Magma topp logo Til forsiden Econa

Jan Erik Askildsen (øverst) er førsteamanuensis og forskningsleder ved Program for helseøkonomi i Bergen (HEB).

Espen Bratberg er førsteamanuenser ved Institutt for økonomi, Universitetet i Bergen.

Øyvind Anti Nilsen er førsteamanuenser ved Institutt for økonomi, Universitetet i Bergen.

Hva kan forklare det økte sykefraværet?

Sykefravær og sykepengeutbetalinger øker dramatisk i Norge. I første halvår betalte folketrygden for 13,1 millioner sykepengedager. Sykefraværet øker for alle aldersgrupper og har gjort det gjennom mesteparten av oppgangskonjunkturen siden midten av 1990-tallet. Det er interessant å se på hva som kan være årsakene til denne utviklingen.

La oss ta utgangspunkt i følgende sitat fra trygdeetaten: 1 «Antall sykepengedager betalt av folketrygden økte med 13,7 prosent per sysselsatt arbeidstaker fra første halvår 1999 til første halvår 2000. Økningen er den største som er registrert på 1990-tallet, og sykefraværet har ikke vært høyere, viser tall fra Rikstrygdeverket. Det relativt høye sykefraværet må ses i sammenheng med at vi har en høy sysselsetting som medfører bred deltakelse i arbeidslivet for alle aldersgrupper», sier avdelingsdirektør Ola Heen Strømmen i Rikstrygdeverket.

Vi er enig i at sykefraværet må ses i sammenheng med sysselsettingen. Men spørsmålet er om det er den brede yrkesdeltakelsen som forårsaker den økningen vi nå observerer. Problemstillingen er av stor interesse siden det er en populær forestilling i en rekke miljøer at det er sammensetningen av arbeidsstyrken som er viktig å se på hvis en skal forklare utviklingen i sykefraværet over tid og under ulike økonomiske betingelser. Dette synspunktet skal vi analysere nærmere i denne artikkelen.

SYKEFRAVÆR OG ARBEIDSLEDIGHET

Det er et etablert mønster i Norge og andre land at sykefraværet øker i oppgangstider, og at det faller når det skjer en nedkjøling av økonomien igjen. Figur 1 nedenfor viser utviklingen i antall fraværsdager og arbeidsledighetsprosent for Norge i perioden 1980 til 1999. Figuren bekrefter ganske klart den påståtte utviklingen.

figur

Figur 1: Arbeidsledighet og sykefravær 1980--1999

Det kan gis ulike årsakssammenhenger for det observerte mønsteret. En av de hyppigst benyttede forklaringer til at sykefraværet synes å øke når ledigheten blir mindre, og som gjenspeiles i sitatet ovenfor, er at økt etterspørsel etter arbeidskraft gir bedre jobbmuligheter for personer med helseproblemer eller andre sosiale problemer. Da vil sykefraværet øke fordi bedriftene ansetter folk som har større sannsynlighet for å bli syke. Tilsvarende vil vi observere at når ledigheten øker, vil det være de samme gruppene som først mister jobben, og gjennomsnittlig sykefravær reduseres. De som har størst sannsynlighet for å bli syke, er altså de som blir sagt opp først. Siden de er de sist ansatte, kan dette også være i tråd med ansiennitetsregler. Dette blir ofte kalt formarginaliseringsargumentet ellersammensetningshypotesen, med bakgrunn i at sykefravær er relatert til egenskaper ved arbeidsstyrken under henholdsvis høykonjunktur og lavkonjunktur. Andre forklaringer er at økt stress på grunn av økt tempo gir større sykefravær. Således sies det i samme pressemelding fra trygdeetaten at «Økningen i sykefravær som skyldes psykiske lidelser, kan indikere mer stress og press i arbeidslivet». En siste forklaring, som trygdeetaten overraskende nok ikke peker på, men som vi vil legge vekt på, kan være at et stramt arbeidsmarked medfører at den enkelte medarbeider føler større sikkerhet for jobben og derfor tillater seg et større sykefravær enn det som ville være tilfellet i en vanskeligere arbeidsmarkedssituasjon. Når det blir argumentert for at det er nødvendig med en innstramming i dagens sykelønnsordning, oppfatter vi det som å være med referanse til den sistnevnte forklaringen på det økte sykefraværet. Det er imidlertid interessant å merke seg at denne forklaringen sjelden kommer eksplisitt fram i diskusjonen.

