Magma topp logo Til forsiden Econa

Tora Aasland er statsråd i Kunnskapsdepartementet med ansvar for saker knyttet til forskning, universiteter og høyskoler. Hun har siden 1991 vært fylkesmann i Rogaland. I to perioder, fra 1985 til 1993, representerte hun Akershus på Stortinget, blant annet som medlem i Kirke- og undervisningskomiteen. Fra 1989 til 1993 var hun visepresident i Odelstinget. Tora Aasland har hovedfag i sosiologi fra Universitetet i Oslo, og har blant annet arbeidet som forsker ved Institutt for samfunnsforskning. Siden 2006 var hun leder i styret for Språkrådet. Hun har hatt en rekke tillitsverv i SV og offentlige verv.

Hvordan møte framtidens kompetansebehov?

Det ble stor oppstandelse da det på begynnelsen av 1960-tallet ble utviklet en økonomisk teori om kompetanse – teorien om humankapital. Denne nye teorien så på skoleelever og studenter som investorer, den foreslo en metode for å beregne avkastning på kunnskapsinvesteringer, og den forklarte lønnsforskjeller mellom individer og vekstforskjeller mellom land med forskjeller i investeringer i kunnskapskapital.

Reaksjonene var sterke mot at kunnskapen, selve fundamentet for det opplyste demokrati, som førte til dannelse og høyerestående moralske verdier, og som har skapt så mange mesterverk innen kunst og kultur, skulle reduseres til enkle og brutale økonomiske forhold uttrykt i kostnader og inntekter. Det ble derfor utdanningens sterkeste forsvarere som ble humankapitalteoriens sterkeste motstandere. Anbefalingene fra begge leire var mer og bedre utdanning for flere, men argumentene for hvorfor dette er viktig er altså svært forskjellige.

Selv om motsetningene mellom de to skolene har stilnet, hører vi likevel fortsatt rester av argumentasjonen, tydeligst i senere tid i forbindelse med innføringen av kvalitetsreformen i høyere utdanning. Min mening om dette er neppe kontroversiell: Argumenter fra den ene forsterker de fra den andre. Man kan godt omtale verdien av kunnskap i økonomiske termer, samtidig som man har i mente at kunnskap og læring i brede lag av befolkningen er en absolutt forutsetning for videreutviklingen av kulturen, demokratiet, samfunnet og velferdssystemet vårt.

Den økonomiske utviklingen går nå raskere enn noen gang. På grunn av teknologiske framskritt og internasjonaliseringen er vi en del av en stadig mer globalisert økonomi og samfunn. Graden av spesialisering og konkurranse på både innsatsfaktorer og produkt- og tjenestemarkedet fører til store muligheter, for selv en liten norsk bedrift kan ha kunder fra hele verden. Men samtidig mister mange næringsdrivende i Norge kunder og markeder fordi de blir utkonkurrert av utenlandske bedrifter som i mange tilfeller benytter billig arbeidskraft. Endringer blir større og går raskere enn før. Enkelte bedrifter flytter produksjonen utenlands for å dra nytte av rammebetingelsene der, andre bare forsvinner. Andre igjen vokser seg store og sterke gjennom å utnytte relative konkurransefortrinn som fortsatt er igjen i Norge. Disse er i all hovedsak basert på kunnskap og kompetanse.

Selv om Norge fortsatt har en økonomi som drives av naturressurser som olje og fisk, er verdiskapingen som foregår i veldig stor grad muliggjort gjennom fagkompetanse og innovativ virksomhet. På mange kunnskapsområder er vi ledende, men utviklingen og konkurranseforholdene i den globaliserte økonomien endrer seg ustanselig. For å hevde seg må kompetansen i arbeidsstyrken stadig forbedres.

Investeringer og avkastning fra utdanning

Den norske modellen for organisering av verdiskaping og velferd har vist seg å være robust. Den er ikke bare inkluderende og utjevnende, den er også et godt fundament for økonomisk vekst. Gratis utdanning og en relativt gunstig studiefinansiering gjør at store andeler av ungdomskullene våre etterspør utdanning utover obligatorisk skole. Samtidig utgjør den sammenpressede lønnsfordelingen et viktig konkurransefortrinn for norske arbeidsgivere som sysselsetter høyt utdannet arbeidskraft.

