Magma topp logo Til forsiden Econa

Hva skjer?

figur-author

Politisk økonomisk teori under Donald Trump

Pengepressa kan gå

Under Donald Trumps presidentregime dukker en økonomisk teori opp som politiske strateger forespeiler vil bli knyttet tett til ny politikk og ny vekst i amerikansk økonomi. Teorien omtales som Modern Monetary Theory (MMT) eller moderne pengeteori. Dette er en makroøkonomisk teori som i likhet med keynesianismen argumenterer for en aktiv stat med oppgave å intervenere og balansere en ustabil markedsliberal kapitalistisk økonomi med en ny pengepolitikk. Den beskriver og analyserer moderne økonomi hvor nasjonal valuta, dollaren, er basert på penger trykt og skapt av den sentrale føderale statsmakten – med en uavhengig sentralbank, Føderalbanken (the Fed.), med monopol som pengeprodusent.

MMTs grunnleggende utgangspunkt er at de sentrale myndighetene i en suveren stat har monopol på å trykke opp penger i enhver form. Som en myndighet med slik kapasitet er det derfor ikke noen finanspolitiske hindringer for hvor mye en suveren valutautstedende nasjonal myndighet kan forbruke i form av kjøp av varer og tjenester og garantere for av framtidige utbetalinger og tildelinger til alle sektorer. Slik sett kan slike myndigheter ikke bli insolvente eller gå konkurs. Det er ikke mulig, for de kan alltid betale. Som kilde til alle pengene, både de beskattede og ikke-beskattede, betaler eller bruker de pengene først og skattlegger etterpå.

Monopolet på opptrykk av penger kan utnyttes i Trumps ekspansive økonomiske politikk. USA har rom for betydelig vekst og framgang, og ingen fare for resesjon foreligger, ifølge ekspertene. Trumps foreslåtte skattekutt og avregulering og hans ekspansive infrastrukturprogram er kostnader som kan kompenseres med nettopp pengeopptrykk. Dette vil stimulere økonomien kraftig, bekrefter Wall Street-økonomene, selv om høyere rente for å hindre inflasjon vil kunne bli en konsekvens, slik MMT forespeiler. Teorien lover likevel at renteøkningen vil skje sakte og gi vekst med full sysselsetting allerede mot slutten av 2017. De samme økonomene presser også på for at presidenten skal klare å overbevise kongressen om å fjerne Dodd–Frank-lovgivningen (om forbrukerbeskyttelse), som de tror binder finanstjenester og innovasjon i et jerngrep.

Penger gleder Wall Street

Bankvirksomhet etter Trump-regimets maktovertakelse har brakt USAs aksjemarked opp på et høyere nivå enn noen gang før. Den engelske avisen The Guardian meldte dette allerede 9. februar 2017. Trump ber kongressen om bevilgninger til alle typer kostbare prosjekter, inkludert bygging av muren mot Mexico og mer til det militære, betalt med nye penger. Dette har gitt en kraftig økonomisk stimulans, spesielt når produsenter samtidig kan regne med virkningen av digre skattekutt for de rikeste, straffetoll på import som beskytter innenlands virksomhet mot konkurranse, og økonomiske straffetiltak overfor fabrikker som tenker å flytte produksjonen sin ut av USA. Det er dette som gleder Wall Street.

Men dette forklarer også noe av det politisk-økonomiske kaoset som hersker i USA og på Wall Street for tiden. Det betyr tilbakeføring av statlig føderal makt, som vi husker fra Roosevelts New Deal-program etter 1930-tallets resesjon. Men til forskjell fra dette programmet satser Trump på nedtrapping av sosial infrastruktur som omsorgstjenester av typen Obamacare, Eldercare, Mediaid og Eldercare. Kongressen avviste avviklingen av Obamacare. Den avviste Trumps påstand: «Obamacare is collapsing – and we must act decisively to protect all Americans. Action is not a choice – it is a necessity.» Opptrykk av nye penger til sosial infrastruktur i henhold til MMT fungerer ikke fordi slike tjenester ikke er eksportrettet.

