Magma topp logo Til forsiden Econa

Internasjonale handelsavtaler 2015

figur-author

– trender og utfordringer

Sammendrag

Artikkelen analyserer internasjonale handelsavtaler i lys av strukturen i verdenshandelen. Tre firedeler av verdenshandelen er bytte av industrivarer mellom industriland i Asia, Europa og Nord-Amerika. Resten er stort sett bytte av industrivarer fra disse tre regionene mot råvarer fra resten av verden. Internasjonale investeringer og globale produksjonsnettverk øker motivasjonen for fri handel mellom industrilandene og er en av drivkreftene bak en eksplosjonsartet vekst i antall frihandelsavtaler over hele kloden. WTO er fortsatt en viktig institusjon, men med 160 medlemsland er det vanskelig å komme til enighet om nye store reformer. Norge har gjennom EFTA fulgt med i det internasjonale kappløp for frihandelsavtaler, men mangler avtaler med viktige partnere. Liberalisering på landbruksområdet kan bli nødvendig dersom Norge vil ha avtaler med alle disse.

Bakgrunn: Fra WTO til et kappløp om frihandelsavtaler

Hovedpilaren i det internasjonale handelssystemet er WTO (Verdens handelsorganisasjon). Mens GATT (Generalavtalen om tolltariffer og handel) startet med 23 land etter krigen, har WTO ved inngangen til 2015 hele 160 medlemsland. WTO er et viktig rammeverk for verdenshandelen, og med mer enn 30 nye medlemsland etter dannelsen i 1995 dekker WTO nå nesten hele verden (Melchior 2015a).

WTOs suksess skaper også et problem: Med flere medlemmer og økt heterogenitet blir det vanskeligere å komme til enighet om nye reformer. Den siste forhandlingsrunden i WTO ble startet i Doha (hovedstaden i Qatar) i 2001, men hadde problemer fra første stund, og i 2015 har man fortsatt ikke kommet i mål. De fleste av de planlagte reformene, inkludert liberalisering på landbruksområdet, står derfor fortsatt på vent.

Reformpausen i WTO er en viktig grunn til at det i det siste har vært en rivende utvikling i etableringen av handelsavtaler mellom enkeltland eller grupper av land – vi bruker i det følgende fellesbetegnelsen frihandelsavtaler for disse. Fram til 1990-tallet var det i praksis en slags arbeidsdeling ved at WTO tok seg av de globale handelsrelasjonene, mens frihandelsavtalene stort sett var regionale, det vil si avgrenset innenfor ulike geografiske regioner – for eksempel NAFTA (North American Free Trade Area) i Nord-Amerika og EU/EØS i Europa. Rundt tusenårsskiftet skjedde det en endring ved at det ble opprettet stadig flere frihandelsavtaler på tvers av regioner eller kontinenter. WTOs vanskeligheter bidro også til at det ene landet etter det andre har endret politikk og nå satser mer aktivt på frihandelsavtaler.

Denne artikkelen analyserer utbredelsen av frihandelsavtaler og deres betydning i verdensøkonomien. Artikkelen kartlegger først hvor langt utbredelsen av frihandelsavtaler har kommet i 2015; dernest plasserer vi avtalene i et oversiktsbilde av verdenshandelen. Til slutt diskuteres frihandelsavtalenes betydning og Norges situasjon i lys av dette.

Utbredelsen av handelsavtaler

I WTOs database for frihandelsavtaler er det nå registrert 271 forskjellige avtaler. 6 Antall avtaler brukes ofte som indikator for utbredelsen av slike avtaler. Dette er imidlertid et upresist mål fordi avtalene varierer sterkt i betydning; avtalen mellom Færøyene og Norge teller like mye som EU (en avtale mellom 28 land). Avtaler mellom mange land kan også erstatte enkeltavtaler og bety at antallet avtaler går ned selv om graden av integrasjon øker: EUs 28 land kunne jo alternativt hatt 378 bilaterale avtaler 7 uten at graden av integrasjon var høyere. For eksempel førte EUs utvidelse østover til at frihandelsavtalene mellom EU og de nye medlemslandene ble avviklet, og antall avtaler gikk dermed ned selv om integrasjonen økte. En mer pålitelig tilnærming er å analysere hvor stor del av handelsstrømmene som er dekket av frihandelsavtaler. Å gjøre dette for hele verden rekker vi ikke her; som en start tar vi i denne artikkelen for oss 19 viktige land og landområder som til sammen står for mer enn 80 prosent av verdenshandelen og 89 prosent av verdens BNP. 8 Tabell 1 viser om det er inngått eller planlegges frihandelsavtaler mellom dem.

Tabell 1 Etablerte eller planlagte frihandelsavtaler mellom 19 viktige land eller landgrupper, januar 2015.Symbolbruk: A = frihandelsavtale, F = forhandlinger om frihandelsavtale, B = bredere handelsavtale med flere land, V = handelsavtale under vurdering eller planlegging, P = partiell frihandelsavtale (med begrenset landdekning eller liberalisering), S = forhandlinger stilt i bero.
EFTARusslandTyrkiaUSACanadaMexicoBrasilChileKinaIndiaJapanKoreaIndonesiaAustraliaN. ZealandThailandSingaporeSør-Afrika
EUAAFAAFAFFAVFAA
EFTASAAAAPFPAFFAA
RusslandVS
TyrkiaVAVAVV
USAAAAFAVASAP
CanadaAVAFFAPBVF
MexicoPAAF FBF
BrasilBPVVP
ChileAPAAVABAB
KinaVFFBFABA+B
IndiaAAB+FFFA+BA+BB
JapanVA+BAVA+BA+B
KoreaB+FFFB+VA+B
IndonesiaBBFF
AustraliaAA+BA+B
New ZealandA+BA+B
ThailandB
Singapore
Kilde: Nettsider for EU, EFTA, ASEAN, SACU og offisielle nettsider i ulike land samt www.aric.adb.org (for Asia/Stillehavet) og www.sice.oas.org (for land i Sør-Amerika).

Mellom de 19 landene eller landgruppene kan det potensielt inngås 171 frihandelsavtaler (i tillegg til EU og EFTA). 9 I tabellen har vi delt inn i ulike kategorier. Tabell 2 oppsummerer resultatet med en litt grovere inndeling.

Tabell 2 Frihandelsavtaler mellom 19 viktige land og landgrupper, januar 2015. Inndeling etter status.
Status for frihandelsavtalerAntallAndel av antall mulige (%)Andel av verdenshandel 2010 (%)
Avtaler714217,4
Forhandlinger231314,8
Vurderes1811
Ingen593514,2
Sum17110046,4
Merknad: «Avtaler» dekker kategoriene A, B og P i tabellen. «Vurderes» omfatter kategoriene V og S. Handelstall beregnet på grunnlag av tall for import fra WITS/COMTRADE. EFTA og EU er ikke inkludert.

Det er med andre ord inngått 71 avtaler mellom de 19 aktørene (i tillegg til EU og EFTA), og ytterligere 41 avtaler er under forhandling eller vurdering. Flertallet av disse avtalene er inngått eller planlagt det siste tiåret, og tabellen viser med all tydelighet den raske utviklingen på området. En del av avtalene er internt i ulike regioner (EØS, NAFTA, ASEAN, innad i Asia), men 71 av de 112 eksisterende eller planlagte avtalene er på tvers av kontinenter. Dette viser at WTO ikke lenger har monopol på regulering av interregional handel – frihandelsavtalene blir stadig viktigere.

Handelen mellom aktørene i tabell 1 utgjør 46 prosent av verdenshandelen. 17,4 prosent er dekket av frihandelsavtaler, og hvis vi legger til internhandelen i EU og EFTA (19,7 prosent av verdenshandelen), finner vi at det for aktørene i tabell 1 er inngått frihandelsavtaler som dekker 37,1 prosent av verdenshandelen. Ytterligere planer foreligger for 14,8 prosent. I tillegg kommer avtaler med og mellom land som ikke er dekket av tabell 1; for eksempel er det mange handelsavtaler i Asia som ikke er med. Tallene her summerer bare hvilke handelsstrømmer som er berørt, ikke om frihandelsavtalene faktisk betyr reduksjon i handelsbarrierene for hver enkelt vare.

