Magma topp logo Til forsiden Econa

Terje Arntzen er advokat og partner i advokatfirma Communilex DA. Hans hovedarbeidsfelt er norsk og internasjonal skatt, internasjonal strukturering og forretningsjuridisk rådgivning. I tillegg til juridisk embetseksamen fra Universitetet i Oslo, har han ett års spesialisering i internasjonal skatt og finans fra Harvard Law School, USA.

Internasjonal skatteplanlegging

Denne artikkelen er ment som en kort innføring i de strukturelle utfordringene som særlig gründerbedrifter innen IT, telekommunikasjon, genteknologi o.l. står overfor i forbindelse med oppstart og utvikling av en internasjonal virksomhet. Kommersielle hensyn og mål er ofte forskjellige i de ulike fasene av en virksomhets livsløp, slik at bruk av tradisjonelle skatteplanleggingsmetoder som er utviklet for etablerte multinasjonale virksomheter på bedrifter i en oppstarts- eller oppbyggingsfase, kan føre til at resultatet blir vesentlig mindre optimalt enn forventet.

På den annen side kan metoder som i mange år har vært brukt innen shipping (som har en rekke fellestrekk med bedrifter innen de ovenfornevnte områdene), med fordel anvendes. Dessverre blir ofte strukturer opprettet med et norsk aksjeselskap som morselskap og utenlandske datterselskap eller filialer som blir hektet på etter hvert som virksomheten vokser -- uten at dette skjer i henhold til en plan som er et resultat av riktig skatteplanlegging. Dette er forståelig siden fokus og ressurser i en tidlig utviklingsfase er rettet mot utvikling av forretningsplan, oppbygging av virksomheten og sikring av tilgang på kapital. Strukturelle og skattemessige spørsmål vil likevel uvegerlig oppstå for virksomhet over landegrensene, og ved å gjøre et minimum av forarbeid også på dette området kan mye oppnås. Eksempler her er arbeidsgiveravgift på opsjoner, formuesskatt samt gevinstbeskatning ved omstrukturering og salg av virksomhet der en ved tidlig planlegging kan redusere, utsette eller i beste fall helt unngå skattekostnader. Spart skatt kan så benyttes i virksomheten til ekspansjon eller for å redusere priser på varer og tjenester. For investorene kan det være mulig ved riktig planlegging å redusere belastningen ved at skatt kan bli å betale før en har fått hånd om likvider til å betale denne.

I et forsøk på å bidra til å redusere antall ineffektive strukturer med norsk opphav gjennomgås følgelig utvalgte metoder som kan benyttes for å etablere effektive internasjonale selskapsstrukturer. Det er en forutsetning at kommersielle hensyn er styrende, og at de skattemessige løsningene er basert på hva som er forretningsmessig fornuftig og reelt.

Det understrekes videre at kun enkelte typetilfeller behandles, og at en kan tenke seg nærmest ubegrensede kombinasjoner og løsninger, både gode og dårlige, enkle og komplekse. Internasjonale skattespørsmål er noe av det mest kompliserte fagområde jurister arbeider med, og det er umulig å komme frem til mer komplekse internasjonale strukturer som ikke har potensial til å gi opphav til vriene juridiske problemstillinger. Dette gjelder særlig for Internett-basert virksomhet der de eksisterende rettslige nasjonale og internasjonale regelsettene ofte ikke gir klare løsninger. En må derfor være forberedt på at det kan oppstå skattemessige problemer i en eller flere jurisdiksjoner over tid. Videre er det en rekke skattemessige, juridiske og forretningsmessige faktorer som spiller inn ved utformingen av internasjonale selskapsstrukturer. Det er også en forutsetning at alle løsninger vurderes av lokal ekspertise før de implementeres.

Indirekte skatter så som merverdiavgift og toll blir ikke behandlet i detalj, selv om avgiftsplanlegging kan være en vel så viktig øvelse som skatteplanlegging.