Trump står altså for en aktiv monetær politikk som berører finansnæringen, men bare i industriell sektor, siden denne sektoren anses i ortodoks klassisk økonomisk teori å utgjøre de bærende basisnæringene, mens de sosiale velferdsprogrammene skaper parasittnæringer. USA har rundt gigantiske 2 860 000 milliarder dollar i utenlandske lån, så opptrykk av dollar i henhold til MMT med sikte på økt produksjon av eksportvarer synes som eneste vei ut av uføret.

Sjarlatanøkonomi?

I Trumps USA er det etablert et eget nettverk, som sprer Modern Monetary Theory (MMT). Nettverket sikter på å bringe sann og tilgjengelig kunnskap om monetære og finansielle systemer ut til et bredere lag av offentligheten. Framtredende teoretikere og talspersoner for MMT kan nevnes, for eksempel økonomene Warren Mosler med bøker som Soft Currency Economics og Innocent Frauds of Economic Policy og Stephanie Kelton med boken The Role of the State and the Hierarchy of Money. Er dette faglig sjarlatanisme som Trump og hans rådgivere har hengt seg på? Ifølge MMTs talspersoner kan vi forsørge både rike og fattige, bare vi tenker nytt om penger. Kritikken er altså at så viktige spørsmål kan bare økonomisjarlataner våge å forenkle.

Prinsippet bak MMT er å trykke opp penger for å finansiere utgifter til utbygging av samfunnet på alle områder. Ideene om at det ikke er mulig både å skaffe mat til sultne barn og samtidig bygge en viktig bro, og at universelle helse- og sosialtjenester for alle er for kostbare for staten når arbeidsledigheten øker, bunner i en foreldet tankegang. Den suverene monetære stat trykker tilstrekkelig med penger til å dekke kostnadene og bevarer en effektiv etterspørsel i keynesiansk forstand, og den kan bruke skattepolitikken til å regulere faren for inflasjon som følge av for mye penger i sirkulasjon. Men skatter kontrollerer inflasjonen ved å redusere tilgangen til penger, samtidig som skatter sikrer etterspørselen etter den nasjonale valutaen som den eneste akseptable når skatten skal betales.

Inflasjonsspøkelset

Det er på det skattepolitiske området at MMTs talspersoner møter særlig motstand. Det betviles at den monetære stat kan regulere inflasjonen gjennom skatte­legging som eneste motvirkende instrument, når det trykkes opp penger til så mange formål. Blant annet er dette klart uttrykt av to amerikanske nobelpris­vinnere i økonomi, nykeynesianerne Joseph Stiglitz og Paul Krugman. Disse to er vår tids meste kjente eksponenter for den såkalte nykeynesianske teorien med sin politiske vektlegging av statlige interven­sjoner og sosial utjevning. Disse to økonomene representerer faglig prestisje, de leses og refereres til. Deres vekt­legging av staten har vist seg tydelig i blant annet sterke motargumenter mot innstramningstiltakene (austerity) som EU og IMF har pålagt krise­rammede land som Hellas. Tilbakekomsten av keynesiansk politikk i ny form, med et statsvennlig og internasjonalt solidaritetsperspektiv, henger åpenbart sammen med nyliberalismens sammenbrudd som følge av finanskrise, eurokrise og flyktningkrise med krisepreget arbeidsledighet. Nykeynesianerne er positivt innstilt til MMT, men har klare innvendinger mot teoriene om inflasjon. Ukontrollert opptrykk av penger, hvor fristende det enn høres ut, støter mot inflasjonens dilemma. Penger må forankres i verdier, i verdiskaping, ellers er de verdiløse. Men det er jo nettopp det som skjer ut fra MMTs prinsipper, er argumentet. MMT beskriver hvordan penger fungerer, på en måte de fleste vil forstå, og en vei til kamp mot økonomisk tilbakegang, arbeidsledighet og svekkelse av velferdsstaten.

