Magma topp logo Til forsiden Econa

Trond Gram er utdannet historiker fra Universitetet i Oslo, har bakgrunn som journalist og er for tiden næringspolitisk rådgiver i LO.

Imperier for fall

figur

Om Rupert Murdochs News Corporation skulle knekke sammen etter sommerens avlyttingsskandale og mislykkede BSkyB-oppkjøp, vil det ikke være den første giganten som faller på toppen av sine velmaktsdager. Historien er full av eksempler på giganter som har forsvunnet.

Murdoch har brukt drøye 50 år på å bli verdens mektigste mediemogul, mens det kun tok noen måneder å rive ham ned fra pidestallen, og mediene begynte å spekulere i News Corporations fall. Det er tvilsomt om selskapet går under som en følge av denne saken, men selskapet er fortsatt under angrep, senest fra myndighetene i Austraila. Skulle News Corporation falle, ville det i så fall ikke være den første giganten som forsvant. Historien er full av selskaper som har vokst seg mektige og falt sammen på toppen av sin egen velmakt.Da Rupert Murdoch møtte foran en komité i det britiske underhuset i sommer, var det ikke bildene av en mediemogul på offensiven som rullet over tv-skjermen, men en ydmyket og sliten 80-åring som måtte forklare seg om telefonavlytting i News of the World. I tiår har han fått politikere til å skjelve, men det var lite skremmende med Murdoch da han avviste at han kjente til ulovligheter i sine aviser.

Alle store og mektige selskaper har sin tid, men historien har vist at store kriser ofte har fått næringslivets giganter til å snuble. Gjerne fordi de har drevet med svindel og bedrag, bukket under for tøff konkurranse eller vokst seg for mektige. Kapitalismen er ikke ukjent med monopoler, fra Det britiske ostindiske kompani via Standard Oil til AT&T, men de blir gjerne løst opp med makt av myndighetene når de blir for dominerende.

Selskapet som styrte India

Det var nettopp dette som skjedde med et av verdens første aksjeselskaper, det britiske Ostindiske kompani. Få selskaper i verdenshistorien har satt større merke etter seg. Det ble etablert i 1600 og ble verdens første multinasjonale selskap som lå i front når det gjaldt utviklingen av global handel. I tøff konkurranse med erkekonkurrenten det nederlandske Ostindiske kompani, som ble etablert to år senere, i 1602, bidro det britiske kompaniet til å kolonisere viktige deler av Asia og legge det under europeisk styre.

Selskapet fikk monopol av dronning Elisabeth på all handel mellom Kapp det gode håp og Magellanstredet. Med andre ord halve jordkloden. I en tid før telegraf og internett etablerte det britiske Ostindiske kompaniet et multinasjonalt, desentralisert selskap som kontrollerte landområder langt større enn hjemlandet England. Selskapet startet kriger, blant annet Opiumskrigen med Kina, og var involvert i The Boston Tea Party - startskuddet for den amerikanske uavhengighetskrigen.

Men imperiet kunne ikke vare evig. I 1857 utviklet det seg et omfattende opprør i den indiske hæren, som i all hovedsak besto av indere, men under britisk kommando. Det Ostindiske kompani måtte tåle krass kritikk for å ha latt opprøret spre seg, og ble som en følge av dette nasjonalisert. Administrative fullmakter, indiske eiendommer og væpnede styrker ble overført til kronen, og det ble en overgang fra det såkalte company rule til direct rule, som varte helt til 1947.

Ostindiakompaniet var verdens mektigste selskap og styrte i et århundre hele India, det startet kriger og plyndret Indias rikdommer. Selskapet ble et verktøy for britisk kommersiell og politisk ekspansjon, med en økonomisk, politisk og kulturell innflytelse som få andre selskaper har hatt, verken før eller siden.

Rockefeller bygde oljebransjen

Aksjeselskapets opprinnelse startet som en offentlig institusjon hvis mål og mening var å tjene nasjonens interesser. Selskaper som de europeiske ostindiakompaniene, The Hudson Bay Company og så videre fikk rettigheter og monopoler som langt overgår det vi i dag kjenner. De var i utgangspunktet statlige monopoler, men ofte med private aksjonærer. Senere ble selskaper, særlig i USA og Storbritannia, gjerne startet med det formål for øye å bygge offentlig infrastruktur, som kanaler og jernbane. Disse ble startskuddet for industrielle konglomerater.

Verdens første moderne industrielle konglomerat, Standard Oil, er et annet selskap hvis makt og monopol etter hvert ble så omfattende at det til slutt ble oppløst. Den 15. mai 1911 fikk John D. Rockefeller nyheten om at USAs høyesterett hadde funnet Standard Oil, da verdens største selskap, skyldig i overtredelse av USAs antitrustlovgivning, og selskapet ble delt opp i 34 selskaper. Flere av dem, blant annet ExxonMobil og Chevron, eksisterer den dag i dag.

