Magma topp logo Til forsiden Econa

Investeringer i barns utdanning: Bryr kvinner seg mer enn menn?

figur-authorfigur-author

Sammendrag

Utdanning er avgjørende for økonomisk utvikling, men hva skal til for å øke foreldre sine investeringer i barns utdanning? Det argumenteres ofte for at man bør gi pengeoverføringer til kvinner fordi de er mer tilbøyelige enn menn til å bruke penger på varer og tjenester som kommer barn til gode, men forskningen spriker. Vi presenterer resultater fra en spørreundersøkelse og et eksperiment med foreldre i Tanzania. Vi finner ingen forskjell på hvor mye kvinner og menn verdsetter utdanning generelt, men menn ser ut til å prioritere sønnens utdanning mer enn datterens.

1 Innledning

En voksende empirisk forskningslitteratur viser at mer (og bedre) utdanning gir høyere inntekt og bidrar til oppbygging av sosial kapital og langsiktig økonomisk vekst (Hanushek & Wößmann, 2010). Med andre ord er investeringer i barns skolegang viktig for et lands økonomiske utvikling. De siste tiårene har vi sett store forbedringer i utdanning i verden: Analfabetisme har gått ned, og gjennomsnittlig antall års skolegang har gått opp (Roser & Ortiz-Ospina, 2019). Til tross for den positive utviklingen er det fremdeles store forskjeller i utdanning både mellom og innad i land. Spesielt henger land i Afrika sør for Sahara etter. I Tanzania, hvor våre studier er gjennomført, er 80 prosent av barn i barneskolealder innskrevet i skole, men mindre enn 60 prosent fullfører barneskolen (Verdensbanken, 2017).

Om et barn går på skole eller ei, bestemmes av tilbud og etterspørsel av skoletjenester. Selv om barneskolen i utgangspunktet skal være gratis i Tanzania, er det mange kostnader knyttet til skolegang. For eksempel må foreldre betale for skoleuniform og skolebøker. Mange viktige utdanningsbeslutninger tas innad i husholdningen, og for å styrke husholdningers investeringer i barns utdanning må vi vite hvilke faktorer som påvirker slike investeringer.

En faktor som har fått mye oppmerksomhet, er hvem som har kontroll over økonomiske beslutninger i hjemmet. Det er en vanlig antakelse blant forskere, politikere og bistandsorganisasjoner at kvinner, i større grad enn menn, bruker penger på varer og tjenester som kommer husholdet (og spesielt barn) til gode, inkludert barns skolegang og helse. Denne oppfatningen har påvirket utviklingspolitikk og -programmer i hele verden (Moeller, 2019). I 2014 var for eksempel ti milliarder av norsk bistand øremerket prosjekter relatert til kvinners rettigheter og likestilling (NORAD, 2015). Flere av prosjektene som fikk støtte, ønsket å styrke kvinners stilling i hjemmet, med det håp at dette skulle forbedre barns levevilkår. Hvis antakelsen om at kvinner bruker mer penger på barn enn menn, er korrekt, kan det å gi kvinner mer kontroll over familieøkonomien gjennom pengeoverføringer være en måte å øke husholdets investeringer i barns utdanning på.

Ser vi på forskningen som er gjort innenfor området, gir den et lite entydig svar. Eldre empiriske studier som Thomas (1990, 1993) og Kennedy og Peters (1992) er basert på data fra spørreundersøkelser, og er i tråd med oppfatningen om at en økning i kvinners beslutningsmakt innad i husholdningen gjør at mer ressurser brukes på barns humankapital (inkludert utdanning og helse). Disse studiene har metodiske svakheter som gjør at kausalitet ikke kan identifiseres. Det kan for eksempel være mange forskjeller mellom familier hvor kvinner jobber eller har flere eiendeler, og familier hvor kvinnen ikke har god tilgang til ressurser, som igjen kan påvirke utfallet av beslutninger. Esther Duflo (2003) sin studie av Sør-Afrikas pensjons­system bruker en mer overbe­visende metode for å identifisere forskjeller mellom kvinner og menn. Hun bruker regresjons­diskontinuitet og sammenligner husholdninger hvor et medlem nettopp kvalifiserte til pensjonsprogrammet, med husholdninger hvor et medlem snart vil være kvalifisert for å motta over­føringer. Hun finner at kvinners pensjonspenger forbedrer jenters ernæringsstatus, men at de ikke har effekt på gutter sin ernæring. Menns pensjonspenger har derimot ingen effekt på verken jenters eller gutters ernæring. Videre bruker Lundberg og medforfattere (1997) et naturlig eksperiment i Storbritannia fra slutten av 1970-tallet hvor barnetrygden ble endret slik at mor mottok hele beløpet. Med denne omfordelingen av inntekt finner de at utgifter på klær til mor og barn økte relativt til utgifter på klær til far.