Norge har også vært et foregangsland innenfor livslang læring. Vi deltar i etter- og videreutdanning og i læring i arbeidslivet i større utstrekning enn befolkningen i mange andre land. Dette er viktige bidrag til innovasjon og verdiskaping. Slik læring skaper også tilpasningskompetanse og et reflektert forhold til jobben og arbeidsoppgavene for den enkelte deltaker. Små lønnsforskjeller gir mer stabil arbeidskraft og gjør at arbeidsgiverne kan ta ut store deler av produktivitetsgevinsten knyttet til de investeringene de gjør i ansattes læring. Kompetanse er altså både relativt billig for individene, og den er billig å ta i bruk for arbeidsgiverne. Dermed blir både tilbudet og etterspørselen etter høy utdanning sterk i Norge, og vi får et kompetent arbeidsmarked og en svært produktiv arbeidskraft.

De færreste beregner den økonomiske avkastningen av sine egne utdanningsvalg. For enkeltindivider er det et usikkert regnestykke som blant annet bestemmes av forventninger om fremtidig inntekt og sysselsetting. Risikoen for enkeltmennesket knyttet til utdanningsvalg er betydelig, og mange kvier seg for å ta et slike valg. Dette krever at en har tillit til egne evner og muligheter, er motivert og klar over hva slags arbeid utdanningen kan brukes til. Investeringen strekker seg over lang tid, og tilbakebetalingsperioden er enda lenger – et helt yrkesliv fylt med arbeidsoppgaver som vil påvirkes av utdanningsvalgene. Slike beslutninger er vanskelige å ta, særlig når alternativ som betalt arbeid er så aktuelle som i dag på grunn av høykonjunkturene.

Vi har derfor et godt studiefinansieringssystem i Statens lånekasse for utdanning som både bidrar til å redusere risiko og usikkerhet, og som virker sosialt utjevnende ved at ingen skal behøve å være avhengige av økonomisk støtte fra familien eller andre for å kunne investere i utdanning. Til tross for dette vet vi at det er store sosiale forskjeller i utdanningsønsker. Barn med høy sosiokulturell bakgrunn tar mer utdanning enn barn fra familier med lavere inntekt og utdanning. Dette er bekymringsfullt.

Regjeringen ønsker at alle skal kunne velge det utdanningsnivået som passer i forhold til de talenter og muligheter de har, uavhengig av sosial bakgrunn, finansielle ressurser og annet som påvirker utdanningsvalgene. Men det er også viktig å peke på at samfunnet i tillegg har en egeninteresse i at innbyggerne tar mer utdanning. Økt verdiskaping og økte skatteinntekter som følge av offentlige investeringer i utdanning gir god avkastning på offentlige investeringer. I tillegg til den finansielle avkastningen er også utdanning en kilde til svært viktige direkte og indirekte effekter i form av kulturelle, helsemessige og atferdsmessige virkninger som er helt nødvendige for at velferdssamfunnet skal kunne opprettholdes og videreutvikles. Det er derfor sannsynlig at samfunnet, tross store investeringer i utdanning og kompetanse og bred deltakelse i læringsaktiviteter, har lavere omfang i slike aktiviteter enn det som er samfunnsøkonomisk ønskelig. Regjeringen ønsker derfor å stimulere til mer utdanning og kompetanseinvesteringer.

Når økonomer skal beregne avkastningen av utdanningsinvesteringer, setter de ofte den inntekten som følger av utdanningen opp mot kostnadene forbundet med å skaffe seg den. Dette er bare en del av bildet. For meg som høyere utdannings- og forskningsminister er alle former for utbytte fra utdanning viktige, også de som ikke direkte kan regnes i penger. Det er det heldigvis all grunn til å tro at de fleste utdanningssøkere også gjør. Utover rene pengestrømmer knyttet til utdanning innebærer studietiden en livsform, kunnskap og innsikt som har betydning for studenten både i den perioden og etterpå som ikke så lett kan uttrykkes i kroner, men som påvirker individers ønske om å ta en høyere utdanning. Det dreier seg om en lang rekke forhold som har betydning for livsutfoldelsen og deltakelsen i arbeids- og samfunnslivet senere.