Rockefeller hadde bygd opp selskapet fra starten i Ohio i 1870, og knuste allerede to år etter det meste av konkurransen i Cleveland og senere det meste av det nordøstlige USA. Rockefeller ble den viktigste personen i utviklingen av den nye oljeindustrien. I 1882 dannet han Standard Oil Trust, i praksis en løs føderasjon av 40 oljeselskaper, hver med sin egen administrasjon, men alle knyttet til Rockefeller og hans Standard Oil Company gjennom en tett vev av aksjer og andre finansielle instrumenter.

Tok livet av monopolene

Det var ikke for å sikre seg monopol at Rockefeller organiserte selskapene på denne måten, for de kontrollerte alt 90 prosent av USAs parafinproduksjon, men for å utnytte stordriftsfordelene til det fulle. Et hovedkontor omorganiserte, effektiviserte og kontrollerte driften og produksjonen, og skjulte trusten for myndigheten.

Allerede på 1890-tallet forsøkte amerikanske myndigheter å stoppe de store industritrustene som hadde bygd seg opp, men den såkalte Sherman Antitrust Act var for tannløs til å takle USAs «røverbaroner» - Rockefeller, Carnegie og Vanderbilt. Standard Oil hadde blitt tvunget til å oppgi noen av sine verste metoder og måtte flytte selskapet fra Ohio til New Jersey, men kunne fortsette driften nærmest uforstyrret, med aggressive oppkjøp av konkurrenter og underprising av produktene.

Til slutt var det Rockefellers manglende politiske teft, mer enn økonomi, som felte Standard Oil. Presidentene Roosevelt og Taft begynte å håndheve Sherman-loven - som gjorde det ulovlig å monopolisere eller forsøke å monopolisere en næring - mer hardhendt. Rockefeller prøvde å sno seg unna ved å tilby å støtte Roosevelts kampanje for gjenvalg hvis han droppet saken.

Seieren over Standard Oil ble etterfulgt av tilsvarende vellykkede saker mot American Tobacco (1911), Du Pont (1912) Alcoa (1945) og AT&T (1982). Dette var selskaper som hadde vokst seg for store og utfordret markedets makt, men som til slutt ble felt av myndighetenes makt.

Støttet Hitlers nazistyre

Antitrust og monopol er ikke det eneste som har felt selskaper. Det er tyske IG Farben et godt eksempel på. I motsetning til i USA, hvor Sherman-loven ble håndhevet mot monopoler og karteller, ble det oppfordret til slik økonomisk organisering i Tyskland. Den industrielle og finansielle sektoren ble kontrollert av en håndfull svært mektige aktører som dikterte priser, ekskluderte konkurrenter fra etablerte markeder, koordinerte operasjoner og samlet seg for å få politisk makt.

Det var i 1925 at kjemigigantene BASF, Bayer, Hoechst, Agfa og to andre slo seg sammen, med hjelp fra amerikanske finanshus, for å utnytte sin markedsmakt. I løpet av kort tid ble det nye selskapet, Interessen-Gemeinschaft Farbenindustrie AG, verdens største kjemiselskap og det fjerde største selskapet totalt.

Innen 1938 hadde selskapet fått 218 000 ansatte og hadde en makt og innflytelse i Hitler-Tyskland som gjorde at det bare ble kalt en stat i staten. Da krigen brøt ut, var IG Farben en aktiv medløper, og det tidligere krigsdepartementet i USA hevdet at Tyskland ikke kunne gått til krig uten. Selskapet produserte viktig krigsmateriale som eksplosiver, krutt bensin og metanol. Flere titalls tusen slaver ble tvunget til å arbeide i selskapet, som hadde patentet på Zyklon B, gassen som ble bruk til å utrydde millioner av jøder i tyske konsentrasjonsleire.

Da allierte soldater rykket inn i Tyskland, ble man straks enige om at kjemigiganten måtte deles opp, mens selskapets direktører havnet på tiltalebenken i Nürnberg. Selskapets eiendeler i den sovjetiske okkupasjonssonen ble nasjonalisert som en del av krigserstatningen, og i 1951 delte de allierte opp de totalt 169 selskapene. Tre av dem er i dag fortsatt blant verdens ledende innen kjemiindustrien - Agfa, BASF og Bayer.

Grådighet knakk Enron

Veien fra topp til bunn - eller fra liv til død - i næringslivet har vært kort gjennom mange århundrer. At ingenting varer evig, fikk det amerikanske energiselskapet Enron merke i 2001. Selskapet oppsto som et resultat av en fusjon mellom to energiselskaper i 1985. Ganske snart kom et tospann inn med samme mål, nemlig at selskapet skulle bli blant de aller, aller største. Og alle midler var tydeligvis lov for å nå dette målet.

