Magma topp logo Til forsiden Econa

Hva kan markedet (eller mangel på et marked) si om verdien på avfallet?

figur-author

At avfall inneholder viktige ressurser som bør utnyttes både for miljøets og lønnsomhetens skyld, er noe alle er enige i. Derimot har vi ikke lyktes med et helt sirkulært system ennå. Spørsmålet om hvordan verdien av avfallet kan utnyttes, er avgjørende for dette formål.

Det er ingen tvil om at avfallsgjenbruk er gunstig for miljøet. Men ettersom avfallshåndtering og -gjenbruk er kommersielle næringer, må enhver miljømessig fordel bli oversatt til et økonomisk språk. I markeds­økonomien er det prisen som måler verdien på forskjellige varer. Ofte har avfallsressurser ikke noen pris og ikke noe marked. Tvert imot er man villig til å betale for å bli kvitt avfallet sitt. Avfallsressurser blir derfor søppel uten noen form for verdi. La oss gruble over en plastpose på supermarkedet: Den koster noe, men det tar ikke lang tid før den økonomiske verdien blir null. Så snart dagligvarene er ute av posen, blir den verdiløs slik at posen ikke kan videreselges, og i mange tilfeller bli den kastet uten å bli gjenbrukt. Enhver verdi som posen en gang hadde, er nemlig tapt, og i tillegg oppstår ødeleggende effekter for naturen. Panteordningen for flasker er en suksess fordi hver flaske tilsvarer et beløp som folk får i gevinst, og det finnes et vellykket system som støtter resirkulering. Det samme kan vel ikke sies om andre typer avfall, og for å gjøre vondt verre, gjelder raskt tap av verdi ikke kun engangsprodukter. Elektronikk, for eksempel, kommer raskt på avveie, og lenge før det mister sin nytte.

Det er veldig vanskelig for bedriftene å utnytte verdien av avfallsressurser. Det er egentlig nødvendig å skape markeder for sekundære materialer. Stort sett konkurrerer avfallsressurser ikke kun med nye ressurser, men også med ulike materialer. En pose kan for eksempel lages av resirkulert plast, ny plast, resirkulert papir, nytt papir, og så videre. De ressursene som gir det beste forholdet mellom kostnad og nytte, er i hvert fall i prinsippet mest konkurransedyktig. Verdien av avfallsressurser er da betinget av verdien som disse alternativene oppfattes å ha. Så lenge utvinningen av nye råvarer er mer lønnsom enn gjenvinningen av allerede brukte råvarer, er det egentlig ikke noe marked for avfallsressurser. Når det kommer til plast, bidrar lave oljepriser til en ubalansert konkurranse mellom nye og sekundære materialer. Samtidig undergraver spekulasjonen med metaller og mineraler på råvarebørsen mulighetene for å utnytte kilder som e-avfall. Og sist, men ikke minst, så lenge det er billig å deponere ressurser som kunne ha vært gjenbrukt, lykkes ikke resirkuleringen.

Uansett kommer markeder for avfallsressurser ikke til å etablere seg på egen hånd. Det er et komplekst system som påvirker hvordan søppel blir til nye produkter. Sånn som det er nå, ligger de fleste fordelene med resirkulering i det offentlige domenet, og hvis bedriftene skal ta på seg å resirkulere avfallet og bruke sekundære materialer i produksjonen, er det nødvendig at noen styrer systemet. Markeder er jo avgjørende, men markedsmekanismer alene vil fungere kun i noen få situasjoner, nemlig når de nye materialene er knappe og ingen erstatninger er tilgengelige. Hvis for eksempel samfunnet gikk tomt for olje, ville verdien av plastavfallet automatisk øke, og hvis kobberreserver ble for kostbare å utvinne, ville gammelt, ubrukt og begravet kobber i el-infrastruktur komme til å bli attraktivt å ta ut. Enn så lenge er ikke dette tilfellet, og for å lykkes med resirkulering av avfallet krever avfallsressursenes særegenhet et reguleringsapparat som er organisert for å støtte opp om gjenbruk.

Til slutt er kjernen i utfordringen ved å utnytte avfallsressursene først og fremst et spørsmål om verdi. Vi skjønner at avfall har stor verdi, både når det kommer til miljøet og økonomien, og det finnes et stort potensial i den sirkulære økonomien for å virkeliggjøre det grønne skiftet. Men hvis det skal bli til noe mer enn prat, bør vi ha greie på verdiskaping og verdiavsetning. Erfaring med sekundære ressurser viser oss at markeder ikke dukker opp av seg selv, og et velfungerende system krever passende politiske virkemidler samt hensyn til hele verdikjeden – fra produksjon til forbruk. Denne helhetlige vurderingen har stort sett vært fraværende i diskusjonen, men det er kun med denne kunnskapen at en effektiv resirkulering kan lykkes.


© Econas Informasjonsservice AS, Rosenkrantz' gate 22 Postboks 1869 Vika N-0124 OSLO
E-post: post@econa.no.  Telefon: 22 82 80 00.  Org. nr 937 747 187. ISSN 1500-0788.

RSS