Magma topp logo Til forsiden Econa

Innovasjon i husholdningene

figur-authorfigur-author

– et betydelig tilskudd til norsk entreprenørskap og innovasjonskapasitet

Sammendrag

Denne artikkelen viser for første gang omfanget av konsument- og husholdningsinnovasjon i Norge. Studien bygger på en omfattende og representativ analyse av husholdningenes innovasjonsaktiviteter. I denne artikkelen viser vi hva som kjennetegner disse aktive innbyggerne, og hvilke motiver som ligger til grunn for at de prioriterer å bruke fritida på å utvikle nye produkter og tjenester. Disse aktivitetene befinner seg under radaren for de mål som anvendes på omfanget av innovasjon i Norge, og siden de ikke synliggjøres i form av statistikk og debatt, blir de også oversett i norsk innovasjonspolitikk. Næringslivsledere, politikere og forskere synes å ha oversett fenomenet fullstendig. Det har de til felles med andre land (Gault, 2012; de Jong, 2016), med noen få unntak. Studien viser at 11,5 prosent av norske husholdninger har utviklet nye produkter eller tjenester på fritida de tre siste årene. Siden studien bygger på et representativt utvalg av norske husholdninger, kan vi anslå at 400 000 av dem bruker fritid og egne penger på innovasjoner. Til sammenligning melder 37 prosent av bedriftene at de i samme periode har introdusert nye produkter og tjenester (SSB). Med et slikt omfang må fenomenet husholdningsinnovasjon følges opp med statistikk og settes på agendaen for en utvidet innovasjonspolitikk. Et samarbeid mellom innovative bedrifter og husholdninger kan gi landet økt verdiskaping og velferd.

Innledning

Behovet for innovasjon og fornyelse i norsk næringsliv og offentlig sektor er velkjent. Dels skyldes dette en rivende teknologisk utvikling hvor stikkord som automatisering, robotisering og kunstig intelligens står høyt på agendaen. Dels skyldes det at oljenedturen i 2014–15 avdekket hvor avhengig Norge er av olje- og gassnæringen. Behovet for en mer differensiert næringsstruktur har også sitt opphav i det grønne skiftet, det vil si at oljesektoren uansett oljepris bør suppleres med andre næringer. En rekke tiltak er satt ut livet for å øke innovasjonsevnen i norsk næringsliv gjennom støtte til gründere som vil starte nye bedrifter, og til fornyelse og omstilling i etablerte bedrifter. Også i offentlig sektor forventes en større vektlegging av innovasjon. For å stimulere til økt innovasjon påkalles begreper som regionale innovasjonssystemer (Fitjar mfl., 2016; Isaksen mfl., 2018), økt samarbeid mellom næringsliv, det offentlige og forskningsinstitusjoner, såkalt Triple Helix (Etzkowitz, 2008), næringsklynger, inkubatorer, og så videre. Disse institusjonene har én ting til felles: De ser helt bort fra de innovasjonsaktivitetene som foregår i husholdningene. Et Google-søk på husholdningsinnovasjon gir ingen treff.

Det tradisjonelle synet på innovasjon innebærer at innovasjon i hovedsak er bedriftenes domene. Kommersielle foretak, og i noen grad forskningsinstitusjoner og offentlig sektor, utvikler og tilbyr produkter og tjenester til sluttbrukere eller aktører i en verdikjede. Denne bedriftsorienterte modellen er inspirert av Schumpeter (1934) og ligger fortsatt til grunn for bedriftslederes forståelse av innovasjon og politikernes tiltak for å fremme innovasjon. Forbrukerne anses først og fremst som passive brukere (Von Hippel mfl., 2012). Nyere forskning viser imidlertid at konsumenter og husholdninger faktisk innoverer (von Hippel, 2016). Den voksende interessen for fenomenet henger blant annet sammen med den raske framveksten av design- og kommunikasjonsverktøy, for eksempel internett, sosiale medier, 3D-printing og CAD/CAM-verktøy.