I tabell 1 kan hvert land/område maksimalt inngå 18 frihandelsavtaler. Figur 1 viser «frihandelstoppen» ut fra tabell 1, der vi viser både eksisterende og planlagte avtaler. 10

figur

Med de eksisterende frihandelsavtalene er vi omtrent halvveis mot full avtaledekning, og mange land – med Chile, Singapore, Sør-Korea og EFTA i spissen – er globalt orienterte og har allerede avtalenettverk på tvers av kloden. I tillegg kommer et stort antall avtaler under forhandling eller vurdering. I bunnen finner vi fire av de fem BRIKS-landene (Brasil, Russland, Kina og Sør-Afrika, men ikke India) og Tyrkia. Russland har bare tre planlagte handelsavtaler utenom det tidligere Sovjet-området, og forhandlingene om to av disse er dessuten stilt i bero på grunn av krisen i Ukraina (EFTA, New Zealand). 11 India var tidligere i denne gruppen med få avtaler, men har nå for fullt meldt seg på frihandelskappløpet, med åtte avtaler inngått og ytterligere åtte under planlegging. Kina er midt på treet og prioriterer avtaler innenfor Asia/Stillehavet først. Frihandelsavtalenes utforming, omfang og graden av liberalisering varierer betydelig og må tas med i betraktningen, men det er her ikke plass til en mer detaljert drøfting. India har for eksempel inngått enkelte avtaler med mer begrenset liberalisering. For en analyse av asiatiske frihandelsavtaler, se Kawai og Wignaraja (2013).

Som en avtaletype mellom det verdensomspennende WTO og frihandelsavtalene mellom få land finnes noen «plurilaterale» eller flernasjonale avtaler med mange medlemmer, men langt færre enn WTO. Rundt 1990 spilte OECD en viktig rolle for liberalisering av kapitalbevegelser og tjenestehandel mellom OECD-landene. GATT var opprinnelig «à la carte» ved at medlemmene i noen grad kunne velge om de ville delta i de enkelte avtaler, og en del av GATTs avtaler var derfor plurilaterale. Gjennom opprettelsen av WTO i 1995 ble dette endret slik at de fleste delavtalene ble obligatoriske. Avtalene om offentlige innkjøp og sivil luftfart ble imidlertid beholdt som unntak, og senere er det inngått fire nye avtaler der ikke alle WTOs medlemsland er med. 12 Mangelen på framskritt i Doha-runden har ført til nye initiativer også utenfor WTO, med det håp at plurilaterale avtaler kan løse de flokene som WTO ikke klarer. En viktig prøveklut her er forhandlingene om en ny avtale for handel med tjenester – TISA (Trade in Services Agreement). 50 av WTOs medlemsland forhandler om en ny avtale som går lenger enn det som er mulig innenfor WTO.

I det siste har det kommet et nytt tilskudd i farvannet mellom frihandelsavtaler og plurilaterale avtaler, i form av nye planer om megalaterals, det vil si frihandelsavtaler med mange deltakerland og på tvers av kontinenter. USA forhandler ikke bare om en omfattende frihandelsavtale med EU (TTIP, Transatlantic Trade and Investment Partnership), men også om TPP (Trans-Pacific Partnership) der tolv land i Nord- og Sør-Amerika, Asia og Stillehavet forhandler om en omfattende handelsavtale. Disse og andre omfattende megalaterale avtaler kan etter hvert gå WTO i næringen ved å vedta regler på nye områder. Færre medlemmer enn WTO er imidlertid ikke noen garanti for enighet. Et eksempel er planene om Free Trade Area of the Americas som ble lansert i 1994, men skrinlagt i 2005. For flere av dagens mega-avtaleplaner er det fortsatt mye som skal løses før avtalene blir en realitet.

Handelsavtalenes betydning: Er TTIP størst?

Den intraregionale handelen er i høy grad regulert av frihandelsavtaler i de ulike regionene. I Europa og Nord-Amerika er integrasjonen kommet langt. I de andre regionene er integrasjonen gjennom frihandelsavtaler partiell, men med en rask utvikling mot mer integrasjon i Asia/Stillehavet og det tidligere Sovjetområdet. Planene om RCEP (Regional Comprehensive Economic Partnership) mellom 16 land i Asia/Stillehavet er kanskje viktigst av nåværende initiativer. På alle fronter er det en rekke initiativer på gang som betyr at frihandelsavtalene får en sterkere rolle i handelspolitikken. Hvilke av disse er viktigst? Ofte blir TTIP framhevet, men figur 2 viser at hvis vi måler hvilken andel av verdenshandelen som omfattes, er en del andre avtaler av større betydning. Figuren viser andeler av verdenshandelen med varer 1990–2010 for de ulike landgruppene. Forkortelsene er forklart underveis, men er opplistet i appendiks 2.

figur

RCEP omfatter de ti landene i ASEAN 13 samt Australia, India, Japan, Kina, New Zealand og Sør-Korea. Som følge av den raske økonomiske veksten i Asia over flere tiår blir denne landgruppen stadig viktigere. Det er en sterk ambisjon om økt handelsintegrasjon i Asia, men samtidig krevende å integrere land som varierer sterkt i både størrelse og utviklingsnivå. Selv om forhandlingene om RCEP etter planen skal avsluttes i 2015, er det tvil om hvorvidt man kommer i mål (Park 2013).

Forhandlingene om TPP omfatter nå sju av landene i RCEP (Australia, Brunei, Japan, Malaysia, New Zealand, Singapore og Vietnam) og fem land i Nord- og Sør-Amerika (Canada, Chile, Mexico, Peru og USA). Sør-Korea vurderer å delta. Figuren viser at TPP er en betydelig handelsblokk, og den blir enda større hvis Sør-Korea blir med.

TTIP omfatter mindre handel enn de andre landgruppene i figuren (3,7 prosent i 2010). Målt på denne måten er dermed TTIP ikke «verdens største handelsavtale», slik det av og til hevdes. Som følge av USAs fallende andel av verdenshandelen peker kurvene for både TPP, NAFTA og TTIP nedover. For EU-28 gjelder det samme, men EU er fortsatt verdens største handelsavtale.

For å belyse frihandelsavtalenes betydning har vi ovenfor fokusert på viktige land og betydningsfulle avtaler. Det er i tillegg en rekke eksisterende og planlagte avtaler som i dag er mindre viktige målt i andel av verdenshandelen, men som på sikt kan få større betydning. Dette gjelder for eksempel sør–sør-avtaler mellom land i Afrika, Latin-Amerika og Asia. Sammenliknet med gigantene i figur 2 er handelsavtaler som SACU (South African Customs Union) i det sørlige Afrika, Eurasian Economic Union i det tidligere Sovjetområdet eller MERCOSUR i Sør-Amerika for smågutter å regne. En trøst er at handelen innad i disse råvareeksporterende regionene har økt over tid (Melchior 2012).

I tillegg øker antall nord–sør-avtaler. EFTA har for eksempel frihandelsavtaler med SACU (South African Customs Union) og flere land i Nord-Afrika og Midtøsten. Verdensmester i nord–sør-avtaler er EU: EU hadde i lang tid spesielle handelspreferanser for de såkalte ACP–landene (Afrika, Karibia, Stillehavet, med et flertall i Afrika), men forhandler nå nye handelsavtaler, de såkalte EPA-avtalene (Economic Partnership Agreements). 14 Dette er asymmetriske avtaler der EU liberaliserer mer og raskere enn utviklingslandene, og som inneholder et bistandselement. ACP-landene omfatter rundt 80 land, men forhandlingene har tatt lengre tid enn antatt, og rundt 20 avtaler er til nå ferdigforhandlet. Hvis EU kommer i mål med alle disse avtalene, vil de ha frihandelsavtaler med langt over 100 land.