EN INTEGRERT PROSESS

De skattemessige problemstillinger som reiser seg ved oppstart av virksomhet over landegrenser, er generelt vesensforskjellig fra situasjoner der bedriften kun skal ha aktivitet i Norge. Dels skyldes dette at det norske skattesystemet etter 1992 er forsøkt gjort nøytralt og med sammenheng i regelverket, og at dobbeltbeskatning er søkt unngått for enkelte inntektsarter. Som eksempel på sistnevnte kan vi nevne samvirke mellom reglene for gevinstbeskatning av aksjer og beskatningen av utbytteutdelinger. Videre er det innen det enkelte lands skattesystem gjerne bygd inn sikkerhetsventiler i regelverket med muligheter for regelendringer der skattereglene slår uheldig ut.

Der virksomheten ekspanderer utover landegrensene, er situasjonen en annen. Det finnes ingen overnasjonal skattemyndighet som kan forhindre at skattesubjekter med aktiviteter i flere land ikke blir utsatt for urimelig skattebelastning så som dobbeltbeskatning og langvarige disputter med skattemyndighetene. Dette gjelder med visse modifikasjoner også for EU-landene siden hvert enkelt land i hovedsak bestemmer hvilket skatteregime det ønsker å ha. Det er likevel i de senere år foretatt visse skritt for bedre å integrere EU-området skattemessig. Her kan nevnes to direktiver: ett som omhandler fusjon over landegrenser, og et annet som blant annet regulerer beskatning av utbytte mellom mor-datter-selskaper innen EU. EU har også innført en klageinstans for internprisingsspørsmål og søkt å begrense det en anser som skadelig skattekonkurranse EU-landene imellom. Det er her viktig å merke seg at disse lempingsmekanismene ikke er en del av EØS-avtalen, noe som gjør skatteplanlegging særlig viktig for norskbaserte virksomheter.

Den viktigste mellomstatlige mekanismen for å hindre dobbeltbeskatning er de bilaterale skatteavtalene. Skatteavtalene inneholder typisk bestemmelser som søker å fordele skattegrunnlaget mellom avtalestatene, forhindre dobbeltbeskatning og avverge skatteunndragelse.

Skatteplanlegging er en integrert prosess som for å være vellykket må bygges opp på et reelt og forretningsmessig fundament. Konkret innebærer dette at de beste løsningene er et resultat av et tidlig og omfattende samarbeid mellom skatterådgiver og klient. En kan dermed forhindre at det bygges opp en struktur som er skattemessig kostbar å opprettholde og restrukturere, og som vanskeliggjør bedriftens videre utvikling. Internasjonal skatteplanlegging er en spesialgren som de færreste norske advokater og rådgivere har tilstrekkelig erfaring og kunnskaper om. Det er derfor viktig å forsikre seg om at en får tilgang til erfarne rådgivere med et internasjonalt kontaktnett som er i stand til å vurdere internasjonale løsninger på fritt grunnlag heller enn automatisk å ta utgangspunkt i det skatteregimet de er utdannet i og har erfaring med.

Formålet med skatteplanleggingen er ikke først og fremst å finne frem til smarte og finurlige løsninger for å redusere skatt -- selv om dette etter forholdene kan oppnås -- men å minimalisere kostnader innenfor lovlige rammer og å sikre at den valgte strukturen er fleksibel ved å unngå at skattemessige faktorer hindrer eller vanskeliggjør internasjonal oppbygging av virksomheten. I en tid der investorer etter hvert legger betydelig vekt på diskontert fremtidig nettoinntjening også for Internett-bedrifter mv., vil unødig høye aktuelle eller potensielle skattekostnader kunne redusere verdien av virksomheten.

DESIGNKRITERIER FOR OPPSTARTSBEDRIFTER

En internasjonal struktur kan grovt sett optimaliseres mot to ofte motstridende mål. Strukturen kan optimaliseres for å sikre maksimal avkastning etter skatt i hjemlandet, der det etter en oppstartsfase kommer løpende inntekter hjem til Norge i form av utbytte, renter og royalties. Dette er typisk et viktig designkriterium for norskbaserte multinasjonale selskaper med modne og velutviklede aktiviteter i en rekke land.