Konsument- eller husholdningsinnovasjon defineres som innovasjoner som utføres i fritida, uten betaling. Arbeid som er pålagt av arbeidsgiver, faller utenfor. Innovasjon i husholdningene kan ses på som en konkurrent til bedriftene eller som komplementære aktiviteter (Baldwin & Von Hippel, 2011). Det er lett å tenke seg at aktivitetene er komplementære, idet husholdninger sjelden har de ressursene som skal til for å produsere, markedsføre og distribuere sine innovasjoner. Et samarbeid med bedrifter er dermed et naturlig alternativ. Bedriftene på sin side kan få tilgang til nye ideer, som sågar allerede kan være utprøvd i mindre skala. I så måte kan innovasjoner på fritida øke både verdiskapingen og velferden i landet samt gi bedriftene større inntjening i en verden hvor bare bedrifter innoverer (Gambardella mfl., 2016). Et samarbeid med innovative konsumenter kan forstås som en forlengelse av begrepet åpen innovasjon (Chesbrough mfl., 2006), som har fått stort gjennomslag i både praksis og forskning det siste tiåret. Konsumenter er typisk tidlig ute med produkter og tjenester som ikke eksisterer på markedet (Shah & Tripsas, 2007). De utvikler gjerne produkter med funksjoner som tilfredsstiller egne behov som de oppdager før bedriftene, og de opptrer som pionerer (von Hippel, 2016). Artikkelen avsluttes derfor med en seksjon som drøfter hvordan bedrifter kan samarbeide med innovative husholdninger.

Undersøkelse og utvalg

Studien bygger på data fra Norsk Monitor 2017/2018, utført av Ipsos MMI. Undersøkelsen har blitt gjennomført annethvert år siden 1985 og består av et representativt utvalg av personer som er 18 år eller eldre, og inneholder blant annet en omfattende bredde av sosiokulturelle faktorer.

Utvalget trekkes fra en liste av telefonnummer fra både fast- og mobiltelefoner. Datainnhentingen foregår i to steg. Først blir drøyt 12 000 personer intervjuet på telefon i åtte–ti minutter. I slutten av intervjuet blir respondenten spurt om å delta i neste steg, som består i å fylle ut et omfangsrikt skriftlig spørreskjema. 8 033 personer svarte positivt, av disse ble 3 778 skjemaer utfylt og returnert til Ipsos/MMI, det vil si en responsrate på 47 prosent. Telefonintervjuene ble utført i perioden oktober–november 2017, og tidsfristen for utfylling av spørreskjema var januar 2018. Det gjennomføres en rekke tiltak for å sikre representativitet, blant annet for alder, kjønn, utdanning og bosted. Det gjøres også en sammenligning med SSB når det gjelder demografiske data. Ipsos/MMI melder at det ikke foreligger noen skjevheter. Denne artikkelen bygger utelukkende på data innhentet i 2017. Vi bruker begrepene husholdning/konsumenter om hverandre.

Husholdningsinnovasjoner i Norge

Så vidt vi vet, er det første gang omfanget av husholdningsinnovasjoner måles i Norge. Respondentene ble stilt følgende spørsmål: «Har du eller andre i din husstand i løpet av de tre siste årene brukt deler av fritida og/eller egne penger på å utvikle nye produkter eller tjenester?» Presiseringen «de tre siste årene» er gjort for å kunne sammenligne resultatene av tilsvarende undersøkelser som bedriftene svarer på i det såkalte Community Innovation Survey.

Tabell 1 Innovasjoner utført av konsumenter. Alder 18 .
 AntallProsent
Ja, brukt deler av fritida 93 2,5
Ja, brukt egne penger 25 0,7
Ja, brukt både fritid og penger 313 8,3
Sum 431 11,5
N 3 778  

Vi ser at 11,5 prosent av norske husholdninger har utviklet nye produkter eller tjenester på fritida de siste tre årene. Kun ett svar var mulig, så tallene lar seg dermed summere. De fleste har brukt både fritid og penger. Er dette mye eller lite? Gitt at utvalget på 3 778 respondenter er representativt, kan vi anslå at innpå 420 000 innbyggere innoverer i fritida og med egne penger. Det sies ofte at humankapitalen i en bedrift består av kunnskaper, ferdigheter og knowhow som ansatte besitter (OECD, 2008). Denne humankapitalen tar ansatte med seg hjem etter arbeidstid. I så fall forholder humankapitalen seg aktiv også utenfor bedriftsporten. En sammenligning med andelen bedrifter som har innovert, er en annen målestokk. I 2017 rapporterte 37 prosent av bedriftene med mer enn fem ansatte at de hadde utviklet nye produkter og tjenester de siste tre årene (SSB, 2017). 12 Disse tallene gir en klar pekepinn på at husholdningsinnovasjon utgjør en betydelig aktivitet relativt til den tradisjonelle måten å måle og forstå innovasjoner på.

