Magma topp logo Til forsiden Econa

Frøystein Gjesdal er professor ved institutt for Regnskap, revisjon og rettsvitenskap verd Norges Handelshøyskole. Han er siv. øk fra NHH, og har avlagt Ph. D.-graden ved Stanford University. Han har vært gjesteprofessor ved Stanford University, Yale University og London School of Economics.

Keiserens nye badetøy

Finanskrisen er foreløpig avblåst. Vi er tilbake der vi var før boblen begynte å ekspandere; dette er ikke nødvendigvis noe godt sted å være. Det er på tide å tenke dypere gjennom årsakene til krisen, og hva vi kan lære av den. Warrent Buffet har sin egen versjon av historien om keiserens nye klær: «Ved fjære sjø ser man hvem som bader naken». I krisetider ser en hva som fungerer, og hva som går i stå. Dette gjelder ikke bare kontrollsystemer og finansielle produkter. Det er også nødvendig å evaluere teorier og modeller. I akademia er dette oppgaven som nå står for døren.

I pressen har det vært tilløp til en debatt om økonomenes rolle. Da er det helst makroøkonomene som har fått oppmerksomheten. Har økonomene i nasjonalbanker og andre tilsynsmyndigheter sviktet siden de ikke maktet å forhindre krisen; eller i det minste forutse mulighetene for at den kunne oppstå? Denne kritikken synes noe urettferdig. Ultraliberalistiske strømninger, inspirert fra USA, førte med seg en passiv tilsynsideologi; en nye finansielle økonomien burde få utvikle seg mest mulig fritt. Følgelig var det heller ikke så viktig å tilegne seg den kompetanse som var nødvendig for å forstå hva som kunne skje. Makroøkonomene har fått oppgaven med å rydde opp og få økonomien på fote igjen. Dette ser heldigvis ut til å gå bedre.

Regnskapsprofesjonen synes i det store og hele å ha kommet relativt godt fra krisen. Under den forrige krisen - «dot-com» krisen - ble revisor i første fase utpekt som den store stygge ulven. Helt ufortjent var vel ikke denne merkelappen. Etter hvert ble det imidlertid klart at hovedproblemet lå andre steder. Toppledere, som var geniforklart av ledende handelshøyskoler, viste seg i ettertid å ha vært inkompetente. AIG, den nye krisens ENRON er en bisarr casehistorie hvor stadig nye pikante detaljer avsløres («as we speak»). Selskapets revisor var i hvert fall ikke den siste som så hvor hen det bar med dette selskapet.

Når TV serien kommer gleder jeg meg til følgende episode: AIG har solgt tusenvis av milliarder i gjeldsforsikring (som riktignok teknisk sett ikke var forsikring). En dag dukker selskapet revisor opp og antyder at AIG gjennom denne virksomheten kanskje har pådratt seg en viss risiko, og kanskje kan komme til å lide visse tap. Ledelsen i selskapet ser seg tvunget til å gjøre tapsavsetninger på grunn av regnskapsreglene, men sender ut en pressemelding hvor kommer tydelig frem mellom linjene at revisor er en tulling. Få måneder senere er AIG dundrende konkurs og må reddes av skattebetalerne.

Regnskapsreglene har vært hissig diskutert under finanskrisen. Dette er en debatt hvor frontene har vært steile, og politikere på høyeste plan har engasjert seg. Noen avklaring synes ikke å være i sikte. Mye av diskusjonen har dreid seg om virkelig verdi som prinsipp ved verdsettelse av finansielle instrumenter. Mange trodde dette var en metode som var allment akseptert, i hvert fall når det gjaldt instrumenter som omsettes i et aktivt marked. Det var uenighet om hvor langt en burde gå i bruk av virkelig verdi for andre eiendeler og forpliktelser, men når det gjaldt finansielle instrumenter var hovedprinsippet akseptert, trodde de fleste. «Gå tilbake til start» er sjelden en inspirerende melding.

Debatten om virkelig verdi har vært ustrukturert og forvirrende. Noen fokuserer på regnskapet som informasjonskilde. Andre er mer opptatt av myndighetenes behov for oversikt over finansiell risiko. Noen mener vurdering av eiendeler til virkelig verdi har tillatt bankene å ta for stor risiko i de gode tidene. Andre mener virkelig verdi har ført til undervurdering av soliditet i krisetider. Noen har hevdet at problemet egentlig er at det regnskapsstandarden kaller virkelig verdi, er noe helt annet enn virkelig verdi. Dette har medført optimistisk vurdering av utlån og forhindret adekvate tapsavsetninger i bankene. Andre sier en her blander sammen tapsavsetninger og behovet for mer egenkapital. Det synes å være et akutt behov for en opprydning i denne debatten. Forskning, som kunne kaste lys over noen av problemstillingene, ville være hjertelig velkommen.