Alternativt kan strukturen optimaliseres slik at skatt på kontantflyt i konsernet utenfor Norge blir lavest mulig, norsk skatt på utenlandske inntekter utsettes så lenge som mulig -- og eventuell gevinstbeskatning ved omstruktureringer eller salg minimaliseres. Dette alternativet vil ofte være typisk for struktureringen av selskaper i en tidlig fase av sin utvikling, der inntekter ikke påregnes hentet hjem før på lang sikt, og der fleksibilitet med hensyn til omstrukturering (ettersom virksomheten vokser) er viktig.

Virksomheter som deltar i «den nye økonomien» -- et etter hvert noe forslitt og villedende uttrykk -- har mye til felles med en internasjonal virksomhet som har lange tradisjoner i Norge, nemlig shipping. Som for shipping er kapital, virksomhet og arbeidsplasser i stor grad flyttbare over landegrensene, noe som byr på utfordringer for det enkelte lands skattemyndigheter. Dersom beskatningen av slik virksomhet blir for ugunstig, kan virksomheten relativt enkelt flyttes til et land med bedre rammevilkår. Følgelig har en rekke land gunstigere skatteregler for slik portabel virksomhet enn for blant annet arbeidsinntekter og mer tradisjonell næringsvirksomhet. I Norge har vi fått et spesialregime med tonnasjeskatt for internasjonal shipping som svar på bransjens trusler om utflytting. For virksomheter i andre bransjer som har tilsvarende mobilitet, så som Internett-bedrifter, er det ikke slike unntak; tvert imot har en søkt å øke beskatningen på enkelte områder. Et eksempel her er beskatningen av ansatteopsjoner.

Et annet forhold som karakteriserer oppstartsvirksomheter, er det nære forholdet mellom eiere og selskap. Både gründere og investorer er opptatt av hvordan strukturering av virksomheten påvirker deres egen skattesituasjon. Siden en struktur som er optimal for selskapet, ikke nødvendigvis samtidig er det optimale for eiere eller potensielle investorer, er det viktig å avklare hvilke hensyn som skal gis prioritet. Noen investorer kan være opptatt av at selskapet skal være basert i Norge, mens det for andre er viktig at virksomheten ikke er innelåst skattemessig her, og at det er et gjennomgående internasjonalt fokus i bedriften, også skattemessig.

I det følgende gjennomgås typetilfeller som illustrerer noen av de strukturelle spørsmål som hyppig kommer opp i forbindelse med oppstart av internasjonal virksomhet.

NORSK MORSELSKAP

Et av hovedproblemene for virksomheter der verdien av selskapet over kort tid kan øke dramatisk -- ofte samtidig som selskapet går med underskudd og har begrenset likviditet -- er skattemessig innlåsning. Kort forklart innebærer dette at dersom rettigheter og virksomhet overføres til utlandet, vil dette som utgangspunkt utløse 28 % skatt på differansen mellom markedsverdi og skattemessig kostpris på overføringstidspunktet. En trenger ikke mye fantasi for å se at dette effektivt kan sette en stopper for en restrukturering av virksomheten, oppkjøp ved bruk av aksjer i morselskapet som vederlag osv. Det er riktignok mulig å søke Finansdepartementet om lemping av skatteplikten, noe som hvis innvilget normalt fører til en utsettelse av beskatningen og ikke en fritakelse. Adgangen er likevel begrenset. En må søke på forhånd slik at en må avvente behandlingen, og det er naturligvis ikke gitt at en får innvilget søknaden.

Et annet forhold er at det påløper arbeidsgiveravgift for selskapet med en maksimalsats på 26,6 % av opsjonens markedsverdi ved innløsning. I mange selskaper kan dette utgjøre en meget betydelig kontantbelastning.