Siden 2000-tallet har litteraturen fokusert på såkalte pengeoverføringsprogrammer (eng. cash transfers programs). Oportunidades (tidligere Progresa) i Mexico er ofte brukt i forskning på hvordan over­føringer til familier påvirker økonomiske beslutninger. I Oportunidades ble overføringene i hovedsak gitt til kvinner, og bare dersom de tilfredsstilte visse krav, som for eksempel å sende barna på skole eller ta dem med til lege. Generelt finner studier av programmet positive effekter av økt inntekt på barns humankapital (Attanasio & Lechene, 2002, 2010), noe som viser at økonomiske forhold er viktige. Studiene kan ikke si noe om hvorvidt over­føringer til kvinner gir høyere investeringer i barn enn overføringer til menn, fordi programmet kun ga penger til kvinner. Bobonis (2009) prøver å omgå dette problemet ved å bruke lokale, uventede endringer i nedbør sammen med den gradvise innføringen av Oportunidades. Han finner at endringer i nedbør som påvirker husholdets inntekt generelt, og ikke bare kvinnens inntekt, har en liten effekt på konsum av kollektive goder i husholdningen. Økt inntekt til kvinner øker derimot, i tråd med Lundberg og medforfattere (1997), utgifter på kvinner og barns klær.

På grunn av utfordringene ved å bruke spørreundersøkelser og data fra programmer som Oportunidades baserer nyere forskning seg på forskningsdesign der man randomiserer om det er mannen eller kvinnen som mottar pengeoverføringene. I likhet med studiene av Oportunidades finner denne typen studier generelt at pengeoverføringer til familier fører til en forbedring i barns humankapital, men de finner ikke noen forskjell i forbedringen mellom mannlige og kvinnelige mottakere (Benhassine mfl., 2015; Akresh mfl., 2016; Haushofer & Shapiro, 2016). Også denne typen studier har metodiske svakheter. Akresh og medforfattere (2016) og Haushofer og Shapiro (2016) har små utvalg, noe som gjør at forskjellene mellom kvinnelige og mannlige mottakere må være store for å være statistisk signifikante, og i Benhassine og medforfattere (2015) viste det seg at menn tok pengeoverføringene som ble gitt til kvinner. I et stort felt eksperiment i Makedonia ser Armand og medforfattere (2016) på om overføringer til kvinner påvirker husholdningers utgiftsmønster annerledes enn overføringer til menn. De finner at pengeoverføringer til kvinner øker matbudsjettet, og for husholdninger som i utgangspunktet brukte lite penger på mat, observerer de et skift mot et mer næringsrikt kosthold.

Disse funnene indikerer at antakelsen om at kvinner er mer tilbøyelig til å bruke penger på barn enn menn, ikke nødvendigvis stemmer. I noen tilfeller finner man positive effekter, spesielt på forbruk av mat og klær, mens det i andre studier er ingen effekter. I tillegg er mange av studiene gjort med pengeoverføringer som blir gitt betinget av at barnet går på skole, noe som gjør det vanskelig å studere effekten av å gi penger til kvinner i utdanning. Mer forskning er derfor nødvendig for å forstå hva som påvirker investeringer i barns humankapital.

