Magma topp logo Til forsiden Econa

vein S. Andersen er professor ved Institutt for ledelse og organisasjon ved Handelshøyskolen BI. Han er også dekan for doktorgradsprogrammet ved Handelshøyskolen BI.

Kampen om energimarkedene i EU - repolitisering og differensiert markedsbygging1

Energi er blitt topp prioritet i EU, og det arbeides med en rekke tiltak for å effektivisere markeder og energibruk og for å øke forsyningssikkerheten. Denne artikkelen drøfter EU-utfordringer og implikasjoner for Norge i forhold til fire hovedteser: 1. EU og internasjonal politikk har vært gjenstand for trendskifte de siste årene, fra institusjons- og markedsbygging til økt politisering og rivalisering mellom land og regioner. 2. Interne utviklingstrekk i EU forsterkes av den internasjonale utvikling, slik at krav til enhetlig oppfølging av EUs politikk og regler er svekket. Resultatet er betydelig større spillerom for differensiert integrasjon på nasjonalt nivå. Det gjelder både myndigheter og selskaper. 3. EUs energipolitikk, som alltid har vært preget av gjenstridig integrasjon, er den sektoren som kanskje er sterkest berørt av disse trendene. Økt politisering gjenspeiles i utenrikspolitikken og i EUs dialoger med store olje- og gasseksportører. 4. Et sentralt trekk i dette bildet er økte priser og økende usikkerhet og rivalisering knyttet til knappe olje- og – til en viss grad – gassressurser. EU vil om få år importere 70 prosent av sin energi. Utviklingen i EU stiller større krav til aktiv og bevisst oppfølging av politiske og kommersielle interesser i Norge.

Trendbrudd

Energi var et av de samarbeidsområdene som la grunnlaget for det som senere ble EU. Utviklingen av felles politikk og integrerte markeder har imidlertid vært preget av konflikter og politiske tilbaketog. Energiområdet var for betent til å bli inkludert i den opprinnelige planen for det indre marked. Energi var dominert av landinteresser og nasjonale monopoler, og det var svak konkurranse nasjonalt og svært lite handel og økonomisk samkvem på tvers av landegrenser (Matlary 1997). Først på 1990-tallet tok EU-kommisjonen en rekke initiativ, ofte kontroversielle, for å etablere et liberalisert felles marked på energiområdet. Fellespolitikken vektla effektiv markedsorganisering i EU, mens tradisjonelle elementer knyttet til forsyningssikkerhet ble tonet ned. Energimarkedene var preget av lave priser og liten forsyningsrisiko. Hensynet til miljøet ble en viktig premissleverandør. Denne dreiningen reflekterte sterke trender internt i EU og internasjonalt (Andersen 2001a).

Gjennombruddet for det indre marked, den politiske union, felles sentralbank og valuta og køen av nye land som ønsket medlemskap, skapte forventninger om et stadig sterkere integrert økonomisk og politisk felleskap med økt overnasjonal myndighet. Utviklingen i EU hadde en parallell i internasjonal institusjonsbygging rundt globale markeder (WTO) og miljøproblemer (Kyoto). Energi forble likevel et gjenstridig område. I EU tok markedsliberaliseringen tid, og prisen for å få vedtatt nye EU-regler var ofte reduserte ambisjoner. Gassmarkedet var spesielt kontroversielt. Konkurransen økte i nasjonale energimarkeder, men reformtakten varierte sterkt. Konkurranse på tvers av landegrenser forble svært begrenset. Nasjonal organisering av reguleringsmyndighet varierte betydelig, selv om alle i prinsippet skulle følge samme lovverk. Det europeiske energicharteret som EU tok initiativet til, ble framforhandlet mellom OECD-landene og de tidligere østblokklandene. Det ble ikke et bindende internasjonalt markedsregime, men et sett av markedsbaserte regler og prinsipper for utviklingen av nasjonal markedsregulering som så langt har hatt begrenset betydning (Dore and De Bauw 1995). Forsøk på å innføre energi i WTO-regimet har vist seg vanskelig.

