Magma topp logo Til forsiden Econa

Finn Kinserdal er siviløkonom og dr.oecon. fra Norges Handelshøyskole. Han er i dag partner i EY (tidligere Ernst & Young) der han leder revisjonsvirksomheten i Norden (BC). Han er også første­amanuensis ved NHH, der han underviser i finansregnskap og verdifastsettelse. Han er fagredaktør for Magma 0114.

Hvordan manipulere med regnskapet

figur

Sammendrag

Overskriften er selvsagt ikke bokstavelig ment, men skaper forhåpentligvis litt interesse for temaet: Artikkelen omhandler de mange skjønnsmessige poster, usikre estimater og valgmuligheter som fremdeles er i IFRS-regnskapet. Dette gjør at man ikke må tro at to ulike bedrifter som begge rapporterer 100 i overskudd, reelt sett alltid har tjent like mye. Årsaken er ikke nødvendigvis at tallene er manipulert, men oftere at ulike personer kan lage ulike estimater/valg og ha ulikt skjønn med samme informasjonsbakgrunn selv når de prøver å være objektive. Dette er viktig å forstå ved regnskapsanalyse, kredittvurderinger og verdsettelse. Jeg vil nedenfor gjennomgå noen typiske områder hvor det er stor valgfrihet eller stor grad av skjønn – og hvor brukeren må være særlig på vakt:

• avsetninger / betingede utfall

• forskning og utvikling

• avskrivninger

• oppkjøp og nedskrivning

• derivater/sikring

• pensjon

• valuta

• utsatt skatt

Jeg underviser i verdsettelse og bruker årsregnskapet som utgangspunkt. En nylig foretatt undersøkelse av EY (Ernst & Young) viser at også analytikere og investorer flest i Norge synes årsregnskapet er viktigste informasjonskilde i forbindelse med aksjeinvesteringsbeslutninger/-anbefalinger. Regnskapet ble rangert foran kapitalmarkedsdager, foran prospekter, delårsrapporter, børsmeldinger, roadshows og absolutt foran det pressen skriver og annen mediedekning. Øverst på den listen kom riktignok en-til-en-møter med selskapet – og jeg håper at det ikke skyldes at analytikeren i dette møtet får vite vesentlige forhold som ikke resten av markedet også får vite; samtidig.

I vår undersøkelse er det notene som rangerer som viktigst innen selve årsregnskapet. Det bør produsentene merke seg. Da bør notene være lesverdige, strukturerte og ikke inneholde unødig informasjon. IFRS har heldigvis (etter å ha tatt skarp kritikk til etterretning) nå kommet med ny presisering som nettopp sier at kun vesentlig noteinformasjon skal medtas. Vi i EY som revisorer vil bidra til at selskapene våre unngår å inkludere unødige detaljer. Også Finanstilsynet sa på en konferanse nylig at de ikke skulle drive med sjekklistementalitet på noteinnhold.

Om verdsettelse sier jeg i min undervisning at en først starter med å analysere årsregnskapene grundig, analyserer trender – og ut fra dette lager en god resultatprognose (EBITDA) fremover. Over 80 prosent av norske analytikere gjør det på samme måten (Kinserdal 2004). Da er det viktig at regnskaper for ulike bedrifter viser samme resultat for like forhold – spesielt når de benytter IFRS. Men det gjør de ikke – det er til dels store forskjeller i skjønn, og valgmuligheter i regnskapet. Derfor må man beklageligvis først «rydde opp» i regnskapene før man kan begynne å analysere og sammenlikne regnskapstall. Nedenfor presenteres de viktigste områdene.

Usikre forpliktelser og betingede utfall

Avsetninger og betingede utfall er de områdene som en typisk tenker på som skjønnsmessige områder: ukurans på varelager, avsetning for dårlige betalere på kundefordringer, avsetninger for reparasjoner/restarbeid, garantier, søksmål, skattesaker mv.

At dette er høyst skjønnsmessig, og vanskelige estimater er enkle å forstå: Bedriften har 500 MNOK i utestående kundefordringer, hvorav 80 MNOK fremdeles ikke betalt seks måneder etter forfall. Hva må avsettes til endelig tap etter inkasso, tvangsinndriving, konkurs; 1–2–3–5? MNOK. En bank som har 1 000 MNOK i misligholdte lån med pantesikkerhet som ved tvangssalg kanskje kan dekke 500 millioner: Hvor mye må avsettes? På et varelager med 100 MNOK i komponenter til produksjon av mobiltelefoner: Hvor mye vil bli ukurant på grunn av nye modeller/oppgraderinger? Hvor mye blir de faktiske reparasjonskostnadene på siste års salg av Tesla Model S med fem års garanti?