De siste sju årene er det gjort tilsvarende undersøkelser i Nederland, USA, Japan, Finland, Canada og Sverige. Tallene er ikke direkte sammenlignbare, men de andre landenes aktivitet ligger på fem til sju prosent. I motsetning til oss har disse landene hatt til hensikt å måle det von Hippel (2016) kaller free innovation, det vil si husholdningenes utvikling av produkter og tjenester som ikke er ment for salg. Det bringer oss over til neste tema, nemlig husholdningenes motiver for å innovere i fritida.

Tabell 2 Hovedmotiver for innovasjon i fritida.
 AntallProsent
For egen bruk 90 2,4
For å selge 197 5,2
For å bruke eller utvikle min egen kompetanse 178 4,7
For å hjelpe andre 157 4,2
For gøy 128 3,4
Andre grunner 24 0,6

Bedrifter og husholdninger har ulike motiver for å innovere. Bedriftene drives av økonomiske insentiver og oppfatninger av markedet, mens husholdningene trigges av et bredere spekter av motiver. 13 Likevel ser vi at kommersielle interesser er til stede: Salg er det motivet som nevnes oftest. Vi har ingen data på om oppfinnerne virkelig får solgt sine nye produkter og tjenester. Husholdningenes økonomi kan være én mulig forklaring, noe vi ser nærmere på i tabell 9, 10 og 13. Mange ønsker å ta i bruk og videreutvikle sin egen kompetanse i fritida – det kan ha overføringsverdi til deres daglige jobber. Vi ser også at egalitære motiver er framtredende: Drøyt hver tredje innovatør ønsker å hjelpe andre. Atter andre er oppfinnere fordi det er gøy.

Kjennetegn ved innovative husholdninger

Nedenfor viser vi sammenhengen mellom husstands­innovasjon og de demografiske variablene kjønn, alder, utdanningsnivå, husholdningsøkonomi, om respondentene jobber i offentlig eller privat sektor, bosted (urban/rural).

Regresjonsanalysen viser at sannsynligheten for å innovere på fritida øker hvis du er yngre mann med høyere utdanning og jobber i privat sektor. Husholdningsøkonomien, her målt som i tabell 10, viser en negativ sammenheng, det vil si at husholdninger som har vanskeligere med å få endene til å møtes, har større sannsynlighet for å innovere på fritida enn de som har flere økonomiske midler å rutte med. Videre er en jobb i det private næringsliv mer befordrende enn en offentlig jobb. Alder har marginal betydning (Exp(B) = 0,99), og bosted har ingen betydning. Om du bor urbant, øker ikke innovasjonslysten, slik en gjerne kunne forvente ut fra agglomerasjonsteori.

Tabell 3 Sammenhenger mellom husholdningsinnovasjon og demografiske kjennetegn.
    EXP(B)
 BSig.Exp(B)LowerUpper
Kjønn (kvinne) –0,40 0,00 0,67 0,52 0,86
Alder –0,09 0,01 0,99 0,98 1,00
Utdanningsnivå 0,27 0,00 1,31 1,14 1,50
Husholdningsøkonomi –0,19 0,00 0,83 0,74 0,94
Jobb privat eller offentlig 0,71 0,00 2,04 1,57 2,65
Urbant bosted –0,18 0,24 0,84 0,62 1,13
Bygd eller tettsted 0,06 0,65 1,07 0,81 1,40
Konstant –2,65 0,00 0,07    

Gitt det betydelige omfanget av innovasjon i fritida er det interessant å se mer detaljert på hvem husholdningsinnovatørene er. Den logistiske regresjonsanalysen viser at enkelte demografiske variabler er relatert til det å innovere på fritida. Nedenfor går vi mer i detalj. Vi ser først på alder.

Tabell 4 Aldersfordeling.
AlderHusholdnings­innovasjon
NeiJa
18–24 89,5 % 10,5 %
25–34 84,8 % 15,2 %
35–44 87,1 % 12,9 %
45–54 87,2 % 12,8 %
55–64 87,0 % 13,0 %
65 92,2 % 7,8 %
Totalt 88,4 % 11,6 %

Den yngste gruppen, 18–24 år, og den eldste gruppen, 65 år og eldre, er mindre aktive enn gjennomsnittet, mens de mest aktive er i alderen 25–34 år. Det kan være verdt å tenke gjennom den relativt lave aktiviteten blant eldre. Siden antall eldre vil vokse kraftig i årene framover, ønsker kommunene at eldre i større grad skal bo hjemme. Utvikling av velferdsteknologi som skal gjøre dette mulig, er i ferd med å utvikles til et stort marked. Det bør være en målsetting å få flere eldre til selv å utvikle produkter og tjenester som kan løse deres daglige utfordringer i den forbindelse.