De siste års utvikling i EU og internasjonalt bryter trenden i retning av stadig sterkere EU-integrasjon og internasjonal institusjonsbygging basert på multilateralisme (Correlja og van der Linde 2006). EUs utvidelse østover og det mislykte forsøket på å vedta en grunnlov gir økt spillerom for nasjonale tilpasninger. EU-integrasjon, i betydningen felles politikk og lovgivning på EU-nivå, går sammen med betydelig spillerom for nasjonale tilpasninger – det en kan kalle differensiert integrasjon (Andersen og Sitter 2006). Ensidige amerikanske initiativ i utenrikspolitikken, i Midtøsten, men også i klimapolitikken, og sammenbruddet i WTO-forhandlingene er med på å svekke multilateralismen. En vesentlig del av det internasjonale bildet er at det viktigste energimarkedet, nemlig olje, igjen er preget av stor usikkerhet om forsyninger og priser både på kort og lang sikt. EU står ikke bare overfor en økende importavhengighet, men også økt avhengighet av ustabile land og regioner i økt rivalisering med andre store land med energibehov, som USA og Kina. Av de store landene er det bare Russland som har et betydelig overskudd for eksport, og som aktivt utnytter dette til å vinne innflytelse i utenrikspolitikken.

Disse trendbruddene i EU og internasjonal politikk er rammen for videre utvikling av energipolitikk og markeder i EU. Det skaper større spillerom for politisering, men har også den konsekvens at markedsregler som ble laget for å møte en globaliseringstrend, nå kan utnyttes til å bygge og konsolidere selskapsposisjoner i segmenterte nasjonale og regionale markeder. Viktige land som Frankrike, Tyskland, Italia og Spania søker egne løsninger. Kun noen få selskaper er i stand til å opptre som spillere på europeisk nivå. Det skjer en europeisering av energiindustrien, men trenden i retning av et paneuropeisk marked er svekket. EUs liberaliseringsprogram har som mål å få til «unbundling», det vil si vertikal disintegrasjon. I stedet ser vi tendenser til horisontal integrasjon på tvers av energibærere, først i Tyskland (E.ON pluss Ruhrgas) og senere Belgia–Frankrike (Suez pluss Gaz de France).

Nedenfor skal vi først se nærmere på utviklingen i EU i retning av differensiert integrasjon. Deretter skal vi se på hvordan denne utviklingen spiller sammen med og forsterker utviklingen i energipolitikk og markeder. Avslutningsvis skal vi kort peke på betydningen av en slik utvikling for norske myndigheter og selskaper.

Differensiert EU-integrasjon

I perioden fram til midten av 1990-tallet var bekymringen at EU ikke ville klare nye integrasjonsprosjekter. Det dominerende perspektivet var at EU strevde med å få gjennomslag for felles politikk og lovgivning, men når det skjedde, representerte EU sterke krefter i retning av standardisering, på tvers av land og sektorer, i retning av økt konvergens. Det gjaldt det meste, fra industri og offentlig sektor til agurker og kondomer. De faglige hovedperspektivene underbygde slike forventninger:

a) Intergovernmentalistene så integrasjon som uttrykk for at landene ønsket seg, eller i det minste aksepterte, EUs beslutninger fordi det ble ansett som en mer effektiv måte å ivareta interesser på.

b) Integrasjonsteoretikerne så felles politikk som uttrykk for nødvendig tilpasning til internasjonalt/globalt konkurransepress – uten at medlemslandene hadde full kontroll over det.

I begge perspektivene var antakelsen at nasjonal tilpasning (over tid) ville reflektere lover og beslutninger på EU-nivå på en likeartet måte.

Det siste tiåret er preget av rask ekspansjon i antall medlemsland og økt integrasjon på gamle og nye politikkområder. Det går sammen med en styrking av overnasjonaliteten i systemet, selv om grunnlovsutkastet led nederlag. EU har gått fra å være en klubb for rike og ganske like land til å bli en stor og fargerik familie. Det har skjedd på bekostning av hvilke krav man realistisk kan stille til konformitet i EU-systemet. Mangfoldet i nasjonal tilpasning er godt dokumentert i studier av nasjonal policy-implementering og etter hvert i litteraturen om «europeisering». Europeisering er nettopp betegnelsen som blir brukt på effekten av EU-integrasjon, og den varierer betydelig. Situasjonen er altså den at økt integrasjon på EU-nivå går sammen med et svært sammensatt bilde på nasjonalt nivå.