Verdenshandelen – et miniportrett

For å analysere virkningen av handelsavtaler er det viktig å skille mellom ulike typer handel: I Vest-Europa har for eksempel toveishandel med industrivarer vært dominerende, mens andre handelsstrømmer er bytte av råvarer mot industrivarer. Der det er mye toveishandel med industrivarer, gir ny handelsteori og økonomisk geografi naturlige forklaringsmodeller (se for eksempel Baldwin og Venables 1995). Der vi har bytte av industrivarer mot råvarer, er vi i den nyklassiske eller ricardianske verden, med komparative fortrinn basert på landenes ressursgrunnlag eller teknologinivå. Noen handelsstrømmer er også mye større enn andre, og betyr at de tilhørende avtaler er viktige. For det tredje er størrelsen på handelsbarrierene viktig: En tollfordel på 20 prosent virker sterkere enn to prosent. Geografi er viktig: Handel dempes av avstand, og avtaler mellom fjerne land har derfor svakere effekt. Betydningen av geografisk avstand er solid dokumentert i såkalte gravitetsmodeller for internasjonal handel (se Head og Mayer 2014 for en oversikt).

For å belyse handelsstrømmenes størrelse og geografi viser tabell 3 sammensetningen av verdenshandelen med varer i 2010, med verden delt inn i seks store regioner. Tallene er basert på en database for verdenshandelen med varer utviklet i Melchior (2012). Tallene i tabellen omfatter 97–98 prosent av verdenshandelen og viser andeler i prosent av verdenshandelen, basert på data for import. De skraverte feltene langs diagonalen viser den intraregionale handelen, og de skraverte feltene langs kanten viser regionenes samlede andel av verdens eksport (kolonnen til høyre) og verdens import (linjen nederst).

Tabell 3 Andeler av verdenshandelen for ulike varestrømmer, 2010.
Importerende region
AfrikaAsia/StillehavetEuropaTidl. SovjetLatin-AmerikaMidtøstenNord-AmerikaVerden
Eksporterende regionAfrika0,40,91,30,00,10,10,73,5
Asia/Stillehavet1,018,66,10,71,11,46,435,2
Europa1,23,923,71,20,61,23,034,8
Tidligere Sovjet0,10,72,00,80,00,10,34,0
Latin-Amerika0,11,10,80,10,90,11,14,2
Midtøsten0,23,40,70,00,00,40,65,3
Nord-Amerika0,33,02,40,11,00,35,913,0
Verden3,231,637,02,93,93,517,8100,0
Kilde: Egne beregninger basert på datasett utviklet i Melchior (2012), på grunnlag av handelsdata fra WITS/COMTRADE.

Europa og Asia/Stillehavet er verdens giganter for varehandelen, hver med en andel på 35 prosent av verdens eksport. En viktig drivkraft er den høye internhandelen i de to regionene. Internhandelen i Vest- og Sentral-Europa utgjør alene 24 prosent av verdenshandelen med varer. Basert på handelsvolumet med varer er som nevnt EU den viktigste frihandelsavtalen i verden. Asia følger hakk i hæl: Handelen mellom landene i Asia og Oseania har vokst uhyre raskt de senere år, og utgjør nå 19 prosent av verdenshandelen. I Europa var handelspolitiske avtaler en viktig drivkraft bak integrasjonen; i Asia har markedskreftene gått foran politikken. Men det har de siste årene vært en rivende utvikling med en rekke nye handelsavtaler: Mens landene i regionen i år 2000 bare hadde fem frihandelsavtaler, er tallet nå på over 70 (Melchior mfl. 2013, Park 2013). Selv om det gjenstår en del før Asia/Oseania er like integrert som EU, er en betydelig del av handelen i regionen nå dekket av frihandelsavtaler. Hvis alle disse tas med i beregningen, nærmer vi oss 50 prosent av verdenshandelen for eksisterende frihandelsavtaler. 15 Som et omtrentlig anslag kan vi derfor si at nærmere halvparten av verdenshandelen i 2015 dekkes av frihandelsavtaler.

Nord-Amerika sto i 2010 for 30 prosent av verdens BNP, men bare 15 prosent av verdenshandelen med varer. Amerikanere vil sikkert si at sammenlikningen er urettferdig fordi USA er et stort land og handelen innad i USA ikke telles med. Men dette gjelder også for Kina, og hvis vi trekker fra den intraregionale handelen, er Europa og Asia/Stillehavet fortsatt klart større. Verdenshavene skiller USA fra resten av verden, og dette er én grunn til at handelsintensiteten er lavere.

Både for Europa og Asia/Stillehavet utgjør den intraregionale handelen halvparten eller mer av den totale handelen. Nord-Amerika kommer like bak. Men for de andre regionene er situasjonen radikalt forskjellig. Dette framgår av figur 3, som viser den intraregionale handelens andel av samlet handel for de ulike regionene. Figuren er basert på tallene i tabell 3 og viser et gjennomsnitt for eksport og import.

figur

Både for Afrika, det tidligere Sovjetområdet, Latin-Amerika og Midtøsten er andelen intraregional handel lav. Selv om handelen innad i disse regionene har økt de senere år (Melchior 2012), er den mye mindre enn deres handel med andre regioner. For Russland og det tidligere Sovjet-området skyldes dette næringsstruktur og økonomisk geografi: Handelen er i stadig økende grad bytte av olje og andre råvarer mot industriprodukter, og lav økonomisk tetthet (for eksempel målt i BNP per arealenhet) hindrer dessuten utviklingen av intraregional handel med industrivarer (Melchior 2015b). Også for Afrika har den intraregionale handelen økt, men næringsstruktur (råvareproduksjon) og lavt utviklingsnivå bremser handelen. Dersom alle de 57 landene i Afrika inngikk frihandelsavtaler, ville det ikke omfatte mer enn 0,4 prosent av verdenshandelen med varer. På sikt kan imidlertid denne handelen bli viktigere.

Råvarehandelen er relativt mer global, mens industrivarehandelen er mer intraregional. Det er en direkte sammenheng mellom (i) andel av verdenshandelen, (ii) andelen intraregional handel og (iii) andel industrivarer i eksporten. Tabell 4 viser andel industrivarer i de ulike handelsstrømmene, for de samme regioner som før.

Tabell 4 Andel industrivarer i verdens handelsstrømmer, 2010.
Importerende region
AfrikaAsia/StillehavetEuropaTidl. SovjetLatin-AmerikaMidtøstenNord-AmerikaVerden
Eksporterende regionAfrika4810222013361020
Asia/Stillehavet7975919290839282
Europa7584738189807976
Tidl. Sovjet3722164372432124
Latin-Amerika351323753123129
Midtøsten3512276439653021
Nord-Amerika7070747873796770
Verden6763697173767268
Kilde: Egne beregninger basert på datasett utviklet i Melchior (2012), med data fra WITS/COMTRADE.

Mens andelen industrivarer i importen er nokså lik for alle regionene, er det stor variasjon for eksporten. Her er det et klart skille mellom Asia/Stillehavet, Europa og Nord-Amerika, som alle har en høy andel industrivareeksport (70–82 prosent), og et langt sprang ned til de andre fire regionene som er råvareeksportører med bare 20–29 prosent industrivarer i sin eksport. 16 Mellom de tre rikeste regionene er handelen i høy grad et bytte av industrivarer. Handelstype to er handelen mellom de rikeste regionene og råvareeksportørene: Dette er i stor grad et bytte av industrivarer mot råvarer. For det tredje har vi handelen mellom de råvareeksporterende regionene. Hvis vi deler regionene i to puljer der Europa, Asia/Stillehavet og Nord-Amerika er industrieksportører og de øvrige fire råvareeksportører, får vi bildet i tabell 5.