En annen regnskapsmessig problemstilling som har vært omdiskutert, om enn ikke like vidt og bredt, er grensedragningen mellom salg og finansiering av finansielle eiendeler. Noen banker låner med sikkerhet i sine eiendeler. Andre selger eiendelene, men beholder større eller mindre deler av risikoen gjennom avtaler (f. eks. garantier eller putopsjoner). Verdipapirisering involverer siste type transaksjoner. Er det noen forskjell på disse transaksjonene som rettferdiggjør ulike regnskapsføring? Skal noen balanseføres, mens andre plasseres utenfor balansen? Enron ble anklaget for å skjule risiko ved å legge eiendeler og gjeld utenfor balansen - i såkalte SPVs. I det nye banksystemet var slik praksis i samsvar med reglene som næringen hadde fått gjennomslag for. USA hadde også her gått lenger enn andre land.

En annen lærdom av krisen er at interne kontrollsystemer ofte svikter når det gjelder. Alle finansforetak har høyt utviklede formelle kontrollsystemer. Under krisen var det mye som ikke fungerte rent teknisk. Svikten på det organisatoriske plan var imidlertid mer fundamental. En kort synopsis: I finansforetakene var heltene de som gjennomførte de store transaksjonene. De gigantiske bonusene gikk til disse, men også makten i organisasjonen ble konsentrert her. Internrevisor er ofte en litt annen mennesketype med en litt annen belønningsstruktur. Det krever mot og sterk ryggrad å påpeke at transaksjoner som har innbringer store overskuddene og kan gjøre kollegaer rike, medfører uakseptabel risikoeksponering og kan lede til fremtidige tap. Uten autoritet og oppbakking fra toppledelsen får internkontrollen en umulig oppgave. I Enron, WoldCom, New Century, Merrill Lynch og AIG var virkeligheten en annen. Tvert imot ble de som skulle styre risiko, systematisk mobbet til taushet. Dette kan virke overdramatisert, men basert på det som nå er kjent, er det ingen annen beskrivelse som passer. Også her sviktet ledelsen fundamentalt.

En kan altså foreløpig konkludere med at samfunnsøkonomene holdt seg på land og ikke var i sjøen, mens regnskapsprofesjonen hadde badedrakten på da vannet ebbet ut. Så hvem badet naken? De som tipper at finansøkonomene var utsatt for denne ydmykelsen, kan ikke forvente den store gevinstutbetalingen. Det er ganske klart for de fleste at finans er fagfelt som står overfor en omfattende ryddejobb. En forsvarer seg ofte med at krisen var en «svart svane», et fenomen som ikke kunne forutsies og heller ikke er så interessant fordi vi aldri får se en make. Dette er neppe tilstrekkelig til å slippe selvransakelsen. En burde i hvert fall hatt modeller i verktøykassen hvor nedsmelting av det finansielle systemet fremstod som en mulighet.

I finansfaget må det ryddes opp i tankegods som sviktet når det gjaldt. Modeller og forutsetninger må gjennomtenkes på nytt. Det er ikke umulig at selve organiseringen av de internasjonale finansielle markedene må reformeres. Det er selvfølgelig ikke her plass til å ta opp alle disse spørsmålene, og undertegnede er neppe rett mann til den jobben. Avslutningsvis må det likevel være tillatt å peke på noen enkle data som burde gi grunn til ettertanke for noen og enhver.

En vittig kommentator spurte en gang hva den jevne amerikaner skulle ta seg til når Asia hadde overtatt all vareproduksjon. Svaret var «spille inn reality TV». En jobb i finans har historisk sett vært et mer aktuelt alternativ. Fra femtitallet til i dag har finansnæringens andel av USAs økonomi, målt ved andel lønnskostnader, økt fra 3 % til 7 %. Noen vil kanskje stusse over dette på bakgrunn av den rasjonalisering som har funnet sted innen denne bransjen de senere decennier. Tallene for finanssektorens andel av overskuddet i amerikanske foretak er imidlertid langt mer dramatiske. Mens sektoren på 1950 tallet tilegnet seg 10 % av inntjeningen, var andelen i 90-årene steget til 22 %. I begynnelsen av dette århundret la finansnæringen beslag på hele 34 % av overskuddet i amerikanske foretak.

Finansnæringen skal sikre at kapitalen flyter effektivt i samfunnet; det er en typisk mellommannsfunksjon. Moderne datasystemer skulle gjøre det mulig å rasjonalisere mye av aktiviteten i sektoren. Det burde også være høy grad av konkurranse med mange aktører. Det er for eksempel ikke mulig å ta patent på finansielle innovasjoner. En handler med et homogent produkt. Konkurransefordeler burde være flyktige. Finanssektoren i USA og enkelte andre land har påført verdenssamfunnet enorme tap under finanskrisen. Det er imidlertid langt vanskeligere å forstå hvordan det var mulig å tjene så mye da tidene var gode. Kan dette være i samsvar med fri konkurranse, eller er det et tegn på at konkurransen ikke fungerer etter læreboken? Det er også grunn til å spørre om en finanssektor av denne størrelse og lønnsomhet kan bidra til en effektiv økonomi. Står vi ikke overfor et betydelig problem når så mye av kapitalstrømmene blir borte på veien til produktive investeringer?


© Econas Informasjonsservice AS, Rosenkrantz' gate 22 Postboks 1869 Vika N-0124 OSLO
E-post: post@econa.no.  Telefon: 22 82 80 00.  Org. nr 937 747 187. ISSN 1500-0788.

RSS