Teorier om EUs integrasjon har vært basert på urealistiske forutsetninger om a) EUs evne til å overvåke og sanksjonere utviklingen i de enkelte land og b) evnen og viljen til å omsette lover og regler til temmelig like organisasjonsløsninger og lik praksis.

Teorier om EUs integrasjon – og politisk debatt i Norge – har altså hatt en tendens til å overdrive effekten av EUs integrasjon i form av felles institusjoner, lover og rettssystem. EU-integrasjon har blitt sett på som ensbetydende med homogen integrasjon. Det finnes eksempler på politikksektorer som kommer nær til dette – slik som konkurransepolitikken, som er selve ryggraden i EUs økonomiske integrasjon. Men selv her er det viktige nyanser og forskjeller – til og med blant de opprinnelige medlemslandene. Selv om den felles melodien er europeisk, er de nasjonale stemmene stadig hørbare.

Poenget her er at homogen integrasjon slett ikke er ensbetydende med EU-integrasjon. Den er ikke engang særlig typisk. De vanligste formene for EU-integrasjon er preget av at prinsipper tilpasses ulike politiske motkrefter. EU har begrenset evne til overvåking og oppfølging på nasjonalt nivå. Samtidig vil implementering og praktisering av felles beslutninger og lover påvirkes av lokale tradisjoner, kompetanse og interesser. Det betyr at effekten av en lov eller beslutning på EU-nivå kan variere sterkt på tvers av land. Energisektoren er selve kroneksemplet på dette, selv i tider da EU var preget av sterkt press i retning av økt homogen integrasjon. Nedenfor skal vi kort skissere tre andre former for integrasjon som er nødvendig for å beskrive utviklingen i EU, generelt og i energisektoren. 2

Noen ganger vil land legge seg tett opptil EUs intensjoner fordi de selv ønsker en slik tilpasning. Ønsket integrasjon er ganske vanlig. Noen ganger har stater selv vært pådrivere for EUs politikk. Et godt eksempel er Storbritannia i energipolitikken. Andre ganger kan EUs regler representere en mulighet for å få noe gjort. I slike tilfelle vil organisering og praksis ligge nær EUs intensjoner, men det kan være store variasjoner på tvers av land, slik vi for eksempel ser i organiseringen av nasjonale reguleringsmyndigheter i energisektoren.

Det vi kan kalle autonom integrasjon er kanskje den vanligste formen for EU-integrasjon. Det innebærer at stater gjennomfører formell implementering i form av å akseptere beslutninger og regler, men oppfølgingen vil ha stort spillerom for lokal tradisjon så vel som kreativitet. Sterke lokale krefter vil skape forskjellig innhold. Det kan til og med skje at formell likhet kan gå sammen med økt ulikhet i måten land praktiserer regler på. Det er mange grunner til dette. Dels er det sterke interesser som har vannet ut formuleringer på EU-nivå, dels er det mangel på ressurser og kompetanse på nasjonalt nivå. Det siste er ofte tilfellet i nye medlemsland i Øst-Europa. Energipolitikken i EU er igjen et paradeeksempel.

Den siste formen for integrasjon kan vi kalle avvikende. Den er ikke så vanlig, men vi finner likevel en rekke eksempler i energipolitikken. Én mulighet er at land gjennomfører tiltak formelt, men likevel ser gjennom fingrene med avvik fordi EUs politikk og lovgivning er på kollisjonskurs med lokal praksis. En annen mulighet er et formelt avvik, der nasjonal implementering utsettes på ubestemt tid, slik Frankrike har gjort i forhold til privatisering av Gas de France (GdF). Slike situasjoner vil kunne oppstå i tilfeller der land har vært uoppmerksomme i beslutningsprosessen eller ikke har vunnet fram, men der sterke nasjonale interesser og motkrefter likevel vinner fram. Store land har størst rom for å forfølge en politikk som er i strid med EU.