I denne artikkelen fokuserer vi på barns utdanning og kaster lys over holdninger til utdanning og hvilke faktorer som påvirker foreldres faktiske utdanningsinvesteringer i Tanzania, ved å kombinere funn fra en spørreundersøkelse og et eksperiment. Resultatene fra eksperimentet er diskutert mer inngående i Ringdal og Sjursen (2017), men funnene fra spørreundersøkelsen har ikke blitt rapportert tidligere. Spørreundersøkelsen viser at foreldre i Tanzania mener at investeringer i barns utdanning er svært viktige, og at det ikke er forskjeller i holdninger til utdanning mellom kvinner og menn. I eksperimentet studerer vi hvordan foreldre prioriterer barns utdanning når de tar insentiverte valg. I tråd med spørreundersøkelsen finner vi at kvinner og menn legger like mye vekt på sine barns skolegang. Vi finner likevel en viktig kjønnsforskjell: Menn prioriterer sønnens utdanning, mens kvinner ikke forskjellsbehandler.

2 Metode

I 2015 gjennomførte vi en spørreundersøkelse med 120 deltakere og et eksperiment med 380 deltakere (190 ektepar).

Målet med spørreundersøkelsen var å finne ut hvilke behov fattige familier har, og hvordan de prioriterer ulike varer og tjenester. Vi ba deltakerne om å velge tre ting de helst ville hatt fra en liste av tolv varer og tjenester: privatundervisning, skolebøker, skoleuniform, helsetjenester for barn, nye klær til seg selv, barn eller ektefelle, og ulike matvarer. I tillegg stilte vi flere åpne spørsmål hvor deltakerne svarte på hva barna deres trengte, men som de ikke hadde råd til, hva som var det viktigste å gi sine barn, og hva de ville gitt om de kunne gitt hva som helst til barna sine.

Etter å ha gjennomført spørreundersøkelsen, inviterte vi ektepar til å delta i et eksperiment for å undersøke om menn og kvinner tar ulike beslutninger for investeringer i barns utdanning. Merk at dette var andre deltakere enn i spørreundersøkelsen. I eksperimentet randomiserte vi om mannen eller kvinnen fikk bestemme hvordan en sum penger (tilsvarende en dagslønn) skulle fordeles mellom mann, kvinne og barn. Pengene som ble gitt til mann og kvinne, ble betalt ut i kontanter rett etter eksperimentet. Pengene som ble gitt til barnet, ble triplet i verdi og betalt ut i form av ettermiddagsundervisning, et ettertraktet tilbud i bydelen. Dersom ekteparet hadde mer enn ett barn i barneskolealder, ble ett av dem tilfeldig valgt ut til å motta ettermiddagsundervisningen. 1

Tabell 1 beskriver utvalget i spørreundersøkelsen og eksperimentet. Deltakerne i både spørreundersøkelsen og eksperimentet er i slutten av 30-årene og begynnelsen av 40-årene og har i snitt litt mer enn tre barn. Den største forskjellen mellom de to utvalgene finner vi når vi ser på utdanning og arbeidsstatus. Deltakerne i eksperimentet har generelt mer skolegang: Mens 20–30 prosent av deltakerne i spørreundersøkelsen har noe eller fullført ungdomsskole, er det rundt 60 prosent av deltakerne i eksperimentet som har denne utdanningen. Videre ser vi at flere kvinner som deltok i eksperimentet, er arbeidsledige (43 versus 5 prosent).

Tabell 1 Bakgrunnsinformasjon.
SpørreundersøkelseEksperiment
MennKvinnerMennKvinner
(1)(2)(3)(4)
Alder37.536.242.735.2
Antall barn3.43.03.23.2
Ingen utdanning / fullført barneskole73 %78 %36 %42 %
Noe / fullført ungdomsskole27 %22 %64 %58 %
Arbeidsledig14 %20 %5 %43 %
Jobb i privat sektor0 %2 %19 %3 %
Selvstendig næringsdrivende73 %58 %68 %51 %
Observasjoner5664190190

Merknader: Tabellen viser gjennomsnittsverdier for alder, antall barn, utdanning, og yrkesstatus for deltakere i spørreundersøkelsen i kolonne 1 (menn) og 2 (kvinner), og for deltakere i eksperimentet i kolonne 3 (menn) og 4 (kvinner).

3 Resultater

I dette avsnittet ser vi først på resultatet fra spørreundersøkelsen. Deretter diskuterer vi hovedfunnet fra eksperimentet, før vi ser på hvilke variabler som bestemmer hvor mye som blir investert i barnet.

