Magma topp logo Til forsiden Econa

Nils-Otto Ørjasæter er professor II på BI Institutt for innovasjon og økonomisk organisering og innovasjonsrådgiver gjennom eget selskap Intro Management AS. Han er utdannet siviling. fra NTH.

Intraprenørskapsprosjekter - organisering og finansiering

Etter en periode med fokus på kostnadskutt, «downsizing» og re-engineering (Harvard Business Review 12.01.99) er innovasjon satt på agendaen. Myndigheter, universiteter og bedrifter verden over setter opp strategier, finansielle ordninger og øker bevilgningene til innovasjon.

I en verden med økt globalisering og en stadig mer åpen og hardere konkurransesituasjon blir innovasjon en nødvendighet for overlevelse og vekst. Ensidig fokusering på utnyttelse og forbedring av det eksisterende fører til stagnasjon og krise. I 20–30-årene var den gjennomsnittlige levealderen for større bedrifter på 65 år, mens den nå er sunket til rundt 45 år (Burns 2001). Bedrifter som har vært i markedet over lengre tid, og som har en relativt sterk markedsposisjon, tenderer til å holde fast ved gamle produkter og prosesser. Samtidig presenteres markedet for stadig nye og forbedrede produkter og prosesser fra mindre og nye aktører. Listen over ledende markedsaktører med produkter som har «råtnet på rot», er lang. En rekke forskningsarbeider viser at innovative bedrifter har større vekstrate, sterkere verdiutvikling, bedre lønnsomhetsutvikling, høyere omsetningsvekst og høyere eksportvekst enn ikke så innovative bedrifter (Antoncic & Hisrich 2001; Schollhammer 1982; Burgelman 1983; Kanter 1984; Luchsinger og Bagby 1987; Guth & Ginsburg 1990; Zara & Covin 1995; PriceWaterhouseCoopers 2000; TBL 2000, 2001).

Hovedfokus i denne artikkelen vil være problemstillinger knyttet til virksomheters satsing på innovasjoner som bryter med det bestående, er radikale og har evnen til å endre folks oppfatning av hva de bør kunne forvente. Det vil si betydelige innovasjoner som har potensialer ut over landegrensene, og som har evnen til å bli en ny bedrift, en lisensiering eller et nytt virksomhetsområde i bedriften, det er intraprenørielle innovasjoner. En viktig del av problemstillingene vil være knyttet til finansiering av denne typen virksomhet.

Innovasjonsperspektivet

Forståelsen og viktigheten av å være innovativ er ikke ny av dato. Schumpeter (1934) tok allerede i begynnelsen av forrige århundre for seg entreprenørskap og seinere intraprenørskap, og han beskriver disse som viktige prosesser i økonomisk utvikling. Entreprenørskap omtales av Schumpeter som en uavhengig prosess hvor målet er å gjøre nye ting, eller å gjøre kjente ting på en ny måte. Intraprenørskap blir da å gjøre dette innenfor rammen av en eksisterende bedrift, eller, ifølge Sætre (2001), «å skape en ny virksomhet innenfor rammene av en eksisterende bedrift basert på innovasjon». Den nye virksomheten kan resultere i etablering av en ny forretningsenhet internt, bli skilt ut som en uavhengig bedrift, solgt eller lisensiert ut for videre kommersialisering til en annen bedrift.

March (1991) har gitt et viktig bidrag til innovasjonsforskningen gjennom en konkretisering av dilemmaet; satsing på utnyttelse av det bestående (Exploitation) vs. satsing på utvikling og fornyelse (Exploration). Ifølge March har en bedrift som er opptatt med å utnytte det bestående, fokus på effektivisering, produktivitet, optimalisering og å skape kortsiktige gevinster. En bedrift som har fokus på utvikling og fornyelse, er opptatt av utforsking, eksperimentering, oppfinnelser og læring. I en verden med press fra utålmodige aksjonærer, som gjerne har liten sans for langsiktighet og risikoavers, er det vanskelig å stå imot for ledelsen. Utvikling og fornyelse blir taperen.

