Magma topp logo Til forsiden Econa

Gro Ladegård er dr.oecon. fra NHH, og hun er førsteamanuensis ved Universitetet for miljø- og biovitenskap.

Kan dårlige teorier ødelegge god ledelsespraksis?

«På den ene siden er økonomi ett av de fagene som sterkest proklamerer en objektiv tilnærming til samfunnet; på den andre siden er det få av samfunnsvitenskapene som er mer verdiladet enn økonomi, inkludert de tilhørende fagretningene som finans og management»2.

«De nærmeste forfedrene til dagens økonomer er ikke Albert Einstein eller Isaac Newton; vi er mer reelt arvingene til Thomas Acquinas og Martin Luther»3

Sitatene kommer fra en artikkel fra 2005 av Sumantra Ghoshal. Artikkelen er en flengende kritikk av moderne teorier om økonomi, organisasjon og ledelse. Forfatteren mener (og det er mange som er enige med ham) ikke bare at teoriene er usannferdige og dårlige, de er også farlige, fordi de fungerer som selvoppfyllende profetier. Utdanningssystemene produserer ledere som tror på disse teoriene, handler deretter, og dermed produserer den praksis som teoriene predikerer. Kritikken omfatter særlig en moderne retning innenfor ledelses- og organisasjonsfagene som kalles «Organizational economics» og omfatter teorier som agent-teori, transaksjonskostnadsteor i og spillteori.

Det flotte med disse teoriene er at de er enkle, vakre og besnærende, og de kan brukes på nær sagt alle felt av livet. Nobelprisvinneren Gary Becker har f.eks. anvendt økonomiske modeller på ekteskap og familieliv. Men de har særlig fått stort gjennomslag innenfor ledelse og det som kalles «Corporate Governance». Hva er i veien med teoriene, og hvorfor er de farlige? La oss se litt på innholdet i teoriene, som det undervises i ved de fleste business schools over hele verden.

Grunnleggende antakelser

For det første bygger teoriene på de samme forutsetningene om menneskers motiver og intensjoner som økonomisk teori: at individene er rasjonelle og kun styrt av egne hensyn. Men de går lengre: De forutsetter også at vi er svikefulle, lyver, og meler egen kake på bekostning av andre. Dette gir selvsagt føringer for hvordan en bedrift bør styres. For det andre er virksomhetens mål gitt og uomtvistelig: Det er å maksimere eiernes økonomiske verdier. Hvilken leder tør i dag å offentlig bestride dette? Disse to antakelsene produserer en rekke anbefalinger for styring av virksomheter:

  • For det første bør man øke antallet uavhengige, eksterne styremedlemmer, for å bedre kunne overvåke og kontrollere ledelsen.
  • For det andre bør man skille eierskap og ledelse ved at adm.dir. ikke er styreleder, for å redusere lederens makt.
  • For det tredje bør man skape et marked for eierskap, dvs. for fiendtlige oppkjøp, slik at man lettere kan bli kvitt dårlige ledere.
  • For det fjerde bør lederne få aksjeopsjoner som insentiver til å følge eiernes interesser.

Vi har sett mange eksempler på at aksjeopsjoner for konsernledere har bidratt til etiske og økonomiske skandaler heller enn god styring. Men i tillegg har systematisk forskning faktisk vist at alle disse teorienes prediksjoner er feil. En gjennomgang av 54 studier av hvordan styresammensetning påvirker bedriftenes resultater, viser at andelen uavhengige styremedlemmer ikke har noen som helst effekt på resultatene. Videre har en gjennomgang av 31 studier av effektene av å separere adm.dir. fra styrelederposisjon vist at dette heller ikke har noen effekt på resultater. Og til og med agent-teoriens far, Michael Jensen, har innrømmet at aksjeopsjoner ikke har den effekten man ønsket på virksomheters resultater4.

Vi skulle tro at tilbakeviste teorier ville bli lagt døde og maktesløse i et opplyst samfunn. Men tvert imot ser vi at disse teoriene faktisk danner grunnlag for styringssystemer i flere og flere bedrifter og land, og de har også influert på både lovgivning og rettsbeslutninger, bl.a. i USA. Opsjoner til toppledere blir mer og mer vanlig i Norge, og størrelsen øker og øker. Effekten på atferd er også tvilsom.

Ikke bare egeninteresse

La oss se litt nærmere på disse teorienes forutsetninger: Hvis prediksjonene i teoriene er feil, hva er galt med teoriene selv? Det første og mest åpenbare er at nær sagt ingen mennesker er først og fremst svikefulle opportunister. En mer realistisk beskrivelse er at vi har et tredelt preferansesett: egne hensyn, hensyn til andre og hensyn til prosessen, dvs. samspillet for å bedre hverandres situasjon 5. Disse tre hensynene er ikke ordnet hierarkisk, men er temmelig likestilte i praksis.