3.1 Spørreundersøkelse

Tabell 2 viser hvordan deltakerne prioriterte ulike varer og tjenester i det hypotetiske valget i spørreundersøkelsen. Den gir oss et innblikk i hvilke behov husholdningene har, og om det er kjønnsforskjeller i hvilke typer goder som ansees som viktigst. Tabellen viser at privatundervisning, skolebøker og skoleuniform er høyt prioritert. 97 prosent av både menn og kvinner velger ett av disse alternativene som sin førsteprioritet. Videre ser vi at skolebøker og skoleuniformer også er populære goder med andreprioritet (totalt velger 74 prosent av menn og 71 prosent av kvinner disse alternativene). I tillegg til varer og tjenester relatert til utdanning er helsetjenester for barnet også viktig for deltakerne. 69 prosent av menn og 70 prosent av kvinner rangerer helsetjenester som andre eller tredje prioritet. Til slutt er det viktig å merke seg at det ikke er forskjeller mellom hvordan menn og kvinner rangerer de ulike alternativene.

Tabell 2 Hvilke varer/tjenester ville du valgt?
Prioritet 1Prioritet 2Prioritet 3
MennKvinnerMennKvinnerMennKvinner
Privatundervisning til barn0,550,600,000,030,000,00
(0,07)(0,06)(0,00)(0,02)(0,00)(0,00)
Skolebøker0,310,270,380,460,000,00
(0,06)(0,06)(0,07)(0,06)(0,00)(0,00)
Skoleuniform0,110,100,360,250,070,10
(0,04)(0,04)(0,07)(0,06)(0,04)(0,04)
10 kilo maismel0,040,020,040,000,040,08
(0,03)(0,02)(0,03)(0,00)(0,03)(0,03)
Helsetjeneste for barn0,000,020,110,190,580,51
(0,00)(0,02)(0,04)(0,05)(0,07)(0,06)
10 liter matolje0,000,000,000,000,070,11
(0,00)(0,00)(0,00)(0,00)(0,04)(0,04)
Klær til seg selv0,000,000,050,000,020,03
(0,00)(0,00)(0,03)(0,00)(0,02)(0,02)
10 kg ris/bønner0,000,000,000,000,130,10
(0,00)(0,00)(0,00)(0,00)(0,05)(0,04)
Observasjoner566455645563

Merknader: Tabellen viser hvordan menn og kvinner prioriterer ulike varer og tjenester som et svar på spørsmålet «Hvis du hadde muligheten til å velge mellom disse tolv alternativene, hva ville du valgt?». Standardfeil i parentes.

I svarene på alle de åpne spørsmålene nevnes utdanningsrelaterte varer og tjenester (som skolepenger, skoleuniform og skolebøker) ofte. Når vi spør hva barna trenger, men deltakerne ikke har råd til i dag, nevner 91 prosent utdanningsrelaterte varer og tjenester som første alternativ. 82 prosent nevner utdanningsrelaterte alternativer når de blir spurt om hva som var viktigst å gi barna sine, og på spørsmål om hva de ville gitt til barna sine (hvis de kunne velge hva som helst), svarer 63 prosent noe relatert til utdanning. Det er ingen forskjeller i svarene til menn og kvinner.

Oppsummert viser spørreundersøkelsen at foreldre har et sterkt ønske om å investere i barns skole­gang, og at det ikke er kjønnsforskjeller i vårt utvalg. Disse resultatene går imot den generelle oppfatningen om at kvinner er mer tilbøyelig til å bruke penger på barna sine enn menn, og er i tråd med resultatene fra den nyeste forskningen basert på randomiserte kontrollstudier. En utfordring med spørreundersøkelser er at de måler selvrapporterte holdninger. Deltakerne kan for eksempel overdrive hvor mye de bryr seg om barns utdanning, for å sette seg selv i et bedre lys. Eksperimenter løser dette ved å studere insentiverte valg.

3.2 Eksperiment

I eksperimentet ble det tilfeldig bestemt om mannen eller kvinnen tok beslutningen om hvordan pengene skulle fordeles. En sammenligning av beslutningene som ble tatt når menn bestemte, og beslutningene som ble tatt når kvinner bestemte, forteller oss derfor om menn og kvinner har like preferanser for investeringer i barns utdanning. Figur 1 viser hovedresultatet fra Ringdal og Sjursen (2017).

