Magma topp logo Til forsiden Econa

Anfinn Fardal er siviløkonom og statsautorisert revisor i BDO

IFRS under lupen ­ Finanskrisen gir ny næring til debatten om måling til virkelig verdi

Finanskrisen har bidratt til å sette søkelyset på de internasjonale regnskapsreglenes krav om å måle stadig flere poster i regnskapet til virkelig verdi. Kritikerne hevder at regnskapsreglene har forsterket krisen, og det som tidligere var en diskusjon innad i regnskapsprofesjonen, blir nå debattert i Dagens Næringsliv, Financial Times og The Economist og har til og med vært et tema i den amerikanske valgkampen.

Som en følge av finanskrisen og den påfølgende kritikken av regnskapsreglene har flere aktører iverksatt en rekke tiltak som alle har som mål å rette opp noen av svakhetene i regelverket og anvendelsen av dette. Tiltakene har ført til endrede standarder, publisering av veiledninger og forsert fremdrift av allerede pågående prosjekter.

Målsettingen med artikkelen er å gi en oversikt over kritikken mot IFRS (International Financial Reporting Standards), de ulike initiativene som er satt i verk, og implikasjonene av dette. Hittil har søkelyset vært rettet mot banker og finansinstitusjoner, og følgelig omhandler initiativene i første rekke finansielle instrumenter, noe som også er hovedtemaet i denne artikkelen.

Bakgrunn

IFRS legger i større grad enn norsk god regnskapsskikk til grunn at eiendeler og forpliktelser skal måles til virkelig verdi. Det gjelder spesielt for regnskapsføringen av finansielle instrumenter, hvor IFRS dels krever at flere typer finansielle instrumenter, som for eksempel aksjer, derivater, sertifikater og obligasjoner, under gitte forutsetninger skal måles til virkelig verdi, og dels gir anledning til frivillig å vurdere ytterligere finansielle instrumenter til virkelig verdi. Verdiendringene knyttet til disse instrumentene skal, avhengig av type instrument og intensjonen med instrumentet, enten resultatføres eller føres direkte mot egenkapitalen. Når finansielle instrumenter og andre eiendeler og forpliktelser måles til virkelig verdi, blir verdiendringene synliggjort og påvirker egenkapitalen og eventuelt resultatet umiddelbart. Etter norsk god regnskapsskikk blir resultatføringen av verdiendringene i større grad utsatt.

I oppgangsperioden vi har lagt bak oss, var det svært få som stilte spørsmål ved prinsippet om måling til virkelig verdi. Under finanskrisen har imidlertid flere regnskapsprodusenter, analytikere og politikere kritisert måling til virkelig verdi, og det blir hevdet at det har bidratt til å forsterke både oppgangen og nedgangen. Det er imidlertid delte meninger om spørsmålet, og kritikken har blitt imøtegått av flere.

En av innvendingene er at kravet om måling til virkelig verdi, sammen med detaljerte regler om hvordan virkelig verdi skal fastsettes, fører til overvurdering av de urealiserte tapene med påfølgende svekket resultat, egenkapital og børskurs.

Bakgrunnen for dette synspunktet er blant annet at det i stor grad forutsettes at man ved fastsettelse av virkelig verdi skal benytte markedsparametre. Når risikoen i markedet øker, øker risikopremien mv., og den beregnede virkelige verdien reduseres. Spørsmålet som stilles, er om de observerte markedsparametrene er rimelige i markeder preget av svært stor usikkerhet og turbulens, og følgelig om verdireduksjonen er reell. Et tilhørende spørsmål er om det er anledning til å justere de observerte markedsparametrene når markedene er så turbulente og usikre som de har vært i den senere tid, eller om standardene krever at man uansett skal bruke disse så lenge de er tilgjengelige. Videre bidrar de urealiserte tapene til at banker og andre finansieringsinstitusjoner reduserer utlånsaktiviteten, noe som også bidrar til en nedadgående spiral.

Til slutt er det poengtert at måling av virkelig verdi er utfordrende når markedene er illikvide eller turbulente, hovedsakelig på grunn av at usikkerheten øker. Dette bidrar videre til å redusere påliteligheten av regnskapene.

Kritikerne av virkelig verdi-prinsippet konkluderer med at IFRS har forsterket finanskrisen, og flere har hevdet at de siste erfaringene viser at reglene om og bruken av virkelig verdi må endres.