Til tross for ovennevnte problemstillinger kan likevel et konsern med norsk konsernspiss struktureres effektivt med hensyn til å få hjem utbytte på en skatteeffektiv måte. I selskap med overveiende norske aksjonærer over tid kan dette til og med være en foretrukket struktur i en del tilfeller. Figur 1 viser en struktur der et norsk morselskap med norske aksjonærer eier i alt fire datterselskaper. Strukturen har det hovedfortrinnet at utenlandsk skatt på inntekter som tas hjem til Norge, kan fradras i norsk skatt dersom vilkårene for kredittfradrag er oppfylt. Resultatet er at dersom samlet skatt betalt i utlandet overstiger den norske skatten som faller på den samme inntekten, vil betalbar skatt i Norge være null. Imidlertid har det norske systemet for kredit klare begrensninger og er til dels mindre gunstig sammenlignet med andre toneangivende OECD-lands tilsvarende regelsett. Hovedbegrensningene ligger i at det kun kan kreves kredit for inntil to nivå av datterselskap, og da kun der datterdatterselskapet ligger i det samme landet som datteren. Direkteeide datterselskaper kan gi rett til kredit dersom morselskapets eierandel er minst 10 %, mens prosentsatsen for datterdatter er indirekte eie på minst 25 %. Særskilte kreditregler kan følge av skatteavtale. Som figuren viser, bør en som hovedregel unngå strukturer som ikke gir rett til kredit. For etablerte strukturer kan dette by på problemer siden en omstrukturering i seg selv kan utløse betydelige skatteforpliktelser. Siden kreditretten kun gjelder fire år tilbake i tid, må opptjent tilbakeholdt inntekt i utlandet utbetales til Norge innen denne og øvrige frister utløper. Ovenstående illustrerer hvor viktig det er å opprette en fleksibel struktur på et tidlig tidspunkt og å få på plass et system som kan kontrollere at frister mv. utløper.

Generelt sett er imidlertid Norge mindre egnet skattemessig som lokaliseringsland for mor-/holdingselskap i en internasjonal selskapsstruktur. Som vist ovenfor er kreditreglene begrenset. Videre har vi et bredt skattegrunnlag som sammen med faktorer som mangel på lovbestemte og objektive unntaksregler for omstruktureringer, ikke holdingselskapsregime, generell skatteplikt på aksjegevinster, ugunstige opsjonsregler og formuesskatt gir et relativt lite gunstig skattemessig klima for nyetablering av internasjonal virksomhet. Vi har heller ikke noe system for ekstra gunstig beskatning av særlig kvalifiserte utlendinger som kommer hit i en periode for å hjelpe til i oppbyggingen av virksomheten. Videre gjelder at norsk beskatningsrett for personlige gevinster ved salg av aksjer i norske selskaper opprettholdes i inntil fem år etter at skatteplikten til Norge har opphørt. Denne beskatningsretten kan være begrenset i skatteavtale. Det kan være verdt å merke seg at denne regelen ikke gjelder dersom mor-/holdingselskapet ikke er et norsk skattesubjekt, typisk et norsk aksjeselskap.

Mangelen på prinsippfasthet hos lovgiver i å sikre at regler som motvirker dobbeltbeskatning og ineffektiv kapitalanvendelse fortsatt skal virke, så som godtgjørelse ved utbytte og RISK, er med på å svekke Norge som et attraktivt land å opprette ny virksomhet i. Politiske signaler om økning av skattenivået bedrer ikke dette inntrykket.

I mer spesielle tilfeller kan imidlertid Norge være gunstig skattemessig. Det ilegges ikke kildeskatt på renter og royaltybetalinger til utlandet, utenlandske aksjonærer blir som hovedregel ikke aksjegevinstbeskattet, såkalte internprisingsregler er lite utviklet, og utflytting av personlig aksjonær utløser etter dagens regler ikke skatt i seg selv. Det er imidlertid under vurdering å innføre regler for beskatning av opsjonsgevinster ved utflytting.

Selv om det ovenstående tegner et lite gunstig bilde av de skattemessige rammevilkårene, kan forretnings- og investormessige hensyn i det konkrete tilfelle tilsi at bedriften likevel bør eies og drives fra Norge.