Tendensen er altså at EU-integrasjon – i betydningen sentrale beslutninger og lovgivning – går sammen med økt rom for politisering og differensierte integrasjonseffekter på nasjonalt nivå. Nedenfor skal vi se nærmere på hva dette innebærer i energisektoren.

Politisering og differensiert markedsutvikling

Dagens situasjon er sammensatt. Implementering av det indre marked skjer med ulik hastighet og med ulike intensjoner. Liberaliseringen av energimarkedene i EU er stadig omstridt. Det var grunnen til at presentasjonen av Kommisjonens energisektorundersøkelse ble utsatt til etter den franske og nederlandske folkeavstemningen om EUs grunnlovsutkast sommeren 2005. Undersøkelsen viser store ulikheter mellom land.3 EU-kommisjonen som har vært pådriver, er misfornøyd. Etter en lang rekke advarsler gjennomførte Kommisjonen i mai 2006 en razzia på kontorene til 20 av de største energiselskapene i Europa ut fra mistanke om brudd på konkurransereglene. Det dreide seg om selskaper som GdF, østerrikske OMV og belgiske Flux. Også selskaper i Tyskland, Italia og Ungarn er i søkelyset. Noen av disse selskapene er blant de største kjøperne av norsk gass. Den spanske og franske regjering kritiseres også for å legge hindringer i veien for utenlandske oppkjøp.4 Kommisjonen ønsker seg mer makt for å følge opp gjenstridige selskaper og land, men her møter de motstand i EUs ministerråd.

I elektrisitetssektoren har liberalisering av nasjonale markeder kommet lenger enn i gassektoren, men også her er det betydelige forskjeller. Frankrike har stått på bremsen. Delprivatiseringen (15 prosent) av statsmonopolet Electricité de France (EdF) ble først gjennomført på slutten av fjoråret. I mellomtiden hadde selskapet aktivt kjøpt opp selskaper i andre land.5 Samtidig har det kommet initiativ med sikte på å bruke elektrisitetspolitikken som et virkemiddel i industripolitikken ved å innføre særlige prisordninger for kraftintensiv industri.6 Gassektoren har vært preget av sterkere motsetninger, og her har utviklingen gått langsommere. Det har vært større trykk oppstrøms enn nedstrøms, noe norske myndigheter opplevde som press for å oppheve gassforhandlingsutvalget (GFU). Nedstrøms – i rørledningstransport og lokal distribusjon er bildet langt mer sammensatt. Storbritannia er kommet lengst.

Det mangler stadig mye på at vi har et europeisk marked. Enkelte regioner har kommet lenger i markedsintegrasjon enn andre, definert ut fra den rolle ulike «hubs», eller energibørser, spiller. En slik er Nord Pool i det nordiske el-markedet. Zeebrugge og TTF har en sterk stilling på gass i Nordvest-Europa, mens London er det største markedet for handel med gasskontrakter.7 Det har vært en bølge av fusjoner i europeisk energiindustri. Liberalisering går altså hånd i hånd med markedskonsentrasjon nedstrøms. Motivet for å tillate slike fusjoner er å skape slagkraftige enheter mot globale (amerikanske) selskaper i et framtidig paneuropeisk marked. I dagens situasjon kan en spørre seg om slike fusjoner ikke først og fremst gir konsolidering av nasjonale markedsposisjoner snarere enn økt europeisk konkurranse.

Det er bare noen få store selskaper som har ressurser til å operere på europeisk nivå. Franske EdF og tyske RWE og E.ON er eksempler på selskaper som har satset utenfor egne landegrenser. Spanias Endesa, Italias Enel og Belgias Electrocable er kanskje de selskaper som mest aktivt satser på en internasjonal, europeisk strategi. 8 Utviklingen går i retning av en europeisk industri – men stadig med nasjonalt differensierte markeder. Enkelte regjeringer har vært aktive når det gjelder å skape det som gjerne kalles nasjonale «champions». Frankrike har gått inn for å fusjonere det statlige GdF med private Suez for å hindre at sistnevnte selskap kjøpes opp av det italienske Enel. Det forutsetter at staten selger seg ned i GdF. En sammenslåing av GdF og Suez vil skape det største gasselskapet i Europa og den femte største strømprodusenten. Spillerommet for oppkjøp er større i store land enn i små. Det ser vi også i at E.ONs kjøp av Ruhrgas – som skapte en tysk energigigant – forble en tysk sak. Tyskland og Frankrike kan i kraft av sin størrelse og økonomiske tyngde fremme egne selskaper som europeiske ledere. Danske DONGs kjøp av fire andre selskaper ble en sak for EU-kommisjonen fordi selskapene hadde mer enn en tredjedel av virksomheten utenfor Danmark. 9