På den andre siden er det flere banker, forsikringsselskaper og analytikere som hevder at måling til virkelig verdi ikke er årsaken til finanskrisen, men kun synliggjør selskapenes reelle økonomiske situasjonen. Markedene er volatile, og regnskapsreglene rapporterer volatiliteten, men regnskapene skaper den ikke. Videre hevder flere analytikere at når man skal vurdere et selskaps økonomiske stilling og fremtidsutsikter, så er det virkelig verdi som gir den mest relevante informasjonen.

Finanskrisen og den påfølgende debatten om virkelig verdi har ført til at flere aktører har tatt initiativ til å belyse ulike sider ved konseptet virkelig verdi. Eksempler på spørsmål som for tiden blir diskutert, er hvordan man skal fastsette virkelig verdi når markedene er illikvide, hvilke opplysninger som skal gis om virkelig verdi, hva som skal balanseføres, og hva som skal holdes utenfor balansen, og hva som skal inngå i et konsernregnskap.

I denne artikkelen vil jeg gi en oversikt over relevante regelverk og gjennomgå enkelte av de iverksatte initiativene.

Kort om regnskapsmessig behandling av finansielle instrumenter

Regnskapsmessig behandling av finansielle instrumenter er et vanskelig og komplekst område. Det kommer av at finansielle instrumenter i seg selv kan være komplekse, at den regnskapsmessige behandlingen er regulert av et stort antall detaljregler, og at den praktiske verdsettelsen og oppfølgingen kan være utfordrende.

Etter IFRS reguleres den regnskapsmessige behandlingen av finansielle instrumenter av tre standarder; IAS 39, som omhandler innregning og måling, IAS 32, som omhandler presentasjon, og IFRS 7, som omhandler opplysninger. Det vil føre for langt å gjennomgå alle detaljene ved reguleringen av finansielle instrumenter, og jeg vil i det følgende kort beskrive de to problemstillingene som er viet størst oppmerksomhet den siste tiden: klassifisering av finansielle instrumenter og måling av finansielle instrumenter.

Klassifisering av finansielle instrumenter1

Utgangspunktet i IAS 39 er at man ved første gangs regnskapsføring tar stilling til hvordan det finansielle instrumentet skal klassifiseres. Klassifiseringen avgjør den etterfølgende regnskapsmessige behandlingen av det finansielle instrumentet, blant annet hvordan instrumentet skal måles. I tabellen under gir jeg en kort oversikt over aktuelle kategorier finansielle instrumenter, hvordan disse skal måles, og hvordan man skal behandle endringene i balanseført verdi.

Kategori Måling og etterfølgende behandling
Virkelig verdi med verdiendringene over resultatet Virkelig verdi med verdiendringene over resultatet
Tilgjengelig for salg Virkelig verdi med verdiendringene midlertidig mot egenkapitalen
Holde til forfall Amortisert kost 2 ved bruk av den effektiverentemetoden
Lån og fordringer Amortisert kost ved bruk av den effektiverentemetoden
Andre forpliktelser Amortisert kost ved bruk av den effektiverentemetoden

I tillegg har standarden to andre kategorier, finansielle garantikontrakter og lånetilsagn under markedsrente, som ikke omtales nærmere her.

Som nevnt bestemmer klassifiseringen ved første gangs regnskapsføring den etterfølgende målingen og behandlingen av verdiendringene. Klassifiseringen kan få stor betydning for egenkapital, resultat og balanse, noe som medfører at det er viktig å ha et bevisst forhold til dette spørsmålet.

Som eksempel på hvordan disse reglene skal anvendes, kan man tenke seg at et foretak anskaffer en børsnotert aksje. Den børsnoterte aksjen skal da enten klassifiseres i kategorien virkelig verdi med verdiendringene over resultatet eller som tilgjengelig for salg. I begge disse kategoriene skal aksjen vurderes til virkelig verdi, men behandlingen av verdiendringene er forskjellig. Hvis den klassifiseres i kategorien virkelig verdi med verdiendringene over resultatet, skal både realiserte og urealiserte verdiendringer resultatføres. Klassifiseres den derimot som tilgjengelig for salg, føres urealiserte verdiendringer direkte mot egenkapitalen og blir først resultatført når aksjen selges.