Tabell 5 Ulike hovedtyper i verdenshandelen, 2010.
(I) Andeler av verdenshandelen for ulike typer handel (intraregional handel i parentes)
Importerende region
RåvareeksportørerIndustrieksportører
Eksporterende regionRåvareeksportører3,5 (2,5)13,5
Industrieksportører10,073,0 (48,2)
(II) Andel industrivarer i prosent av handelen
Eksporterende regionRåvareeksportører4518
Industrieksportører8177
Kilde: Beregnet på grunnlag av tabellene 1 og 2.

73 prosent av verdenshandelen med varer er med andre ord innenfor eller mellom de rikeste regionene, og i høy grad bytte av industrivarer mot industrivarer. Ytterligere 23,5 prosent er i hovedsak bytte av råvarer mot industrivarer mellom de to typene land. 17 Til slutt gjenstår 3,5 prosent av handelen som er innenfor eller mellom de råvareeksporterende regionene.

Inndelingen i store regioner er en forenkling siden det er variasjon mellom land. For eksempel er Norge og Island råvareeksportører i Europa, og det er sterk variasjon i Asia, fra rike land som Singapore til fattige land som Pakistan. Forenklingen gir likevel et stilisert oversiktsbilde som er nyttig for analysen av handelsavtaler.

Handel, utenlandsinvesteringer og produksjonsnettverk

Mens råvarer stort sett produseres lokalt, er industriproduksjon i stadig større grad preget av internasjonale nettverk der komponentene lages i ulike land, ofte med eierskap på tvers av grensene. Globaliseringen fører dermed til at de internasjonale verdikjedene blir mer oppsplittede, med omfattende handel med innsatsvarer. Selv om verdenshandelen med varer har økt kraftig de senere år, har internasjonale direkteinvesteringer (FDI, Foreign Direct Investment) økt enda raskere. En konsekvens av dette er at bedriftene ofte selger mer fra sine filialer i utlandet enn over grensene. 18 FDI betyr at en stadig større andel av verdenshandelen er internhandel i multinasjonale selskaper eller handel mellom relaterte selskaper. Ifølge UNCTAD (2013: 135) er 80 prosent av verdenshandelen relatert til multinasjonale selskaper, enten som internhandel eller med relaterte bedrifter uten eierskap (lisensavtaler og liknende). Den nye litteraturen om handel i verdiskaping (TVA, trade in value added) (se for eksempel Timmer mfl. 2014) viser at en betydelig del av et lands eksport i realiteten er produsert i andre land. Mens denne andelen er relativt lav for råvareeksportører (for eksempel Norge, 15 prosent) eller store land (for eksempel USA, 11 prosent), er den høy for mange industrivareeksportører (28 prosent for EU, 50 prosent for Singapore). 19 De internasjonale verdikjedene omfatter ikke bare varer, men også tjenester: For eksempel har Norge aldri vært noen stor bilprodusent, men norsk skipsfart har spilt en viktig rolle i transporten av biler.

Denne multinasjonaliseringen av handelen har viktige implikasjoner for handelspolitikken. For det første betyr handel i verdiskaping at statistikk for bilaterale handelsbalanser kan gi et helt feil bilde, fordi den ikke tar hensyn til innsatsvarenes opprinnelse. For eksempel er USAs handelsunderskudd med Kina «egentlig» ikke så stort, siden en del av eksporten fra Kina til USA er laget i andre land. For det andre betyr internasjonale verdikjeder at de involverte bedriftene er mer avhengige av frihandel for at vareflyten skal foregå effektivt og uten ekstra kostnader. Dette kan være en viktig drivkraft bak det store antallet frihandelsavtaler i Asia de siste årene. Det betyr også at gevinsten ved frihandel, eller kostnadene ved restriksjoner, kan være høyere for land som er sterkere involvert i internasjonale produksjonsnettverk. For små land i Europa og Asia er dette en ekstra motivasjon for handelsintegrasjon. Rask økonomisk og industriell vekst i Asia er en viktig faktor for utbredelsen av frihandelsavtaler.

Globaliseringen betyr at verdenshandelen i dag er noe helt annet enn for noen tiår siden. GATT startet etter krigen med handel mellom nasjonale produksjonssystemer, og med redusert toll for varehandelen som et hovedmål. WTO og frihandelsavtalene opererer i en sammenvevd internasjonal økonomi, der handelspolitikkens dagsorden er utvidet til å omfatte en rekke nye og mer kompliserte områder. Hvordan greier handelspolitikken å møte disse utfordringene? En fullstendig analyse av dette ville kreve at vi gikk grundig inn på avtalene. Dette er det ikke rom for her, men vi vil gi et riss av noen problemstillinger.

WTO – er reformenes tid forbi?

Etableringen i WTO i 1995 var et signal om at organisasjonen var i stand til å møte globaliseringens utfordringer. Gjennom WTO ble tjenestehandel og intellektuelle eiendomsrettigheter inkludert, handel med landbruksvarer ble for alvor satt på dagsordenen, og det ble opprettet et felles system for tvisteløsning på tvers av WTOs ulike delavtaler. Det nye tvisteløsningssystemet har fungert etter hensikten og utgjør en viktig grunnstein i det internasjonale handelssystemet. WTO har fastlagt globale kjøreregler på en rekke områder, for eksempel om tekniske handelshindringer (avtalen om TBT, Technical Barriers to Trade) og standarder for matvaresikkerhet (avtalen om SPS, Sanitary and Phytosanitary measures). Etter at WTO ble etablert, har det kommet til hele 31 nye medlemmer, med Kina (2001) og Russland (2012) som de viktigste. WTO dekker med dette nesten hele verden, ved at medlemslandene omfatter mer enn 97 prosent av verdens bruttonasjonalprodukt (Melchior 2015a). Det er en betydelig suksess at man kan ha en global organisasjon med nesten alle rike og fattige land, bindende handelsregler og et fungerende «rettssystem» på tross av interessemotsetninger.

Med flere medlemmer blir det vanskeligere å komme til enighet. WTOs historie fra 1995 til i dag er derfor også om reformene som ikke ble noe av. Allerede i 1996 satte WTOs ministermøte i Singapore nye og ambisiøse mål: Investeringer, konkurransepolitikk, offentlige innkjøp og handelsforenkling (bedre prosedyrer ved grensepassering og tollbehandling) skulle inkluderes i en ny forhandlingsrunde. Men med økt nord–sør-polarisering i WTO og demonstranter mot globalisering i gatene skapte dette kraftige motsetninger. Da den nye forhandlingsrunden ble vedtatt i Doha i 2001, var det bare handelsforenkling som gjensto av de fire «Singapore-temaene», sammen med forhandlinger om liberalisering for industrivarer (og fisk), landbruk og tjenestehandel. Forhandlingene var vanskelige og trakk i langdrag, men sommeren 2008 var man likevel nær ved å lykkes. Men ministermøtet i WTO sommeren 2008 brøt sammen, og resultatene for industri, landbruk og tjenester er dermed i det blå. Det ble til slutt enighet om en minipakke i et ministermøte på Bali i 2013, der handelsforenkling fortsatt er med. 20

I dagens WTO er det flere medlemmer og større motsetninger, og ikke like sterke hegemonimakter som i GATT, der USA, og senere USA sammen med EU, dominerte. I 2008 hadde India og USA en viktig del av ansvaret for at avtalen glapp. Det er ikke overraskende at India er på denne listen; det nye er at USA ikke lenger er en like klar drivkraft. Mens USA tidligere var verdens industrilokomotiv og presset på for frihandel for industrivarer, er landet nå mer utsatt for industriell konkurranse fra Asia, med en radikal svekking av handelsbalansen mens Doha-runden pågikk. 21 Dette påvirket deres holdning og gjorde at de nølte i det avgjørende øyeblikk.

