar man at en CO2-konsentrasjon på 450 ppm er det meste man kan tillate seg (se figur 7 ovenfor).

Det finnes løsninger, men underliggende interessekonflikter vil skape problemer

Både del tre av IPCCs siste klimarapport , Stern-rapporten og vårt hjemlige Lavutslippsutvalg viser til kombinasjoner av tiltak som vil kunne redusere drivhusgassutslippene drastisk frem mot henholdsvis 2030 og 2050 uten store konsekvenser for veksten i økonomien. Det vises til at man gjennom internasjonalt samarbeid, fornuftig regulering og raskere miljøteknologisk innovasjon og implementering kan få til et skift til en «lav-karbon-økonomi». Store endringer må da finne sted innenfor energisektoren, transportsektoren, bygg og anlegg og industri, jordbruk og skogforvaltning og avfallshåndtering. Frem til 2030 er hovedvekten i rapportenes anbefalinger lagt på energieffektivisering, skift fra fossile brensler til mer klimavennlig eksisterende teknologi og smartere forvaltning av skog- og jordbruksland, mens man fra 2030 og utover også ser for seg at oppsamling og lagring av CO2 og radikalt mer klimavennlige teknologier skal yte et stort bidrag. En eller annen mekanisme for å sette en riktig pris på karbonutslipp er et hovedgrep for å drive frem forandringene. Det største potensialet for reduksjoner anses å ligge i bygg og anlegg, energi, industri og jordbruk, mens i transportsektoren er det mest snakk om å få slutt på den nåværende kraftige utslippsveksten.

Relativ utvikling i global økonomisk kjøpekraft (GDPppp), energiforbruk og CO2-utslipp 1970–2004. Kilde: IPCC 2007c

figur

Mange av tiltakene som foreslås, antas å ha en netto positiv samfunnsøkonomisk effekt, mens andre vil ha en moderat netto samfunnsøkonomisk kostnad . Utfordringen til de aller fleste tiltakene ligger imidlertid i at de vil ramme sterke grupper som har interesser knyttet til klimafiendtlig virksomhet. Det som på aggregert samfunnsøkonomisk nivå ser nærmest enkelt ut, kan dermed vise seg å bli svært vanskelig, ikke minst om vi sammenligner med historisk utvikling i forholdet mellom økonomisk vekst og klimautslipp. Det man tar til orde for i rapportene, er i praksis at veksten i økonomien skal kunne fortsette, mens drivhusgass-utslippene skal reduseres ned mot null. Til sammenligning har sammenhengen mellom økonomisk vekst og CO2-utslipp hittil alltid vært positiv, og, som vist i figur 8, har en litt mer enn tredobling av global kjøpekraft fra 1970 til i dag medført en tilnærmet dobling av CO2-utslippene.

Nå i 2007 befinner vi oss fremdeles i en tidlig fase av debatt og politikkutforming for å møte utfordringene, og foreløpig er det teknologiske løsninger og lette økonomiske incentiver for atferdsendring som står i fokus. Konfliktene mellom endringene som søkes oppnådd, og mektige aktørers interesser, er underkommunisert, samtidig som politikere og toneangivende debattanter har vegret seg for å sette spørsmålstegn ved den grunnleggende globale samfunnsmodellen basert på tiltagende globalisering, billig transport og kontinuerlig global økonomisk vekst. Etter hvert som tiden går, debatten får utvikle seg og visjoner møter virkelighet, kan dette imidlertid forandre seg, og mer grunnleggende spørsmål kan i økende grad bli stilt. Debatten om grenser for vekst , som raste på 1970- og -80-tallet, vil med stor sannsynlighet komme tilbake. Dette vil ytterligere forsterke interessekonfliktene mellom aktører som tjener vs. taper på klimatiltak og den eksisterende samfunnsmodellen, og konfliktene vil bli vanskelige å se bort fra. En del nye teknologiske løsninger som fremmes og gjennomføres for å møte klimatrusselen, vil også ha uoversiktlige konsekvenser på andre områder, som igjen kan føre til motstand. Hvilke utfall man ender opp med politisk og økonomisk, er derfor svært usikkert.