Et annet eksempel på konsekvensene av klassifisering av finansielle instrumenter kan være at selskapet anskaffer en fordring som ikke er notert i et aktivt marked. Fordringen kan da klassifiseres som tilgjengelig for salg, til virkelig verdi med verdiendringene over resultatet eller som lån og fordringer. Avhengig av klassifisering skal fordringen vurderes enten til virkelig verdi eller til amortisert kost, noe som kan gi vidt forskjellige effekter på egenkapital og balanse. Videre kan eventuelle urealiserte verdiendringer som oppstår som følge av at fordringen vurderes til virkelig verdi, enten resultatføres eller føres direkte mot egenkapitalen. Vurdering til amortisert kost innebærer at verdiendringene ikke skal resultatføres, med mindre det må foretas en nedskrivning som følge av at det finnes objektive bevis på at det foreligger et tap.

De regnskapsmessige konsekvensene av klassifiseringen av et finansielt instrument kan bli vesentlige, og dette er blitt satt på spissen denne høsten. Avhengig av hvilke valg selskapet gjør, kan et og samme finansielle instrument vurderes enten til virkelig verdi eller til amortisert kost, og endringene i virkelig verdi kan bli resultatført, ført direkte mot egenkapitalen eller ikke bli ført i det hele tatt.

Konsekvensene forsterkes av at det etter klassifisering ved første gangs regnskapsføring opprinnelig ikke var anledning til å omklassifisere finansielle instrumenter som var klassifisert til virkelig verdi med verdiendringene over resultatet, til andre kategorier. Det var heller ikke anledning til å omklassifisere instrumenter fra andre kategorier til kategorien virkelig verdi med verdiendringene over resultat.

Måling til virkelig verdi3

Målsettingen med måling til virkelig verdi er å komme frem til den prisen som en transaksjon i instrumentet ville blitt gjennomført til på måletidspunktet. Virkelig verdi er definert som det beløpet en eiendel kan omsettes for eller en forpliktelse gjøres opp med i en transaksjon på armlengdes avstand mellom velinformerte og frivillige parter.

IAS 39 Finansielle instrumenter gir en omfattende veiledning i hvordan man skal fastsette virkelig verdi, og veiledningen blir ofte betegnet som et verdsettelseshierarki, det vil si at de metodene som er angitt, er oppført i prioritert rekkefølge.

Ifølge IAS 39 gir noterte priser i et aktivt marked det beste uttrykket for virkelig verdi. Et marked anses som aktivt dersom noterte priser er tilgjengelige raskt og regelmessig fra en børs mv. og disse representerer faktiske og regelmessige markedstransaksjoner foretatt på armlengdes avstand. Det er presisert at hvis det foreligger offentliggjorte kursnoteringer i et aktivt marked, så er de den beste dokumentasjonen av virkelig verdi, og de skal benyttes til å måle den finansielle eiendelen eller den finansielle forpliktelsen.

Dersom markedet for et finansielt instrument ikke er aktivt, fastsettes den virkelige verdien ved hjelp av en verdsettingsmetode. Formålet med å benytte en verdsettingsmetode er å fastsette hva transaksjonskursen ville ha vært på måletidspunktet i et bytte på armlengdes avstand motivert av normale forretningsmessige vurderinger. Aktuelle verdsettingsmetoder inkluderer

• bruk av nylig foretatte markedstransaksjoner på armlengdes avstand mellom velinformerte og frivillige parter, dersom slike er tilgjengelige

• henvisning til løpende virkelig verdi av et annet instrument som er praktisk talt det samme

• diskontert kontantstrømsberegning

• opsjonsprisingsmodeller

Forutsetningsvis skal den valgte verdsettingsmetoden gjøre størst mulig bruk av markedsdata og legge minst mulig vekt på foretaksspesifikke data. Den skal benytte alle faktorer som deltakerne i markedet vil ta i betraktning ved prisfastsettelse, og er konsistent med aksepterte økonomiske metoder for prissetting av finansielle instrumenter.

Økt adgang til omklassifisering av finansielle instrumenter

Som en konsekvens av finanskrisen vedtok IASB i midten oktober, etter et betydelig press fra EU, endringer i reglene om regnskapsføring av finansielle instrumenter. Endringene innebærer at det på visse vilkår er blitt enklere å omklassifisere enkelte finansielle eiendeler fra kategorien virkelig verdi med verdiendringene over resultatet. Bakgrunnen for endringen var at US GAAP har en slik begrenset adgang til omklassifisering, og IFRS-rapporterende banker opplevde det som urimelig og konkurransevridende å måtte resultatføre tap fortløpende, mens US GAAP-rapporterende banker til en viss grad slapp å regnskapsføre tapet.