I debatten omkring sykefraværet legges det i stedet overraskende stor vekt på marginaliseringsargumentet, spesielt fra dem som er tilhengere av dagens ordning. Både politikere og representanter for partene i arbeidslivet peker på helseproblemene blant nye arbeidstakere som sentralt. Vi tviler på at dette kan være noen viktig forklaring. For å illustrere dette skal vi se litt nærmere på marginaliseringsargumentet og deretter diskutere hvor viktig dette er som forklaringsfaktor sammenlignet med alternative årsaker til økt sykefravær.

HVORFOR MARGINALISERING NEPPE KAN FORKLARE UTVIKLING I SYKEFRAVÆRET

Det er ikke noen entydig og klar operasjonaliserbar definisjon av begrepetmarginale arbeidstakere. Litt forenklet kan en si at man med marginale arbeidstakere mener «personer som har en løs tilknytning til arbeidsmarkedet», og at dette har sin bakgrunn i helsemessige eller sosiale forhold. Det er altså arbeidstakere som en vil forvente vil ha et høyere sykefravær enn dem som er fast og langsiktig etablert på arbeidsmarkedet.

Spørsmålet vi stiller oss, er om det virkelig er disse marginale arbeidstakerne som kan ha bidratt til økningen av sykefraværet etter 1994. I perioden fra 1994 har nemlig både korttids- og langtidssykefraværet økt kraftig. Ser vi på fraværet målt som sykefraværsdager i prosent av mulige arbeidsdager formannlige arbeidstakere i LO/NHO-området, var dette 6,1 % i 1994, mens det var 7,9 % i 1999. Videre har det i samme periode vært en økning i antall sysselsatte menn fra 1 102 000 til 1 208 000, altså en økning på 106 000 arbeidstakere. La oss nå anta at LO/NHO-tallene gjelder hele den mannlige norske arbeidsstokken, og at økningen i sykefraværet gjennom de senere årene kun skyldes et høyere sykefravær blant de sist etablerte arbeidsplassene. Da er fortsatt sykefraværet på de tidligere eksisterende arbeidsplassene forutsatt å være 6,1 %. Sykefraværet på de sist etablerte arbeidsplassene må følgelig være på 26,6 % av mulige arbeidsdager. De sist ankomne ansatte er i så fall syke oftere enn hver fjerde dag, og enda oftere om det bare gjelder en del av de sist ansatte. Dette virker ikke rimelig. Spesielt virker det urimelig når vi må anta at en viss del av tilførselen gjelder personer som i et slakkere arbeidsmarked ville valgt å ta utdanning. Det er neppe hva vi forstår med marginale arbeidstakere. Nå må det selvsagt innrømmes at ikke alle nye arbeidere går inn i nye arbeidsplasser. Noen erstatter folk som forlater arbeidslivet på grunn av pensjonering, og det skjer også en god del utskiftning innad i næringene ved at bedrifter legges ned og nye kommer til. Men dette er en prosess som skjer kontinuerlig, ikke bare i oppgangstider. Slike arbeidsplasser vil alltid fylles opp av de nye kohortene på arbeidsmarkedet. Det er ikke rimelig å regne dem som kommer inn til erstatning for dem som slutter i arbeidslivet, for marginale arbeidere.