Klimaforandringene vil uansett bidra til konflikter, folkevandringer og store politiske endringer

Uansett hvilket scenario vi legger til grunn, og innenfor hele spekteret av usikkerhet om hvordan klimasystemet egentlig fungerer og aktørene reagerer, vil utviklingen medføre store forandringer i alle samfunn på kloden – gjennom nye konflikter, folkevandringer og politiske endringer.

Det synes hevet over tvil at utviklingen vil føre til kraftig skjerpet konkurranse om knappe ressurser som vann og mat – spesielt i fattige land og regioner med høy befolkningstetthet og befolkningsvekst. Dette vil kunne føre til nye konflikter og kriger i allerede ustabile områder i Afrika, Midt-Østen og Asia, og det vil helt sikkert skape forsterkede flyktningstrømmer. Dagens utfordringer knyttet til akutt nød i flyktningleirer i sør og innvandringspress mot de rike og privilegerte delene av verden er dermed å anse som kun en enkel forsmak. Et stadig økende antall mennesker på vandring uten en fremtid vil også styrke rekrutteringen til radikale bevegelser og terrornettverk. Det er høyst uklart hvordan verdens ledere vil møte disse utfordringene, men det vil neppe være dristig å anta at konfliktene mellom fattig og rik vil tilta, ikke minst i lys av at det er den rike delen av verden som har størstedelen av skylden for problemene (se figur 9).

Akkumulerte og aktuelle CO2-utslipp fordelt på land og regioner. Kilde:

figur

Konklusjon: Om ikke klimapanelet tar feil, er global oppvarming en dominerende samfunnsendrende kraft

De langsiktige samfunnsendringene som vil følge av den utviklingen som skisseres blant annet av FNs klimapanel, er så grunnleggende og uforutsigbare at de vil dominere svært mange andre trender og drivkrefter i det kommende århundret. Det er fremdeles en bitteliten sjanse for at forskerne tar feil, og at den observerte utviklingen i hovedsak skyldes naturlige svingninger som over tid vil reverseres. I så fall har vi uroet oss unødig. Men den som legger sine langsiktige strategiske planer med det som utgangspunkt, opptrer ikke rasjonelt – ut fra de sannsynlighetsanslag som nå ligger på bordet. Klima blir hett fremover – både som tema og som fysisk realitet.

Litteratur

  • ACIA, 2004. Impacts of a Warming Arctic. Cambridge University Press.
  • Hansen, J., 2006. Global Warming: Is there still time to avoid disastrous human-made climate change? i.e. Have we passed a 'tipping point'? Washington, D.C.: National Academy of Sciences.
  • IPCC, 1990. IPCC First Assessment Report: IPCC.
  • IPCC, 1995. IPCC Second Assessment Report: Climate Change 1995: IPCC.
  • IPCC, 2001. IPCC Third Assessment Report: Climate Change 2001: IPCC.
  • IPCC, 2007a. IPCC Fourth Assessment Report: Climate Change 2007 – WG1 report «The Physical Science Basis»: IPCC.
  • IPCC, 2007b. IPCC Fourth Assessment Report: Climate Change 2007 – WG II report «Impacts, Adaptation and Vulnerability»: IPCC.
  • IPCC, 2007c. IPCC Fourth Assessment Report: Climate Change 2007 – WG III report «Mitigation of Climate Change»: IPCC.
  • Meadows, D.H., Randers, J. & Meadows, D., 2004. The Limits to Growth: the 30-year update. White River Junction: Chelsea Green Publishing Company.
  • NOU, 2006. Et Klimavennlig Norge: Ministry of the Environment.
  • Stern, N., 2007. The Economics of Climate Change. Cambridge

© Econas Informasjonsservice AS, Rosenkrantz' gate 22 Postboks 1869 Vika N-0124 OSLO
E-post: post@econa.no.  Telefon: 22 82 80 00.  Org. nr 937 747 187. ISSN 1500-0788.

RSS