I Spania sikrer en ny lov at selskaper av «stor nasjonal interesse» forblir spanske. Slik hindres det tyske E.ON i å ta over det spanske Endesa. EU-kommisjonen har advart den spanske regjering om at dette er i strid med EUs konkurranseregler. Samme dag som det ble kjent, sikret det spanske energiselskapet Acciona seg 10 prosent av aksjene i Endesa. Det drev aksjekursen opp, og E.ON svarte med å høyne sitt bud (med 38 prosent).10Det er imidlertid ikke bare prisen som er et problem. Endesas vedtekter slår fast at ingen investor kan stemme for mer enn 10 prosent av aksjene. Budet fra E.ON forutsetter at denne bestemmelsen blir endret. Det er uklart hva som blir utfallet.

Alle land i EU, og EØS, er underlagt EUs konkurranseregler. I energisektoren er det imidlertid formelt gitt rom for nasjonale variasjoner i måten slike regler følges opp på. Slikt rom for utvikling av nasjonale reguleringsmodeller var en politisk nødvendighet. I land som Storbritannia ble reguleringsfunksjonen gitt til en sterk og uavhengig institusjon. I Tyskland satset man lenge på at markedet langt på vei skulle være i stand til å regulere seg selv. Kommisjonens ønske om én sterk og uavhengig EU-regulator møter politisk motstand, men det er sterkt press i retning av å etablere uavhengige nasjonale regulatorer i alle land. Men igjen er det rom for nasjonale tilpasninger. En viktig faktor er hvilke budsjetter og personellressurser nasjonale institusjoner gis. Det bristiske Ofgem har 306 ansatte til å se etter 14 selskaper. Det tyske RegTP vil få 60 ansatte til å overvåke 750 elektrisitetsdistribusjonsnettverk – Italia har satt et tak på 90 ansatte.11

Gjennom hele 1990-tallet satset EU på markedsbygging – i EU og internasjonalt – for å oppnå økt forsyningssikkerhet. De siste års utvikling – med uro i sentrale petroleumsprovinser og økende politisk rivalisering mellom importavhengige stater – har skapt en radikalt forskjellig situasjon. Det er økt vekt på politisk dialog og samarbeid, som supplement og alternativ til multilateral institusjons- og markedsbygging.12 Slike holdninger kom blant annet til uttrykk på EUs uformelle toppmøte i Hampton Court utenfor London i oktober 2005. Det ble fulgt opp på toppmøtet i mars 2006 med framleggingen av en såkalt grønnbok om energi. EU-lederne var svært opptatt av forholdet til energiproduserende land, særlig Russland, den største gasseksportøren til EU. Russland er det eneste av G8-landene som også er storeksportør av olje og gass. Det er et utenrikspolitisk kort som russerne vet å spille på. Det ser vi i forhandlingene med utenlandske selskaper som ønsker å delta i Stockman-utbyggingen. Samtidig søker Gazprom å styrke sin posisjon gjennom en aktiv nedstrømsstrategi, noe som også innebærer oppkjøp av selskaper i EU. Flere av EU-lederne minnet imidlertid om at Norge, som nest største eksportør, også spiller en viktig rolle, ikke minst i forhold til samarbeidet i Barents-regionen. I tillegg kommer Algerie. Men mens Norge er bundet av EØS-reglene, står Russland og Algerie friere til å organisere egen virksomhet på nasjonalt nivå.