Doha-runden i WTO ble også kalt utviklingsrunden, og mange av de nye medlemslandene hadde forhåpninger om bedre handelsvilkår for utviklingsland. Mens WTO generelt bygger på prinsippet om likebehandling av ulike handelspartnere 22, er særbehandling av utviklingsland tillatt; for eksempel har mange land inkludert Norge lenge gitt tollfordeler til fattige land under GSP-systemet (Generalized System of Preferences) (Melchior mfl. 2012). Mens det er gode argumenter for slik forskjellsbehandling til fordel for utviklingsland, utviklet Doha-runden seg til en kamp for stadig flere unntak fra WTOs regler. En illustrasjon er forhandlingene om tollreduksjoner for industrivarer og fisk, der en rekke landgrupper fikk særlige unntak, og til slutt skulle hovedregelen for tollreduksjon benyttes bare for 66 av WTOs 144 medlemsland på dette tidspunkt. 23 I Doha-runden utviklet det seg også en debatt om såkalt preferanse-erosjon: De utviklingslandene som hadde best handelspreferanser, fryktet at tollnedtrapping i WTO kunne undergrave deres tollfordel og skade dem økonomisk. Dette gjorde de fattigste landene mindre frihandelsvennlige og skapte en motsetning også mellom ulike utviklingsland. 24

Eksemplene viser at WTO nå er en mer kompleks organisasjon med større interessemotsetninger. Når også gruppen av sentrale land er mer splittet enn før, blir det vanskeligere å komme til enighet om store reformer. Diagnosen for WTO er dermed at det globale handelssystemet fortsatt består og er viktig, men det blir vanskeligere å finne felles løsninger på globaliseringens nye utfordringer. Som en konsekvens vil frihandelsavtaler, plurilaterale avtaler som TISA og megalaterale avtaler som TPP og TTIP få større betydning. Framtidas handelssystem vil derfor være mer komplisert, som et konglomerat av ulike avtaler og forhandlinger.

Frihandelsavtaler – en bedre løsning?

Kan frihandelsavtalene lykkes der WTO kommer til kort? I noen tilfeller er svaret utvilsomt ja. EU/EØS har for eksempel lyktes med å etablere et omfattende indre marked i Vest- og Sentral-Europa, med felles reguleringer på en rekke ulike områder. NAFTA i Nord-Amerika er et annet eksempel på en vidtrekkende handelsavtale. Men hva med de andre avtalene i tabell 1 – vil de nå like langt? Svaret på dette er: Noen, men neppe alle, og mange vil ta tid. Fullføringen av regional integrasjon i Asia vil være krevende når integrasjonen skal utvides til nye områder samtidig som Kina, India, Japan og Korea blir med. Men det er en betydelig politisk vilje i Asia for at dette skal lykkes.

Toll var og er fortsatt et viktig element i frihandelsavtaler og i en del tilfeller til og med et hovedmotiv. Da EEC og EFTA ble etablert rundt 1960, var tollnivået mye høyere, slik at tollnedtrapping i frihandelsavtaler kunne være av stor betydning. Gradvis liberalisering har ført til at tollsatsene har blitt lavere, og det er dermed mindre å hente på frihandelsavtaler. Det er likevel en misforståelse at tollen ikke lenger betyr noe. For de 19 landene/landgruppene i tabell 1 er gjennomsnittlig vanlig 25 anvendt toll for landbruksvarer på 17,5 prosent, mens den for andre varer (primært industrivarer) er på 5,8 prosent. Tallene for hvert land er oppgitt i Appendiks, tabell A1. Tatt i betraktning størrelsen på handelen mellom de 19 er det snakk om betydelige tollbeløp for de som ikke har frihandelsavtaler eller andre unntak. Norge er blant de mest liberale i verden for industrivarer, men for landbruksvarer er vi blant de land i verden som har høyest beskyttelse, med skyhøy toll for rundt en tredel av varene (se for eksempel Melchior 2005b). 26

Selv om toll fortsatt er viktig, tyder nylig forskning på at ikke-tollmessige handelshindringer (NTB, Non-Tariff Barriers) er enda viktigere. For eksempel er det utført flere analyser av TTIP, den planlagte handelsavtalen mellom EU og USA, som tyder på at det er langt mer å hente på reduksjon i ikke-tollmessige handelshindringer enn på å fjerne toll (Francois mfl. 2012, NUPI og Norstella 2014). WTO etablerer kjøreregler for ulike typer NTB: For eksempel har WTO-avtalen et eget regelverk for sanitære og plantesanitære regler (SPS) som forenklet sagt skal hindre at SPS blir misbrukt til proteksjonistiske formål. WTO gir et viktig globalt rammeverk, men ikke strengere enn at det fortsatt er et tolknings- og handlingsrom som i noen grad åpner for misbruk. Spørsmålet er da om frihandelsavtalene kan skape enda bedre regler. EU/EØS har utvilsomt klart det, med et felles veterinærsystem i hele området. Kan tilsvarende også lykkes i avtaler på tvers av kontinenter eller regioner? EU og USA legger stor vekt på reduksjon i ikke-tollmessige handelshindringer i TTIP. På noen områder er utsiktene optimistiske (for eksempel tekniske krav til biler), men på andre felter er det heller tvilsomt at de kan bli enige (for eksempel om genmodifisering). TTIP kan dermed bli en test på hvor enkelt det er å skape globale handelsregler utenfor WTO, og prognosen er blandet. Handelspolitikk for ikke-tollmessige handelshindringer er ofte vanskeligere enn toll fordi det griper inn i nasjonal politikk på en annen måte. Mange ikke-tollmessige handelshindringer er egentlig ikke rettet mot handelen, men vedtatt for å ivareta andre samfunnsmessige hensyn, og det kan oppstå stor debatt dersom de skal endres.

Tollsatser kan variere mellom ulike handelspartnere, bare man holder orden på hvor varene kommer fra. Ikke-tollmessige handelshindringer skiller seg fra toll ved at man ikke så lett kan diskriminere mellom ulike handelspartnere, for eksempel er bakteriegrenser for fisk de samme for alle leverandører, og det er uaktuelt å ha forskjellige grenser for hver frihandelspartner. Det samme gjelder reguleringer for tjenestehandel, der for eksempel kvalifikasjonskrav kan være viktige, og det er lite aktuelt å ha ulike krav til utdanning, for eksempel for leger eller arkitekter, i hver frihandelsavtale. En del ikke-tollmessige handelshindringer er derfor ikke-diskriminerende av natur. I frihandelsavtaler kan man ha diskriminering for prosedyrer (forenklet godkjenning og liknende for frihandelspartnere), men standardene kan i hovedsak ikke være forskjellige for ulike partnere. Institusjonelle reformer har også en slik universell side: Hvis tollvesenet eller valutahåndteringen blir mer effektiv, er dette en fordel for alle handelspartnere. Harmonisering av handelsregler i én blokk kan også ha en slik virkning: Når EU har en felles standard for SPS istedenfor 28 nasjonale systemer, er dette til stor fordel for tredjeland. Slike handelspolitiske spillovers (ringvirkinger) ble drøftet allerede av Smith og Venables (1991), 27 men er kommet sterkere fram i diskusjonen om TTIP, der for eksempel Francois mfl. (2012) gjør eksplisitte anslag for hvor mye av liberaliseringen mellom USA og EU som kan lekke ut til tredjeland. Dette er av stor betydning for Norge, der anslag for virkningene av TTIP spriker. 28

Kan frihandelsavtalene lykkes i å lage reguleringer for NTB som går lenger enn WTO? Med 160 medlemsland vil WTO neppe lykkes i å utvikle et felles system for SPS med felles standarder, og må derfor begrense seg til felles kjøreregler av den typen vi har nevnt. EU/EØS er som nevnt et godt eksempel på at regionale blokker kan klare å opprette et felles SPS-system. Russland er nå i ferd med å utvikle et felles system i EEU (den eurasiatiske økonomiske unionen), primært med utgangspunkt i russiske regler. USA har sitt regime, og Kina og India er i ferd med å utvikle sine. Små land har svakere institusjonell kapasitet, og for Norge er det administrativt sett en fordel at vi gjennom EØS kan delta i EUs regime. Utviklingen for øyeblikket peker i retning av et slags internasjonalt regel-oligopol der de største aktørene setter regler som praktiseres i ulike handelsområder. For TTIP er en av forhåpningene at dersom EU og USA kommer til enighet om felles regler, kan dette bli en gullstandard som også kan legge grunnlag for globale regler.