Konsekvensen av en reklassifisering er at enkelte instrumenter ikke lenger skal vurderes til virkelig verdi, og den innebærer en begrenset mulighet til ikke umiddelbart å nedskrive finansielle instrumenter til markedsverdi ved at det åpnes for såkalt omklassifisering av finansielle instrumenter i handelsporteføljen. Inntil endringen var det ikke anledning til å omklassifisere slike instrumenter. Det medførte at disse instrumentene måtte vurderes til virkelig verdi inntil de ble ført ut av balansen. Endringene i IAS 39 har også ført til at IFRS 7 om opplysninger er endret.

Prosessen som ledet frem til vedtaket om endringene, var i seg selv oppsiktsvekkende, og den illustrerer hvor alvorlig både IASB og EU vurderte dette. Mandag 13. oktober 2008 vedtok IASB å endre IAS 39 Finansielle instrumenter – innregning og måling og IFRS 7 Finansielle opplysninger – opplysninger slik at det ble anledning til å omklassifisere enkelte finansielle instrumenter. IASB vedtok endringen uten å følge den normale prosessen med utarbeidelse av høringsutkast og påfølgende høringsrunde. Tirsdag 14. oktober anbefalte EFRAG (European Financial Reporting Advisory Group) at EU godkjente endringene, også uten høringer, og onsdag 15. oktober ble endringene godkjent av EU. Finansdepartementet godkjente endringene torsdag 16. oktober. Dette innebærer at det kun gikk fire dager fra IASB vedtok endringene til de ble godkjent for bruk i Norge, mens det normale er en saksbehandlingstid på minimum ni måneder.

Nærmere om endringene i IAS 39

Utgangspunktet er at en finansiell eiendel som er holdt for omsetning, skal klassifiseres i kategorien virkelig verdi med verdiendringene over resultatet. At en finansiell eiendel er holdt for omsetning, innebærer at den er anskaffet med det formål å selge eller kjøpe den tilbake på kort sikt. Hvis hensikten med den finansielle eiendelen er endret slik at formålet ikke lenger er salg eller tilbakekjøp på kort sikt, kan den etter endringen av IAS 39 under visse forutsetninger omklassifiseres. For finansielle eiendeler som ville oppfylt definisjonen av lån og fordring hvis de ikke var klassifisert som til virkelig verdi med verdiendringene over resultatet, må selskapet i tillegg til å ha endret formål også ha evne til og intensjon om å beholde dette instrumentet i overskuelig fremtid eller til forfall. Det samme gjelder hvis et slikt finansielt instrument opprinnelig ble klassifisert i kategorien tilgjengelig for salg. Det er presisert at det for andre instrumenter enn lån og fordringer, som for eksempel egenkapitalinstrumenter og noterte rentebærende instrumenter, bare i sjeldne tilfeller er anledning til å foreta en slik reklassifisering. I IASBs pressemelding om endringene blir det uttalt at finanskrisen er et eksempel på et slikt sjeldent tilfelle.

Det er viktig å merke seg at adgangen til å omklassifisere ikke gjelder derivater og heller ikke finansielle instrumenter som frivillig er klassifisert i kategorien virkelig verdi med verdiendringene over resultatet.

Når en finansiell eiendel omklassifiseres, skal dette skje til eiendelens virkelige verdi på tidspunktet for reklassifiseringen. Det innebærer at eiendelens nye amortiserte kost er den virkelige verdien på omklassifiseringstidspunktet. Det er også verdt å merke seg at gevinster eller tap som er resultatført i periodene før omklassifiseringen finner sted, ikke skal reverseres.

Det antas at adgangen til å omklassifisere spesielt er aktuell for banker og finansinstitusjoner. I skrivende stund har DnB NOR offentliggjort at de benytter seg av de nye reglene, og omklassifiserer likviditetsporteføljen som var klassifisert som handelsportefølje til hold-til-forfall-kategorien med virkning fra 1. juli 2008. Hvis porteføljen ikke hadde blitt omklassifisert, måtte DnB NOR ha kostnadsført et verdifall på MNOK 1199 i tredje kvartal 2008.