I de fem siste årene før selskapet kollapset i 2001, vokste omsetningen mer enn i noe annet selskap - fra 13,3 milliarder dollar i 1996 til 100,8 milliarder i 2000. Etter tre kvartaler i 2001 økte omsetningen videre til 138,7 milliarder, noe som plasserte det på sjetteplass på Fortune Global 500. Det skulle vise seg å være luft. Enron brukte omsetning, ikke lønnsomhet, som sitt primære finansielle mål for suksess, og den ble blåst opp for å skape et inntrykk av innovasjon og høy vekst. Målet til Jeffery Skilling og Kenneth Lay, selskapets to toppsjefer, var å skape verdens ledende selskap. Enron brukte en rekke villedende og falske revisjonspraksiser for å tildekke regnskapstallene som ble levert. Alle ble lurt - Wall Street-analytikere, mediene, selskapets ansatte og investorer.

Men det kunne ikke vare evig. I mars 2001 stilte en Fortune-journalist spørsmål om hvordan selskapet kunne verdsettes til 55 ganger inntekten. En måned senere lurte en Wall Street-analytiker på selskapets uvanlige regnskapspraksis. I august sendte en av Enrons direktører et bekymringsnotat til Kenneth Lay hvor hun advarte mot regnskapsføringen. I takt med fallende aksjekurs utover høsten 2001 ble selskapet presset fra skanse til skanse, og i oktober 2001 ble det klart at regnskapene fra 1997 til 2000 måtte gjennomgås igjen. Det amerikanske kredittilsynet, SEC, begynte å undersøke selskapet. Dermed var veien til undergangen kort for Enron, og veien til fengsel tilsvarende kort for selskapets ledelse.

Veien kort fra bunn til topp

Bedrifter er trolig de viktigste organisasjonene i verden. Det er på basis av dem at mye av Vestens rikdom er bygget, og bedrifter av ulikt slag infiltrerer det meste av vår hverdag. Men i sin jakt etter profitt - alle bedrifter er avhengig av det - går det enkelte ganger galt. Grådighet etter penger og makt kan knekke selv det største selskap. Som vi har sett i de ovenstående eksemplene, er veien fra topp til bunn kort, og selskaper kan bli felt av så mangt - korrupsjon, svindel og krig.

Det er altfor tidlig å si hva som vil skje med News Corp. Trolig vil selskapet overleve denne krisen, men Rupert Murdochs jakt på dominans har uansett gitt selskapet et alvorlig skudd for baugen. Akkurat som med så mange selskaper før ham. Det er bevist gang på gang at store kriser gjerne får store selskaper til å snuble. Det britiske Ostindiske kompani varte i 258 år. Det er lite trolig at dagens næringslivsgiganter varer like lenge. Ingen selskaper kan ta en sikker fremtid for gitt.

figur

Fra rettssaken Nürnberg, mot ledelsen i IG Farben. Selskapet produserte viktig krigsmateriale, og var en viktig faktor i Tysklands krigsmaskineri. Men arbeidsforholdene for konsentrasjonsleirfangene som ble tvunget til å arbeide i selskapet var umenneskelige. Etter krigen ble selskapets eiendeler i den sovjetiske okkupasjonssonen nasjonalisert som en del av krigserstatningen, og i 1951 delte de allierte opp de totalt 169 selskapene. Tre av dem er i dag fortsatt blant verdens ledende innen kjemiindustrien.

 Foto: akg-images

 

figurEn av mange tusen ansatte forlater Enrons hovedkvarter, og har ingen jobb å gå tilbake til i morgen, etter at skandalen var et faktum i januar 2002.

 

 

 

  Foto: AP

  • Kilder
  • Bakan, Joel (2004). The Corporation: The Pathological Pursuit of Profit and Power.
  • Chandler, Alfred D. jr. (1990). Scale and Scope: The Dynamics of Industrial Capitalism. Cambridge, Mass.: Belknap Press.
  • Finay, Ronald og Kevin O'Rourke (2007). Power and Plenty: Trade, War and the World Economy in the Second Millennium. Princeton, N.J.: Princeton University Press.
  • James, Harold (1995). All in the Family, project-syndicate.org. New York: McGraw Hill.
  • Palmer, Robert R. og Joel Colton (2011). A history of the modern world. Hentet fra: http://www.project-syndicate.org/commentary/james57/English, (26. 07.2011).
  • Rapoport, Nancy B., Jeffrey D. Van Niel og Bala G. Dharan (2009). Enron and Other Corporate Fiascos: The Corporate Scandal Reader. Los Angeles: Foundation Press.
  • Robins, Nick (2006). The Corporation That Changed the World: How the East India Company Shaped the Modern Multinational. London: Pluto Press.
  • Slow Road, Time Magazine, (11. 09.1950).
  • Standard ogre, Economist, (23. 09.1999).
  • Sutton, Antony C. (1976). Wall Street and the Rise of Hitler. Cotchogue, NY, Buccaneer Books.

© Econas Informasjonsservice AS, Rosenkrantz' gate 22 Postboks 1869 Vika N-0124 OSLO
E-post: post@econa.no.  Telefon: 22 82 80 00.  Org. nr 937 747 187. ISSN 1500-0788.

RSS