Vi har også empirisk forskning som viser at andre ting enn penger har stor betydning når det gjelder utdanning. Både positive og negative forhold varierer selvsagt mye mellom individer. Fordi det er snakk om ting som ikke uten videre lar seg uttrykke objektivt eller som direkte kan omregnes til penger, er det vanskelig å vite hva dette egentlig er verdt. Vi har ikke så mye forskning om slikt i Norge, men på 1970- og 1980-tallet ble dette forskningsfeltet viktig i USA. 1 Denne forskningen anslo at verdien av forhold som ikke regnes direkte i penger for personer som investerte i utdanning lå på rundt samme nivå som pengeverdien – rundt 10 prosent for hver. I Norge er avkastningen rundt 5 prosent i penger for et års ekstra utdanning. 2 Dette er relativt beskjedent og følger av våre små lønnsforskjeller. I tillegg kommer altså andre effekter av utdanning, slik som bedret helse (blant annet gjennom mindre konsum av alkohol og tobakk og sunnere kosthold), større forståelse og «effektivitet» i kjøp og behandling av forsikrings- og banktjenester og konsumentrettigheter. Andre viktige forhold er lavere kriminalitet, større deltakelse i samfunnslivet og endring i forhold til holdninger til medmennesker og samfunn. Mye av dette er av uvurderlig betydning for samfunnet og enkeltmennesker fordi det så direkte påvirker hele deres liv, levesett og fordi det bidrar til en god samfunnsutvikling. Andre følger av høyere utdanning er mer interessante og mindre belastende jobber, en viss sosial status og anerkjennelse som følge av høyere utdanning og bedre betalte jobber, samt en rekke frynsegoder som følger med mange slike jobber. Vi har blant de høyeste andelene høyere utdannede i befolkningen innen OECD, og sammen med Danmark og Sverige blant dem som har relativt lavest avkastning på utdanningsinvesteringene målt i kroner. Det at etterspørselen etter utdanning i Norge er såpass sterk, er en klar indikasjon på at ting som ikke regnes i penger har stor betydning for nordmenn. Dette styrker min tro på at verdien av utdanning langt overgår det de økonomiske avkastningsstudiene synliggjør.

Regjeringens kompetansepolitikk

Hvordan skal vi så sikre at de investeringene vi gjør i humankapitalen, både som enkeltindivider, virksomheter og som samfunn, gir best mulig avkastning? Eller sagt på en annen måte: Hvordan kan vi bidra til at kompetansen tas i bruk for å sikre fortsatt verdiskapning og velferd?

For det første må vi innrette oss slik at den kompetansen vi investerer i er i samsvar med det kompetansebehovet samfunnet og arbeidslivet har. Hvilke behov har så samfunnet i årene framover? Det er det ikke uten videre lett å svare på – her trenger vi et bedre kunnskapsgrunnlag. Derfor har Kunnskapsdepartementet satset på å initiere forskning og framskrivninger for å danne oss et bilde av hvordan kompetansemarkedet kommer til å utvikle seg i framtiden. Vi har også satt i gang forskning på hvilke rammebetingelser som har gunstig virkning på bedrifters investeringer i kompetanse blant sine ansatte. Bare når vi vet mer om slike forhold kan vi bidra til bedre samsvar mellom tilbudet og etterspørselen etter kompetanse og arbeidskraft.

Når det gjelder mer konkrete tiltak fra Kunnskapsdepartementet, er det naturlig å trekke fram stortingsmeldingen som ble behandlet av Stortinget våren 2007 om hvordan vi i sterkere grad kan bruke utdanning som verktøy for sosial utjevning. Som allerede nevnt er det nemlig en avgjørende forutsetning for den norske velferdsmodellen at alle lag av befolkningen tar del i kunnskapssamfunnet. Med de utfordringene vi står overfor har vi simpelthen ikke råd til at noen står igjen – både de menneskelige og økonomiske kostnadene ved at mennesker holdes utenfor samfunns- og arbeidslivet er altfor høye. Innovasjonsevnen og verdiskapingen blir best når alle stemmer blir hørt i arbeidsprosessene i bedrifter og offentlige virksomheter. Det er solid belegg for å hevde at demokratisering av kunnskap dermed også er lønnsomt i rent økonomisk forstand.