Avsetningsstørrelsen avhenger av synet på generell økonomisk utvikling fremover, innsyn og erfaringsgrunnlag med tilsvarende situasjoner, bedriftens egne evner til å gjøre noe med situasjonen mv. Sikkert er det at forskning har vist at bedriftsledelse manipulerer med slike avsetninger (spesielt Sloan og Theo, og Wang, har forsket mye på dette). For eksempel er Big Bath velkjent og veldokumentert; det at nye ledere synes det er greit å rydde opp i (vaske/bade) regnskapet for mulige negative overraskelser / «skitt», og dermed ta godt i på avsetninger. Etter hvert som lederen har vært der noen år og kanskje tenker på sin avgang, løses avsetningene langsomt opp (med andre ord reduseres de litt hvert år) og er med på å pynte på resultatet. Så kommer en ny leder og rydder en gang til. Tilsvarende er påvist ved børsnoteringer IPO: De siste årene før notering reduseres samlede avsetninger for å pynte på resultatet. Noen år etter noteringen er avsetningene tilbake til det normale igjen.

Enda vanskeligere – og kanskje forvirrende – er regnskapsmessig behandling og ordbruk knyttet til betingede utfall / forpliktelser; binære hendelser frem i tid, men hvor kravet mot bedriften foreligger nå: Vinner eller taper man rettssaken/tvistesaken? Og hva blir da erstatningsbeløpet? Kjøper man opp en virksomhet, skal et slikt utfall verdsettes som sannsynligheten for å tape multiplisert med forventet erstatning gitt tap.

Er det derimot ens egen rettssak/tvistesak, skal man kun avsette i regnskapet dersom det er sannsynlighetsovervekt (>50 prosent) for at en usikker forpliktelse kommer til oppgjør. Da skal beste estimat eller vektet sannsynlighet av utfallene avsettes. (Regnskapsfolk har klart kunststykket å kalle <50 prosent sannsynlige forpliktelser for betingede utfall / contingencies – som da ikke skal kostnadsføres.) En slik regnskapsregel åpner opplagt opp for skjønn: Er det 40 prosent (altså null avsetning) eller 60 prosent (det vil si full avsetning av forventet utfall) sannsynlighet for å tape en sak?

Et godt kjent eksempel i så måte er Norske Skog, som i 2006-regnskapet opplyste om en skattesak der kanadiske skattemyndigheter krevde et beløp inntil 4,5 milliarder kroner av Norske Skog (mer enn markedsverdien av egenkapitalen, altså en stor del av bokført egenkapital på den tiden). Kroner null ble avsatt i regnskapet – sannsynligvis fordi man mente det var sannsynlighetsovervekt for å vinne saken. I et oppkjøp av Norske Skog ville neppe den oppkjøpende part verdsatt kravet slik.

Forskning og utvikling (FOU)

Mange sammenlikner eller verdsetter bedrifter basert på EBITDA-resultatet (Erning Before Interest, Taxes, Depreciation and Amortization, altså driftsresultat før avskrivninger). Da bør du særlig være oppmerksom på hvordan bedriften har behandlet FoU og andre utgifter på immaterielle eiendeler. Er utgiftene kostnadsført (reduserer EBITDA) eller balanseført med senere avskrivning (påvirker ikke EBITDA)? Regnskapsreglene er klare – men i praksis er det stor grad av skjønn:

Egenutviklet forskning skal etter regnskapsreglene (IFRS 38) alltid utgiftsføres.

Egenutviklet utvikling skal balanseføres og avskrives dersom man kan påvise og dokumentere at produktet vil bli ferdig utviklet så det kan bli solgt og bli lønnsomt.

Praksis varierer imidlertid mye, og det kan anes følgende tendens: Store, veletablerte selskaper med god økonomi og høy egenkapital velger å utgiftsføre så mye de kan av utviklingsutgiftene; kanskje orker ikke de å måtte dokumentere for seg selv og revisor alt som kreves for at kravene til aktivering er oppfylt. Selskaper i etableringsfasen med lite egenkapital, kraftig vekst og behov for å vise gode resultater aktiverer så mye de kan av utviklingen. Da er det lett å bli lurt når et relativt nytt, ekspansivt teknologi- eller legemiddelselskap har positiv EBITDA til tross for lave inntekter, mange prosjekter under utvikling og sterkt negativ kontantstrøm …

Eksempler:

  • • Klassikeren er Telenor, som i 2003-regnskapet skrev: «Utgifter til forskning og utvikling resultatføres løpende. Det forventes at forskings- og utviklingskostnader vil gi fremtidig lønnsomhet.» I samsvar med IFRS? Beløpet lå jevnlig på cirka 500 MNOK per år (916 MNOK i ett år – ikke helt uvesentlig).
  • • Rieber (Toro) er jo vellykkede i å utvikle nye suppe- og sausevarianter. Likevel har Rieber konsekvent utgiftsført alle utviklingsutgifter, fordi de (ifølge notene) «ikke tilfredsstiller kravene til balanseføring». Mon det.
  • • Nokia har betydelige FoU-utgifter per år; samlet 4 782 MEUR i 2012, og selvsagt en del vellykket utvikling av telefoner og telekomutstyr. Alt ble utgiftsført. Tidligere utgiftsførte de mesteparten og aktiverte noe; nøyaktig 218 MUSD ble aktivert av 3 978 MUSD i 2003; en vanskelig fordelingsøvelse.
  • • Fara ASA hadde så stort sprik mellom regnskapsmessig behandling og det som stod i årsberetningen, at Finanstilsynet i 2012 fant grunn til å påpeke misforholdet. Fara skriver:

    «I løpet av de tre siste årene har det blitt investert cirka 300 MNOK i teknologi.»