Mens WTO er blitt verdensomspennende, er nettverket av frihandelsavtaler i større grad dominert av rike land eller mellominntektsland. Det er bare EU som har eller legger opp til et tilnærmet globalt nettverk av frihandelsavtaler. Få land har kapasitet til å inngå avtaler med 150 land, og et handelssystem basert på frihandelsavtaler kan føre til at mange små og fattige land faller utenfor. Frihandelsavtaler skaper også en større risiko for stormaktsdominans. Dette er argumenter for at frihandelsavtaler bør supplere det globale handelssystemet snarere enn å erstatte det.

Utfordringer for Norge

Internasjonal handelspolitikk i 2015 er et stadig mer komplisert nettverk av multilaterale, plurilaterale, regionale og bilaterale avtaler. Det nytter ikke å ønske seg et annet og bedre WTO: Det naturlige alternativet for Norge er å ri flere hester og bruke de kanaler som er mulige for å ivareta interessene til norske produsenter og konsumenter. Dette er i hovedsak den handelspolitikken Norge har fulgt (Melchior 2006). Utviklingene i det siste har imidlertid skapt noen nye utfordringer.

Som påvist ovenfor har EFTA hengt godt med i det internasjonale kappløpet for frihandelsavtaler. Gjennom EØS og andre frihandelsavtaler via EFTA har Norge nå frihandelsavtaler med over 60 land. Norge har det siste tiåret hatt en proaktiv politikk med sikte på frihandelsavtaler med alle viktige partnere. Det har imidlertid ikke lyktes å få avtaler med alle:

  • Forhandlinger med Japan har foreløpig ikke vært aktuelt fordi Japan er mot frihandel med fisk. Sveits, derimot, har inngått avtale med Japan.
  • Både Sveits og Island har fått avtaler med Kina, mens Norges forhandlinger er lagt på is etter nobelprisutdelingen i 2010.
  • EFTA hadde kommet langt i forhandlinger om en avtale med Russland, men etter Ukraina-krisen er disse forhandlingene inntil videre lagt på is.
  • Når det gjelder USA, tyder mye på at Norge må vente på TTIP før det er aktuelt med initiativer for forhandlinger om en avtale.

Norge blir dermed ikke møtt med rød løper overalt, og viktige handelspartnere mangler foreløpig i nettverket av frihandelsavtaler.

Som et lite land har Norge mindre forhandlingsstyrke enn stormaktene og derfor interesse i et sterkt WTO. Tidligere kunne Norge føre en «reaktiv» handelspolitikk i den forstand at vi kunne delta i reformprosesser som var initiert internasjonalt eller i EU. Mangelen på framdrift i WTO-forhandlingene betyr imidlertid at noen av reformene stopper opp: Det er for eksempel usikkert om det blir noen landbruksreform som følge av WTO. Et spørsmål er dermed om Norge bør bli mer proaktiv enn reaktiv. Dette betyr nye utfordringer for politikerne, som må ta vanskelige valg mellom beskyttelse av landbruket, velferd for konsumentene og tiltak for økt markedsadgang for eksporten, særlig sjømatnæringen. For eksempel er markeder som Australia, Brasil og USA viktige for sjømateksport og enkelte tjenestenæringer, men frihandelsavtaler med disse er neppe aktuelt uten at Norge godtar mer landbruksliberalisering. Det er derfor viktig med nye og bedre analyser av de økonomiske og samfunnsmessige virkningene av Norges nåværende handelspolitikk og mulige reformscenarioer.

Avsluttende merknad: om virkningen av handelsavtaler

Artikkelen har hatt som mål å gi et empirisk fundert og oppdatert bilde av internasjonale handelsavtaler, og til slutt noen problemstillinger for deres videre utvikling. Med dette fokus har vi utelatt en rekke forskningstemaer som er viktige for analysen av handelsavtaler og regional integrasjon. For eksempel finnes en betydelig litteratur innenfor politisk økonomi som analyserer hvorfor handelsavtaler inngås (en oversikt fins i Maggi 2014). Artikkelen har dessuten sagt lite om virkningen av frihandelsavtaler. Vi har vist at hovedtyngden av frihandelsavtalene er mellom industriland. I en analyse av virkninger er det derfor naturlig å ta utgangspunkt i nyere handelsteori, som forklarer toveishandel med differensierte industrivarer. En nyttig oversikt over anvendelsen av ny handelsteori på regional integrasjon er gitt i Baldwin og Venables (1995). Et hovedtema er at markedsstørrelse – som følge av stordriftsfordeler og ufullkommen konkurranse – får en ny betydning for produksjon og velferd: Integrasjonen skaper bedre tilgang til et regionalt hjemmemarked, og dette stimulerer industriproduksjon og velferd, dels på bekostning av tredjeland. 29 Ifølge ny handelsteori har regional integrasjon dermed et element av beggar-thy-neighbour-politikk. De nye teoriene om integrasjon er imidlertid lite systematisk testet i empirisk forskning, og vi har foreløpig ikke klare holdepunkter for å si at regional integrasjon «skader naboen». Det er behov for mer forskning som belyser om disse prediksjonene har noe for seg eller ikke.

Fordelen med bedre markedsadgang kan også gjenspeiles i høyere inntektsnivå (se for eksempel Head og Mayer 2004). Melchior (2011) viser at endringene i inntektsnivåer i europeiske land og regioner i perioden 1995–2005 var i tråd med det man skulle forvente ut fra endringer i regional integrasjon (dypere integrasjon, nye frihandelsavtaler og senere øst-utvidelse av EU). For eksempel var virkningen av EUs øst-utvidelse mer positiv for land og regioner mer mot øst i det gamle EU-15. Virkningene av regional integrasjon avhenger derfor også av geografi, og de kan variere mellom land og regioner i én og samme handelsblokk. For et perifert land som Norge er slike geografiske aspekter av betydelig interesse.

Takk til redaktørene Arne Jon Isachsen og Per Botolf Maurseth samt Hege Medin og den anonyme fagfellevurdering for nyttige kommentarer til et tidligere utkast.

