Magma topp logo Til forsiden Econa

Kjære medstudent: Senk skuldrene litt

figur-author

I vinter har vi hørt og lest mye om det stadig økende prestasjonspresset blant unge mennesker. Dagens Næringsliv har blant annet i sin artikkelserie «Trofébarna» rettet søkelyset mot foreldrepress og konsekvensene av dette. Det snakkes mye om dette presset utenfra, om vi så kaller den utenforliggende kilden foreldre, skolen, ledelsen eller sosiale medier. Men kan det hende at det i like stor grad handler om et press vi legger på oss selv? At det er en streben etter å innfri våre egne forventninger til oss selv som sliter oss ut?

Jeg er nå godt i gang med sjette og siste semester i min bachelorgrad. Det betyr at jeg snart er i gang med mastergraden, noe som igjen betyr at arbeidslivet nærmer seg. Og det er ingen tvil om at kravene som stilles, kan virke voldsomme for mange av oss. Jeg og mine medstudenter skal inn i en bransje preget av konkurranse, prestasjoner, resultatmålinger og karrierestiger. På bedriftspresentasjoner møter vi selskaper som skal opp og frem, de skal videre, de skal vokse, de skal til topps. Og vi blir spurt om vi har motet, A-ene, «det lille ekstra», de spisse albuene, glimtet i øyet og ikke minst motivasjonen som trengs for å bli med på denne fantastiske ferden mot den enda mer fantastiske toppen. Noen av oss blir motiverte og tente. Men når vi samtidig leser overskrifter om at stadig flere unge møter veggen – er det rart at noen av oss blir litt skremte?

Jeg skal være ærlig å si at jeg til tider frykter arbeidslivet på grunn av dette tilsynelatende fokuset på at man hele tiden skal strebe etter å bli bedre. En slik tankegang er nødvendig for en virksomhets utvikling og muligheter for å overleve, og det er klart at man ønsker at en slik mentalitet skal slå rot i organisasjonens ansatte. Men det er ikke nødvendigvis sunt hvis denne tankegangen overføres fra kontorlandskapet til alle andre områder i livet. Et evig jag etter forbedringspotensialer på jobben kan fort bli til et jag etter forbedringer i hverdagen.

Og det er her jeg mener at vi kan gjøre noe med oss selv og våre egne forventninger. For bedrifter fokusere på effektivitet, og de fokusere på forbedringspotensialer. Slike krav er det vanskelig å komme unna. Men det betyr ikke at vi, enten vi er ansatte eller studenter, trenger å prestere på alle andre områder i livet. Dette er derfor en oppfordring til mine medstudenter. Det er lov å senke sine egne krav og ikke dyrke denne usunne streben etter å bli «best i alt». Jeg tror mye av grunnen til at studenter og unge voksne blir stresset og utmattet, ikke nødvendigvis er arbeidet i seg selv, men det faktum at man har et skyhøyt ambisjonsnivå og forventninger til seg selv som man aldri klarer å innfri.

Ikke misforstå meg – det er viktig med ambisjoner og store mål. Men jeg tror på viktigheten av å finne en god balanse. Det er bra, og også viktig, å jakte på en A, men kanskje desto viktigere er det å kunne godta når denne jakten ender i en B. Ved å senke dine egne krav til deg selv vil det bli enklere å takle et nederlag. Og kanskje klarer du å innse at det ikke en gang var et nederlag. En B skal ikke være et nederlag. Ikke en C heller. Ta presset av deg selv! Prøv, men ikke gå i graven om det ikke funker på første forsøk. Eller andre. Om du stryker, så prøv om igjen. Hvis du ikke engang som student skal kunne tillate deg å feile, da tror jeg det blir vanskelig når du skal ut i arbeidslivet. Som student med tjue eksamener i ryggen vet jeg hva det vil si å være stresset og hele tiden føle at man ikke har lest nok. Men jeg vet også veldig godt at det går bra til slutt likevel.

Så kjære medstudent: Senk skuldrene litt.


© Econas Informasjonsservice AS, Rosenkrantz' gate 22 Postboks 1869 Vika N-0124 OSLO
E-post: post@econa.no.  Telefon: 22 82 80 00.  Org. nr 937 747 187. ISSN 1500-0788.

RSS