Magma topp logo Til forsiden Econa

INNOVASJON

figur-author

Norge kommer til å stå overfor formidable omstillingsbehov i årene som ligger foran oss. Vekstkraften i oljeøkonomien er i ferd med å avta, og norsk næringsliv må omstille seg fra en oljedrevet økonomi til en innovasjonsdrevet økonomi. Problemet er at Norge ikke utmerker seg med et særlig høyt innovasjonsnivå. Internasjonale rangeringer viser at vi ligger på et middelnivå når det gjelder innovasjon, klart slått av våre nordiske naboland. Det gjelder både produktinnovasjon, prosessinnovasjon og tjenesteinnovasjon.

I den store nasjonale studien Et kunnskapsbasert Norge (Reve & Sasson 2012) definerer vi landets og regioners konkurranseevne som attraktivitet. Attraktivitet er evne til å tiltrekke seg kunnskapsbedrifter og kunnskapsarbeidere med høy produktivitet og stor innovasjonskraft. Produktivitet (målt som verdiskaping per ansatt) definerer dagens konkurranseevne, mens innovasjon bestemmer morgendagens konkurranseevne. Fremtidens bedrifter i et høykostland som Norge må være kunnskapsbaserte, miljørobuste, globale og endringsdyktige. Bedrifter og næringer som stagnerer og ikke innoverer og omstiller seg, vil miste konkurranseevne og til slutt forsvinne.

Vi har ofte et altfor snevert syn på hva innovasjon er. Da jeg var rektor ved Handelshøyskolen BI mens BI enda lå i Sandvika, hadde vi en gigantisk binders utenfor hovedinngangen. Meningen var å vise betydningen av innovasjon, og bindersen ble brukt som symbol siden det visstnok skulle være en av Norges store innovasjoner, sammen med ostehøvelen. Til slutt nektet jeg å klatre i bindersen når pressefotografer skulle ha et nytt bilde. Det går jo ikke an å leve av binders og ostehøvler. Ikke er det særlig til innovasjon heller. Aftenposten kom meg i møte da de ba leserne kåre Norges viktigste innovasjon ved forrige årsskifte. Den innovasjonen som vant, var tofaseteknologi illustrert ved testlaboratoriet på Tiller i Trondheim. Uten denne teknologien ville vi ikke vært i stand til å ilandføre gassen fra Ormen Lange. Det er altså i tilknytning til de sterkeste næringsklyngene vi har gjort de største innovasjonene. Vi ser det innen maritim teknologi, boreteknologi, subseateknologi og fornybar energi. De innovasjonene som har skapt mest verdier for Norge er uten tvil det vi har oppnådd innen økt oljeutvinningsgrad, («increased oil recovery» IOR). Da det første oljefeltet i Nordsjøen, Ekofisk, ble utbygd, var forventningen en maksimal oljeproduksjon på 15 prosent av totale hydrokarbonressurser. I dag har produksjonen på Ekofisk nådd 45 prosent. Målet er 60 prosent, men jeg er sikker på at før feltet stenger i 2050, har ConocoPhillips klart å få opp 75 prosent av de tilgjengelige ressursene i feltet. Det er fem gangen i forhold til opprinnelig investeringskalkyle, og den økte verdiskapingen skyldes kontinuerlig innovasjon, ny teknologi og stadige oppgraderinger. Ekofisk er blitt verden mest lønnsomme offshorefelt og kan tåle langt lavere oljepriser enn det vi har i dag.

En forskergruppe ved MIT under ledelse av professor Scott Stern har utviklet en innovasjonsmodell med tre hovedfaktorer. Den første faktoren er Innovasjonskapasitet (I-Cap) som er evnen til å utvikle innovasjoner som er nye for verden fra ide til marked. Den andre faktoren er Entreprenørskapskapasitet (E-Cap) som er evnen til å utvikle forretningsvirksomhet (business) som er ny for verden fra ide til lønnsomhet. Tredje faktor et sterke næringsklynger som kobler innovasjon og entreprenørskap (Stern, Delgado & Porter 2010). Til sammen skaper disse tre faktorene et innovativt økosystem («Innovation Ecosystem») som er det miljøet ny teknologi og ny forretning springer ut fra. I Et kunnskapsbasert Norge (Reve & Sasson 2012) kalte vi dette for Globale Kunnskapsnav («Global knowledge hubs»). Et lite land som Norge vil nødvendigvis kun ha få globale kunnskapsnav. Selv identifiserte vi tre områder hvor Norge har en globalt ledende posisjon: (1) Offshoreteknologi, (2) Maritim teknologi og (3) Oppdrettsteknologi. Vi kunne muligens tatt med fornybar energi, men der er posisjonen ikke like tydelig. Norge har altså en ledende industriell kunnskapsposisjon innen tre sentrale havnæringer («Ocean Industries»). Her ligger også noen av de fremste industrielle muligheter i fremtiden når en vet hvor mye av verdens ressurser som må hentes fra havet. Norge er altså meget vel plassert rent strategisk, forutsatt at vi klarer å videreutvikle de tre faktorene som definerer det innovative økosystemet: Innovasjonskapasitet, Entreprenørskapskapasitet og Sterke næringsklynger.