Tabell 5 Kjønn.
KjønnHusholdningsinnovasjon
NeiJa
Menn 86,5 % 13,5 %
Kvinner 90,4 % 9,6 %
Totalt 88,4 % 11,6 %

Det er et gjennomgående trekk, også når vi korrigerer for andre faktorer (tabell 3), at menn innoverer mer på fritida enn kvinner. Det er kanskje som forventet, gitt at kvinner fortsatt bruker mer tid på regulært, daglig husholdningsarbeid. Menn har gjerne også en utdanning som i større grad stimulerer til mekking i garasjen og utforsking av nye løsninger. Vi ser nærmere på utdanningsbakgrunn i tabell 6.

Tabell 6 Utdanningsbakgrunn.
 Husholdningsinnovasjon
NeiJa
Ingeniørfag eller andre teknologiske fag 82,6 % 17,4 %
Håndverksfag 87,9 % 12,1 %
Juss 93,1 % 6,9 %
Naturvitenskap 83,6 % 16,4 %
Realfag 93,2 % 6,8 %
Helse-, sosial- og omsorgsfag 89,9 % 10,1 %
Økonomi og administrasjon 86,2 % 13,8 %
Psykologi 92,1 % 7,9 %
Samfunnsfag 90,4 % 9,6 %
Kultur 82,5 % 17,5 %
Humaniora 93,4 % 6,6 %
Sikkerhetsfag (militær­utdanning, politi o.l.) 92,7 % 7,3 %
Ingen spesiell fagorientering 89,8 % 10,2 %
Annet 89,6 % 10,4 %
Totalt 88,4 % 11,6 %

Personer med ingeniør- eller annen teknologisk bakgrunn har en tendens til å innovere i fritida oftere enn gjennomsnittet. Det samme gjelder folk med naturvitenskapelig bakgrunn. Interessant nok melder personer med bakgrunn fra kulturfeltet også at de innoverer på fritida, på linje med ingeniørene og teknologene. Dette kan skyldes at en del kulturarbeidere vanskelig kan skille mellom fritid og arbeidstid, men det er kun en spekulasjon. For øvrig er tallene kanskje som forventet: Utdanning i juss, realfag, psykologi, humaniora og sikkerhetsfag gir liten inspirasjon til innovasjon i fritida. Det bør vi kanskje sette pris på. I disse profesjonene forventes at regler og normer skal følges, og det er rimelig å tro at det skjer en selvseleksjon her, nemlig at disse utdanningene tiltrekker seg folk som i liten grad ser seg selv som innovative og nyskapende.

Arbeidssteder har ulike kulturer for kreativitet og innovasjon, kanskje spesielt mellom offentlige og private virksomheter. Næringslivet er som regel mer utsatt for konkurranse, med tilhørende krav til innovasjon og fornyelse. Det er rimelig å anta at disse holdningene tas med hjem. Tabell 7 viser forskjellen mellom privat og offentlig sektor.

Tabell 7 Arbeidssted.
Jobber du offentlig eller privat?Husholdningsinnovasjon
NeiJa
Offentlig 90,9 % 9,1 %
Privat 82,8 % 17,2 %
Totalt 88,4 % 11,6 %

Ansatte i privat sektor utvikler produkter og tjenester i fritida nesten dobbelt så hyppig som offentlig ansatte. Funnene bekreftes i den logistiske regresjonsanalysen (tabell 3), der vi korrigerer for andre faktorer. Resultatet er kanskje som ventet, men noen ganger ønsker vi at vanlige fordommer blir avkreftet. Det skjer altså ikke her.

I neste avsnitt beveger vi oss fra utdanning og arbeidssted til stillingstype. Tabell 8 viser sammenhengen mellom type stilling og hangen til produkt- og tjenesteutvikling i fritida.

Tabell 8 Type stilling.
Hvilken type stilling har du?Husholdningsinnovasjon
NeiJa
Ufaglært arbeider/operatør 90,4 % 9,6 %
Faglært arbeider/operatør 88,9 % 11,1 %
Toppleder / daglig leder 75,5 % 24,5 %
Funksjonær (kontorarbeid), ledende stilling ellers 89,1 % 10,9 %
Funksjonær 90,8 % 9,2 %
Selvstendig 63,1 % 36,9 %
Elev/student/lærling 89,6 % 10,4 %
For tida arbeidsløs 81,8 % 18,2 %
Alderspensjonist 94,0 % 6,0 %
Trygdet 90,9 % 9,1 %
Gift uten betalt arbeid 92,3 % 7,7 %
Annet 89,9 % 10,1 %
Totalt 88,4 % 11,6 %