Samtidig er konkurransesituasjonen preget av globalisering, hurtige endringer og stadig mer åpen og hard konkurranse. Behovet for fleksibilitet og hurtigere å komme frem til nye og mer radikale løsninger er økende. Ensidig fokus på utnyttelse av det bestående (Exploitation) resulterer gjerne i hyppige lederskifter, kriser og store omstillinger for mange bedrifter. Samtidig vil ensidig satsing på utvikling og fornyelse (Exploration) også være uheldig – det må etableres en balanse mellom dimensjonene. Ifølge Noteboom (1999) bør balansen variere over tid og i takt med bedriftens posisjon i livssyklusen. Det er først og fremst de store børsnoterte bedriftene som har tyngdepunktet i for stor grad hellende mot Exploitation, mens SMB-ene har tyngdepunktet i større grad hellende mot Exploration (Burns 2005).

Radikale innovasjoner er sjeldne

Problemstillingen forsterkes ytterligere når vi også ser på typen av innovasjoner som utføres i bedrifter. Inkrementelle endringer av produksjonsprosesser, produkter, forretningsmodeller og organisasjonsstrukturer er langt vanligere enn mer radikale og betydningsfulle innovasjoner. I Norge står ca. 2,2 % av produktinnovasjonene innen matsektoren for mer enn 70 % av alle produktinnovasjoner. Dette er de mest radikale produktinnovasjonene. En studie foretatt av professor Waage (2003) viser at kun 0,25–0,5 % av ca. 30 000 bedriftsetableringer i Norge per år er kunnskapsintensive og betydningsfulle bedrifter. De resterende er lite nyskapende og har begrenset vekstpotensial.

figur

Radikale innovasjoner skiller seg signifikant fra tidligere produkter, teknologier eller praksis og inneholder en stor grad av nyhet for bedriften, konkurrentene eller markedet. Betydningen av å bryte grenser og løfte innovasjonshøyden er tatt opp av en rekke innovasjonsforskere de seinere årene. Christensen beskriver i sin bok «The Innovators Dilemma» (1997) nødvendigheten av å bryte med eksisterende praksis, og introduserer begrepet «Disruptive vs. Sustaining Technologies». En «Disruptive» teknologi passer ikke inn i det eksisterende marked eller distribusjonssystemet, selskapets organisasjonsstruktur eller er ikke forenelig med selskapets kultur eller posisjon i verdikjeden. En «Sustaining» teknologi må passe inn i den eksisterende strukturen og systemet i selskapet. Videre må den være forenlig med rådende praksis og kultur, det vil si at den må være en del av den kollektive orden. Hamel (2002) forfekter nødvendigheten av å løfte innovasjonene og tenke konseptuelle innovasjoner der andre tenker produktinnovasjoner. Abernathy og Utterback (1978) tenker i samme retning og beskriver nødvendigheten av å se sammenhengen mellom teknologisk og forretningsmessig innovasjon. Den teknologiske innovasjonen kan løftes til en større innovasjonshøyde ved å sette den i en ny forretningsmessig kontekst.

Intraprenørskap blir med dette å betrakte som den organisatoriske setting, det apparat og de prosessene som sørger for at det genereres nye betydningsfulle og innovative forretningsideer og konsepter i bedriften, og at disse evalueres, utvikles og kommersialiseres på en måte som gir økt verdiskapning for bedriften.

Forretningsideene kan rekrutteres internt eller eksternt og utvikles frem til kommersialiseringer, det vil si at de etableres som et nytt virksomhetsområde i bedriften, spinnes av (spin-off) eller lisensieres til en annen bedrift. Prosessen er illustrert i figur 1.