I gjennomsnitt gir både menn og kvinner omtrent en tredjedel av pengene til ettermiddagsundervisning til barnet. Det er altså ikke noen kjønnsforskjell i investeringer i barnets skolegang. Dette funnet reflekterer funnene i spørreundersøkelsen: Menn og kvinner bryr seg like mye om utdanning.

figur

Figur 1 Andel investert i barns utdanning.

Figuren viser gjennomsnittlig andel investert i utdanning når menn (venstre søyle) og kvinner (høyre søyle) tar beslutningen, samt standardfeilen for gjennomsnittene.

Figur 2 illustrerer fordelingen av andelen parene i eksperimentet investerer i barns utdanning. Den viser at det er stor variasjon i utvalget. For å forstå denne variasjonen er vi interessert i å undersøke om det er andre faktorer enn kjønnet på den som tar beslutningen, som forklarer hvor mye et par investerer. Tabell 3 rapporterer korrelasjoner mellom investeringer i barn og potensielle faktorer av betydning, så som barnets kjønn, skoleklasse, og mannens og kvinnens alder, utdanningsnivå og yrke. Den første kolonnen viser resultater for hele utvalget. Kolonne 2 og 3 viser resultater for henholdsvis par der mannen tok beslutningen, og par der kvinnen tok beslutningen.

figur

Figur 2 Fordeling av andel investert i barns utdanning.

Figuren viser fordelingen av andel investert i utdanning for alle parene som deltok i eksperimentet. Søylene viser hvor mange prosent av parene som investere en andel på 0, 0,1, 0,2, …, 1 i barnets utdanning.

Tabellen viser at kjønnet til barnet som mottar ettermiddagsundervisningen, har betydning for hvor mye parene gir til barnet, men kun når det er mannen som tar beslutningen (dette er også diskutert i Ringdal og Sjursen, 2017). Parene der menn bestemmer, gir nesten 15 prosentpoeng mer til guttebarn enn til jentebarn (kolonne 2). Dette tilsvarer en økning på 50 prosent sammenlignet med hva som blir gitt til jentebarn. Parene der kvinnen bestemmer, gir på den andre siden like mye til jente- og guttebarn (kolonne 3).

Videre viser tabellen at jo lengre barnet har kommet i utdanningen (jo høyere klasse), desto større andel allokerer paret til barnets ettermiddagsunder­visning (1,8 prosentpoeng økning per klasse, kolonne 1). Denne sammenhengen finner vi både blant par der menn bestemmer, og blant par der kvinner bestemmer (men korrelasjonen er signifikant kun når vi ser på hele utvalget). Resultatet tyder på at foreldre tror verdien av ettermiddagsundervisning er større jo eldre barnet er. Alderen til foreldrene er også korrelert med investeringene, men disse korrelasjonene er små i størrelse.

Tabell 3 Korrelasjon med investeringer i barn.
Kvinner og mennMennKvinner
(1)(2)(3)
Guttebarn 0,070** 0,148*** 0,039
(0,032) (0,043) (0,038)
Klasse 0,018** 0,015 0,017
(0,008) (0,017) (0,010)
Alder, mann 0,003* 0,006* 0,002
(0,002) (0,004) (0,003)
Alder, kvinne –0,005* -0,007* –0,000
(0,003) (0,004) (0,004)
Selvstendig næringsdrivende, mann –0,023 –0,036 0,011
(0,036) (0,057) (0,038)
Selvstendig næringsdrivende, kvinne 0,010 0,025 0,056
(0,030) (0,051) (0,042)
Utdanningsnivå, mann 0,016 0,022 0,020
(0,019) (0,032) (0,022)
Utdanningsnivå, kvinne 0,036 0,002 0,039
(0,023) (0,040) (0,031)
Observasjoner 189 91 98
R2 0,280 0,459 0,467