APPENDIKS

Tabell A1 MFN-anvendt toll for 19 viktige land/landgrupper.
LandbrukAndre varer
EU13,24,2
EFTA (gjennomsnitt)37,11,6
Russland12,29,3
Tyrkia42,45,5
USA5,33,1
Canada15,92,3
Mexico19,75,9
Brasil10,214,1
Chile6,06,0
Kina15,69,0
India33,510,2
Japan19,02,6
Sør-Korea52,76,8
Indonesia7,56,7
Australia1,23,0
New Zealand1,43,2
Thailand29,98,3
Singapore1,40,0
Sør-Afrika8,47,5
Memo: Land i EFTA
Norge51,30,5
Island24,32,3
Sveits35,71,9
Kilde: WTO Tariff Profiles 2014.
  • 6: Se www.wto.org, temasider for «Regional trade agreements». Antall avtaler per 30.1.2015.
  • 7: Formelen er 27 * 28 / 2, eller n(n-1) / 2 for det generelle tilfellet med n land.
  • 8: Egne beregninger basert på data fra WITS/COMTRADE (for handel) og WDI (World Development Indicators) og nasjonale kilder (for BNP).
  • 9: Med samme formel som tidligere har vi her 18 * 19 / 2 = 171.
  • 10: «Planlagte» omfatter her kategoriene F, V og S i tabellen.
  • 11: Russland har flere handelsavtaler med land i nærområdet, men de dekkes ikke av tabell 1, og landet forhandler med India.
  • 12: De fire nye avtalene er ITA (handel med IT-varer), avtalene om finanstjenester og telekommunikasjon samt ACTA (anti-counterfeiting, om varemerkeforfalsking). Etter opprettelsen av WTO var det også plurilaterale avtaler om handel med melkeprodukter og storfekjøtt; disse ble imidlertid opphevet i 1997.
  • 13: ASEAN – Association of Southeast Asian Nations – er en frihandelsavtale med ti medlemsland i Asia: Brunei, Filippinene, Indonesia, Laos, Kambodsja, Malaysia, Myanmar, Singapore, Thailand, Vietnam.
  • 14: Handelspreferansene for ACP innebar forskjellsbehandling mellom utviklingsland og var derfor på kanten i forhold til WTOs regelverk (Melchior 2005a). Dette var en hovedgrunn til at EU erstatter ACP-ordningene med nye handelsavtaler.
  • 15: Basert på tabell 1 fant vi at 37,1 prosent av verdenshandelen var dekket av eksisterende frihandelsavtaler. Dette omfatter frihandelsavtaler innad i Asia/Oseania tilsvarende 3,3 prosent av verdenshandelen, mens internhandelen i regionen utgjør 18,6 prosent. Vi foretar her ingen detaljert beregning for de øvrige avtalene i området (for eksempel ASEAN).
  • 16: Merk at alle de fire råvareeksporterende regionene har en industrivareandel i eksporten til andre land i egen region som er mye høyere enn i eksporten til andre regioner. Dette kan skyldes at det intraregionale markedet er beskyttet av handelspolitikk eller geografi.
  • 17: Asias råvareimport har eksplodert, og tabell 3 viser at Asia nå er den største kunden for Midtøsten, mens Europa fortsatt er størst for import fra Afrika og det tidligere Sovjet-området. Mens Kinas inntog i verdens råvaremarkeder i dag er et debatt-tema, har Vesten på dette området også en lang og ikke alltid like vakker historie å se tilbake på.
  • 18: Dette er dokumentert for Norge i Asia i Melchior mfl. (2013), for Norge i USA i NUPI og Norstella (2014), og for Tyskland i USA i Aichele mfl. (2014).
  • 19: Tallene er basert på OECDs TiVA-database og gjengitt på grunnlag av oversikten i Melchior mfl. (2013).
  • 20: Selv dette resultatet gikk nesten i vasken da India protesterte mot regler som kunne berøre deres markedsreguleringer for kornvarer og ris. På slutten av 2014 ble floken endelig løst, slik at minipakken kunne vedtas. Fortsatt er det et erklært mål å fortsette forhandlinger på andre områder i Doha-runden, men få tror at resultatene fra 2008 kan gjenopplives.
  • 21: USAs handelsbalanse med varer ble i perioden svekket overfor mange land, og ikke bare Kina, som ofte trekkes fram i debatten om dette.
  • 22: Dette omtales ofte som bestevilkårsprinsippet (på engelsk MFN = Most Favoured Nation).
  • 23: 40 hvis vi regner EU som én. For en nærmere omtale av de ulike typene unntak, se Johnsen og Melchior (2011).
  • 24: Slike fordelingseffekter er reelle, men forskningen peker i retning av at den positive virkningen av bedre markedsadgang for alle utviklingsland oftest er større enn tapet for dem som mister sine særfordeler. En illustrasjon er Norges import av avskårne blomster fra Afrika: Dette startet med import fra Tanzania, som hadde tollfritak som et MUL-land (MUL = de minst utviklede land). Da lavinntektsland (i Verdensbankens klassifisering) og spesielt Kenya fikk samme vilkår fra 2008, skjøt importen fart, men handelen med Tanzania ble redusert. Det er i dag betydelig import fra Kenya og Etiopia, mens Tanzania har sakket akterut. Det er likevel liten tvil om at reformen skapte økt import fra fattige land (på bekostning av Nederland), selv om det var en omfordeling mellom land (Melchior mfl. 2012).
  • 25: Det vil si toll uten noen form for handelspreferanser (frihandelsavtaler, GSP e.l.), også kalt MFN-anvendt toll.
  • 26: Norge har fjernet nesten all toll for industrivarer, men noen av de som deltar i Norges handelsforhandlinger, vil gjerne beholde den siste rest av toll for import av tekstilvarer, for at vi skal ha noe å kjøpslå med i forhandlingene om nye frihandelsavtaler!
  • 27: Smith og Venables (1991) var også tidlig ute med å påpeke at handelskostnader som følge av ikke-tollmessige handelshindringer kan være faste, og ikke proporsjonale, i forhold til handelsverdien. Dette er viktig i den nye litteraturen om handel med heterogene bedrifter, ved at bare de største og mest produktive bedriftene tjener nok til å dekke de faste handelskostnadene og bli eksportører. Se for eksempel oversikten i Melitz og Redding (2014) eller Medin (2015).
  • 28: Mens IFO (2013) tyder på betydelige negative effekter for Norge, har delvis de samme forfatterne i Aichele mfl. (2014) gjort mer presise beregninger der det meste av den negative virkningen er borte.
  • 29: Slik produksjonsoverføring (production shifting) til land eller regioner med større hjemmemarked er belyst i modeller med monopolistisk konkurranse. Dersom det er oligopol og bedriftene har ren profitt, kan integrasjon i tillegg føre til overføring av fortjeneste (profit shifting) som en ekstra gevinst ved integrasjon.
  • Aichele, R., G. Felbermayr og I. Heiland (2014). Going Deep: The Trade and Welfare Effects of TTIP. CESifo Working Paper No. 5150.
  • Baldwin, R. E. og A. J. Venables (1995). Regional Economic Integration. I: G.G. Grossman og K. Rogoff (red.), Handbook of International Economics, Volume 3, kap. 31, s. 1597–1644. Amsterdam: Elsevier.
  • Francois, J., M. Manchin, H. Norberg, O. Pindyuk og P. Tomberger (2013). Reducing Transatlantic Barriers to Trade. An Economic Assessment. Endelig prosjektrapport til Europakommisjonen, mars 2013. London: Centre for Economic Policy Research (CEPR).
  • Head, K. og T. Mayer (2004). The Empirics of Agglomeration and Trade. I: J. Vernon Henderson og J-F. Thisse (red.), Handbook of Regional and Urban Economics: Cities and Geography, Volume 4, kap. 59, s. 2609–2669. Amsterdam: Elsevier.
  • Head, K. og T. Mayer (2014). Gravity Equations: Workhorse, Toolkit, and Cookbook. I: G. Gopinath, E. Helpman og K. Rogoff (red.), Handbook of International Economics, Volume 4, kap. 3, s. 131–195. Amsterdam: Elsevier.
  • IFO (2013). Dimensions and Effects of a Transatlantic Free Trade Agreement Between the EU and US. Undersøkelse på oppdrag fra Tysklands Bundesministerium für Wirtschaft und Technologie.
  • Johnsen, Å. og A. Melchior (2011). Forhandlingsrunden i WTO: Tollreduksjoner for norsk sjømateksport. NUPI-rapport. Oslo: Norsk utenrikspolitisk institutt.