Tre grupper utmerker seg som merkbart mer innovative enn gjennomsnittet: selvstendige, toppledere / daglige ledere, og arbeidsledige. Vi noterer oss også at pensjonister typisk ikke bruker sin fritid på utvikling av nye produkter og tjenester. Langt flere selvstendige melder at de innoverer, sammenlignet med andre grupper. Noe av dette skyldes formodentlig at selvstendige har vanskelig for å skille mellom fritid og arbeidstid, men tallene antyder uansett at hver tredje selvstendige sysler med innovative aktiviteter også i fritida. Hver fjerde toppleder / daglig leder bruker også fritida aktivt på innovasjon. Tallene for disse to gruppene tyder på at fritid og arbeidstid glir over i hverandre. Arbeidsløse ser heller ikke ut til å sitte med hendene i fanget: Innpå hver femte arbeidsledige utvikler produkter og tjenester. Funksjonærer og arbeidere/operatører utviser heller beskjedne innovasjonsaktiviteter i fritida. I den sammenheng ser vi at forskjellen mellom gruppene faglærte og ufaglærte kanskje er mindre enn forventet. I en norsk kontekst er forskjellen mellom antallet som sier de innoverer, i gruppene ledere og arbeidere/funksjonærer overraskende stor. I arbeidslivet forventes at medarbeidere på alle nivå i organisasjonen skal bruke sine evner til å forbedre prosesser og produkter. Operatører, funksjonærer og linjeledere gis ofte myndighet og autoritet til å ta selvstendige initiativ, men på hjemmefronten ser vi en stor diskrepans mellom gruppene ledere og ansatte. På den annen side kan det forventes at ledere har større private finansielle ressurser å trekke på.

Ovenfor så vi på fordelingen i gruppene utdanningsbakgrunn og type stillinger. Hvordan ser bildet ut for utdanningsnivå og andelen som innoverer på fritida? Tabell 9 gir en indikasjon.

Tabell 9 Utdanningsnivå.
Hva er din høyeste avsluttede utdanning?Husholdningsinnovasjon
NeiJa
Grunnskole 94,0 % 6,0 %
Videregående skole 89,7 % 10,3 %
Høyskole/universitet, lavere nivå 88,6 % 11,4 %
Høyskole/universitet, høyere nivå 85,5 % 14,5 %
Totalt 88,5 % 11,5 %

Tabellen viser et konsistent mønster: Jo høyere utdanning, jo støtte andel i utdanningsgruppene melder at de innoverer i fritida, slik det også ble bekreftet i regresjonsanalysen. Det samme bildet ser vi også i analyser av innovasjonsprosesser i bedrifter. Det ser ikke ut til at skolegang gjør oss mindre nysgjerrige på nye løsninger.

Husholdningenes økonomi

Innledningsvis så vi at de fleste konsumenter og husholdninger som utvikler produkter og tjenester, bruker både fritid og penger. Regresjonsanalysen bekrefter at husholdningenes økonomi har betydning. Det er derfor interessant å se nærmere på husholdningenes økonomi. Vi bruker to spørsmål for å kartlegge husholdningenes økonomiske stilling, begge med utgangspunkt i husholdningenes egne vurderinger. Vi antar at det er den opplevde situasjonen som er avgjørende for motivasjonen, som vist i tabell 10. Dernest er husholdningene bedt om å vurdere sin økonomi sammenliknet med andre nordmenn, tabell 11.

Tabell 10 Husholdningenes økonomi.
Hvordan er den nåværende økonomiske situasjon for din husholdning?Husholdningsinnovasjon
NeiJa
Pengene/inntektene strekker ikke til 80,9 % 19,1 %
Må bruke av sparepengene for å greie meg/oss 83,7 % 16,3 %
Greier meg/oss akkurat med de midlene vi har 87,7 % 12,3 %
Greier meg/oss så bra at vi kan spare litt 90,3 % 9,7 %
Greier meg/oss så bra at jeg/vi kan spare temmelig mye 87,0 % 13,0 %
Totalt 88,3 % 11,7 %

Tabellen viser at husholdningene med lavest inntekt har større andel som svarer at de innoverer på fritida. Vi merket oss at de mest formuende husholdningene også rapporterer større andel som innoverer, enn gjennomsnittet.

