Magma topp logo Til forsiden Econa

John Christian Langli er professor i bedriftsøkonomi ved Institutt for regnskap, revisjon og jus ved Handelshøyskolen BI. Langli er utdannet siviløkonom fra BI i 1988 og har dr.oecon-grad fra Norges Handelshøyskole (NHH).

Konsekvenser av bevisst og ubevisst rot med bokføringen i fortid og fremtid

To «begivenheter» motiverer denne artikkelen: Den første er at straffenivået for brudd på regnskapsloven og bokføringsloven er oppjustert i de senere årene. Den andre er innføring av et system med betinget tvangsmulkt for brudd på bokføringsbestemmelsene.1 I denne artikkelen vil jeg redegjøre for bakgrunnen for disse to begivenhetene og forklare hvorfor strengere straffer og tvangsmulktmekanismen kan forventes å gi bedre regeletterlevelse på regnskapsområdet. Å bedre kvaliteten på de næringsdrivendes regnskapsmateriale er viktig. Det bidrar til mer korrekt beregning og innkreving av skatter og avgifter, det effektiviserer arbeidet til skatte-, avgiftsmyndighetene og politiet, det gir mer rettferdige konkurransevilkår i næringslivet, og det kan virke dempende på den regnskaps- og bokføringsrelaterte økonomiske kriminaliteten. Eiere, styremedlemmer og daglige ledere bør være klar over skiftet i myndighetenes reaksjonsmønster som disse to begivenhetene representerer. Det skal nå mindre til for at manglende etterlevelse av bokføringsbestemmelsene skal utløse straff eller en annen økonomisk reaksjon fra myndighetenes side, og sammenholdt med tidligere tider kan også reaksjonene bli langt kraftigere. Siden ansvaret for at selskapene overholder sine plikter, påhviler styret og daglig leder, og en eventuell foretaksstraff reduserer verdien av selskapet, blir det eierne, styremedlemmene og/eller daglig leder som må betale regningen hvis myndighetene finner at bokføringsbestemmelsene ikke er overholdt.

Utviklingen i straffenivået de senere årene

Regnskapsloven som trådte i kraft 1.1.1999, hevet strafferammene for brudd på regnskapsloven fra maksimalt 3 år til 6 år. I tillegg kan personer som tidligere er blitt domfelt for brudd på regnskapsloven, oppnå en bonus på inntil 50 prosent, slik at maksimal straff nå kan bli 9 års fengsel. Bokføringsloven av 2004 har de samme strafferammene. I forhold til situasjonen før 1999 har strafferammene for brudd på regnskaps- og bokføringsbestemmelsene, heretter kalt bokføringslovbrudd/-rot, blitt doblet for førstegangslovbrytere og tredoblet for gjengangere.2

Det er ikke bare strafferammene som er økt. Praksis har også gitt oss eksempler på at straffene er blitt strengere. Onkel Donald-dommen er en god illustrasjon på dette (Dagens Næringsliv 2006; Oslo tingrett 2006). Servos AS, som eier utestedet Onkel Donald, fikk problemer med påtalemyndigheten fordi to politimenn på jobb observerte at bartenderne i Onkel Donald betjente gjestene uten å slå omsetningen inn på kasseapparatet, slik Skattedirektoratets forskrift av 12. desember 2002 om bokføring og inntektslegitimasjon for serveringssteder § 4 første og annet ledd krever:

Kontantomsetning skal fortløpende registreres på kassaapparat, terminal eller annet likeverdig system og dokumenteres ved daterte, nummererte summeringsstrimler (kassaruller) eller tilsvarende rapporter, med mindre annet er bestemt i denne forskrift. Summeringsstrimlene skal angi klokkeslett for hvert enkelt salg. Omsetningen må registreres på en slik måte at det klart fremgår hvilke beløp som skal avgiftsberegnes med de forskjellige merverdiavgiftssatsene.

Kassaapparatet skal kunne skrive kvittering til kunden for hvert salg, og beløpet som registreres skal være lett synlig for kunden med mindre det er vanskelig gjennomførbart. Kvittering skal alltid skrives ut når beløpet som registreres på kassaapparatet ikke er lett synlig.

