Magma topp logo Til forsiden Econa

Tore Bråthen er professor i forretningsjus ved Handelshøyskolen BI.

Hva kan styrelederen gjøre på egen hånd?

Det har vært diskutert i pressen om styrelederen i Statoil på egen hånd kunne «innlede fusjonsforhandlinger» mellom Statoil og Hydro. Uten nærmere kjennskap til detaljene er det vanskelig å gi en juridisk vurdering av saken. Presseoppslagene kan imidlertid gi foranledning til enkelte mer generelle refleksjoner over hva en styreleder kan gjøre på egen hånd i forbindelse med selskapets kontraktsforhold, mulige fusjoner etc.

Styrelederen i aksjeselskaper og allmennaksjeselskaper skal være medlem av styret, og her er han eller hun den fremste blant likemenn og -kvinner.

Styrelederens oppgaver består ifølge aksjelovene først og fremst i å sikre at styret fungerer godt, og at det oppfyller sine forpliktelser. Loven gir ikke styrelederen noen kompetanse til å forplikte selskapet og heller ikke til å avgjøre selskapets saker på egen hånd. Etter aksjelovenes normalregler kan ikke den som mener å ha «forhandlet» med en styreleder, rette noe krav mot selskapet med grunnlag i at styrelederen har forpliktet selskapet. Har styrelederen derimot særskilt fullmakt, kan bildet bli noe mer komplisert. Dette blir nærmere omtalt mot slutten av denne artikkelen.

PLIKT TIL Å TA OPP «AKTUELLE» SAKER

Ett spørsmål er hva styrelederen kan gjøre ut fra sitt lovbestemte ansvar for å forberede sakene som skal behandles i styret.

Det følger av aksjelovenes paragraf 6-20 at «Styrelederen skal sørge for behandling av aktuelle saker som hører inn under styret». Loven innebærer dermed blant annet at styret må få opp til behandling saker som er av en slik art eller viktighet at de er omfattet av styrets oppgaver og ansvar. Men lovbestemmelsen må også bety at styrelederen har et selvstendig ansvar for at styret skal kunne opptre proaktivt i forhold til utviklingen av selskapet. Mener styrelederen for eksempel at en fusjon vil være positiv for selskapet og dermed en aktuell sak som hører under styret, må han eller hun kunne ta initiativ til at saken kommer opp for styret. Også de øvrige styremedlemmene og daglig leder kan ifølge aksjelovene «kreve at styret behandler bestemte saker». Forskjellen er at styrelederen ikke bare har rett til å kreve en bestemt sak satt på dagsordenen, men også en plikt til å sørge for at styret får til behandling «aktuelle» saker.

Det følger videre av aksjelovenes paragraf 6-21 at styrelederen sammen med daglig leder har det overordnede ansvaret for at det kan skje en forsvarlig behandling av de saker som hører under styret. Styrelederen skal i den forbindelse bistå selskapets daglige leder med forberedelsen av saker som styret skal behandle. Aksjelovene krever at styresakene må være så godt forberedt at styrets behandlingsgrunnlag som et minimum er «tilfredsstillende».

AVKLARE GRUNNLAG FOR FUSJONSFORHANDLINGER

Det må ligge implisitt i styrelederens ansvar for saksforberedelsen at sakene kan forberedes også gjennom kontakt med selskapets potensielle avtalepartnere. For eksempel kan det nok være hensiktsmessig å avklare om det i det hele tatt kan være grunnlag for forhandlinger om fusjon før spørsmålet om å innlede fusjonsforhandlinger tas opp i styret.

Styrelederens kontakt med potensielle avtalepartnere for selskapet kan neppe gå særlig langt utover helt foreløpige og uforpliktende samtaler. Som nevnt kan slike innledende samtaler ifølge aksjelovenes normalregler riktignok ikke medføre noen rettslige forpliktelser for selskapet. Men styrelederen må ikke opptre slik at den etterfølgende styrebehandlingen i realiteten bare blir ren «sandpåstrøing».

Er det allerede i forbindelse med de foreløpige og uforpliktende samtaler nødvendig å påføre selskapet kostnader, for eksempel til reiser eller konsulentbistand, er styrelederens mulighet for å opptre på egen hånd sterkt begrenset, ettersom han eller hun ikke uten særskilt fullmakt har rett til å pådra selskapet kostnader. Styrelederen må derfor i slike tilfeller forberede styresaken i samråd med daglig leder, som kan forplikte selskapet innen sin lovbestemte kompetanse.

Har styrelederen fullmakt til å disponere midler i anledning forberedelsen av styresakene, eller har han eller hun selskapets signatur, kan styrelederen alene forplikte selskapet også i forbindelse med slike forberedelser for styremøtet. Men dette gir ikke styrelederen noen større rett til å opptre utad på selskapets vegne enn det som allerede ligger i ansvaret for å forberede styresakene.

NÅR STYRELEDEREN HAR SÆRSKILT FULLMAKT

Et annet mulig grunnlag for at en styreleder kan innlede forhandlinger på vegne av selskapet, kan være at styret har gitt ham eller henne fullmakt til dette. Fullmakten kan også rekke lenger enn bare til å forhandle om en avtale, slik at styrelederen også kan forplikte selskapet ved å inngå den endelige avtalen etter avsluttede forhandlinger. I forhold til fusjoner er dette imidlertid en mindre aktuell problemstilling på bakgrunn av alle de lovbestemte formaliteter som kommer inn i slike tilfeller.

Hvorvidt styrelederens fullmakt er begrenset til at han eller hun kan føre forhandlinger, eller om den også gir styrelederen mulighet for å inngå den endelige avtalen, må i prinsippet avgjøres etter en tolkning. Styrelederen har et selvstendig ansvar for å påse at han eller hun ikke går ut over sin fullmakt. Har styrelederen gått lenger enn fullmakten tillater, kan det i prinsippet være erstatningsbetingende for ham eller henne.

Styret kan imidlertid ikke slå seg til ro med at styrelederen bare har fått fullmakt til å forhandle hvis det blir kjent at styrelederen har gått lenger enn dette. En høyesterettsdom fra 2000 (Rt. 2000, s. 610) gir her en illustrasjon. Saken gjaldt spørsmålet om hvorvidt en forretningsbank var bundet av en fratredelsesavtale («fallskjermavtale») med en avgått banksjef. Avtalen ble undertegnet av to styremedlemmer i henhold til en særskilt forhandlingsfullmakt gitt av styret. Derimot ble avtalen aldri formelt godkjent av bankens representantskap, men den ble behandlet i et fellesmøte mellom representantskapet og styret. På fellesmøtet ble det opplyst at fratredelsesavtalen var inngått med den tidligere banksjefen, men det ble ikke gitt opplysninger om avtalens nærmere innhold. At det var inngått en avtale om banksjefens pensjonsrettigheter, ble på denne måten kjent for både styrets og representantskapets medlemmer uten at noen reagerte. I tillegg var det i en note i bankens årsregnskap for 1989 og senere år tatt inn opplysninger som gjorde oppmerksom på eksistensen av en «direkte pensjonsforpliktelse hvor pensjonsansvaret er beregnet til kr. 410 000». Høyesterett pekte på at både styret og representantskapet måtte ha vært klar over pensjonsavtalen, og at iallfall den langvarige passiviteten med hensyn til å få seg forelagt pensjonsavtalen, måtte føre til at banken var bundet.


© Econas Informasjonsservice AS, Rosenkrantz' gate 22 Postboks 1869 Vika N-0124 OSLO
E-post: post@econa.no.  Telefon: 22 82 80 00.  Org. nr 937 747 187. ISSN 1500-0788.

RSS