Dette er også underbygget i mange empiriske studier av spillteori. Ghoshal beskriver det «ultimate spill», hvor en spiller, kalt «tilbyderen», gis muligheten til å foreslå en deling av en viss sum – en gave – mellom henne selv og en annen spiller. Hvis den andre spilleren aksepterer forslaget til deling, blir beløpet delt etter forslaget. Hvis den andre spilleren derimot ikke aksepterer, får ingen av spillerne noen ting. En rasjonell, egen-interessestyrt aktør ville i alle situasjoner foreslå en svært liten, symbolsk sum til den andre spilleren, som etter all sannsynlighet ville akseptert, fordi litt er mer enn ingenting, og det er en gave. Men det viser seg at dette nesten aldri skjer i praksis. Ofte foreslår tilbyderen en 60–40-deling, som gir gevinst ved å være i posisjon, men allikevel viser omtanke for den andre spilleren. Men det mest vanlige er faktisk at tilbyderen foreslår en 50–50-deling av beløpet, rett og slett basert på en oppfatning av hva som er rettferdig.

Ghoshal konkluderer med at omtanke for andre og fellesskapet er en like viktig preferanse hos de fleste som det egeninteresse er. Men det lager jo ikke like enkle og elegante matematiske modeller av vår atferd.

Begrepet om eierskap er feilslått

Den andre feilslutningen i disse teoriene, som kanskje er enda mer utbredt og akseptert både i utdanningssystemet og i praksis, er at virksomhetens overordnede mål er å maksimere eiernes utbytte. Ghoshal beskriver dette ganske elegant. Begrepet om eierskap er helt feilslått. Man kan ikke eie en bedrift slik man eier sitt hus eller sin bil. Bedriftseiere eier aksjer, og selskapene har begrenset ansvar. Det aksjeeierne faktisk eier, er retten til utbytte av virksomheten. Eierne antas å ta mer risiko og bidra med viktigere verdier enn medarbeiderne, men egentlig er det stikk motsatt. Kapital er det nok av, human kapital er ofte et knapphetsgode. Aksjeeierne har svært begrenset økonomisk risiko, mens medarbeiderne risikerer sin jobb og sitt livsgrunnlag, lønna. Og hvem bidrar med de viktigste verdiene? De store skandalene vi har sett i virksomheter som Enron og WordCom, viser nettopp at enøyet fokus på eiernes interesser kan være svært skadelig, for medarbeidere, kunder, leverandører og samfunnet ellers. Det kan faktisk produsere opportunistisk og forbrytersk atferd. På samme måte som individenes preferanser faktisk er mangfoldige, er også interessentene i en bedrift mangfoldige. Og manglende hensyn til dette produserer skadelig praksis.

Det er med disse teoriene som med teorier flest: De er nyttige til sitt bruk. Problemet er nok ikke teoriene i seg selv, men snarere anvendelsen av dem. Og her ligger mye av problemene. Økonomer har en tendens til å hevde at økonomisk teori er anvendelig på det meste. Når man fortsetter å hevde teorienes gyldighet tross sterke indikasjoner på det motsatte, er det nærliggende å knytte tråden til Martin Luther: at dette handler om tro. Men det er snart ikke lenger legitimt å hevde i det offentlige rom at markedsmekanismer ikke fungerer på alle livets områder. Det farlige med dette er at det ekskluderer individene som tenkende og komplekse mennesker. Vi fratas ansvar for egne handlinger, vi er bare brikker i et system. Selv toppledere med titalls millioner i opsjoner begrunner dette i objektive økonomiske mekanismer. Vi trenger flere kritiske stemmer til denne utviklingen. Enda viktigere er kanskje ett av Ghoshals viktigste poenger: Vi trenger gode teorier med bedre prediksjoner som inkluderer individene som komplekse, tenkende og ansvarsfulle mennesker. Her er det mye mat for forskning i fremtiden!

Noter

  • 1: Denne artikkelen bygger på Ghoshal (2005): Bad Management theories are destroying good management practices. Academy of ManagementLearning and Education, Vol. 4. No. 1, 75-91.
  • 2: Frankfurter & McGound (1999) referert samme sted.
  • 3: Robert Nelson (2001) referert i Ghoshal, 2005.
  • 4: Referert i The Economist, 16. november 2002.
  • 5: Avner Ben-Ner og Louis Putterman, 1998, referert i Ghoshal 2005.

© Econas Informasjonsservice AS, Rosenkrantz' gate 22 Postboks 1869 Vika N-0124 OSLO
E-post: post@econa.no.  Telefon: 22 82 80 00.  Org. nr 937 747 187. ISSN 1500-0788.

RSS