NORSK MORSELSKAP MED MELLOMLIGGENDE UTENLANDSK HOLDINGSELSKAP

I noen tilfeller må hensyn til fradrag i norsk skatt vike for ønsket om å sørge for at kapital kan flyte med minimal skattemessig friksjon mellom selskapene i gruppen, og/eller at det skal legges til rette for muligheten til å selge eller omstrukturere deler av virksomheten uten å utløse gevinstbeskatning i det selgende selskapet. Dette kan oppnås ved å opprette et holdingselskap i et land med gunstig regime for slike selskaper. I beste fall vil holdingselskapet ikke bli beskattet for utbytte, royalties og renter mottatt fra datterselskaper, det vil ikke gevinstbeskattes ved salg mv. av aksjer i disse, og en kan oppnå gunstige ordninger for beskatning av inntekter som faller utenfor skattefritakene. Resultatet er at en oppnår en utsettelse av norsk skatt på inntektene frem til det tidspunkt inntektene tas hjem til Norge eller holdingselskapet selges eller avvikles. Dersom dette tidspunktet ligger langt frem i tid, kan dette ikke bare oppveie mangelen på kreditrett i norsk skatt, men til og med nærme seg skattefrihet i Norge for inntektene. Denne type struktur var populær før kreditreglene ble utvidet, og før kreditprinsippet ble innført som standard i norske skatteavtaler, men kan etter forholdene fortsatt være et gunstig alternativ der eier har og vil ha norsk skattemessig tilknytning.

Som ventelig kan være har også Norge innført regler som søker å redusere utsatt skatt-fordelen ved å benytte holdingselskap i land som har lav skatt sammenlignet med norsk skatt på den samme type inntekter. NOKUS-reglene (NOKUS er et akronym for norskkontrollerte selskaper hjemmehørende i lavskatteland) tar løpende inntekter i holdingselskapet til beskatning på den norske eiers hånd. Skattemessig ser en med andre ord bort fra selskapsformen og respekterer ikke holdingselskaper som et eget skattesubjekt. Kort og unøyaktig forklart vil NOKUS-beskatning inntre der minst halvparten av aksjene eller andelene i det utenlandske selskapet eies eller kontrolleres av norske skattesubjekter, og der skattenivået på de aktuelle inntektene er mindre enn 2/3 av den norske skattesatsen for tilsvarende inntekt. Unntak gjelder der Norge har inngått skatteavtale med det aktuelle land, og der det samtidig er et aktivitetsnivå i selskapet av en slik varighet og et slikt omfang at det ikke hovedsakelig anses å være av passiv karakter -- typisk ved at selskapet har ansatte og at for eksempel konsernfunksjoner utføres der. Også andre selskaper enn rene holdingselskaper rammes dersom vilkårene er oppfylt.

Selv om NOKUS-status kan gi den konsolideringsfordelen at underskudd i NOKUS-selskapet kan fradras i Norge innen en fradragsramme, er konsekvensene av at regelsettet slår inn, generelt negative sett fra bedriftens og eiernes side. Ikke bare elimineres utsatt skatt-fordelen, men en relativt omfattende og detaljert rapporteringsplikt til norske skattemyndigheter skal også oppfylles. En søker derfor som hovedregel å unngå NOKUS-status over tid, enten ved skattemessige tilpasninger eller ved at en søker investorer som ikke har tilknytning til Norge. I noen tilfeller kan det være et alternativ at de norske hovedaksjonærene flytter ut. Alternativt kan en i oppstartsfasen oppnå fradrag for kostnader i holdingselskapet og senere tilpasse seg slik at NOKUS-status bortfaller. Slikt bortfall kan imidlertid utløse norske skattekostnader ved at foretatte avskrivninger tilbakeføres.

Ved etablering av et holdingselskap bør en vurdere å opprette dette i et land som har en skatteavtale med Norge, og som har en infrastruktur og en geografisk plassering som gjør det aktuelt å ha ansatte og aktivitet der. I visse tilfeller vil EU-tilknytning kunne være en fordel.

Nederland er et tradisjonelt og fortsatt hyppig benyttet holdingselskapsland, selv om blant annet Danmark i de senere år har forsøkt å tiltrekke seg denne type virksomhet ved å opprette et gunstig skatteregime. Hvor vellykket dette nye danske regimet viser seg å bli, gjenstår å se, men usikkerhetsmomenter så som et uprøvd spesialregime, politisk risiko for negative endringer og mindre internasjonal orientering samt endringer i danske skatteavtaler kan tale for å velge et mer tradisjonelt alternativ. Slike alternativ er typisk Nederland, Sveits og Luxembourg. Nederland har komparative fortrinn sammenlignet med andre tradisjonelle holdingselskapslokasjoner ved at landet tilbyr et bredt og velprøvd regime for holdingselskaper og har et meget omfattende og gunstig skatteavtalenett. Videre er Nederland i motsetning til Sveits EU-medlem, har inngått flere skatteavtaler enn Luxembourg og har lang tradisjon for samarbeid mellom skattemyndigheter og selskaper. En tommelfingerregel er at Nederland generelt sett er et godt valg for opprettelse av holdingselskap, men at andre land kan ha vel så gode eller bedre løsninger i mer spesielle tilfeller. Det endelige valget blir likevel som ellers en konkret vurdering basert på forholdene i den enkelte sak og de til enhver tid gjeldende holdingselskapsregimer.