Det er altså noen få innovative knutepunkt med høyt entreprenørskap og god tilgang på risikokapital og verden som marked som kommer til å stå for innovasjonene og omstillingene i norsk næringsliv i årene som kommer. Vi taler gjerne om stiavhengig transformasjon av næringer. Maritim kompetanse la grunnlaget for offshoreteknologi, som igjen kan finne nye anvendelser innen nye havnæringer og fornybar energi. Tilsvarende transformasjon så vi da oppdrettsnæringen utviklet seg ved å kombinere tradisjonell fiskerikunnskap med moderne marin bioteknologi. Havbruk er på en måte en ren professornæring, selv om den har resultert i noe av det mest praktiske vi har i norsk næringsliv.

Innovasjon skjer best når kunnskap, entreprenørskap og kapital kobles på en effektiv måte, slik vi kjenner det fra Silicon Valley innen IT og Boston innen Life Science. Vi vil aldri kunne utvikle noen Silicon Valley eller noen Boston i Norge, men det er mye av de samme mekanismene vi finner i de meste dynamiske næringsklyngene i Norge om enn i noe mindre skala, på Kongsberg (subsea teknologi), i Kristiansand (boreteknologi), i Austevoll og Fosnavåg («fish and ships»), for å nevne noen. Det næringsmiljøet som har utviklet seg rundt det to nye GCE klyngene (NODE i Kristiansand og Maritim Blue i Ålesund) bør følges nøye. Nå har Norges Forskningsråd plassert to av sine nyeste Sentre for forskningsdrevet innovasjon (SFI) til disse miljøene, til Universitetet i Agder og Høyskolen i Ålesund. Det er dette jeg kaller forsterkende virkemidler

Massachusetts Institute of Technology MIT har en stor og hårete visjon: «Innovation with a global impact». Bedrifter med direkte utgangspunkt i forskningsmiljøet ved MIT har skapt verdier på linje med et middelstort europeisk land. Hemmeligheten er felles fokus på å skape et innovativt økosystem hvor universiteter og høyskoler arbeider tett med gründere og venturekapital. Innovasjonene må være så robuste at de gir grunnlag for lønnsomme bedrifter som enten kan utvikle seg ved egen kraft og senere børsnotering eller som blir kjøpt opp av de store globale selskapene som har ressurser til å kommersialisere virksomheten i stor skala. Jeg bruker ofte et bilde av seks glade offshoregründere fra Kristiansand nå jeg foreleser om innovasjon. To og to sammen har de utviklet tre innovative offshorebedrifter, som de senere har solgt til tre globale oljeserviceselskap for noen hundretalls millioner hver. Overskriften over bildet er: «Du må være risikovillig og litt gal». Her er vi i nærheten av kjernene av norsk innovasjon og entreprenørskap. Innovasjon skjer med utspring i sterke næringsklynger. Innovasjon har et høyt innhold av teknologisk innovasjon. Innovasjon gjøres om til livskraftige bedrifter av risikovillige og litt gale entreprenører. Men det er kanskje store internasjonale selskap som tar bedriftene videre ut i verden. Så er det bare for gründerne å ta fatt på nytt og gjøre samme operasjon en gang til på et nytt område, forutsatt at de ikke lokkes til å legge inn årene og investere salgsgevinsten i eiendom.

  • Reve, Torger & Amir Sasson (2012), Et kunnskapsbasert Norge, Oslo: Universitetsforlaget.
  • Stern, Scott; Mercedes Delgado & Michael E. Porter (2012), «Clusters and Entrepreneurship», Journal of Economic ­Geography 10: 495–518.

© Econas Informasjonsservice AS, Rosenkrantz' gate 22 Postboks 1869 Vika N-0124 OSLO
E-post: post@econa.no.  Telefon: 22 82 80 00.  Org. nr 937 747 187. ISSN 1500-0788.

RSS