Samlende kan vi si at EUs utvikling på energiområdet reflekterer, og dels forsterker, den generelle utviklingen der multilateral institusjons- og markedsbygging er blitt svekket. EU har vært for snever i sin politikk. Hovedfokus har vært på å utfordre nasjonale monopoler, men uten en aktiv politikk for å skape europeisk konkurranse. Repolitisering og differensiert markedsutvikling skaper større spillerom for sterke og aktive aktører og aktørallianser. I forhold til nye utfordringer er EUs konkurransepolitikk, energipolitikk og utenrikspolitikk dårlig koordinert.

Nedenfor skal vi kort drøfte hva en utvikling i EU betyr for norske olje- og gassinteresser.

Utfordringer for norske myndigheter og selskaper

Norge er en energistormakt, verdens tredje største eksportør av olje og gass. Som småstat har landet en generell interesse av nøytrale markedsregler. Problemet i EU og EØS har vært at nesten alle landene har vært opptatt av å ivareta en konsumentinteresse. Norske myndigheter har derfor brukt mye tid og energi på å kjempe mot institusjonalisering av markedsregler i petroleumssektoren gjennom 1990-tallet, både i EU og i Energicharter-forhandlingene. Viktige ankepunkter har vært at slike regler ikke tar høyde for statsinteresser som ikke kan utrykkes i et markedsfunksjonelt språk, og at det dreier seg om knappe og ikke-fornybare ressurser som krever avvik for generelle markedsregler. På den annen side har Norge gått mye lenger enn EU i å gjennomføre et liberalt markedsregime for elektrisitet. Norske myndigheter framstår derfor som noe splittet i synet på energimarkeder. Men hovedproblemet i petroleumspolitikken har vært at det ikke er formulert noen klar nasjonal energistrategi i forhold til Europa (Andersen og Austvik 2000).

Vekten på ensidig markeds- og institusjonsbygging fra 1990 og fram til de siste årene satte norsk petroleumspolitikk under press. Behandlingen av det såkalte lisensdirektivet tidlig på 1990-tallet falt i tid sammen med norske medlemskapsforhandlinger. Det ga et vindu for norsk påvirkning. Gassdirektivene har vært vanskeligere å håndtere. Her er Norge blitt behandlet som outsider i beslutningssystemet, samtidig som EØS-avtalen skaper bindinger som Norges viktigste konkurrenter – Russland og Algerie – ikke er underlagt. Norge har blitt presset til å reorganisere salg av gass fra norsk sektor. Gassforhandlingsutvalget – som en koordinerende instans – ble oppgitt. Kanskje for lett. Sterkt og dominerende statlig eierskap gjorde det likevel mulig å få til en koordinering av statlig gassalg, og slik ble effekten av gass-til-gass-konkurranse begrenset (Andersen 2001b).

Vektleggingen av sterke og enhetlige markedsregler ga norske myndigheter begrensede muligheter for påvirkning i beslutningsfasen og lite spillerom for tilpasning i implementeringsfasen. I dagens situasjon er det rom for aktiv og strategisk tilpasning også etter at EUs beslutninger og regler er implementert. Det skaper nytt handlingsrom for norske interesser. Selskaper og stater i EU har skapt denne situasjonen, og mange vet å utnytte den. Norges største utfordring er den pågående horisontale integrasjon som store selskaper i store EU-land leder an, samt Gazproms nedstrømsstrategi innen rammen av Russlands energipolitiske partnerskap med EU. Norske myndigheter mangler imidlertid en offensiv strategi for energipolitisk partnerskap med EU, og ikke minst for gassalg til EU.

Hvordan kan Norge møte EUs utfordring om at energipolitikken i større grad integreres i utenrikspolitikken? Et første skritt er å avklare hvem som skal tale Norges sak, og hva som skal sies. Det er uklare grenser mellom UD og OED og ingen dyp enighet om norsk strategi og argumentasjon. Det skyldes blant annet at norsk petroleumspolitikk er preget av avpolitisering og kryssende konfliktlinjer mellom politiske samarbeidspartnere. Slike forhold kom også til uttrykk i forhandlingene om Det europeiske energicharter på midten av 1990-tallet. Regjeringen er preget av passivitet. Privatpraktiserende diplomati dominerer – der selskaper står for en stor del av kontakten med EUs myndigheter.13 At Statoil og Hydro blir lyttet til i EU, er viktig, men problemet er at norske selskapsinteresser og myndighetsinteresser ikke alltid er sammenfallende. Energiminister Odd Roger Enoksen ble invitert til et nordisk-baltisk formøte til EUs ministerrådsmøte i mars 2006 der EUs nye energipolitikk skulle diskuteres. Den gangen valgte han å sende en statssekretær i stedet. 14