UTENLANDSK MORSELSKAP

Gitt at virksomheten er internasjonalt rettet og har en internasjonal investorstruktur, vil opprettelsen av et morselskap i et land med gunstige skattemessige rammebetingelser kunne være et attraktivt alternativ til en norskbasert struktur. Fordeler som kan oppnås, er typisk lav eller ingen skatt på mottatt utbytte, royalty og renter, ingen skatt ved omstruktureringer og dermed høy grad av fleksibilitet til å foreta endringer ettersom virksomheten utvikles og ekspanderer. Ulempene er særlig knyttet til mulig bortfall av kredittfradrag i norsk skatt, NOKUS-problematikk og for lavskatteland at de som oftest ikke har inngått skatteavtaler med andre land, og at det dermed kan være vanskelig å beskytte virksomheten fra å bli beskattet enten i det land aksjonærene er bosatt skattemessig, eller i de land der datterselskaper av holdingselskapet har aktiviteter. Videre er faren for å bli beskattet i flere land på den samme inntekten overhengende og fordrer god og løpende skatteplanlegging. Likevel kan en struktur der morselskapet er lokalisert i et land med gunstig skatte- og forretningsklima, etter forholdene kunne by på en vesentlig bedre skattemessig løsning enn om selskapet opprettes i Norge.

Det er to hovedalternativer for skatteeffektiv lokalisering av mor- eller holdingselskap. Selskapet kan enten legges i et land med gunstig beskatning av slike selskaper og et utbygd nett av skatteavtaler eller i et tradisjonelt lavskatteland med lav eller ingen skatt, men med få eller ingen skatteavtaler.

Når det gjelder det første alternativet, er Nederland tidligere trukket frem som et godt alternativ, og tilsvarende gjelder her. Siden en ikke har noen skattemessig tilknytning til Norge på toppnivå i gruppen, vil innlåsninger i Norge kunne unngås. En må imidlertid være påpasselig med å undersøke hvordan beskatningen av inntekter som ikke dekkes av særregler for holdingselskapsinntekter, blir beskattet i holdingselskapslandet, slik at en ikke kommer fra asken i ilden ved at den norske skattesatsen på 28 % blir erstattet med en høyere sats. Siden investorene kommer direkte inn i den utenlandske moren, blir også beskatningen av disse i holdingselskapslandet et viktig spørsmål. Et konkret eksempel er at Norge som hovedregel ikke beskatter utenlandske aksjonærer i et norsk selskap for aksjegevinst ved salg av aksjer i dette, slik at beskatningen blir et resultat av skattereglene i aksjonærens skattemessige hjemland. Andre land kan ha regler som i mangel av skatteavtale kan medføre beskatning av aksjonæren i det landet der selskapet er plassert. Dette illustrerer igjen at skatteplanlegging er skreddersøm, og at løsninger som er gunstige for én virksomhet eller investor, kan gi uheldige utslag for en annen.

Det andre hovedalternativet er å opprette et morselskap i et lavskatteland. Typiske representanter for slike land er Bermuda, Cayman, Nederlandske Antiller og Jersey. Felles for disse er at de har lav eller ingen skatt for holdingselskaper. I de senere år har investeringer i lavskatteland blitt rammet av stadig mer omfattende skatteregler i høyskatteland som søker å hindre at skatteinntektene reduseres på grunn av bruk av lavskatteland. Både EU og OECD har varslet eller iverksatt tiltak for å fjerne skattemessig konkurranse og skatteunndragelse. Bermuda og Caymanøyene er eksempler på såkalte skatteparadis som er villige til å samarbeide med andre land for å unngå ulovligheter, og er dermed over tid bedre alternativer enn land som kan risikere å bli gjenstand for straffetiltak. Videre bør lavskatteregimets stabilitet og varighet vurderes. Eksempelvis har de Nederlandske Antiller innført et nytt regime som kan resultere i en betydelig høyere skattesats enn tidligere. Av andre faktorer som bør tas i betraktning, er geografisk lokalisering, politisk stabilitet, image, infrastruktur, rettssystem, investorpreferanser og egnethet for børsnotering.