Videre er det verdt å merke seg at hvis et selskap ønsker å omklassifisere aksjer fra kategorien virkelig verdi med verdiendringene over resultatet, så må de klassifiseres inn i kategorien tilgjengelig for salg. Siden aksjer klassifisert som tilgjengelig for salg også skal vurderes til virkelig verdi, blir egenkapital og balansesum uendret, men selskapet kan føre verdiendringene direkte mot egenkapitalen og slipper løpende resultatføring.

Endringene trådte i kraft med virkning fra 1. juli 2008, slik at omklassifisering på visse vilkår kunne gis regnskapsmessig virkning fra og med denne datoen, noe som i seg selv er bemerkelsesverdig siden endringer normalt ikke gis tilbakevirkende kraft.

Nærmere om endringene i IFRS 7

Samtidig som endringene i IAS 39 om omklassifisering ble vedtatt, ble det også gjort endringer i IFRS 7 Finansielle instrumenter – opplysninger. Selskaper som benytter seg av den nye adgangen til å omklassifisere, må gi tilleggsopplysninger om blant annet beløpet som er omklassifisert for hver kategori, og begrunnelse for det sjeldne tilfellet at andre finansielle instrumenter enn lån og fordringer er omklassifisert. Videre er det også verdt å merke seg at det skal opplyses om virkelig verdi for de omklassifiserte instrumentene på hver balansedag, og dessuten hva gevinst eller tap ville vært i perioden hvis instrumentene ikke hadde vært omklassifisert. Disse opplysningene skal gis inntil instrumentene føres ut av balansen.

Hvordan skal man måle virkelig verdi i illikvide markeder?

Finanskrisen har gjort det utfordrende å ta stilling til virkelig verdi for så vel regnskapsprodusenter og revisorer som brukere. Det har derfor blitt tatt en rekke initiativ som har munnet ut i rettledninger og uttalelser om hvordan man skal fastsette virkelig verdi i illikvide markeder. IASB har etablert et Expert Advisory Panel som 16. september 2008 publiserte et utkast til rettledning om hvordan man skal måle og opplyse om virkelig verdi av finansielle instrumenter i markeder som ikke lenger er aktive. Høringsfristen for å gi kommentarer til utkastet var 3. oktober 2008, og Expert Advisory Panel diskuterte høringskommentarene på møtet 10. oktober 2008. Videre har CESR (The Committee of European Securities Regulators) publisert en tilsvarende uttalelse i oktober 2008, og IMF (International Monetary Fund) har i en rapport publisert i oktober 2008 også diskutert spørsmålet om virkelig verdi, blant annet om det fører til økt volatilitet.

Videre har SEC og FASB publisert en uttalelse som gir ytterligere veiledning om hvordan man skal fastsette virkelig verdi i illikvide markeder. IASB har i en pressemelding uttalt at de har vurdert denne rettledningen opp mot kravene i IFRS og funnet den å være konsistent med IFRS.

Det er verdt å merke seg at IASB har uttalt at målsettingen med måling til virkelig verdi er å estimere den prisen som en normal transaksjon ville blitt gjennomført til mellom markedsaktører på måletidspunktet. Det er ikke den prisen som ville blitt oppnådd ved en tvungen likvidasjon eller tvangssalg. Det er videre poengtert at slike transaksjoner ikke skal vurderes i målingen av virkelig verdi, samtidig som det også presiseres at selv når det er uro i markedet, så er ikke all markedsaktivitet et resultat av tvangssalg eller likvidasjoner.

I det følgende vil jeg gjennomgå deler av uttalelsene fra SEC og FASB og dessuten IASBs Expert Advisory Panel, som gir flere viktige innspill til debatten om hvordan man skal måle virkelig verdi når markedene er illikvide og ustabile.

Kan ledelsens interne estimater brukes til å måle virkelig verdi når det ikke eksisterer relevant markedsdata?