Modell for intraprenørskap

ed dette perspektivet på innovasjon vil utfordringene ligge i hvordan bedriften best kan innrette seg organisatorisk, hvordan innovasjonsprosessen best kan gjennomføres, og hvordan det enkelte prosjekt og porteføljen av prosjekter best kan forvaltes for økt verdiskapning. I figur 2 nedenfor er elementene i intraprenørskapsprosessen satt sammen i en modell og forklart mer i detalj. Sett vertikalt nedover illustrerer åpen trapes (trinn I, II, IV og V) utvidelse av muligheter, mens innsnevringene illustrerer screening og begrensning av mulighetene (trinn III).

figur

Trinn 1: Tilrettelegging

Denne delen av intraprenørskapsprosessen omfatter bedriftens evne til mobilisering av de ansatte, slik at bedriften settes i stand til å utvikle og å fange opp bærekraftige forretningsideer. De viktigste elementene her er følgende:

  • 1) Ledelsens kunnskaper, evner og motivasjon til å bruke innovasjon som et strategisk verktøy i utvikling av bedriften. Dette inkluderer utvikling av innovasjonsstrategier, implementering av incentivordninger, utvikling av systemer og tilordning av ressurser for innovasjon. Innovasjon er et topplederansvar, og den bør være en del av bedriftens overordnede strategier.
  • 2) Innovasjonskultur: Bedriften må kunne utvikle medarbeidere som tør å ta risiko, og som har eller tar seg tid til kreativ tenkning. Lederstøtte, organisasjonsstruktur og belønningssystemet er viktige elementer i arbeidet med å utvikle en innovasjonsvennlig kultur.

Trinn 2: Idégenerering

Bedriftens systemer og apparat for å identifisere, fange opp samt skape verdifulle forretningsideer er avgjørende for å lykkes med den intraprenørielle aktiviteten. Ideene kan rekrutteres internt i bedriften eller hentes fra eksterne kilder

Trinn 3: Inkubasjon

Ideene er råstoff (dealflow) i «selskapsinkubatorens» produksjonsapparat. I denne fasen foretas det en evaluering, screening og videre utvikling av forretningsideene. Det er viktig at enheten som gjennomfører disse oppgavene har et forretningsmessig ansvar, og at personene innehar en bred merkantil og teknologisk kompetanse. I tillegg må personene ha en god forståelse av bedriften og inneha nødvendig autoritet for å gjennomføre tiltenkte oppgaver. De viktigste oppgavene her er:

  • 1) Tidlig evaluering (syretest): Her er det viktig å fokusere på de få, men viktigste kritiske faktorene for suksess samt nytteverdien for morselskapet, og tidlig å kunne skille gode og dårlige prosjekter.
  • 2) Utvikling av forretningsplaner: Dette er en viktig milepæl for det eventuelle videre utviklingsløpet. Enhetens evne til å utvikle realistiske og valide forretningsplaner er ofte avgjørende for å lykkes med bedriftens intraprenørielle virksomhet.
  • 3) Verifisering og testing av teknologien/forretningsideen: Tidlig verifisering av at teknologien eller forretningskonseptet fungerer som forutsatt, er avgjørende for prosjektets videre skjebne.
  • 4) Pilotkunde: Etablering av et kundeforhold bør alltid søkes tidlig. Kunden kan være en viktig påvirker i arbeidet med å forme kommersialiseringens startprodukter og tjenester. Morselskapet kan i denne sammenheng ofte bevisst ta denne rollen (være pilotkunde) for den nye virksomheten.

Trinn 4: Oppbygging

For de forretningsideene som «overlever» trinn 3 i kommersialiseringsprosessen, starter prosessen med oppbygging av forretningen. Prosjektene skal nå utvikles videre frem til suksessfulle og lønnsomme kommersialiseringer. En viktig rolle blir å forvalte eierpostene og lisensieringsavtalene på en måte som gir størst mulig verdiskapning for morselskapet.

I løpet av utviklingsprosessen er det naturlig å vurdere alternative utviklingsstrategier og velge en strategi som gir optimal verdiskapning for moderbedriften til akseptabel risiko. Ofte kan det være fornuftig å begynne med en intern utvikling av innovasjonen før det etableres et datterselskap, og før morselskapet eventuelt gir fra seg den strategiske kontrollen.

Trinn 5: Industrialisering

Når bedriften har bevist sin berettigelse og er stabilisert, vil den neste utviklingsfasen i en betydningsfull innovasjon være oppskalering, vekst og industrialisering. Karakteristika i denne fasen er gjerne at bedriftens ledelse og funksjoner profesjonaliseres, at produksjonsapparatet oppskaleres, at ny kapital tilføres, at ny eierstruktur etableres, og at nye allianser bygges.