For å illustrere poenget ytterligere kan det være nyttig å se på industrinæringen mer spesifikt. I denne næringen har sysselsettingen vært nærmest uendret fra 1994 til 1999, med ca. 300 000 ansatte. I NHOs fraværsstatistikk finner vi at sykefraværet blant industribedriftene i perioden 1994 til 1999 økte fra 6,2 % til 8,0 % for menn og omtrent det samme for kvinner. Økningen i sykefraværet er altså betydelig. Er det rimelig å tro at brorparten av denne økningen på nesten 30 % skyldes fravær blant nyansatte i nye bedrifter eller blant arbeidere som erstatter pensjonister eller andre som slutter? I samsvar med argumentene ovenfor er det ikke det siden disse erstatningsarbeiderne neppe er hva vi i det store og hele vil betegne som marginale arbeidstakere.

ALTERNATIVE FORKLARINGER

Dette leder oss til å se på andre forklaringer bak økningen i sykefraværet. Ett forhold, som dog ikke er konjunkturbetinget, er alderssammensetningen av arbeidsstyrken. Yrkesdeltakelsen for alle de ulike aldersgruppene har økt de siste fem årene. Samtidig har størrelsen på de yngste aldersgruppene i befolkningen blitt redusert, mens antall og andel av eldre øker. Det er naturlig å tenke seg at denne forgubbingen fører til en økning i sykefraværet da den generelle helsetilstanden blir svekket med økt alder, noe også forskningen viser. Vi har likevel vanskelig for å se på dette som en marginalisering av arbeidsstokken, og heller ikke kan det være noen vesentlig forklaring. Forholdene på arbeidsplassen og i arbeidsmarkedet er trolig viktigere.

I dagens sykelønnsordning bærer ikke den sykmeldte noen av kostnadene ved fraværet. Insentivene til å være borte fra jobben er klart til stede i vår nåværende ordning. Noe fravær vil være uberettiget, altså at en rett og slett ikke er syk. Slikt urettmessig fravær er spesielt relevant for korttidssykefravær, der en kun trenger egenmelding. Men også for lengre fravær er insentivproblemene til stede. Den enkelte vil ved en gitt helseplage typisk kunne oppfatte det som mindre risikabelt både for seg selv og for bedriften å ha et sykefravær -- eller å forlenge dette -- nettopp når bedriftene går godt og alternative jobbmuligheter er til stede. Problemet med å finne hva som er et rimelig fravær, vil kunne være størst med vanskelig dokumenterbare helseplager. Blant slike vanskelig verifiserbare helseplager finner vi diverse rygglidelser sammen med mildere psykiske lidelser. Således kan vi igjen sitere fra trygdeetaten: «Sykefravær som skyldes psykiske lidelser, øker mest. Andelen sykefravær på grunn av psykiske lidelser økte fra 14,1 prosent i første halvår i fjor til 15,0 prosent i første halvår i år. Muskel- og skjelettlidelser er fortsatt årsak til flest sykmeldinger. Vel halvparten av alle sykmeldte har en muskel- eller skjelettlidelse.» Vi tar ikke dette som noe bevis i noen som helst retning. Det kan utmerket godt være tilfellet at psykiske problemer har økt. En skal imidlertid være oppmerksom på at dette er lidelser som det er vanskelig å verifisere. Samtidig er det ikke klart hvor alvorlig lidelse som krever fravær fra jobben, og et naturlig sluttidspunkt for en sykmelding er ikke gitt.