Verdsettelseshierarkiet har av enkelte blitt tolket slik at hvis det eksisterer markedsdata, så skal disse alltid anvendes. I uttalelsen fra SEC og FASB fremgår det at når det ikke eksisterer et aktivt marked for et verdipapir, er det akseptabelt å benytte ledelsesestimater som tar hensyn til markedsaktørenes gjeldende forventninger til fremtidige kontantstrømmer, og å inkludere egnede risikopremier. Videre blir det også uttalt at det i enkelte tilfeller kan være mer hensiktsmessig å bruke uobserverbare forutsetninger fremfor observerbare forutsetninger. Hvis det for eksempel må foretas vesentlige justeringer av observerbare forutsetninger, kan det være mer hensiktsmessig å anvende et estimat som hovedsakelig bygger på uobserverbare input. Fastsettelsen av virkelig verdi krever ofte vesentlig skjønn, og i noen tilfeller kan mange input fra flere kilder samlet sett gi det beste grunnlaget for å fastsette virkelig verdi. Det må imidlertid vurderes konkret om markedet er aktivt eller ikke.

Hvordan skal man ta hensyn til «markedspriser» i form av megleranslag eller informasjon fra prisingstjenester når man vurderer den informasjonen som er tilgjengelig?

Megleranslag kan være et moment når man måler virkelig verdi, men er ikke nødvendigvis avgjørende hvis det ikke eksisterer et aktivt marked for verdipapiret. I et likvid marked bør et megleranslag reflektere markedsinformasjon fra gjennomførte transaksjoner, men når markedene er mindre aktive, så må meglerne ofte støtte seg på modeller der forutsetningene er basert på informasjon som kun er tilgjengelig for megleren. Når man vurderer megleranslag, bør selskapet legge mindre vekt på anslag som ikke reflekterer gjennomførte markedstransaksjoner. Videre bør det tas hensyn til om anslaget er en indikativ pris eller et bindende tilbud.

Er «unormale» transaksjoner representative for virkelig verdi?

Unormale transaksjoner er ikke avgjørende når man måler virkelig verdi. Konseptet med virkelig verdi forutsetter en normal transaksjon mellom markedsaktørene. Tvangssalg er ikke normale transaksjoner, og det faktum at transaksjon er en konsekvens av en tvangssituasjon, bør vurderes når man avgjør hvor stor vekt som skal tillegges den tilgjengelige informasjonen. Det kreves skjønn for å avgjøre om en transaksjon er normal eller unormal.

Kan transaksjoner i inaktive markeder påvirke måling av virkelig verdi?

En notert markedspris i et aktivt marked for en identisk eiendel er mest representativ for virkelig verdi og er obligatorisk å bruke. Transaksjoner i et inaktivt marked kan være relevante når man måler virkelig verdi, men vil sannsynligvis ikke være avgjørende. Priser som er et resultat av normale transaksjoner, bør imidlertid vurderes når ledelsen estimerer virkelig verdi. Hvis prisene i et inaktivt marked ikke representerer gjeldende priser for like eller tilsvarende eiendeler, vil det være nødvendig å foreta justeringer for å komme frem til virkelig verdi.

Hvilke faktorer bør vurderes når man skal ta stilling til om et verdifall er forbigående?

I utgangspunktet er det slik at det kreves mer dokumentasjon for å konkludere med at et verdifall er forbigående jo større verdireduksjonen er, jo lenger tid det forventes å ta før verdien er gjenvunnet, og jo lenger verdifallet vedvarer.

Å avgjøre om et verdifall er forbigående eller ikke krever ofte at det må utøves betydelig skjønn basert på spesifikke fakta for hver investering. Det inkluderer en vurdering av type underliggende investering, for eksempel hvorvidt den finansielle eiendelen er et gjeldsinstrument, et egenkapitalinstrument eller et hybridinstrument, som kan påvirke innehaverens evne til å vurdere sannsynligheten for at verdifallet gjenvinnes.

Opplysninger

IFRS 7 Finansielle instrumenter – opplysninger har ført til bedre opplysninger om finansielle instrumenter, inkludert opplysninger om måling til virkelig verdi. IFRS 7 krever at opplysningene skal være basert på informasjon som gis internt til «nøkkelpersonene i ledelsen», og derigjennom kreves det at selskapene bruker skjønn for å ta stilling til hva det skal opplyses om, og hvordan. IFRS 7 krever også nærmere bestemte minimumsopplysninger i den grad de ikke allerede er dekket av opplysningene som er basert på den interne rapporteringen. Formålet med kravet om at selskapene skal bruke skjønn når de avgjør hvordan de opplyser om måling til virkelig verdi, er å gi mest mulig relevant informasjon om hvordan virkelig verdi måles, og forutsetningene som er brukt.