Det observerte bruddet på bokføringsforskriften pågikk en halvtime en sen torsdagskveld. Hos Onkel Donald var det imidlertid vanlig praksis å la kasseapparatet få hvile når det var stor pågang i baren, slik at dette var noe som skjedde regelmessig. Servos AS mente at deres øvrige kontrollsystemer var slik utformet at svart salg og avgiftsunndragelser ikke kunne skje. Selskapet mente derfor at registreringen som fant sted i etterkant, var tilstrekkelig til å oppfylle bokføringsforskriftens krav om registrering i et «annet likeverdig system». Oslo tingrett kom til motsatt konklusjon og idømte selskapet en bot (i form av en foretaksstraff) på kr 100 000. I tillegg fikk daglig leder en bot på kr 10 000.

Det interessante med Onkel Donald-dommen er at Servos AS ble dømt uten at det forelå mistanke om svart salg. Saken gjaldt utelukkende hvorvidt bokføringsforskriftens krav til å hvordan omsetningen skal registreres, var oppfylt. Om dette uttaler retten:

Retten må først ta stilling til om den avvikende praksisen utgjør et «annet likeverdig system» som oppfyller Forskriftens krav. De tiltalte har anført at det for Tellevarer har vært mulig å etterprøve salgene som har funnet sted, særlig fordi ingen av eierne eller ledelsen har vært i kontakt med penger, og at myndighetene derfor kan kontrollere hvilke salg som har funnet sted. Formålet med forskriften – at merverdiavgiftsunndragelser ikke skal finne sted – var derfor oppfylt også under den avvikende praksis som var etablert. Retten finner det klart at Tellesystemene og den avvikende muntlige praksisen som var etablert, ikke utgjør «annet likeverdig system» som oppfyller Forskriften. Retten viser til at kontantomsetningene ved registrering i hht. Forskriften skal dokumenteres «ved daterte, nummererte summeringsstrimler (kassaruller) eller tilsvarende rapportert» og at disse skal «angi klokkeslett for hvert enkelt salg», noe som ikke ivaretas ved den avvikende praksis som ble etablert, der alle salg som ikke registreres forløpende slås inn etter stengetid i en bolk, f eks kl. 03.30. Videre må det for at forskriftens krav skal oppnås, etter rettens oppfatning ligge i kravet til likeverdig system at slikt system må være tilsvarende enkelt å kontrollere som det system som beskrives i Forskriften. Selv om det avvikende systemet i stor grad lar seg etterprøve, og vanskelig kan manipuleres, er kontroll mye mer resursskrevende enn kontroll av systemet som beskrives i Forskriften. Også av denne grunn har retten kommet til at Forskriftens krav ikke er oppfylt. At enkel kontroll er et bærende hensyn bak regler av denne art fremkommer i NOU 2002:20 Ny bokføringslov pkt 9.6.2, der det om strengere krav om salgsdokumentasjon ved kontant- enn ved kredittsalg uttales: «Hensikten med slike krav er altså […] å forhindre bruk av tilfeldige, vanskelig kontrollerbare manuelle systemer». Retten finner imidlertid grunn til å understreke at det ikke er noen holdepunkter for at den avvikende praksisen ble etablert for å muliggjøre merverdiavgiftsunndragelser, tvert imot tyder alt på at slike unndragelser ikke har funnet sted, og det er da heller ikke anført av aktor. (Oslo tingrett 2006, min utheving).

Det er altså ikke spørsmålet om hvorvidt Onkel Donalds system gjorde det mulig å selge varer svart som var avgjørende, men hvorvidt Onkel Donalds system var så enkelt å kontrollere som myndighetene ønsket at systemet skulle være.

Når det gjelder nivået på foretaksstraffen, uttaler retten følgende:

Retten må skjønnsmessig avgjøre om foretaksstraff skal anvendes ettersom § 48 a er en fakultativ straffebestemmelse, jf formuleringen «kan foretaket straffes». Retten må derfor vurdere om straff skal anvendes. Dette beror på en helhetsvurdering. Ved vurderingen skal det tas særlig hensyn til de forhold som er nevnt i straffeloven § 48 b, nemlig:

a) straffens preventive virkning,

b) overtredelsens grovhet,

c) om foretaket ved retningslinjer, instruksjon, opplæring, kontroll eller andre tiltak kunne ha forebygget overtredelsen,

d) om overtredelsen er begått for å fremme foretakets interesser,

e) om foretaket har hatt eller kunne ha oppnådd noen fordel ved overtredelsen,

f) foretakets økonomiske evne,

g) om andre reaksjoner som følge av overtredelsen blir ilagt foretaket eller noen som har handlet på vegne av det, blant annet om noen enkeltperson blir ilagt straff.