Som et eksempel kan Bermuda trekkes frem som et av de fremste alternativene blant lavskatteland. Skattesatsen på holdingselskaper er null, landet er et protektorat av UK, det har et rettssystem og en lovgivning som er godt tilpasset internasjonal virksomhet, det egner seg for børsnotering og er geografisk plassert mellom USA og Europa. Videre er IT-infrastrukturen meget godt utbygd, slik at servere mv. kan plasseres der hvis ønskelig, noe som kan være fordelaktig skattemessig. Bermuda har lange tradisjoner som holdingselskapslokasjon for shipping, forsikring og finansielle tjenester. Videre er et stort «norsk» børsnotert shippingselskap som i skrivende stund har sterk medvind, Bermuda-basert, noe som illustrerer at en slik internasjonal strukturering ikke bare kan være gunstig for oppstartsbedrifter, men også for virksomheter i mer modne faser. Det er dessuten ca. 20 Bermuda-selskaper notert på NASDAQ.

En struktur med et Bermuda-selskap som direkte eier av datterselskaper i en rekke land vil likevel erfaringsmessig sjelden gi en optimal løsning. En så vidt enkel struktur kan gi opphav til negative skattemessige virkninger så som høye kildeskatter på kontantstrømmer til Bermuda, utløsning av gevinstbeskatning i det landet datterselskapet er opprettet, ved omstruktureringer samt fare for fast driftssted og dermed skatteplikt for Bermuda-selskapet i en rekke land. Disse virkningene kan minimaliseres eller avhjelpes ved å benytte mellomliggende holdingselskaper. Også her er det avgjørende med grundig skatteplanlegging og reelle forretningsmessige tilpasninger for å oppnå de ønskede virkninger. Det fører imidlertid for langt å gå inn på slike komplekse strukturer her.

INTERNPRISING

I en internasjonal struktur med selskaper i ulike land vil det normalt foregå en rekke konserninterne transaksjoner og inngås avtaler mellom selskapene. Eksempler på slike er lån, tjenesteytelser og bruk av immaterielle eiendeler så som varemerker og datasystemer som gir opphav til royaltybetalinger osv. Ved å plassere aktiviteter, immaterielle rettigheter, virksomhet og kapital i de selskapene der dette er skattemessig gunstig, kan betydelige skattebeløp spares. Eksempelvis kan et morselskap lokalisert i et land med lav beskatning av denne type inntekter fungere som en intern bank og låne midler ut til andre selskaper i gruppen lokalisert i høyskatteland. Dersom vilkårene for rentefradrag er oppfylt, vil debitorselskapet få skattemessig fradrag, mens kreditorselskapet ikke blir beskattet for renteinntektene. Et annet eksempel er å plassere salgs- og supportvirksomheten i et land med lav beskatning. De fleste industrialiserte land godtar slik skatteplanlegging dersom den er kommersielt og reelt forankret, er foretatt på forretningsmessige vilkår og dette kan dokumenteres. Faren for erosjon av høyskattelandenes skattegrunnlag er betydelig, og det er derfor ikke overraskende at det er et stadig økende fokus på internprising. Enkelte land så som UK og USA har skattemessige straffereaksjoner dersom en ikke kan legge frem den nødvendige internprisingsdokumentasjonen innen oppsatte frister. Et kompliserende element i denne forbindelse er at USA har andre regler for aksepterte prissammenligningsmetoder enn de fleste andre OECD-land.