Forskning har vist at de viktigste forutsetningene for å kunne delta i læring og kompetanseutvikling legges tidlig i barneårene. Det er da grunnleggende ferdigheter knyttet til språkopplæring og tallforståelse må på plass. Derfor er mange av tiltakene i meldingen rettet inn mot tidlig innsats – i barnehagen og barneskolen. Det er slike investeringer som gir størst avkastning i form av styrket sannsynlighet for læringsevne og -vilje senere i livet. I tillegg tar meldingen opp en av de største utfordringene vi har i skolen: Det store frafallet i videregående opplæring. Rundt 60 prosent fullfører videregående på normert tid, 25 prosent avbryter og resten blir forsinket. Det er særlig i yrkesfagene at frafallet er stort. Mange av dem som faller fra ender senere i arbeidsledighet, og en del av disse ender så på permanente trygdeytelser mens de fremdeles er unge. I tillegg til de menneskelige omkostningene ved dette, er det en alvorlig hindring for arbeidslivets tilgang på kompetanse. For å bidra til økt gjennomføring i videregående innfører vi forsøksordninger med såkalt «praksisbrev», som er et kortere og mer praksisorientert utdanningsløp. Vi satser på styrket samarbeid med arbeidslivet, og gjennom et eget fag gir vi elever i ungdomsskolen «smakebiter» fra videregående, slik at de skal få bedre grunnlag for å velge riktig utdanningsprogram.

Et viktig tiltak i meldingen er en satsing på karriereveiledning. Dette tiltaket rettes inn mot frafallsproblemet i videregående opplæring, men vi ser også veiledningstjenestene i et videre perspektiv og legger til rette for bedre samordning av veiledningstjenestene i skolen, høyere utdanning, NAV, voksenopplæringen og andre steder. Det er viktig at folk i alle aldersgrupper får tilbud om karriereveiledning, og dermed gode forutsetninger for å ta informerte valg om utdanning og arbeid. Gode individuelle valg er avgjørende både for tilegnelse av kompetanse og for anvendelsen av den i samfunns- og arbeidsliv.

I tillegg til stortingsmeldingen om sosial utjevning har vi nettopp gått gjennom evalueringen av Kvalitetsreformen i høyere utdanning. Hovedkonklusjonen er at reformen har vært helt nødvendig, og at mange av de viktigste målsettingene er nådd. Imidlertid gjenstår en del utfordringer, blant annet når det gjelder å styrke høyere utdannings relevans i forhold til samfunnets og arbeidslivets behov. Dette gjelder den relative fordelingen av studenter på ulike typer studieprogrammer; vi ser for eksempel at det utdannes for få realister og lærere. Det gjelder også de enkelte studieprogrammers tilpasning til arbeidslivet, blant annet gjennom samarbeid med bedrifter og virksomheter.

Samarbeid med bedrifter om for eksempel praksisplasser, case-oppgaver og gjesteforelesere er med på å sikre at kandidatene som utdannes har kompetanse som er relevant for arbeidslivet. Det kan også være med på å gjøre undervisningen mer variert, og studietiden mer allsidig. Det finnes mange eksempler på vellykket samarbeid av denne typen mellom høyere læresteder og arbeidslivet. Men en ny undersøkelse viser at samarbeidet ofte er drevet av «ildsjeler», og i liten grad er institusjonalisert, særlig ved universitetene. De fleste universiteter og høyskoler har generelle målsettinger om samarbeid, og gir tilbakemelding om at de synes denne oppgaven er viktig. Undersøkelsen viser imidlertid at få institusjoner har konkrete mål for samarbeidet. Andelen studenter som deltar i samarbeidsaktiviteter varierer også svært mye, og er mange steder lav. Der man har samarbeidsaktiviteter (praksis i bedrift, gjesteforelesere fra næringslivet, samarbeid om oppgaveskriving og lignende), vurderes resultatene som gode innen alle fagområder. Studentene får økt kjennskap til arbeidslivet, og de får mulighet til å prøve ut det de lærer i praksis. Studienes kvalitet øker. Bedriftene får også økt kjennskap til institusjonenes studietilbud.

Hvorfor er det da fremdeles for liten samarbeidsaktivitet? Undersøkelsen viser at finansierings- og meritteringssystemene oppleves som en barriere mot samarbeid ved institusjonene. Samarbeid med arbeidslivet gir ikke uttelling for institusjonen eller den enkelte ansatte. Mangel på administrativ støtte nevnes også av mange som en barriere, ved siden av mangel på tid, både ved utdanningsinstitusjonene og i bedriftene.

I stortingsmeldingen om kvalitetsreformen varsler vi at vi vil se nærmere på dette temaet, og at vi vil vurdere hvordan det kan utvikles indikatorer for å måle studienes arbeidslivsrelevans og institusjonenes samarbeidsaktiviteter med arbeidslivet. I forbindelse med en gjennomgang av finansieringssystemet for universitetene og høyskolene vil vi også vurdere om det skal legges inn økonomiske insentiver for styrket samarbeid og relevans. En satsing på samarbeid mellom utdanning og arbeidsliv – læring og næring – er imidlertid ikke noe vi som statsråder kan beslutte, eller noe utdanningsinstitusjonene kan gjennomføre alene. Vi er helt avhengige av at arbeidslivets organisasjoner og bedrifter rundt om i landet engasjerer seg i dette spørsmålet. Ikke minst er det avgjørende at de ansatte involveres. Det gjelder både lærerne og de ansatte i bedriftenes fag- og personalavdelinger.