Organisering og finansiering

Det skal en sterk leder til for å stå imot fristelsene til å la fokus ligge på effektivitet, produktivitet og kortsiktige gevinster fremfor å søke en balanse mellom «Exploitation» og «Exploration». Utålmodige aksjonærer og ny toppledelse setter gjerne «Exploitation» på agendaen. De vil normalt også prioritere å snevre inn bedriftens kjernevirksomhet fremfor å utvide den eller gjøre den mer dynamisk. Radikale endringer av organisasjonsstrukturer, forretningsmodeller, teknologi og produkter, som også bryter med rådende praksis, står ikke på agendaen. Slike strategier etableres kun når bedriftens markedsposisjon er truet og krisen er åpenbar. Med stadig kortere produktlevetider og en mer åpen konkurransesituasjon kommer krisene oftere, treffer flere og blir dypere. Eksempler på denne situasjonen er mange. IBM holdt på å gå konkurs da de lenge holdt på mainframe som kjernevirksomhet, og i siste liten klarte å endre hovedfokus til desktop og laptop. Norsk Data bukket under i denne transformasjonen. Tandberg gikk konkurs fordi de ikke klarte å endre sin forretningsmodell, sine produktkonsepter og sin organisasjon til å ta opp kampen med produksjon fra lavkostlandene.

Hvordan skal bedriften innrette seg for å generere og håndtere mer betydningsfulle og radikale forretningsideer, som gjerne også er «disruptive»? Christensen (1997) diskuterer denne problemstillingen i sin bok «The Innovators Dilemma». Jo mer «disruptive» en teknologi, et produkt eller en innovasjon er, jo større grunn er det til å legge den utenfor basisorganisasjonen. Dette gjelder uavhengig av om innovasjonen er radikal eller inkrementell. En inkrementell innovasjon, som bryter med eksisterende strukturer og systemer, bør enten legges ned eller legges i egne systemer utenfor bedriften.

For håndtering av slike innovasjoner bør bedriften etablere en selvstendig enhet (kommersialiseringsenhet) som er godt forankret i toppledelsen, og som er en del av bedriftens strategi for verdiskapning.

Enheten må også være godt forankret i de ulike fagmiljøene, slik at den aktivt kan ta del i fagavdelingenes innovasjonsprosesser. Dette er illustrert i figur 3. Den horisontale trakten illustrerer apparatet som ivaretar denne rollen. De mer radikale forretningsideene blir fanget opp, sugd ut av de øvrige innovasjonsprosessene og bearbeidet videre til eventuelle nye virksomheter.

 

figur

Kommersialiseringsenhetens oppgave blir da å identifisere, evaluere og utvikle slike forretningsideer frem til kvalifisering, eller frem til at ny virksomhet er etablert.

Mer i detalj bør hovedoppgavene være å:

  • hjelpe toppledelsen med utarbeidelse av konsernets kommersialiseringsstrategi
  • gjennomføre analyser og undersøkelser som støtter den intraprenørielle virksomheten
  • lede selskapets prosesser for identifisering, generering, screening, evaluering og utvikling av mer radikale og «disruptive» forretningsideer fra linjen og fra eksterne kilder
  • lede de kommersielle prosessene for utvikling av de enkelte kommersialiseringene frem til selskapsetablering eller implementering av forretningsplanen
  • lede selskapets prosesser for patentering og ivaretakelse av intellektuelle rettigheter
  • delta i, eller ha ansvar for, forvaltningen av konsernets patenter, portefølje av eierposter og lisensieringsavtaler
  • lede et eventuelt kapitalinstrument for oppbygging og utvikling av kommersialiseringene (corporate venture fund)

For å ivareta disse oppgavene er det viktig å gi inkubatoren nødvendig autoritet, kompetanse, kapasitet og kapital. Kapitalen skal dekke drift og tidlig utvikling (såkapital) av de enkelte prosjektene frem til implementering av forretningsplanen.

Det kan også være fornuftig å etablere et eget kapitalinstrument (venture kapital) for finansiering av den videre utvikling av kommersialiseringen frem til den kan stå på egne bein. I figur 4 er et forslag til slik organisering illustrert.