Tabell 11 Husholdningenes relative inntekt.
Hvordan er din økonomiske situasjon sammenlignet med andre nordmenn?Husholdningsinnovasjon
NeiJa
Mye dårligere enn gjennomsnittet 84,6 % 15,4 %
Litt dårligere enn gjennomsnittet 88,8 % 11,2 %
Som gjennomsnittet 90,2 % 9,8 %
Litt bedre enn gjennomsnittet 87,3 % 12,7 %
Mye bedre enn gjennomsnittet 84,1 % 15,9 %
Totalt 88,4 % 11,6 %

Oversikten over den relative økonomiske situasjonen forsterker inntrykket av at husholdninger som opplever at de har mye dårligere eller mye bedre økonomi enn gjennomsnittet, oftere er innovative på fritida. Vi antar at denne fordelingen kan bidra til å forklare hvorfor motivene for innovasjon i husholdningene varierer betydelig, fra å ville selge til å ha det gøy.

Hvordan ser fordelingen av geografi og bosted ut for husholdningenes tilbøyelighet til å innovere? I innovasjonslitteraturen knyttet til foretak og økonomisk geografi vises det til at innovasjon først og fremst er et urbant fenomen. Det gis to ulike begrunnelser for hvorfor det er slik. Den ene argumentasjonsrekken legger vekt på spesialisering, som bygger på teorien om såkalte Marshall-Arrow-Romer-eksternaliteter (Glaeser mfl., 1992; Audretsch, 1998). Spesialisering i urbane områder fører til spesialiserte arbeidsmarkeder, tilgang til spesialiserte leverandører og store markeder. Fordi bedriftene bygger på lignende kunnskap og teknologier, kan kunnskap spres og utveksles raskt. Denne forståelsen ligger til grunn for den sterke prioriteringen av klyngeprogrammer i Norge – både myndigheter og næringsliv har latt seg begeistre. En konkurrerende teori bygger på såkalte Jacobs-eksternaliteter (Jacobs, 2016). Jacobs hevder at det er mangfold av ideer som fører til innovasjon og påfølgende vekst. Det hevdes også at nærhet kan bli et problem, idet bedrifter kan utvikle en tendens til å ha overlappende kunnskaper (Fitjar & Gjelsvik, 2012).

Som vist i regresjonsanalysen (tabell 3), ser ikke bosted ut til å ha noen betydning for om husholdninger innoverer eller ikke. Vi ser av tabell 12 at storbybeboere ikke er mer innovative enn de som bor i mindre byer eller tettsteder. Det kan tolkes slik at innovative husholdninger henter sine ideer uavhengig av fysisk bosted. En annen forklaring kan være at storbyen skaper både nærhet og distanse.

Den prosentvise fordelingen av hvem som innoverer eller ei i norske regioner (tabell 13), viser samme bilde.

Tabell 12 Bosted.
Hvordan vil du karakterisere stedet der du bor?Husholdningsinnovasjon
NeiJa
Bygd/tettsted 88,9 % 11,1 %
Mindre/mellomstor by 87,4 % 12,6 %
Storby 88,2 % 11,8 %
Totalt 88,4 % 11,6 %
Tabell 13 Regional tilhørighet.
RegionHusholdningsinnovasjon
NeiJa
Oslo/Akershus 88,3 % 11,7 %
Østlandet ellers 87,8 % 12,2 %
Vestlandet 88,9 % 11,1 %
Midt-Norge 88,6 % 11,4 %
Nord-Norge 89,1 % 10,9 %
Totalt 88,4 % 11,6 %

Tilbøyeligheten til å innovere i fritida er bare marginalt forskjellig fra region til region.

Ovenfor har vi vist omfanget av husholdningsinnovasjon i Norge, hvilke motiver husholdningene har for å utvikle nye produkter og tjenester på fritida, og ved logistisk regresjonsanalyse og bivariate analyser gitt et bilde av hva som kjennetegner disse personene og husholdningene.

Diskusjon

Anslagsvis 400 000 nordmenn, eller 11,6 prosent av norske konsumenter, bruker sin fritid og egne penger på å utvikle nye produkter og tjenester. Til sammenligning er det 37 prosent av bedriftene 14 som har utviklet nye produkter og tjenester i samme periode. Den innovative virksomheten i husholdningene er betydelig, men har ligget helt i skyggen av statistikk, næringslivets og myndighetenes interesse. Denne virksomheten har kort og godt gått helt upåaktet hen. Det bør den ikke. For det første bidrar den til å gi innbyggerne et mer meningsfullt liv ved å finne løsninger til egne behov. Aktivitetene begrunnes også ut fra et ønske om å hjelpe andre eller å utvikle sin egen kompetanse i fritida. Andre innoverer for å ha det gøy. Alt dette gir økt velferd, både materielt og på andre måter. Husholdninger med kommersielle motiver kan oppfattes som konkurrenter til eksisterende næringsliv, men det er mer fruktbart å diskutere husholdningsinnovasjon som komplementært til innovasjonsprosessene både i næringsliv og offentlig sektor. Konsumentenes innovasjon på fritida kan øke potensialet for kommersielle produkter og tjenester i næringslivet. Husholdningene har åpenbart langt færre ressurser til oppskalering, produksjon, markedsføring og distribusjon. Bedrifter har kunder og tilgang til et marked som husholdningene ikke har.