Å legge utdanningssystemet best mulig til rette for det kunnskapssamfunnet vi ønsker å utvikle er noe vi arbeider videre med gjennom flere prosesser. Vi har varslet egne stortingsmeldinger om forskerrekruttering og om lærerrollen. Vi samarbeider med AID om en melding om arbeidsinnvandring og med NHD om innovasjonsmeldingen. I tillegg planlegger vi en gjennomgang av kompetansepolitikken, og ønsker i den forbindelse å se helhetlig på hvordan utdanningssektoren samvirker med arbeidslivet.

Kompetanse og læring for framtiden

Det er all grunn til å tro at verdien av utdanning og kompetanse vil øke for både samfunnet og enkeltmennesker i framtiden. Arbeidsmarkedets kompetansebehov endres i økende grad – dette er en av de viktige utfordringene for kunnskapssamfunnet. Norsk arbeidskraft har så langt vist seg dynamisk og tilpasningsdyktig og både arbeidsgivere og arbeidstakere ønsker å investere i kompetanse også utenfor det formelle utdanningssystemet. Dette er fordi den norske modellen i utgangspunktet er solidarisk, inkluderende og rettferdig. Men den økende omstillingstakten fører med seg nye behov som vi skal møte med kompetansepolitikken.

Da jeg tiltrådte som forsknings- og høyere utdanningsminister sa jeg at jeg skulle kjempe for økte ressurser til forskning og utdanning. Men jeg sa også at vi måtte ha en diskusjon om prioriteringer og om hvordan vi bruker ressursene på best mulig måte. I universitets- og høyskolesektoren skal vi nå ha en viktig og interessant diskusjon om Stjernø-utvalgets innstilling. Hvordan skal kartet for forskning og høyere utdanning i Norge se ut i framtiden? Hva skal vi prioritere? Men denne typen spørsmål gjelder ikke bare universitets- og høyskolesektoren; de angår kompetansepolitikken generelt. For alle typer læring og kompetansebygging må vi spørre oss selv hvilke krav framtiden vil stille, og hvilke grep som er nødvendige for å sikre Norge gode vilkår i en kunnskapsdrevet verden. Her kan kanskje økonomifaget og teorien om humankapital hjelpe oss. For vi trenger å utvide diskusjonen fra å handle mest om hva vi investerer i kompetanse, til også å vurdere hvilket utbytte ulike typer læringsprosesser kan gi oss. Et sentralt poeng i den forbindelse er at vi må bli flinkere til å ta kunnskapen i bruk. Jeg ser på kompetanse som kunnskaper og ferdigheter som tas i bruk. Hvis de ikke brukes, forblir kunnskapen og ferdighetene bare et uutnyttet potensial, som gir liten eller ingen avkastning, verken for individene eller samfunnet. Og da tenker jeg på avkastning som kan måles i kroner, som vi kan bruke til å sikre levestandard og velferd. Men jeg tenker selvfølgelig også på de formene for avkastning av økt kompetanse som ikke kan måles i kroner og øre – på verdien av mer interessante arbeidsplasser, et inkluderende og tolerant samfunn og et informert og velfungerende demokrati. På et politisk plan er dette den virkelige avkastningen – et utbytte som gjør samfunnet bedre.

Noter

  • 1. Litteraturen er gjennomgått av Nerdrum, Lars (1999), The Economics of Human Capital, Scandinavian University Press. Dette feltet er nå i ferd med å revitaliseres, gjennom bl.a. forskning som foregår ved CERI (Centre for Educational Research and Innovation) knyttet til OECD.
  • 2. Se Hægeland, Torbjørn (2003) «Økonomisk avkastning av utdanning», Utdanning 2003, Statistisk sentralbyrå.

© Econas Informasjonsservice AS, Rosenkrantz' gate 22 Postboks 1869 Vika N-0124 OSLO
E-post: post@econa.no.  Telefon: 22 82 80 00.  Org. nr 937 747 187. ISSN 1500-0788.

RSS