    Det er utviklet ny funksjonalitet med massiv og vellykket satsning på å utvikle neste generasjon billetteringssystemer. I regnskapet ble 2 MNOK aktivert …

  • • Funcom utvikler dataspill (Age of Conan mv.). Selskapet hadde i mange år lave inntekter, men stor oppside hvis utviklingen og salget av spillene ble vellykket. Selskapet har i nesten alle år siden oppstarten aktivert så å si alle utviklingsutgiftene sine på spill: Eksempelvis hadde Funcom i 2010 15 MUSD i spillutviklingsutgifter; kun 0,5 MUSD ble utgiftsført og resten aktivert. Ikke en eneste time ble utgiftsført på grunn av ineffektivitet i utviklingsarbeidet. Med en omsetning på 20 MUSD endte da EBITDA på +2,6 MUSD. Selskapet fikk kraftig juling på børsen da utviklingen ikke gikk som man håpet.
  • • Tilsvarende problemstillinger er det i bransjer hvor det er betydelige utgifter og lang tid før inntektene kommer fra immaterielle verdier og liknende; legemiddelfirmaer, filmselskaper, seismikkselskaper. Eksempelvis hadde seismikkselskapet PGS de første årene etter oppstarten få inntekter og betydelige utgifter til skyting av seismikk i områder hvor man dels var usikker på om det var interessant geologi og/eller interesse fra oljeselskapene, og om skytingen var vellykket. Alle utgiftene ble aktivert.

«I løpet av de tre siste årene har det blitt investert cirka 300 MNOK i teknologi.»

Det er utviklet ny funksjonalitet med massiv og vellykket satsning på å utvikle neste generasjon billetteringssystemer. I regnskapet ble 2 MNOK aktivert …

Hvordan bør man behandle forsknings- og utviklingsutgifter mv. i en regnskapsanalyse eller verdsettelse? I praksis mener jeg det beste er å finne de samlede årlige historiske utgifter til forskning og utvikling, uavhengig av om det er aktivert eller utgiftsført. Ut fra det kan jeg finne et historisk gjennomsnittsnivå/normalnivå i prosent av omsetningen for FoU-utgifter – som inntas som del av historisk EBITDA.

Avskrivning

Regnskapsreglene (IAS 16–6) sier at avskrivninger er en systematisk allokering av kostprisen over eiendelens levetid. Valg av levetid åpner for stor grad av skjønn: Hvor lenge varer en PC, en bil, et tankskip, et fly? Det kommer an på hvordan eiendelen tenkes brukt, vedlikeholdt og oppgradert fremover, og spesielt på hvordan man tror teknologisk utvikling påvirker levetiden. Ulik levetid gir ulik årlig avskrivning, og følgelig ulikt årlig resultat (100 MNOK i kostpris med ti års forventet levetid gir årlig avskrivning på 10 MNOK., men kun 5 MNOK ved antatt levetid på tjue år).

Endrer man oppfatning av levetiden på eiendelen underveis, får det enda større påvirkning på resultatet. Et klassisk eksempel på det er SAS: Janne Carlzon, CEO i selskapet, gjorde i sin tid mye bra for SAS; bedret punktligheten, innførte smilekurs for kabinansatte, innførte Business Class. Ifølge avisene snudde han også underskudd til overskudd; blant annet fra minus 17 MUSD i 1981 til pluss 54 MUSD i 1982. Men fra 1981 til 1982 endret han også avskrivningstiden på flyene. SAS hadde i mange år hatt samme avskrivningstid på fly som Lufthansa; ti år. Svært kort, og SAS kunne derfor med god samvittighet endre avskrivningstiden til tjue år (spesielt når man samtidig utsatte fornyelse av flyflåten – men byttet ut tepper, stoler og malte om flyene i stedet). Regnskapseffekten var imidlertid formidabel: Har du fly opprinnelig anskaffet for 1000 og avskriver dem over ti år, er årlige avskrivninger 100 per år. Endrer du avskrivningstiden fra ti til tjue år midt i perioden (gjennomsnittlig restverdi 500, og nå har du ikke fem år igjen – men 15 år igjen å avskrive på), blir ny årlig avskrivning kun 33. (500/15); en regnskapsmessig resultatfremgang på 77! Mesteparten av SAS sin resultatfremgang kom altså på denne måten – og uten at analytikere skrev om det før lenge etter på!