Kapitalinstrumentet kan organiseres på ulikt vis, for eksempel:

  • 1) som et eget aksjeselskap med egne personell ressurser (jf. Statoil Innovation, se neste avsnitt), eller
  • 2) som en formell gruppe (investeringsstyre) utpekt av CEO uten egne ansatte.

 

Hvis bedriften ikke ønsker å etablere et selvstendig kapitalinstrument, kan prosjektene fremmes direkte for CEO, eventuelt for selskapets konsernstyre hvis prosjektene er virksomhetskritiske (jf. Telenor New Business, se neste avsnitt).

Vi kan for øvrig skille mellom ulike modeller for tilordning av investeringsmidler til kapitalinstrumentet:

  • a) Det settes av en ramme per år som kommersialiseringsenheten kan disponere etter behov (en trekkrettighet).
  • b) Det overføres et gitt beløp til et investeringsfond. Det blir da kommersialiseringsenhetens eller de ansatte i fondet sin oppgave å forvalte disse pengene på en best mulig måte. Dette er den vanlige måten å organisere private venturefond på.

Styring av intraprenør-skapsprosjekter i Norge

En rekke selskaper har utviklet selvstendige kommersialiseringsenheter og kapitalinstrumenter. De som har kommet lengst, har også laget egne resultatenheter av denne virksomheten. Statoil Industrialisering og Kommersialisering (Statoil I&K) er et slikt eksempel. Enheten håndterer interne og eksterne forretningsideer gjennom ulike virkemidler. I&K driver et eget leverandørutviklingsprogram, LUP. Dette er et kommersialiseringssystem hvor gode ideer rekrutteres, evalueres og videreutvikles frem til ny teknologi for Statoil, og ny forretning for leverandørbedriften. LUP representerer en utviklingsarena og tidligfinansiering for prosjekter. Statoil tar normalt royalty betalt for sitt bidrag. Det viktigste motivet er imidlertid ikke royalty, men at ny teknologi utvikles – teknologi som kan gi økt grad av utvinning, mer kostnadseffektiv produksjon og sikrere og mer miljøvennlig lete- og produksjonsvirksomhet.

Statoil I&K ivaretar også selskapets intellektuelle rettigheter (IPR – Intellectual Property Rights) og portefølje av eierposter og lisensieringsavtaler. Enheten har også etablert et eget investeringsinstrument, Statoil Innovation AS. Dette er et heleid aksjeselskap og fungerer som et investeringsselskap (Corporate Venture). Beslutning om investering tas av selskapets styre.

Shell Technology Norway (STN) er et annet eksempel. Dette er et heleid aksjeselskap som har mange likhetstrekk med Statoils LUP-program. Formålet er å gjøre offshorerelatert teknologi tilgjengelig for Shell. Selskapet bidrar med kapital, kompetanse og nettverk for å ta teknologi frem til kvalifisering. Kilden til ideene er gjerne leverandører, som i samarbeid med STN og eventuelt andre operatørselskap og Norges Forskningsråd utvikler ny teknologi. STN tar normalt ikke betalt i form av royalty for sin innsats, men inngår gjerne rabattavtaler.

Statkraft har en forskningsavdeling som igangsetter og leder prosjekter, men som ikke selv utfører selve utviklingsarbeidet eller forskningen. Avdelingen utfører en rekke oppgaver som en kommersialiseringsenhet normalt tar seg av, men den er ikke en komplett kommersialiseringsenhet. Statkraft er for øvrig deleier i Energy Future Invest AS. Dette er et ventureselskap uavhengig av Statkrafts forskningsavdeling, og det har som formål å investere i energiteknologi i Skandinavia.

Telenor New Business (TNB) er en kommersialiseringsenhet knyttet til konsernledelsen som et kostnadssenter. Selskapet skal bidra til utvikling av ny teknologi og nye forretningskonsept som støtter opp om Telenors virksomhetsområder. TNB rekrutterer normalt ideer internt og bearbeider disse frem til kommersialisering. Investeringer fremmes direkte for toppledelsen når prosjektet er ferdig inkubert og klart for en eventuell videre investering.