Nå vil vi presisere at det økte sykefraværet ikke nødvendigvis trenger å skyldes en «slappere» holdning blant de ansatte når arbeidsmarkedsforholdene forbedres. Det synes vanskelig å utelukke argumentet om at høyere tempo og stressnivå kan forklare mye av det økte sykefraværet. Tall fra Sverige for året 1999 indikerer at seks prosent av alle sykepengetilfeller handler om «utbrenthet». Videre har oppslag i media det siste halvåret pekt på at en del unge, ressurssterke mennesker innenfor moderne yrker som IT og media er blitt sykmeldte. Et problem er imidlertid at man ikke vet så mye om akkurat hvordan sykefraværet er relatert til faktisk sykdom, og at de sterke konjunktursvingningene i sykefraværet derfor får oss til å undre oss om det virkelig kan være så sterke endringer i forekomst av virkelig sykdom. Motsatt kunne en for eksempel godt tenke seg at trusselen om arbeidsledighet, som en har under vanskeligere økonomiske tider, også kan være sykdomsframbringende. Hvorfor slår ikke det ut i statistikken?

HVA SIER FORSKNINGEN OM SAMMENHENG MELLOM ØKONOMISKE FORHOLD OG SYKEFRAVÆR?

Å forklare en betydelig økning i sykefraværet i økonomiske oppgangstider med bakgrunn i en marginalisering av arbeidsstyrken synes altså noe tvilsomt. Forklaringen ser helt bort fra at også de etablerte arbeidstakerne, ofte kalt «innsidearbeiderne», reagerer på den økonomiske situasjonen. Det er i så henseende interessant å merke seg at enkelte hevder at det er en underutnyttelse av sykepengerettigheter. Dette er godt mulig og skyldes rett og slett at noen vil være forsiktige med å være borte fra jobben hvis det kan sette arbeidsplassen eller bedriften i fare på kort sikt. Vi argumenterer i så fall for at det skjer først og fremst i perioder med høy ledighet. Motsatt kan en altså argumentere for at en vil være slappere med kravene en stiller for å være borte fra jobben med en sykdom, når jobbmulighetene er gode, og kanskje til og med benytte anledningen til å misbruke ordningen. Dette siste er et overforbruk. Begge typer atferd kan være til stede, men på ulike tidspunkter, og begge deler er uønsket. I førstnevnte tilfelle taper enkeltpersoner og bedrifter hvis en blir påført framtidige kostnader knyttet til mer alvorlige lidelser som en kunne unngått med et fravær tidligere. I det andre tilfellet innebærer fraværet et unødvendig produksjonstap, og årsaken er en romslig kompensasjonsordning.

Det er altså først og fremst i gode tider at en sjenerøs kompensasjon under sykdom kan ha sterke virkninger og føre til mer fravær enn nødvendig. Forholdene ligger til rette for slik atferd i Norge. Den norske sykelønnsordningen er trolig den mest sjenerøse i verden, med full lønnskompensasjon fra første dag samtidig som man kan ha kortere sykemeldinger uten legeerklæring. Mesteparten av den samfunnsøkonomiske sykefraværsforskningen viser da også ganske klart at fraværet øker når sykelønnsordningen blir mer sjenerøs. Både det generelle kompensasjonsnivået og karensdager synes å ha slike effekter. I Sverige observerte en da også at sykefraværet gikk ned da ordningene ble strammet inn. Det er generelt vanskelig ut fra et samfunnsøkonomisk synspunkt å argumentere mot at kompensasjonen i forbindelse med sykefraværet bør tas opp til vurdering i forbindelse med tiltak for å gjøre noe med sykefraværet. En eventuell innføring av karensdager vil først og fremst påvirke korttidsfraværet. Undersøkelser utført for NHO viser ikke overraskende at det er korttidsfraværet som påfører bedriftene de største kostnadene, og som varierer mest over konjunktursyklusen.