Internprisingen kan for bedrifter i den nye økonomien by på betydelige muligheter for tilpasninger og kostnadsreduksjoner siden aktiviteter, immaterielle rettigheter og risikoer er portable over landegrensene. Videre kan en sikre at kostnader og underskudd kan trekkes fra i land som har inntekter, altså en form for skattemessig konsolidering over landegrenser. Forutsetningen er at en tidlig foretar en analyse og dokumentasjon av internprisingsspørsmål. Faren ved ikke å gjøre dette på en skikkelig måte er ikke bare unødig høye konsoliderte skattekostnader, men også risiko for dobbeltbeskatning og konflikter med det enkelte lands lokale skattemyndigheter. Plikten til å dokumentere interne transaksjoner og avtaler kan også følge av andre regelsett. Eksempelvis har norsk aksjelovgivning krav om at vesentlige avtaler skal være skriftlige, og at transaksjoner skal foretas på forretningsmessige vilkår.

Internprisingsoppdrag krever en kombinasjon av skattemessige, avtalerettslige, økonomiske, internasjonale og språklige kunnskaper, og de færreste norske advokatfirmaer er derfor i stand til å yte forsvarlig rådgivning utenom rene rettslige problemstillinger uten bistand fra andre, typisk utenlandske jurister og økonomer. Advokatfirmaer som er tilknyttet eller samarbeider med internasjonale multidisiplinære firmaer, antas derfor å ha de beste mulighetene for å bygge opp et tilbud i Norge over tid -- enten internt eller ved å hente inn bistand fra utlandet.

Det antas at de fleste norskbaserte oppstartsbedrifter benytter norsk regnskapsstandard. For virksomheter som har realistiske ambisjoner om børsnotering på utenlandske børser, bør det vurderes å anvende amerikansk regnskapsstandard (USGAAP) eller internasjonal standard (IAS) fra første dag siden både NASDAQ- og Neue Markt-notering fordrer bruk av en av disse. Dersom en søker utenlandske investorer, og da særlig fra USA, eller tar sikte på over tid å migrere virksomheten til for eksempel USA, kan det også være en fordel benytte USGAAP. Denne vurderingen bør tas i samarbeid med revisor. Fordelene med å benytte en annen standard enn den norske der en likevel forventer å måtte bytte, er flere. Her kan nevnes at en får bygd opp kompetanse innad i selskapet, at en unngår merkostnader ved overgang til nytt system, og at en unngår negative regnskapsmessige utslag ved overgang til en ny regnskapsstandard.

OPPSUMMERING

For oppstartsvirksomheter med internasjonale ambisjoner vil riktig og effektiv internasjonal skatteplanlegging være både et potensielt kostnadsreduserende konkurransefortrinn og en mulighet til å redusere skatt på investornivå. For selskaper der markedsverdien -- ofte over kort tid -- kan nå nivåer som langt overstiger investorenes kostpris og i hovedsak består av markedets forhåpninger til fremtidig verdiskapning, er hensynet til å unngå å bli skattemessig innelåst erfaringsmessig et tungtveiende moment. Høy fleksibilitet med hensyn til restruktureringer er særlig viktig i bransjer som er under rask og hyppig endring, og der virksomhetene typisk er nyopprettede og ennå ikke har funnet sin form, der skattereglene ofte ikke har klare løsninger, og der mulighetene for å flytte aktiviteter, ansatte og risikoer er langt større enn for virksomheter i mer etablerte industrier. Strukturen bør også vurderes utformet slik at norske hovedaksjonærer har mulighet til å flytte ut for å utvikle bedriften videre og samtidig unngå fortsatt skatteplikt til Norge for gevinst ved avhendelse av sin eierandel i selskapet.

Ovenfor er det beskrevet strukturer som kan lede til en lavere skattekostnad og forretningsmessig effektivitet i det enkelte tilfelle, men de potensielle skattemessige kostnadsreduksjonene må avveies mot kostnader og risikoer forbundet med opprettelse og vedlikehold av en mer kompleks struktur. Når det er sagt, vil likevel avkastningen på tidlig skatteplanlegging erfaringsmessig kunne bli betydelig, og i enkelte tilfeller avgjørende for bedriftens utvikling.


© Econas Informasjonsservice AS, Rosenkrantz' gate 22 Postboks 1869 Vika N-0124 OSLO
E-post: post@econa.no.  Telefon: 22 82 80 00.  Org. nr 937 747 187. ISSN 1500-0788.

RSS