Telenor er for øvrig hovedinvestor i fondene Telenor Venture I og II, og eneeier av Venture III. Disse selskapene genererer investeringskapital rettet mot vekstselskap innen telebransjen, og tar mer modne prosjekter enn Telenor New Business. Fondene ledes av TeleVenture Management AS, hvor Telenor er minoritetseier.

Norsk Hydro har etablert Norsk Hydro Technology Venture for investering i eksterne og interne prosjekter samt investering i andre venturefond.

SINTEF har et eget kommersialiseringsselskap, Sinvent, som igjen eier investeringsselskapet, SINTEF Venture. Sinvent fungerer som kommersialiseringsenhet for interne forretningsideer, og som et «management-selskap» for SINTEF Venture.

Kongsberg Innovasjon er et instrument for vekst i regionen, blant annet gjennom kommersialisering av forretningsideer. Etableringen er et spleiselag mellom de ledende industribedriftene i regionen og det offentlige, gjennom SIVA og Innovasjon Norge. Konseptet er interessant fordi man her har et nettverk av bedrifter som samarbeider om kommersialisering av forretningsideer fra egne rekker. Forskningsparkene i Norge har likhetstrekk med dette konseptet. Forskningsinstituttene i Norge har siden medio 1995 samarbeidet om kommersialisering av forskningsresultater med Norges Forskningsråd og Innovasjon Norge gjennom Forny-programmet. Forskningsparkene fungerer i denne forbindelsen som kommersialiseringsenheter og gode hjelpere for forskningsinstituttene, og de bidrar blant annet med rådgivning, nettverk og tidligfinansiering. Forskningsparkene, forskningsinstituttene og «gründerne» tar normalt alle eierskap i slike prosjekter.

Etter endring av lov for arbeidstakeroppfinnelser har universiteter og høgskoler nå fått rett til å utnytte patenterbare oppfinnelser, som er gjort av lærere og vitenskaplig ansatte. Resultatet er opprettelse av fem «Technology Transfer Office» (TTO). Dette er kommersialiseringsselskap hvor målsetting er å legge forholdene til rette for økt nytte av forskningsresultater i kommersiell næringsvirksomhet. De fem TTO-ene er:

  • Forinova, Universitetet i Bergen
  • Universitetet i Tromsø
  • Norges landbrukshøyskole
  • Birkeland Innovasjon, Universitetet i Oslo
  • NTNU Technology Transfer

Finansiering av intraprenørskapsprosjekter

Problemer med finansiering oppstår gjerne i de tidlige fasene av et entreprenørskapsprosjekt. Dette gjelder også for de radikale og disruptive prosjektene i bedriften (intraprenørskapsprosjekter). For bedrifter som har en strategi og et apparat for håndtering av slike prosjekter, vil problemene med finansiering gjerne oppstå etter en tid, når kapitalbehovet blir vesentlig. Dette er gjerne etter at forretningsplanen er utarbeidet og skal iverksettes. Teknologien skal nå videreutvikles til produkter – produksjonsanlegg settes opp, allianser bygges og markedet utvikles. I fasene før dette er kostnadene begrenset, og de består gjerne av ansattes tidsbruk og egeninnsats.

Figur 5 illustrerer kapitalgapet som oppstår i tidlig fase av slike prosjekter. Samtidig viser figuren hvordan ulike kapitalkilder dekker opp det relative kapitalbehovet utover i tid.

figur

De viktigste kildene til finansiering av intraprenørskapsprosjekter er selskapet selv, private aktører og offentlige aktører. I figur 6 er disse kildene listet opp og vist som funksjon av den utviklingsfasen de befinner seg i.