MMT representerer en motvekt mot den langvarige nyliberale doktrinen om mindre stat, offentlig innsparing og budsjettmessig ansvarlighet, fiscal responsibility, utledet som behov for budsjettbalanse og reduksjon av offentlige utgifter og med økt privatisering. MMT bekjemper slik nyliberal økonomisk politikk. Den unngår underskuddsbudsjettering ved i stedet å øke skatter og avgifter.

Økte skatter og rentesatser

I virkeligheten er det ingen konstitusjonelle grenser for mengden penger den sentrale statsmyndigheten skaper eller låner når de realiserer offentlige oppgaver og tiltak. Hvordan penger skal skapes, lånes bort og brukes, har å gjøre med politiske prinsipper, verdier, kultur og sedvane. Men som sagt, inflasjonen lurer. MMT holder fast ved at denne kan kontrolleres gjennom skattlegging og renteøkninger.

MMT forespeiler endeløse muligheter, slik John Maynard Keynes gjorde med sitt verk The General Theory of Employment, Interest and Money på 1930-tallet. Hans prinsipper ble førende for sosialdemokratiets aktive statspolitikk i etterkrigsårene. MMT fremmer en aktiv monetaristisk stat. Staten trykker penger og kan garantere jobb til enhver, inkludert dem som har gitt opp å søke arbeid, senke arbeidsledighetstallene og bevare den universelle velferdsstaten.

For tiden er vestlig kapitalisme deflatorisk, med svært lave utlånsrenter, noe som hindrer realvekst og oppbygging etter finanskrisen. Mange nasjoner venter på den økonomiske veksten bare statlige initiativer kan gi i nedgangstider og en truende, ny finanskrise.

Økonomisk kollaps lurer, til tross for optimisme på Wall Street – fordi alle disse initiativene til sammen representerer den største økonomiske stimulansen siden stagflasjonskrisen på 1970–80-tallet, som blåste opp aksjemarkedene til skyhøye høyder. Det som nå skjer, er at investorer venter at det samme vil skje igjen. De flytter sin oppsparte kapital i stor skala til kjøp av verdipapirer og bedrifter som er svært risikofylte. Ekspansjon følger. Dow Jones-indeksen skårer over 20 000 i kjølvannet av dette. Verdien var tilsvarende 15 660 på samme tid i fjor, ifølge avisen The Gardian. Investorer har satset på gigantiske lån for å bli delaktige i de mest risikofylte og råtne forretningsprosjektene. Dette er selskaper som er tvunget til å låne penger til skyhøye renter, fordi evalueringer har gitt dem bunnstatus. Topprangeringen AAA gis til sikre foretaksinvesteringer, mens de virkelig risikofylte rangeres til CCC eller lavere. De nevne risikopregede verdipapirene får CCC og lavere, som betyr at de har søppelstatus.

Bobler med penger sprekker

Men hvem bryr seg om rangering i en forventet trumpsk monetær boom? Trump har lovet sysselsetting til alle, og hvis ikke dette skjer, vil deregulerte banker kunne låne vanskeligstilte husholdninger og forretninger mer lån. Nye tall viser at lån tatt opp av CCC-rangerte forretningsforetak har steget med to tredeler, fortsatt ifølge The Guardian. Kongressen kan bli redningen ved å stoppe den ville lånevirksomheten og manien for deregulering og slik unngå at boblen sprekker. Men for tiden ser det slett ikke ut til at den vil gjøre dette. Derfor tar økonomene på Wall Street sine forbehold ved å hevde at det «på kort sikt» vil danne seg en boble som vil gi nettopp investeringer, vekst og arbeidsplasser. Men bobler sprekker.

figur

Foto: istockphoto.com


© Econas Informasjonsservice AS, Rosenkrantz' gate 22 Postboks 1869 Vika N-0124 OSLO
E-post: post@econa.no.  Telefon: 22 82 80 00.  Org. nr 937 747 187. ISSN 1500-0788.

RSS