Hva med husholdningene – hvilke fortrinn har de fremfor bedriftene? Von Hippel (2016) hevder at konsumenter som har et personlig behov for nye funksjoner, gjerne starter utviklingsarbeidet før bedrifter blir oppmerksomme på behovet. Konsumentene kan opptre som pionerer for nye produkter og markeder. De bidrar til større mangfold av ideer, design og prototyper, jf. Jane Jacobs sine ideer omtalt ovenfor. Husholdningene og konsumentene står fritt til å forfølge egne interesser og prioriteringer. De trenger ikke begrense seg til prosjekter som antas å ha et stort kommersielt marked. De er selvdrevne, og det å lykkes med innovasjonen er gjerne en belønning i seg selv. Dette øker sannsynligheten for å utvikle mer radikale innovasjoner.

Bedriftene på sin side er gjerne spesialister, de er dyktige på sitt felt, men kanskje ikke så flinke til å se nye trender og muligheter som ligger perifert i forhold til bedriftenes nåværende markeder. Innovasjonsevne kan økes ved å utvikle et periferisyn (Day & Schoemaker, 2006). Bedriftene legger typisk begrensninger på seg selv gjennom formelle strategier, og intern konkurranse om oppmerksomhet og ressurser kan legge en demper på innovasjonskapasiteten i bedrifter (Burgelman, 2002). Og bedriftene har, som oss andre, vanskelig for å forestille seg noe som ikke allerede fins. Innovative konsumenter kan vise fram nye funksjoner, konsepter, design og prototyper slik at bedriftene bokstavelig talt ser hva som er mulig. Slik stimuleres forestillingsevnen og kreativiteten.

Hvordan kan så husholdningsinnovasjon spille sammen med de innovasjonsprosessene som utspiller seg i bedriftene? Gambardella og medforfattere (2016) har vist til fire områder. For det første kan husholdningsinnovasjoner tas opp i bedrifter og danne grunnlag for nye kommersielle produkter. Bedriftene har ressurser til å nå et bredere marked. Forskning viser at design fra husholdningssektoren kan føre til økte salgsinntekter og overskudd (Poetz & Schreier, 2012; Nishikawa mfl., 2013), og de kan redusere bedriftenes egne utviklingskostnader (Jeppesen & Frederiksen, 2006; Lettl mfl., 2006). For det andre kan konsumenters innovasjoner utvide funksjonsområdet til eksisterende produkter og tjenester. Bedriftene kan fokusere på salg og markedsføring, mens konsumentene utvikler verdifulle funksjoner som utvider bruksområdene, eller design som er tiltalende for nye markeder. IKEA har for eksempel erfart at brukerne modifiserer produktene deres i retninger som selskapet ikke hadde forestilt seg. For det tredje kan det tenkes at identiske eller nære substitutter utviklet av husholdningene kan gjøres tilgjengelige fra både husholdningene og bedriftene. I så fall kan det oppstå konkurranse mellom de to kanalene hvor bedriftene kan se seg tjent med et samarbeid eller å tilby et oppkjøp eller integrering. For det fjerde kan det tenkes at bedriftene tilbyr informasjon og kompetanse for å støtte husholdningene og konsumentene i deres innovasjonsiver. Det kan være i bedriftenes interesse å få en stadig tilførsel av nye ideer og design. De kan derfor tilby utviklingsplattformer og verktøy som effektiviserer konsumentenes innsats, og eventuelt veilede dem over i en kommersiell fase. Bedriftene kan systematisere et slikt arbeid ved for eksempel å støtte frivillige organisasjoner eller arrangere designkonkurranser (Boudreau mfl., 2011). Folkefinansiering er et annet alternativ.

I denne artikkelen har vi løftet fram et fenomen som sjelden er på agendaen i Norge. Vi har vist at et betydelig antall norske husholdninger og konsumenter bruker fritida og egne penger på å utvikle nye produkter og tjenester. Dette fenomenet må følges opp med statistikk og settes på agendaen for en utvidet innovasjonspolitikk. Et samarbeid mellom innovative bedrifter og husholdninger kan gi økt verdiskaping og velferd.