Selskapet selv som investor

I tidlig fase vil selskapet normalt selv være den viktigste pådriveren og finansieringskilden, så sant prosjektet er klarert, og at ledelsen ønsker at det skal utvikles. For bedrifter som har en egen kommersialiseringsenhet, vil den innledende fasen gjerne dekkes av denne enhetens budsjetter. Midlene brukes gjerne til leie av intern og/eller ekstern kompetanse. Når forretningsplanen skal iverksettes og det er behov for større investeringer, er det fornuftig å trekke på egne investeringsmidler, som er tilrettelagt og øremerket for å ta denne typen risiko – midler som er satt av i en egen corporate venture-enhet (jf. Statoil Innovation og Sintef Venture). Er kommersialiseringen kjernenær eller virksomhetskritisk, er det naturlig at bedriften har full kontroll over kommersialiseringen. Hvis den ikke er kjernenær eller kritisk, kan det være fornuftig å invitere andre aktører med på investeringen. De vil da være med på å ta risiko samt å dele en eventuell oppside.

figur

Private aktører som investorer

For å skape nødvendig motivasjon og tilhørighet er det normalt fornuftig å tilby idéskaperen(e) en eierpost i kommersialiseringen. De vil da også kunne representere en kilde til finansiering gjennom egeninnsats og noe privat kapital. Normalt er kompetansen til slike aktører viktigere enn deres finansielle bidrag. Deres eierpost blir da mer et middel til å knytte dem til prosjektet enn en kilde til finansiering. Det er i denne forbindelse viktig å balansere deres personlige risiko mot den andelen de tilbys av en eventuell suksess.

I tidlig fase av kommersialiseringen er det vanlig å invitere vennene og familien («Fools Friends & Family») til idéskaperen(e) med i kommersialiseringen. Dette er ofte en viktig kilde til finansiering i en fase hvor profesjonelle investorer vurderer risikoen til ennå å være for høy.

En annen viktig kategori av investorer er personer med spesialkompetanse, og som er villige til å arbeide for redusert lønn eller honorar mot eierandeler i kommersialiseringen («Sweat for equity»). Denne kategorien investorer inviteres gjerne med i tidlig fase av prosjektet, før mer profesjonelle kapitalsterke aktører inviteres med («Business Angels»). Industrielle partnere og ventureselskapene er gjerne neste på listen av investorer. De deltar i kommersialiseringen hvis

  • avkastningsmulighetene er tilstrekkelig store;
  • den passer strategisk inn i investorens eksisterende virksomhet;
  • risikoen er tilstrekkelig begrenset. Dette betyr normalt at de første salgene er utført, og at konseptet er akseptert av sentrale kunder.

I mange tilfeller ser vi at ventureselskapene co-investerer for å redusere risikoen og øke kompetansenettverket. Utenlandske ventureselskaper investerer for eksempel sjelden alene i en norskbasert kommersialisering. Deltakelse betinger at et norsk ventureselskap også deltar, og/eller at en industribedrift med godt renommé også deltar.

Det finnes for øvrig en rekke profesjonelle investorer som investerer i litt ulike faser av utviklingen. De viktigste kategoriene av slike aktører er:

  • såkornkapitalaktører
  • halvstatlige fond som regionale næringsfond
  • private ventureaktører som TeknoInvest, Nortzone og Four Seasons
  • utenlandske ventureaktører med og uten aktivitet i Norge
  • industrielle ventureaktører som Telenor Venture Management, Hydro Venture, Sintef Venture og Statoil Innovation

En naturlig exit for ventureselskapene er andre større og internasjonale ventureselskaper, industribedrifter eller børsnotering, som da også representerer en viktig kilde til videre kapital. I denne fasen er kapitalbehovet gjerne knyttet til oppskalering og industrialisering.

Offentlig finansiering

I Norge synes det å være en trend å gi næringslivet direkte incentiver for kommersialisering. SkatteFUNN-ordningen er et interessant virkemiddel i så måte. Her kan utviklingskostnader opp til 1,6 millioner kroner per år for bedrifter trekkes fra selskapsskatten, eller ettergis av kemneren om selskapet ikke er i skatteposisjon. Isolert sett vil SkatteFUNN først og fremst føre til økt utvikling av bedrifters kjernekompetanse og i mindre grad til økt forsknings- og kompetanseintensiv kommersialiseringsaktivitet. De mer radikale ideene, som kanskje også er forstyrrende for den eksisterende virksomheten, vil i liten grad fremmes av SkatteFUNN.