Forfatterne av denne artikkelen har selv gjort analyser av langtidssykefraværet i Norge. I artikkelen «Sickness Absence over the Business Cycle» ser vi på utviklingen i langtidssykefraværet i begynnelsen av den nåværende perioden med høykonjunktur og stadig reduksjon i arbeidsledighet. Vi sammenlikner sykefravær med varighet over to uker i 1992 og 1995. I 1992 var arbeidsledigheten høy, mens den var klart på nedadgående i 1995. I analysen bruker vi data fra den såkalte KIRUT-databasen, som har anonymiserte individopplysninger for et stort utvalg av den norske befolkningen. Det gir oss mulighet til å forklare sykefraværet med en rekke relevante faktorer som inntekt, kjønn, alder, utdanning og familiesituasjon. Vi ser både på sannsynligheten for å ha et sykefravær som varer over to uker, og på hva som kan forklare lengden på sykefraværet. Først vil vi påpeke at både sannsynligheten for et fravær og dets lengde endret seg lite for hele utvalget. I motsetning til det en skulle tro, var fravær faktisk hyppigere og lengre i 1995 enn i 1992. Tabell 1 nedenfor viser hvordan tidligere sykdom, kjønn, alder, utdanningslengde, inntekt og yrkeserfaring påvirker sannsynligheten for et langtidssykefravær i 1995.

figur

Tabell 1: Faktorer som påvirker sannsynlighet for sykefravær i 1995

Tabellen rapporterer såkalte marginaleffekter, altså hvordan en liten endring i vedkommende forklaringsvariabel påvirker utfallet for den forklarte variabelen, som her er sannsynligheten for et sykefravær. Alle forklaringsvariablene i tabell 1 er statistisk signifikante. Det bør imidlertid påpekes at vi ikke har tatt med alle forklaringsvariablene som inngår i analysen. 2 Sannsynligheten for et sykefravær for hele utvalget på 88 354 individer er 11,5 %. Tidligere sykefravær gir uttrykk for tidligere helsetilstand og har som forventet en positiv effekt, selv om størrelsen på effekten er ganske liten. Kvinner er mer fraværende enn menn, og sykefraværet øker med alderen. Ansiennitet i en bedrift og lengde på utdanning har negative effekter på sannsynligheten for et sykefravær. Siden vi ikke kjenner timelønnssatsen, kan det tenkes at disse variablene fanger opp denne. I så fall er virkning av utdanning og ansiennitet som forventet ved at de med høyest timelønn har lavest fravær. Det kan imidlertid også fange opp egenskaper ved jobben og jobbsituasjonen, noe som bidrar til at folk med lang utdanning og lang ansiennitet har mindre fravær. Vi ser også mer spesifikt på effekten av inntekt, som er ganske interessant. Høyere inntekt gir større sannsynlighet for fravær, men effekten er avtakende og når et maksimumspunkt ved ca. 235 000. Når inntekten øker ytterligere, faller sannsynligheten for fravær. Vendepunktet for inntektseffekten tilsvarer omtrent det nivået der det er en avkorting i sykelønnsutbetalinger grunnet inntektsbegrensning. Det kan også tilsvare omtrentlig det lønnsnivået der deltidsarbeidende går over til å bli heltidsarbeidende. Videre kan det være at inntektseffekten uttrykker at de som er ansatt i yrker med mye deltid, eksempelvis i helse- og sosialsektoren, har et høyere sykefravær når de arbeider mer. Dette kan tenkes å ha sammenheng med stress og belastninger i disse yrkene.

Vi har også undersøkt hva som bestemmer lengden på et sykefravær som overstiger to uker. For individer med mer enn to ukers fravær er det gjennomsnittlige sykefraværet på litt over 80 dager. Forklaringsvariablene har samme fortegn som beskrevet ovenfor, med unntak av inntektsvariabelen. Inntekt har en entydig negativ virkning på lengden av fravær. Jo høyere inntekt, jo kortere blir det forventede fraværet.