Robuste standardfeil i parentes, * p < 0,10, ** p < 0,05, *** p < 0,01

Merknader: Tabellen viser resultatene fra en regresjon hvor den avhengige variabelen er andel investert i barnet i eksperimentet og tar verdiene 0, 0,1, 0,2, 0,3, ..., 1. Kolonne 1 viser resultater for hele utvalget, kolonne 2 viser resultater for parene der mannen bestemte, og kolonne 3 viser resultater for parene der kvinnen bestemte. «Guttebarn» er en indikatorvariabel som tar verdien 1 hvis barnet er en gutt; «Klasse» er barnets skoleklasse og tar verdier mellom 1 og 7; «Alder, mann» og «Alder, kvinne» er henholdsvis menns og kvinners alder målt i antall år; «Selvstendig næringsdrivende, mann» og «Selvstendig næringsdrivende, kvinne» er indikatorvariabler som tar verdien 1 for henholdsvis næringsdrivende menn og kvinner; «Utdanningsnivå, mann» og «Utdanningsnivå, kvinne» er diskrete variabler for henholdsvis menns og kvinners utdanning som tar følgende verdier: 0 = Ingen formell utdanning, 1 = Noe barneskole, 2 = Fullført barneskole, 3 = Noe ungdomsskole, 4 = Fullført ungdomsskole, 5 = Mer enn fullført ungdomsskole. Øvrige kontrollvariabler er totalt antall barn i husholdningen og indikatorvariabler for hvilken skole barnet er innrullert i. Vi kontrollerer også for menns og kvinners tids- og risikopreferanser (se Ringdal og Sjursen, 2017, for mer detaljer om disse målene).

4 Diskusjon og avsluttende merknader

Investeringer i barns utdanning fremmer økonomisk utvikling. Mange viktige utdanningsbeslutninger tas innad i husholdningen, og for å kunne utforme god utvik­lingspolitikk må vi forstå hvilke faktorer som påvirker disse beslutningene. Økning av kvinners økonomiske beslutningsmakt i hjemmet trekkes ofte frem av forskere og politikere som en slik faktor. Antakelsen er at kvinner investerer mer i barns utdanning enn det menn gjør, men resultater fra forskning spriker.

I en spørreundersøkelse og et eksperiment under­søker vi behov og prioriteringer blant tanzanianske husholdninger, om menn og kvinner tar ulike beslutninger for investeringer i barns skolegang, og hvilke andre faktorer som er viktige for utdanningsinvesteringer. Vi finner at husholdninger prioriterer utdanning høyt, og at det generelt ikke er forskjeller i investeringsvilje mellom kvinner og menn. Videre er barnets kjønn en faktor som predikerer investeringer i barn: Menn gir mer til guttebarn.

Resultatene våre og nyere studier tyder på at penge­overføringer kan være et nyttig verktøy for å øke investeringer i barns utdanning. Dersom man ser på gjennomsnittlige investeringer, viser våre resultater at det ikke har betydning hvem pengene gis til. Det er likevel verdt å merke seg at det finnes andre gode argumenter for å gi over­føringer til kvinner: Det kan gi økt likestilling innad i husholdningen og mindre forskjellsbehandling basert på barnas kjønn.

Det er flere utfordringer med å studere hushold i et lab-eksperiment. Vi vet for eksempel ikke hva som skjer etter eksperimentet, noe som kan føre til at allokeringer i eksperimentet blir endret. Videre har vi lite kontroll på hva som har skjedd før eksperimentet som kan påvirke beslutningene som tas. På den andre siden gir metoden en mulighet til å direkte måle prioriteringer som foreldrene gjør. Dette er vanskelig i observerbare data og i store, randomiserte kontrollstudier (RCT-er). I RCT-er er tidshorisonten lengre, og eksperimentet er dermed mindre kontrollert, i den forstand at man som regel ikke kan diskutere prioriteringer og mekanismer på en god måte. 2

Dette kan tale for at kontrollerte lab-eksperimenter i fremtiden bør kombineres med større forskningsprosjekter slik at man kan følge deltakerne både før og etter eksperimentet.