Det kan derfor være fristende for et selskap med svake resultater og lav egenkapital (egenkapitalprosent) å endre avskrivningstiden. Norske Skog forlenget levetiden på sine papirmaskiner i regnskapet for 2011 (uten å si hvor mye.), og oppgir at hvert års forlengelse reduserer årlige avskrivninger med 200 MNOK. Ikke uvesentlig.

En eiendel skal kun avskrives ned til forventet utrangeringsverdi; det man kan forvente å få for eiendelen når man ikke lenger skal bruke den selv, men skrape eller selge den. Klassikeren her er rederiet Tordenskjold, som hadde takster på at utrangeringsverdien var høyere eller lik bokført verdi av skipene – og derfor hadde årlige avskrivninger på disse skipene på null! I henhold til god regnskapsskikk. Utrangeringsverdiene kan svinge mye, spesielt i shipping, og følgelig vil og avskrivningene kunne svinge mye fra år til år. Det er ikke bra for analyseformål – men et krav etter IFRS.

Legg merke til at regnskapsstandarden skriver «systematisk allokering». De fleste bedrifter bruker lineær avskrivning, men det er ikke noe i veien for å bruke for eksempel degressiv avskrivning (høy avskrivning i starten, og så gradvis avtakende) – hvis man mener verdifall og inntekter er høyest de første årene. Oljebransjen avskriver for eksempel etter produksjonsenhetsmetoden; en plattform avskrives prosentvis hvert år etter andel olje produsert i forhold til anslått olje i reservoaret. Pass da på når oljereserveanslagene økes; da går årlige avskrivninger ned.

Overraskende er det kanskje at ulik avskrivningstid mellom like selskaper ikke alltid gir ulikt resultat: To selskaper med ulik avskrivningstid på likeartede eiendeler vil få samme årlige avskrivning dersom de har samme årlige reinvesteringstakt: Si at reell levetid for en eiendel som koster 100 er tre år, og man hele tiden kjøper den samme typen eiendel på nytt etter tre år for 100. Årlig avskrivning med tre års avskrivning blir da 33 for én eiendel. Har man tre slike eiendeler, blir samlet avskrivning 100. Velger et annet selskap å avskrive eiendelene over to år, blir årlig avskrivning 50 i år 1, 50 i år 2 og så 0 i år 3 (siden eiendelen nå er fullt avskrevet – men fremdeles er i bruk). Har man tre slike eiendeler, blir fremdeles samlet avskrivning per år 100 (50 fra den ene eiendelen, 50 fra den andre og 0 fra den tredje). Avskrivningstiden spiller i dette tilfellet ingen rolle. Men husk forutsetningene; mange eiendeler som løpende gjenanskaffes, ingen samlet vekst og ingen prisstigning.

Oppsummert: Pass på dersom selskapet endrer avskrivningstid eller restverdier eller er i sterk vekst og har avskrivningstider som avviker fra konkurrentenes. Men for selskaper med lav vekst og løpende gjenanskaffelser betyr selve avskrivningsperioden mindre.

Oppkjøp og nedskrivning

Både ved regnskapsmessig behandling av oppkjøp og ved nedskrivninger må en foreta verdsettelse av enkelteiendeler etter omtrent det samme regelsettet. Regnskapsreglene for dette er beskrevet i henholdsvis IFRS 3.19, IAS 36.30 og den nye IFRS 13 om Fair Value. I begge tilfeller gjøres verdsettelsesberegning av antatt (salgs-)verdi av enkelteiendelene. Estimatusikkerheten og skjønnet er her stort.

Først behandles verdifordelingen av de enkelte eiendelene i et oppkjøp: Si at man har betalt 1 milliard for en virksomhet. Denne (netto-)verdien skal fordeles ut på alle enkelteiendelene. Er fordelingen likegyldig for fremtidig resultat? Nei – selvsagt ikke: Goodwill avskrives ikke etter IFRS. Driftsmidler avskrives. Derfor vil driftsresultatet bli ulikt om en allokerer mye versus lite til goodwill. Tilsvarende vil høy verdsettelse av varelager medføre lavere driftsresultat neste år (fordi varelager stort sett er solgt/kostnadsført i løpet av ett år) enn om varelageret verdsettes lavt – og andre eiendeler høyere.

Ta et eksempel: L’Oreal har i en årrekke kjøpt opp en rekke varemerker/virksomheter, og av en balanse (2012) på 29 milliarder euro består 9 milliarder av goodwill (6,5) og varemerker (2,5) (som avskrives): Denne fordelingen er gjenstand for skjønn, og andre fordelinger ville endret resultatet vesentlig.