Forskningsrådets og Innovasjon Norges samarbeidsprogram, Forny, fremmer kommersialiseringer av mer radikal art. Programmet er imidlertid ikke alene tilstrekkelig til å løfte et prosjekt til industrialisering. Forny tar utgangspunkt i teknologimiljøene og er av natur teknologidrevet. IFU-ordningen (Industriell Forsknings- og Utviklingskontrakt) og OFU-ordningen (Offentlig Forsknings- og Utviklingskontrakt) er et kjærkomment supplement til de andre ordningene, og er mer etterspørselsdrevet. Til forskjell fra SkatteFUNN og Forny legger Innovasjon Norge her sterke føringer til deltakelse fra kundebedrifter. Sammen med Innovasjon Norges øvrige virkemidler og Forskningsrådets brukerstyrte programmer finnes det i dag et sett med myndighetsstyrte instrumenter.

Med en riktig organisering og en fornuftig sammensetning av finansielle aktører og instrumenter er potensialet til økt verdiskapning enorme. Dette fordrer imidlertid at vi har ledere og eiere som også tør å satse på mer radikale og disruptive teknologier og forretningsideer. Videre at de har evnen til å løfte slike ideer frem til mer gjennomgripende, helhetlige og betydningsfulle innovasjoner.

Litteratur

  • Abernathy, W., Utterback, J. 1978. Patterns of industrialinnovation. I Technology Review 80 (7).
  • Antoncic, B., Hisrich, R.D. 2001. Intrapreneurship: Construct and cross-cultural validation. Journal of Venturing.
  • Burgelman, R.A. 1983. Corporate entrepreneurship and strategicmanagement: Insights from a process study. ManagementScience 29(12): 1349-1364.
  • Burns, Paul, 2001. Entrepreneurship and Small . Antony Rowe Ltd, Chippenham, Wiltshire.
  • Burns, Paul, 2005. Corporate Entrepreneurship. Buildingan Entrepreneurial Organisation. PalgraveMacmillan, New York.
  • Christensen, Clayton, M. 1997. The Innovators Dilemma.When New Technologies Cause Great Firms to Fail.Harvard Business School Press, Boston Massachusetts.
  • Guth, W.D., Ginsberg, A. 1990. Guest editors’ introduction: entrepreneurship. Strategic ManagementJournal 11:5-15.
  • Hamel, Gary. 2002. Leading the revolution. , Mass.: Harward Business School Press.
  • Kanter, R.M. 1984. The Change Masters. New York, : Touchstone, Simon & Schuster.
  • Luchsinger, V., Bagby, D.R. 1987. Entrepreneurship and . SAM Advanced ManagementJournal 52(3).
  • March, James G. (1991): Exploration and Exploitation inOrganizational Learning. Organizational Sciencevol. 2 nr. 1.
  • Noteboom, B. 1999. Voice- and exit- forms of corporate control: -American, European, and Japanese. Journal of Issues, 33(4).
  • PriceWaterhouseCoopers. 2000. Innovation and Growth:Thriving Beyond 2000.
  • Schollhammer, H. 1982. Internal corporate entrepreneurship. I .A. Kente, D.L. Sexton, K.H. Vesper, eds. Encyclopediaof Entrepreneurship. Englewood Cliffs, NJ: -Hall.
  • Schumpeter, J.A. (1934). The theory of economic . London, Transaction Books.
  • Sætre, A.S. 2001. Intrapreneuship: An Exlporatory Studyof Selected Norwegian Industries. Trondheim: NTNU, Teknisk-narutvitendskaplige Universitet.
  • Teknologibedriftenes Landsforening. 2000 og 2001. FoU-rapport.Oslo.
  • Zahra, S.A., Covin, J.C. 1995. Contextual influences on thecorporate entrepreneurship-performance relationship. A analysis. Journal of BusinessVenturing 10(1).
  • Waage, S. 2003. Undersøkelse presentert på NHO konferanse .

© Econas Informasjonsservice AS, Rosenkrantz' gate 22 Postboks 1869 Vika N-0124 OSLO
E-post: post@econa.no.  Telefon: 22 82 80 00.  Org. nr 937 747 187. ISSN 1500-0788.

RSS