  • Kawai, M. og G. Wignaraja (2013). Patterns of Free Trade in Asia. Policy Studies No. 65. Honolulu, Hawaii: East-West Center.
  • Maggi, G. (2014). International Trade Agreements. I: G. Gopinath, E. Helpman og K. Rogoff (red.), Handbook of International Economics, Volume 4, kap. 6, s. 317–390. Amsterdam: Elsevier.
  • Medin, H. (2015). Survival of the fittest i en global økonomi. Bedriftsseleksjon i samfunnsøkonomisk teori om internasjonal handel. I dette nummer av Magma.
  • Melchior, A. (2005a). Trade policy differentiation between developing countries under GSP schemes. NUPI-notat nr. 685. Oslo: Norsk utenrikspolitisk institutt.
  • Melchior, A. (2005b). The Norwegian import regime for agriculture. NUPI-notat 684. Oslo: Norsk utenrikspolitisk institutt.
  • Melchior, A. (2006). The Most and the Least Favoured Nations: Norway’s Trade Policy in Perspective. The World Economy, 29(10): 1329–1346.
  • Melchior, A. (2011). East-West Integration: A Geographical Economics Approach. I: Dabrowski, M. og Maliszewska (red.), EU Eastern Neighborhood. Economic Potential and Future Development, kap. 2, s. 23–44. Heidelberg: Springer.
  • Melchior, A. (2012). World Trade 1970–2010: Globalization, Regionalization and Reallocation. NUPI Working Paper 805. Oslo: Norsk utenrikspolitisk institutt.
  • Melchior, A. (2015a). WTO enlargement, tariffs and world seafood trade. FAO Fisheries Circular No. 1100. Roma: FAO.
  • Melchior, A. (2015b). Post-Soviet trade, Russia’s Far East and the shift to Asia. I: J. Huang og S.A. Korolev (red.), Developing Asia Pacific’s last frontier: Fostering International Cooperation in the Development of Russia’s Siberia and the Far East, kap. 3, s. 61–96. Houndmills, Basingstoke, UK/New York, USA: Palgrave-Macmillan.
  • Melchior, A., B. Perry og K. Rich (2012). Norsk handel med de fattigste: Mellom profitt og utviklingspolitikk. NUPI-rapport. Oslo: Norsk utenrikspolitisk institutt.
  • Melchior, A., J. T. Lind og C. M. Lie (2013). Norway, Asia and the Global Value Chains. NUPI-rapport. Oslo: Norsk utenrikspolitisk institutt.
  • Melitz, M. og S. J. Redding, 2014, Heterogeneous Firms and Trade, kap. 1, s. 1–54 i G. Gopinath, E. Helpman og K. Rogoff (red.), Handbook of International Economics Volume 4, Elsevier.
  • NUPI og Norstella (2014). Transatlantisk frihandel og Norge. Forfattere NUPI: S. Øby Johansen, P. Botolf Maurseth, H. Medin, A. Melchior, U. Sverdrup, M. Gjems-Theie. NUPI-rapport 7/2014. Oslo: Norsk utenrikspolitisk institutt.
  • Park, I. (2013). Regional Trade Agreements in East Asia. NUPI Working Paper 823. Oslo: Norsk utenrikspolitisk institutt.
  • Smith, A. og A. J. Venables (1991). Economic integration and market access. European Economic Review, 35: 388–395.
  • Timmer, M. P., A.A. Erumban, B. Los, R. Stehrer og G.J. de Vries (2014). Slicing Up Global Value Chains. Journal of Economic Perspectives, 28(2): 99–118.
  • UNCTAD (2013). World Investment Report 2013: Global Value Chains: Investment and Trade for development. Tilgjengelig på www.unctad.org.
  • WTO (2014). World Tariff Profiles 2014, på www.wto.org.
  • Forkortelser
  • ACP – African, Caribbean and Pacific Group of States. Internasjonal organisasjon med 79 medlemsland i Afrika, Karibien og Stillehavsområdet, med utviklingssamarbeid med EU.
  • ACTA – Anti-Counterfeiting Trade Agreement. WTOs avtale om varemerkeforfalskning.
  • ASEAN – Association of Southeast Asian Nations. Frihandelsavtale med ti medlemsland i Asia: Brunei, Filippinene, Indonesia, Laos, Kambodsja, Malaysia, Myanmar, Singapore, Thailand, Vietnam.
  • BRIKS – forkortelse for landene Brasil, Russland, India, Kina og Sør-Afrika.
  • EEU – Eurasian Economic Union. Handelsavtale mellom Armenia, Russland, Hviterussland og Kasakhstan.
  • EFTA – European Free Trade Association. Frihandelsområde som i dag omfatter Island, Liechtenstein, Norge og Sveits. EFTA har forhandlet mange frihandelsavtaler med tredjeland.
  • EPA – Economic Partnership Agreements. Handelsavtaler mellom EU og ACP-landene.
  • EU – Den europeiske union – har i dag 28 medlemsland. Viktig utvidelse fra 15 til 25 medlemsland i 2004.
  • EØS – Europeisk økonomisk samarbeidsområde, EEA – European Economic Area på engelsk. Samarbeidsavtale mellom EU og EFTA. Sveits deltar ikke i EØS, så EFTA-pilaren i EØS omfatter bare Island, Norge og Liechtenstein.
  • FTAA – Free Trade Area of the Americas. Planlagt frihandelsavtale mellom Nord- og Sør-Amerika, men forhandlingene strandet i 2005.
  • GATS – General Agreement on Trade in Services (Generalavtalen for handel med tjenester). WTOs avtale om tjenestehandel.
  • GATT – General Agreement on Trade and Tariffs (Generalavtalen om toll og handel): WTOs avtale om handelen med varer.
  • GSP – Generalized System of Preferences. System for tollpreferanser for utviklingsland. WTO tillater slike preferanser, men de enkelte land iverksetter det, for eksempel har Norge et eget GSP-system.
  • ITA – Information Technology Agreement. WTOs avtale om handel med IT-produkter.
  • MERCOSUR – Mercado Común del Sur. Frihandelssamarbeid mellom Brasil, Argentina, Paraguay, Uruguay og Venezuela. Flere andre land i Sør-Amerika har assosiert medlemsstatus.
  • MUL – Minst utviklede land. Landgruppe definert av FN, omfatter 48 av verdens fattigste land.
  • NAFTA – North American Free Trade Area. Frihandelsavtale mellom USA, Canada og Mexico.
  • NTB – Non-Tariff Barriers. Samlebetegnelse på ikke-tollmessige handelshindringer av ulike slag.
  • OECD – Organization of Economic Cooperation and Development. Etablert 1961, har nå 34 medlemsland.
  • RCEP – Regional Comprehensive Economic Partnership. Planlagt frihandelsavtale i Asia/Stillehavet mellom ASEAN (ti land) samt Australia, India, Japan, Kina, New Zealand og Sør-Korea.
  • SACU – South African Customs Union. Tollunion mellom Botswana, Lesotho, Namibia, Sør-Afrika og Swaziland.
  • SPS – Sanitary and Phytosanitary measures. Betegnelse på WTOs avtale om sanitære og plantesanitære reguleringer.
  • TBT – Technical Barriers to Trade. Betegnelse på WTOs avtale om tekniske handelshindringer.
  • TISA – Trade in Services Agreement. 50 av WTOs medlemsland forhandler om en ny avtale om handel med tjenester.
  • TiVA – Trade in Value Added. Handel med verdiskaping, også navn på database for handel som tar hensyn til at varer er framstilt i ulike land.
  • TPP – Trans-Pacific Partnership. Planlagt handelsavtale mellom tolv land i Nord- og Sør-Amerika, Asia og Stillehavet (se hovedtekst for deltakerland).
  • TRIPS – Agreement on Trade-Related Intellectual Property Rights. Avtalen om intellektuelle eiendomsrettigheter (patentrettigheter m.m.) i WTO.
  • TTIP – Transatlantic Trade and Investment Partnership. Planlagt handelsavtale mellom EU og USA.
  • WDI – World Development Indicators. Internasjonal database fra Verdensbanken.
  • WITS – World Integrated Trade Solution. Nettportal/søkemotor for internasjonale data, særlig handelsdata der COMTRADE (FNs database for internasjonal handel) er datakilden.
  • WTO – World Trade Organization (Verdens handelsorganisasjon). Etablert i 1995 med tre hovedpilarer: GATT, GATS, TRIPS og et felles tvisteløsningssystem.

© Econas Informasjonsservice AS, Rosenkrantz' gate 22 Postboks 1869 Vika N-0124 OSLO
E-post: post@econa.no.  Telefon: 22 82 80 00.  Org. nr 937 747 187. ISSN 1500-0788.

RSS