I hovedsak skjer en verdsettelse av en eiendel i en oppkjøpsallokering eller en nedskrivningstest ved å estimere fremtidige kontantstrømmer for eiendelen og diskontere disse. Usikkerheten ved selve kontantstrømmene er i seg selv betydelig og gjenstand for skjønn, men diskuteres ikke ytterligere her fordi den i liten grad fremgår av regnskapene.

Forutsetningene ved verdsettelse skal imidlertid opplyses om i notene, og EY har funnet store variasjoner mellom selskapene på Oslo Børs på noen viktige forutsetninger:

  • • Tidsperiode: Hovedregelen etter IAS 36.33 er at man maksimalt kan bruke fem års eksplisitt kontantstrøm og deretter en kontantstrøm basert på stabil eller avtakende vekst, med mindre fortsatt vekst kan bli «justified». Kontantstrømmene skal kun baseres på eiendelene «as is», uten hensyn til oppgradering/forbedring eller restrukturering, kun normalt vedlikeholdt. Da varer de fleste eiendeler ikke evig. Flere selskaper forutsetter likevel «evig» liv for eiendelene sine i verdsettelsen. En eiendel med ti års levetid har kun 55 prosent av verdien av en eiendel med uendelig levetid (fast kontantstrøm, ti prosent diskontering).
  • • Årlig antatt vekstrate i kontantstrømmene er like viktig: Tre prosent årlig vekst evig gir en merverdi på cirka 42 prosent versus null vekst. Mange bruker feilaktig resonnementet og man kan forutsette at inntektene øker med forventet BNP i samfunnet. Det man glemmer, er at BNP-vekst inkluderer nyskaping, innovasjon; med andre ord at nye bedrifter kommer til fremover. Dagens bedrifter må derfor antas å få lavere «markedsandel» av all verdiskaping fremover. Kun 50 prosent av bedriftene på amerikansk børs for 30 år siden er på børsen også i dag.

    Stort sett virker selskapene på Oslo Børs edruelige: 65 prosent har vekstforutsetninger fremover på tre prosent eller lavere (2011). Men åtte prosent har vekstforutsetning på tre til fem prosent årlig, og to prosent forventer fem til ti prosent årlig vekst …

  • • Diskonteringssats er og viktig: Fem prosent diskontering versus ti prosent diskontering dobler verdien (konstant kontantstrøm). Etter teorien skal usikkerhet i selve kontantstrømmen tas hensyn til «over streken»; ikke i diskonteringsfaktoren. Derfor er det kun generell risiko for denne typen aktiva som skal regnes inn (beta) – og diskonteringssats skal ikke variere så mye (siden man skal bruke WACC). Likevel ser vi at det er stor variasjon mellom selskapene på børsen; de fleste bruker 7,5–10 prosent diskonteringssats etter skatt (høres fornuftig ut), mens cirka fem prosent bruker 5–7,5 prosent (gir høye verdier) og cirka 15 prosent bruker over ti prosent diskontering. Opera Software brukte 20 prosent diskonteringssats før skatt og trolig over 15 prosent etter skatt i 2012.

Stort sett virker selskapene på Oslo Børs edruelige: 65 prosent har vekstforutsetninger fremover på tre prosent eller lavere (2011). Men åtte prosent har vekstforutsetning på tre til fem prosent årlig, og to prosent forventer fem til ti prosent årlig vekst …

I tillegg kommer at eiendeler fra oppkjøpte virksomheter (som oftest) har en oppskrevet, høyere verdi enn tilsvarende (egenutviklet eller kjøpt historisk) eiendel som en har i eget selskap, hvor som oftest opprinnelig kostpris (minus eventuelle av-/nedskrivninger) er maksimal verdi.

Og da skjønner du at det ikke er epler og epler når du sammenlikner verdien av likeartede eiendeler i balansen mellom selskaper.

Pensjon

Pensjon er et regnskapsområde som historisk har hatt mange valgmuligheter og åpnet for betydelig grad av skjønn – noe som har gitt seg utslag i betydelige ulikheter i forpliktelser og resultater for ellers like forhold. Endrede regnskapsregler fra og med 2013 (IAS 19 Revised) har heldigvis redusert forskjellene noe, men ikke helt. Dette er spesielt viktig å være oppmerksom på ved verdsettelse: De fleste som verdsetter aksjer, gjør det ved å beregne Enterprise Value (EV) først; verdien av virksomheten før fradrag for netto (finansielle eiendeler og finansiell) gjeld. Deretter trekker man fra netto gjeld for å komme til egenkapitalverdien, herunder netto pensjonsforpliktelse. Nedenfor gjennomgås de viktigste delfaktorene der skjønn kan påvirke pensjonsforpliktelsene/-kostnadene vesentlig:

Korridoren: Heldigvis er pensjonsreglene nå endret slik at den berømte korridoren er borte: (Korridoren var forskjellen mellom den «riktige» beregnede forpliktelsen som stod beskrevet i notene, og pensjonsgjelden som stod i balansen). Korridoren oppstod fordi det var tillatt å utsette balanseføring av sum av tidligere feilestimater (i motsetning til de aller fleste regnskapsregler for estimater). Det mest berømte eksemplet på dette er SAS: I 2012 hadde SAS ikke-balanseført pensjonsforpliktelser «korridor» på 12 milliarder. SEK, mens bokført egenkapital kun var på 11 milliarder SEK. Da SAS hentet ekstra egenkapitalkapital i 2009 og 2010, blant annet hos den norske stat, stod det ikke et ord om denne forpliktelsen og egenkapitalbelastningen i odelstingsproposisjonen. Fra og med 2013 må alle som følger IFRS, belaste korridoren mot egenkapitalen. Beleilig nok endret SAS regnskapsår i 2013, slik at de utsetter tidspunktet for når korridoren må belastes egenkapitalen.

Forutsetninger: Veiledningen for pensjonsforutsetningene som utgis av NRS, har medført at forskjellene i forutsetningene er mindre enn før mellom børsforetak. Men noen foretak har fremdeles store avvik: Flere hadde over 2 prosentpoeng høyere diskonteringsrente i 2011 enn den anbefalte renten på 2,6 prosent, det vil si en forpliktelse på kun cirka 60 prosent av det den skulle være. I min doktorgrad påviste jeg at bedrifter med svak egenkapital systematisk brukte for snille pensjonsforutsetninger. Andre land enn Norge har ikke pensjonsforutsetningsveiledninger, så her må analytikere være på vakt: SAS bruker (i 2012) en diskonteringsrente på 3,8 prosent og en forventet lønnsøkning på kun 1,6 prosent – mens parameterne normalt forventes å være nokså like. Hadde parameterne vært like, ville forpliktelsene økt ytterligere med minst 4 mrd. SEK.

Diskonteringsrenten som skal brukes? I verdsettelsessammenheng skal man bruke risikofri rente med et lite påslag for (reallønnsusikkerhets-)risiko. I IAS 19 er dette beskrevet som eller oversatt med bedriftsobligasjoner med særlig høy kredittverdighet. Dersom et slikt marked ikke finnes, må man bruke statsobligasjonsrenten – det har man gjort i Norge frem til nå, med det resultat at man i Norge har brukt for lav diskonteringsrente og dermed fått for høy beregnet pensjonsforpliktelse versus teoretisk korrekt verdi. Spesielt har dette blitt et problem de siste få år, hvor statsobligasjonsrenten har vært kunstig lav. Fra og med 2012 tillot NRS at man brukte renten for obligasjoner med fortrinnsrett (OMF) som grunnlag for diskonteringsrenten for pensjon. I 2012 var denne på 3,8 prosent, mens statsobligasjonsrenten var på 2,4 prosent. Og analytikerne bør merke seg at bruk av OMF-renten er frivillig for det enkelte foretak.

AFP: Vi har fått ny AFP-ordning i Norge som i realiteten er et spleiselag mellom staten og bedriftene. Bedriftene betaler inn årlig premie eller tilskudd. Problemet er at alle vet at den premien som bedriftene betaler inn i dag, er altfor lav i forhold til de reelle årlige kostnadene eller forpliktelsene, men ingen av de ansvarlige (ordningen selv, regjeringen, departementene, LO og NHO mv.) ønsker at noen skal beregne hvor store forpliktelser bedriftene har som ikke er vist i regnskapene: «balanseføring av ny AFP er uaktuelt å godta» (Bernander 7. oktober 2011). I verdsettelses­sammenheng (og etter vår mening også i regnskapet, siden denne forpliktelsen kan beregnes noenlunde pålitelig) må dette tas med. Forpliktelsene på dette ene forholdet er kanskje på kr 10 000 per ansatt, og med mange ansatte – som i NRK – kan dette (sammen med andre tilsvarende usynlige førtidspensjonsforpliktelser) bli store tall samlet; over 500 MNOK i 2012-regnskapet!

Rente og avkastning: Ikke dobbeltregn pensjonsforpliktelsene; de fleste foretak inkluderer beregnet avkastning på pensjonsmidler (fra og med 2013 er denne lik diskonteringsrenten) og rente på forpliktelsene som en del av netto pensjonskostnader i driftsresultatet. Merk at klassifiseringen er valgfri slik at ikke alle foretak gjør det slik. Beregner man Enterprice Value basert på driftsresultatet (inklusive nettorenten) og deretter trekker fra netto pensjonsforpliktelse, trekker man fra den samme forpliktelsen to ganger. Derfor må en trekke ut netto pensjonsrentekostnader fra driftsresultatet i EV-verdsettelsen. Alle estimatavvik fra og med 2013 føres under streken (comprehensive income) – slik at man ikke lenger trenger å ta disse avvikene ut av driftsresultatet.