  • 12: https://www.ssb.no/teknologi-og-innovasjon/statistikker/innov/hvert-2-aar
  • 13: Merk at respondentene på dette spørsmålet kunne angi flere motiver.
  • 14: Bedrifter med mer enn fem ansatte.
  • Audretsch, B. (1998). Agglomeration and the location of innovative activity. Oxford Review of Economic Policy, 14(2), 18–29.
  • Baldwin, C.Y. & Von Hippel, E. (2011). Modeling a paradigm shift: From producer innovation to user and open collaborative innovation. Organization Science, 22(6), 1399–1417.
  • Boudreau, K.J., Lacetera, N. & Lakhouri, K.R. (2011). Incentives and problem uncertainty in innovation contests: An empirical analysis. Management Science, 57(5), 843–863.
  • Burgelman, R.A. (2002). Strategy is Destiny. New York: The Free Press.
  • Chesbrough, H., Vanhaverbeke, W. & West, J. (2006). Open Innovation: Researching a New Paradigm. Oxford: Oxford University Press.
  • Day, G.S. & Schoemaker, P.J.H. (2006). Peripheral Vision: Detecting the Weak Signals that Will Make or Break Your Company. Boston, MA: Harvard Business School Press.
  • de Jong, J.P. (2016). Surveying innovation in samples of individual end consumers. European Journal of Innovation Management, 19(3), 406–423.
  • Etzkowitz, H. (2008). The Triple Helix: University–Industry–Government Innovation in Action. New York: Routledge.
  • Fitjar, R.D. & Gjelsvik, M. (2012). Innovasjonsnettverk i norske storbyklynger: Når nærhet blir et problem for innovative virksomheter. MAGMA, 7, 73–83.
  • Fitjar, R.D., Isaksen, A. & Knudsen, J.P. (2016). Politikk for innovative regioner. Oslo: Cappelen Damm Akademisk.
  • Gambardella, A., Raasch, C. & von Hippel, E. (2016). The user innovation paradigm: Impacts on markets and welfare. Management Science, 63(5), 1450–1468.
  • Gault, F. (2012). User innovation and the market. Science and Public Policy, 39(1), 118–128.
  • Glaeser, E.H., Kallal, H.O., Schenkman, J.A. & Schleifer, A. (1992). Growth in cities. Journal of Political Economy, 100(6), 1126–1152.
  • Isaksen, A. mfl. (2018). New Avenues for Regional Innovation Systems – Theoretical Advances, Empirical Cases and Policy Lessons. Cham, Sveits: Springer.
  • Jacobs, J. (2016). The Economy of Cities. New York: Vintage Book.
  • Jeppesen, L.B. & Frederiksen, L. (2006). Why do users contribute to firm-hosted user communities? The case of computer-controlled music instruments. Organization Science, 17(1), 45–63.
  • Lettl, C., Herstatt, C. & Gemuenden, H.G. (2006). Users’ contributions to radical innovation: Evidence from four cases in the field of medical equipment technology. R&D Management, 36(3), 251–272.
  • Nishikawa, H., Schreier, M. & Ogawa, S. (2013). User-generated versus designer-generated products: A performance assessment at Muji. International Journal of Research in Marketing, 30(2), 160–167.
  • OECD (2008). Intellectual Assets and Value Creation: Synthesis Report. Paris: OECD.
  • Poetz, M.K. & Schreier, M. (2012). The value of crowdsourcing: Can users really compete with professionals in generating new product ideas? Journal of Product Innovation Management, 29(2), 245–256.
  • Schumpeter, J.A. (1934). The Theory of Economic Development. Cambridge, MA: Harvard University Press.
  • Shah, S.K. & Tripsas, M. (2007). The accidental entrepreneur: The emergent and collective process of user entrepreneurship. Strategic Entrepreneurship Journal, 1(1–2), 123–140.
  • von Hippel, E. (2016). Free Innovation. Cambridge, MA: MIT Press.
  • von Hippel, E. & de Jong, J.P.J. (2012). Comparing business and household sector innovation in consumer products: Findings from a representative study in the United Kingdom. Management Science, 58(9), 1669–1681.

© Econas Informasjonsservice AS, Rosenkrantz' gate 22 Postboks 1869 Vika N-0124 OSLO
E-post: post@econa.no.  Telefon: 22 82 80 00.  Org. nr 937 747 187. ISSN 1500-0788.

RSS