Det er viktig at selskapene hjelper brukerne av regnskapene til å forstå teknikkene som er brukt og vurderingene som er gjort ved målingen av virkelig verdi. Å gi utvidet og detaljert informasjon om virkelig verdi av instrumentene som er av spesiell interesse for brukerne, hjelper selskapene å oppfylle denne målsettingen.

Foreslåtte endringer i IFRS 7 Finansielle instrumenter – opplysninger

IFRS 7 Finansielle instrumenter – opplysninger trådte i kraft med virkning for årsregnskap som begynte 1. januar 2007 eller senere. Onsdag 15. oktober 2008 publiserte IASB et høringsnotat der det foreslås endringer i IFRS 7. Formålet med endringene er å forbedre opplysningene om måling til virkelig verdi og likviditetskrisen. Høringsfristen er 15. desember, og det forslås at endringene skal tas i bruk fra og med 1. juli 2009 med mulighet for tidligere anvendelse.

Bakgrunnen for endringene er at flere brukere av de finansielle rapportene mener at det er nødvendig å forbedre opplysningene om måling til virkelig verdi, og da spesielt i lys av de rådende markedsforholdene. Endringene som foreslås, bygger på et tre-nivå-hierarki for verdsettelsesteknikkene som blir brukt for å måle virkelig verdi.

Avslutning

Finanskrisen og den generelle markedssituasjonen har gjort den regnskapsmessige behandlingen av finansielle instrumenter enda mer utfordrende enn den allerede var. Veiledningene som er publisert den senere tid, gir imidlertid viktige avklaringer og bør bidra til å redusere usikkerheten knyttet til anvendelsen av regelverket. I tillegg til de initiativene og tiltakene som er nevnt i artikkelen, arbeider både FASB og IASB med andre prosjekter som helt eller delvis omhandler disse spørsmålene. Selv om veiledningene har gitt flere avklaringer og endringene i IAS 39 har gitt IFRS-rapporterende foretak tilsvarende regler som US GAAP, er det fortsatt flere som er kritiske til måling til virkelig verdi. Siste ord er nok fortsatt ikke sagt i diskusjonen om virkelig verdi-prinsippet, og det blir svært interessant å følge den videre utviklingen.

Noter

  • 1. Jf. IAS 39 pkt. 8, 9, 14 og 43–70.
  • 2. En finansiell eiendels eller finansiell forpliktelses amortiserte kost er det beløpet som den finansielle eiendelen eller den finansielle forpliktelsen måles til ved første gangs innregning, minus tilbakebetalinger på hovedstolen, pluss eller minus kumulativ amortisering ved en effektiv rentemetode, av enhver differanse mellom dette førstegangsbeløpet og forfallsbeløpet, og minus en eventuell reduksjon (direkte eller ved bruk av en avsetningskonto) for verdifall eller tapsutsatthet.
  • 3. Jf. IAS 39 pkt. 43–49.

Litteratur

  • IAS 39 Finansielle instrumenter – innregning og måling
  • IFRS 7 Finansielle instrumenter – opplysninger
  • IASB: Reclassification of Financial Assets – Amendments to IAS 39 Financial Instruments: Recognition and Measurement and IFRS 7 Financial Instruments: Disclosures
  • SEC og FASB: Pressemelding – «Clarifications on Fair Value Accounting», 30. september 2008
  • IASB: Pressemeldinger i perioden 2. okto-ber–20. oktober 2008
  • EFRAG: Brev om endringene i IAS 39 og IFRS 7 av 14. oktober 2008
  • IASB Expert Advisory Panel: Measuring and disclosing the fair value of financial instruments in markets that are no longer active – Draft, 16. september 2008
  • IMF: Global Financial Stability Report, 7. oktober 2008
  • DnB NOR: Pressemelding av 24. oktober 2008
  • Financial Times: diverse artikler
  • The Economist: diverse artikler
  • Dagens Næringsliv: diverse artikler
  • For ordens skyld gjør jeg oppmerksom på at artikkelen er à jour med endringer per 30. oktober 2008.

© Econas Informasjonsservice AS, Rosenkrantz' gate 22 Postboks 1869 Vika N-0124 OSLO
E-post: post@econa.no.  Telefon: 22 82 80 00.  Org. nr 937 747 187. ISSN 1500-0788.

RSS