Vi takker to anonyme fagfeller, Ingvild Almås og Kjetil Bjorvatn, for nyttige innspill. Arbeidet er delvis finansiert av Norges forskningsråd (gjennom ordningen Sentre for fremragende forskning, FAIR-prosjekt nr. 262675, og prosjektet «Understanding Paternalis», prosjekt nr. 262636), Royal Netherlands Academy of Arts and Sciences (Sara van Dam Project Grant), European Research Council (ERC-StG 637915), UNU-WIDER i Helsinki (gjennom prosjektet «Gender and Developmen») og Institutt for samfunnsøkonomi ved Norges Handelshøyskole.

  • 1: Se Ringdal og Sjursen (2017) for en detaljert presentasjon av eksperimentet og resultatene.
  • 2: En annen fordel med lab-eksperimenter generelt er at det kan være mer kostnadseffektivt: Kostnadene ved å gjennomføre relativt små kontrollerte eksperimenter er mye mindre enn store RCT-er.
  • Akresh, R., de Walque, D., & Kazianga, H. (2016). Evidence from a randomized evaluation of the household welfare impacts of conditional and unconditional cash transfers given to mothers or fathers. World Bank Policy Research Working Paper. Washington, DC: World Bank.
  • Armand, A., Attanasio, O., Carneiro, P., & Lechene, V. (2016). The effect of gendertargeted conditional cash transfers on household expenditures: Evidence from a randomized experiment. IZA Discussion paper No. 10133. Bonn: Institute of Labor Economics.
  • Attanasio, O., & Lechene, V. (2002). Tests of income pooling in household decisions. Review of Economic Dynamics, 5(4), 720–748.
  • Attanasio, O., & Lechene, V. (2010). Conditional cash transfers, women and the demand for food. IFS Working Paper. London: Institute for Fiscal Studies.
  • Benhassine, N., Devoto, F., Duflo, E., Dupas, P., & Pouliquen, V. (2015). Turning a shove into a nudge? A labeled cash transfer for education. American Economic Journal: Economic Policy, 7(3), 86–125.
  • Bobonis, G.J. (2009). Is the allocation of resources within the household efficient? New edivdence from a randomized experiment. Journal of Political Economy, 117(3), 453–503.
  • Duflo, E. (2003). Grandmothers and granddaughters: Old age pensions and intrahousehold allocation in South Africa. The World Bank Economic Review, 17(1), 1–25.
  • Hanushek, E.A., & Wößmann, L. (2010). International encyclopedia of education (bind 2). Amsterdam: Elsevier.
  • Haushofer, J., & Shapiro, J. (2016). The short-term impact of unconditional cash transfers to the poor: Experimental evidence from Kenya. Quarterly Journal of Economics, 131(4), 1973–2020.
  • Kennedy, E., & Peters, P. (1992). Household food security and child nutrition: the interaction of income and gender of household head. World Development, 20(8), 1077–1085.
  • Lundberg, S., Pollak, R.A., & Wales, T.J. (1997). Do husbands and wives pool their resources? Evidence from the United Kindom child benefit. Journal of Human Resources, 32(3), 463–480.
  • Moeller, K. (2019). The ghost statistic that haunts women’s empowerment. The New Yorker. Hentet 4 januar 2019 fra https://www.newyorker.com/science/elements/the-ghost-statistic-that-haunts-womens-empowerment
  • NORAD (2015). 2015 Resultatrapport: Kvinners Rettigheter og Likestilling. NORAD.
  • Ringdal, C., & Sjursen, I.H. (2017). Household bargaining and spending on children: Experimental evidence from Tanzania. Working Paper Series 2017/128. Helsinki: UNU WIDER.
  • Roser, M., & Ortiz-Ospina, E. (2019). Global rise of education. Our World in Data. Hentet 1 mai 2019 fra https://ourworldindata.org/global-rise-of-education
  • Thomas, D. (1990). Intra-household resource allocation: an inferential approach. Journal of Human Resources, 25(4), 635–664.
  • Thomas, D. (1993). The distribution of income and expenditure within the household. Annals of Economics and Statistics, 29(29), 109–135.
  • Verdensbanken (2017). World Bank open data 2017. http://data.worldbank.org/ (hentet mai 2019).

© Econas Informasjonsservice AS, Rosenkrantz' gate 22 Postboks 1869 Vika N-0124 OSLO
E-post: post@econa.no.  Telefon: 22 82 80 00.  Org. nr 937 747 187. ISSN 1500-0788.

RSS