Det er et godt stykke fram til Soria Moria-erklæringens ord om at «Regjeringen vil mer offensivt ivareta norske interesser overfor EU og føre en aktiv europapolitikk på et bredt felt». EU-skrekken er sterkere enn viljen til offensivt å ivareta vitale norske energiinteresser overfor EU. Riksrevisjonens rapport høsten 2005 konkluderer med at norske regjeringer og departementer har forsømt seg i bruken av de muligheter som EØS-avtalen gir. Interessant nok er det Statoils sjef Helge Lund – på slutten av 1980-tallet var han fraksjonssekretær for Høyre i utenrikskomiteen på Stortinget – som tydeligst har etterlyst en mer aktiv norsk politikk, blant annet for å balansere den aktive rolle som Russland har i forhold til EU: «Slik energimarkedene utvikler seg, så tror jeg vi ser at energipolitikken i økende grad blir en aktiv del av utenrikspolitikken. Det synes jeg vi i Norge skal se som en mulighet og ikke en trussel.» Selskapene leder an, nå må regjeringen komme på banen.

Noter

  • 1. Takk til Øystein Noreng og Nick Sitter for gode kommentarer.
  • 2. Typologien bygger på Andersen og Sitter 2006.
  • 3. Report from the Commission. COM (2004) 863 final.
  • 4. «Tvinges til konkurranse». Aftenposten 18.5.06
  • 5. «Statlig elgigant på børs». Aftenposten 19.11.05
  • 6. «Press på EU for billig energi». Aftenposten 23.11.05
  • 7. Market watch energy. September 2005 (19), «Norsk gass på børs». Aftenposten 31.3.06
  • 8. Market watch energy. September 2005 (18).
  • 9. «Nei til felles energimarked». Aftenposten 22.3.06
  • 10. «Mot energikrig i Spania». Aftenposten 28.9.06
  • 11. Market watch energy. Industry Comment October 2004 (7).
  • 12. An external policy to serve Europe’s energy interests. Paper from Commission/SG/HR for the European Council. S160/06.
  • 13. «Privatisert oljediplomati». Aftenposten 31.6.06
  • 14. «Når Enoksen heller blir hjemme». Aftenposten 14.3.06

Litteratur

  • Andersen, S.S. og Austvik, O.G. (2000) Nasjonal handlefrihet – nye internasjonale rammebetingelser. Oslo: Makt- og demokratiutredningen. Rapport 21.
  • Andersen, S.S. (2001a) «Energy policy: Interest interaction and supranational authority», i Andersen, S.S. og Eliassen, K.A. Making policy in Europe. London: Sage.
  • Andersen, S.S. (2001b) «Politisk styring eller markedsliberalisering?», i Tranøy, B.S. og Østerud, Ø. (red.) Den fragmenterte staten. Reformer, makt og styring. Oslo: Gyldendal (333–363).
  • Andersen, S.S. og Sitter, N. (2006) «Differentiated integration: What is it and how much can the EU accommodate?». Journal of European Integration. Vol. 28, No. 4 (313–30) September.
  • Correlje, A og van der Linde, C. (2006) «Energy supply security and geopolitics: A European perspective». Energy policy. Vol. 34, issue 5 March (532–43).
  • Dore, J. og De Bauw, R. (1995) The energy charter treaty. London: The royal institute of international affairs.
  • Matlary, J. (1997) Energy policy in the European Union. London: McMillian Press.

© Econas Informasjonsservice AS, Rosenkrantz' gate 22 Postboks 1869 Vika N-0124 OSLO
E-post: post@econa.no.  Telefon: 22 82 80 00.  Org. nr 937 747 187. ISSN 1500-0788.

RSS