Når vi så deler opp tallmaterialet vårt i mindre delutvalg, finner vi interessante forskjeller. Vi finner videre interessante forskjeller for delutvalg. Ser vi på gruppen av folk som var i fast arbeid både i 1992 og 1995, har disse i motsetning til hele populasjonen en økning i sykefraværet fra en fraværssannsynlighet på 11,1 % i 1992 til 12,2 % i 1995. Dette er typisk innsidearbeidere med et etablert og fast forhold til arbeidsmarkedet. Resultatet kan forklares med at kostnadene for den enkelte med et sykefravær oppfattes som lavere når det er lettere å få alternativ jobb. Mest interessant er sammenlikningen mellom gruppen av arbeidstakere som vi kan kalle marginale, med dem som er ikke-marginale arbeidstakere. Førstnevnte er definert slik at de to årene forut for undersøkelsesårene hadde en løs tilknytning til arbeidsmarkedet. Tabell 2 nedenfor viser sannsynligheten for sykefravær og lengden på dette i 1992 og 1995 for henholdsvis de marginale og de ikke-marginale.

Vi finner altså at de arbeidstakerne som kunne defineres som marginale, og altså har en løs tilknytning til arbeidsmarkedet, var mindre syke enn de som var etablert i arbeidsmarkedet. Forskjellen er ganske stor, slik at det skal mye til for at konklusjonen blir en annen om definisjonen av de ulike gruppene endres noe.

Skal vi oppsummere, finner vi altså lite eller ingen støtte for argumentet om at en marginalisering av arbeidsstyrken kan benyttes som forklaring på det økte sykefraværet i Norge. Derimot er det de etablerte arbeidstakerne som øker sykefraværet når arbeidsmarkedsforholdene bedres. Til slutt er det interessant å se at sykefraværet øker over et relativt stort inntektsintervall, noe som kan skyldes egenskaper ved deltidsarbeidende.

figur

Tabell 2: Sannsynlighet for fravær og lengde av fravær for ikke-marginale og marginale arbeidstakere, 1992 og 1995

BØR SYKELØNNSORDNINGEN REFORMERES?

Sykefraværet har altså økt dramatisk i løpet av de siste årene. Det virker tvilsomt at dette kan skyldes en dramatisk økning i sykelighet, selv om noe av endringen selvsagt må forventes å kunne forklares av stress og belastninger i et opphetet arbeidsmarked. Vi betviler sterkt at økningen kan skyldes de nye arbeidstakerne på markedet, altså at det er sammensetningen av arbeidsstyrken som er forklaringen. Til det er økningen for dramatisk. De nye arbeidstakerne må ha et utrolig høyt sykefravær hvis det først og fremst er dem som er borte fra jobben. Tvert imot finner vi faktisk i vår undersøkelse at de har et lavere sykefravær. Det er heller ikke så rart siden mange nye arbeidstakere i en gunstig arbeidsmarkedssituasjon ikke er marginale i den forstand at de har sosiale eller helsemessige problemer. Men de tilhører grupper som i en god arbeidsmarkedssituasjon heller velger å gå ut i arbeidslivet enn å studere.

Resultater fra den samfunnsøkonomisk baserte forskningen om sykefravær kan tyde på at det bør foretas en innstramning av sykelønnsordningen. Innføring av karensdager vil kunne bidra til å redusere korttidssykefraværet, mens mindre enn full lønnskompensasjon under sykdom kan ha en dempende effekt også på langtidssykefraværet. Det blir i debatten om justeringer av dagens sykelønnsordning pekt på at slike endringer vil ramme de svakeste. Likevel må rettferdighets- og fordelingsgevinstene ved et sjenerøst system veies opp mot kostnadene knyttet til de uheldige insentivvirkningene ved å være borte fra jobben som ligger i dagens sykelønnsordning.

  • 1: «Aktuell informasjon» fra trygdeetaten, 25. august 2000.
  • 2: Vi har i tillegg kontrollert for ekteskapelig status, barn, ektefelles inntekt, formue og ansiennitet.

© Econas Informasjonsservice AS, Rosenkrantz' gate 22 Postboks 1869 Vika N-0124 OSLO
E-post: post@econa.no.  Telefon: 22 82 80 00.  Org. nr 937 747 187. ISSN 1500-0788.

RSS