Valuta, herunder sikringsbokføring

IFRS har ikke definert noen fast oppstillingsplan; hvor og i hvilken rekkefølge de enkelte regnskapsarter og linjer skal være plassert. Dette gjør sammenlikning mellom bedrifter vanskeligere og åpner for manipulasjon der negative nyheter/tap/kostnader har en tendens til å havne langt nede.

Spesielt gjelder dette for valuta.

Valutaeffekter kan – uten å være i strid med IFRS – plasseres og håndteres på fire ulike måter:

  1. Tap og gevinster tas inn som en del av driftsresultatet.
  2. Tap og gevinster tas inn som en del av finansresultatet nedenfor driftsresultatet.
  3. Tap og gevinster tas med i totalresultatet (comprehensive income) – plassert som et bindeledd mellom resultat og egenkapitalbevegelsen nedenfor årsresultatet.
  4. Valuta behandles som sikring (det er frivillig å velge om valuta er regnskapsmessig sikring eller ikke etter IFRS), og sikringskursen er med på å stabilisere for eksempel varekost og inntekt.

Lerøy Seafood og Marine Harvest, begge i fiskeoppdrett, er eksempler på forskjellig føring ved alternativ 1 og 2. Lerøy Seafood behandler valutagevinster og tap som en del av linjen varekjøp (2010) (samtidig rapporter de dette året 913 MNOK i agiotap under finansposter). Marine Harvest viser valutaeffekter under finansposter, og det er store tall; henholdsvis –632 MNOK, +682 MNOK og +367 MNOK for 2008, 2009 og 2010 (10–50 prosent av EBIT-resultatene respektive år).

Et eksempel på forskjellig føring med alternativ 3 og 4: Kongsberg Gruppen har valgt å vise effekten av valutagevinster og -tap som en del av totalresultatet nedenfor årsresultatet. Prognosesikring av valuta utgjør –1728 MNOK i 2008 og +1811 MNOK i 2009, mens EBITDA de samme årene var på henholdsvis 1319 MNOK og 1619 MNOK. Hadde Kongsberg Gruppen valgt sikringsbokføring, kunne de ha flyttet dette opp til driftsinntekter og med tilsvarende store endringer i EBITDA.

Sikring: Mange eksportbedrifter sikrer neste års salg ved å kjøpe valuta forward lik budsjettert salg. Med 1 milliard i eksportsalg i USD og en sikringskurs på 6,5 (som USD var for vel et år siden) og bokføring som sikring ble omsetningen 6,5 milliarder NOK. Uten sikring, med bruk av gjennomsnittskurs for omsetningen og jevnt fall i kursen ned til dagens cirka 5,5 USD per NOK, ble omsetningen derimot 6 milliarder og EBITDA 500 MNOK svakere. De 500 MNOK dukker da opp som positiv agio­gevinst under finansposter. Men du får helt ulik verdsettelse om du ikke justerer resultatet for to bedrifter som behandler dette ulikt (stort sett ved å ta ut sikringseffekten av inntekt/EBITDA – men ta verdien av sikring med som finansiell eiendel): Ved sikring ligger bedriftens valutakurser hele tiden ett år på etterskudd i forhold til virkeligheten. Vi har undersøkt flere selskaper på Oslo børs for å se på effekt av sikring eller ikke – og resultatet endres ofte med pluss/minus ti prosent om en fjerner sikringsbokføringen.

Har bedriftene lik praksis? Slettes ikke: 54 prosent av undersøkte selskaper på Oslo Børs (2010) gjennomfører sikringsbokføring, 29 prosent har valutaderivater, men velger ikke å sikringsbokføre, ni prosent bruker ikke sikring, mens åtte prosent ikke opplyste hva de hadde.

Konsolidering

En bedrift kan føre opp en eierandel i en annen bedrift på tre måter:

  • • Kun kostprisen på eierandelen i balansen, ikke noen andel av det løpende resultatet – men finansinntekt når man mottar utbytte. Typisk er dette om man eier mindre enn 20 prosent.
  • • Enlinjekonsolidering/egenkapitalmetoden, med andre ord kostprisen på eierandelen fordelt som andelen av bokført egenkapital pluss/minus andel av mer-/mindreverdier og goodwill. Hvert år tas andelen av nettoresultatet inn i eierbedriftens regnskap. Eierandel er her typisk på 20–50 prosent, men bestemmende innflytelse kreves.
  • • Fullkonsolidering, det vil si at man tar inn hele balansen (pluss/minus mer-/mindreverdier) i egen balanse og hele resultatet inn i de respektive poster (drift, finans osv.) – og så tar man ut igjen nettoandelen til andre eiere nederst i resultatet og som gjeld i balansen. Eierandelen er her typisk over 50 prosent – men nytt fra 2013 etter IFRS er krav til de facto-kontroll, og da kreves ikke nødvendigvis 50 prosent.

Som man skjønner, er presentasjon i regnskapet vesentlig forskjellig avhengig av metoden/skjønnet som brukes ved beregning av eierinnflytelse. Spesielt påvirkes driftsresultatet vesentlig om man tar inn 100 prosent av driftsresultatet av et 50 prosent eiet selskap ved fullkonsolidering, eller tar inn 50 prosent av nettoresultat etter skatt på en linje ved egenkapitalmetoden. Og etter egenkapitalmetoden er det valgfritt (siden IFRS ikke har regler for oppstillingsplan) om man velger å presentere resultatet som en del av driftsresultatet, finansresultatet eller på en egen linje mellom de to postene.

Et godt kjent eksempel på konsolidering er Volkswagen, som unnlot å fullkonsolidere Skoda de årene Skoda gikk med store negative resultater på grunn av omstruktureringer, men fullkonsoliderte fra det året da Skoda begynte å tjene penger. Volkswagen eide hele tiden under 50 prosent i disse årene, men hadde opsjoner til å kjøpe seg opp. Lysten til å benytte opsjonene kan selvsagt ha økt etter hvert som resultatene ble bedre – så det kan ha vært en reell grunn til ulik regnskapsmessig behandling disse årene.

Her på berget skjedde det underlige at både familien Frieles selskap og Douwe Egberts fullkonsoliderte Kaffehuset Friele; med andre ord mente begge at de hadde majoritetskontroll. Familien Frieles selskap eide 55 prosent, og Herman Friele var styreleder.

Utsatt skattefordel

De fleste banker har fremdeles covenant-krav basert på egenkapitalandel: Faller egenkapitalen under angitt nivå, er selskapet i brudd med lånebestemmelsene. Underlig er det at bankene stort sett bruker egenkapitalen som fremkommer i regnskapet – uavhengig av valgt regnskapsprinsipp (for eksempel de som unnlot å belaste egenkapitalen med korridoren i pensjonsforpliktelsene, versus de som valgte å gjøre det). Enda merkeligere er at aktivaene goodwill og utsatt skattefordel (fra fremførbart underskudd) anses av bankene som aktiva under covenant-bestemmelsene; balanseføring/nedskrivning har null effekt på kontantstrømmen – og har null verdi når selskapet er i mislighold/konkurs og må realisere eiendeler for å innfri misligholdt banklån.

Da er det og verdt å merke seg at oppføring av utsatt skattefordel er basert på usikre estimater og skjønn. Utsatt skattefordel grunnes stort sett på fremførbart underskudd (og beregnes ved å multiplisere det fremførbare underskuddet med nominell skattesats; 27 prosent i Norge). Årsaken til at det er et aktivum, er at det gir lavere betalbar skatt de årene som bedriften går med skattemessig overskudd.

Men utsatt skattefordel skal kun oppføres dersom det er sannsynlighetsovervekt (>50 prosent) for at de kan bli benyttet, med andre ord at bedriften vil gå med (tilstrekkelig) skattemessig overskudd i fremtiden. Etter norsk god regnskapsskikk og regnskapsloven er dette en meningsløs bestemmelse, da fortsatt drift (med andre ord fremtidige overskudd) skal legges til grunn i regnskapene. Kun dersom man tenker å legge ned virksomheten i land med fremførbart underskudd der man risikerer å miste fremføringsretten eller liknende, burde man nekte å oppføre utsatt skattefordel. Men IFRS og NRS krever at man gjør en budsjettøvelse der man vurderer sannsynlighet for fremtidige overskudd. Har man i tillegg tapt penger de siste årene (det har man jo ofte når man har opparbeidet seg et fremførbart underskudd.) – kreves det «convincing evidence» – hva nå enn det er når det gjelder fremtidsbudsjetter – for å kunne oppføre utsatt skattefordel.

Det er opplagt at dette skjønnet vil være ulikt for like bedrifter – og at bedrifter som har lav egenkapital eller egenkapital like over covenant-grensen, kan ha en tilbøyelighet til å lage optimistiske fremtidsprognoser og oppføre utsatt skattefordel.

I artikkelen har jeg gjennomgått en del viktige områder hvor det er stor grad av skjønn eller estimatusikkerhet og valgfrihet innenfor IFRS. I min doktorgrad i 2004 beskrev jeg earnings management; bevisst manipulering av resultatet innenfor eller utenfor regnskapsreglene. Men selv der regnskapsprodusenten ikke manipulerer med tallene, vil det ofte oppstå ulik regnskapsmessig behandling for likeverdige forhold: Mange av de beskrevne elementene over handler om prognoser og estimater for hva som vil skje frem i tid – og empiri viser at selv de dyktigste ofte bommer grovt. Men nå har leseren forhåpentligvis fått noe bedre innsyn i hvor en skal lete i regnskapet, og at en bør ha en sunn skepsis til tallene.


© Econas Informasjonsservice AS, Rosenkrantz' gate 22 Postboks 1869 Vika N-0124 OSLO
E-post: post@econa.no.  Telefon: 22 82 80 00.  Org. nr 937 747 187. ISSN 1500-0788.

RSS