Den alternative praksisen opphørte umiddelbart etter 22.07.2004, og etter det opplyste har Servos AS verken før eller siden brutt bestemmelser på merverdiavgiftsområdet eller for øvrig brutt loven. Individualpreventive hensyn veier derfor etter rettens oppfatning ikke tungt i denne saken. «Allmennpreventive grunner trekker derimot i sterk grad i retning av at selskapet bør straffes, da merverdiavgiftsunndragelser i restaurantbransjen har vært et problem. Dette problemet var bakgrunnen for at Forskriften ble utarbeidet, med det formål å etablere kontrollrutiner som gjorde det enklere å bekjempe slike unndragelser.» (Oslo tingrett 2006, min utheving).

En foretaksstraff på kr 100 000 fordi man ikke har et system som er like enkelt å kontrollere som et forskriftsmessig kassaapparat, kan høres mye ut. Jeg har imidlertid ingen problemer med å se fornuften i et så høyt eller enda høyere nivå.3 Det har sin bakgrunn i at regnskapslovbrudd som vanskeliggjør myndighetenes kontrollvirksomhet, i altfor mange år har hatt et latterlig lavt straffenivå (mer om det nedenfor). Det lave nivået har medvirket til at næringsdrivende har tatt for lett på regnskapslovgivningens krav, og også gjort det attraktivt å bruke bokføringslovbrudd/-rot for å skjule andre straffbare forhold. Begge effektene har ført til dårlig regeletterlevelse på bokføringsområdet og påført samfunnet betydelige merkostnader, dels i form av økt ressursbruk hos kontrollmyndighetene og dels fordi omfanget av regnskapsrelatert økonomisk kriminalitet har blitt unødvendig høyt.

Hvorfor oppstår kriminalitet?

På en god del områder er det slik at vi kan bestemme fremtidig utvikling fordi vi har kunnskaper om hvorfor effekter oppstår og hendelser inntrer. Vet man eksempelvis at øynene begynner å renne, og at nesten tetter seg hver gang man koser med en hund, kan man unngå plagene ved å la hunden være i fred. Kriminalitetens årsaker er langt fra så godt forstått av myndighetene. Ved å velge virkemidler (utrydde alle hunder) kan man bestemme hva som vil skje (ingen får allergiske reaksjoner pga. hunder). Men for enkelte former for økonomisk kriminalitet, som bokføringslovbrudd/-rot og lovbrudd som kan kamufleres gjennom bokføringslovbrudd/-rot, er det svært sannsynlig at myndighetene til en viss grad kan påvirke omfanget. Årsaken er at den kollektive atferden til de som ubevisst eller bevisst begår bokføringslovbrudd/-rot, er å oppføre seg som rasjonelle lovbrytere.4 Og hvis de oppfører seg rasjonelt, har man muligheter for å påvirke atferden i ønskede retninger ved å endre insentivstrukturen.

Gary Becker, nobelprisvinner i økonomi, antok at lovbrytere er rasjonelle:

[…] en person begår et lovbrudd hvis den forventede nytte han får, overstiger den forventede nytten han kunne ha fått, hvis han hadde brukt sin tid og sine ressurser på andre aktiviteter. Personer blir altså ikke kriminelle fordi deres grunnleggende motivasjon er forskjellig fra andres, men fordi de vurderer fordelene og ulempene forskjellig. (Becker 1968:176, egen oversettelse)

Med et slik utgangspunkt er det ikke vanskelig oppvekst, tvangslidelser og liknende som utløser kriminalitet. Aktørene har fri vilje, og det er deres vurderinger av nytten de oppnår ved å opptre legalt sammenliknet med nytten av å begå kriminelle handlinger som er styrende for deres valg. En enkel illustrasjon av aktørenes valg er vist i figur 1.

For enkelhets skyld antar jeg at aktøren er risikonøytral, og at alt skjer momentant når aktøren beslutter seg for hva han eller hun skal gjøre.5 Da kan modellen forklares på følgende måte: En aktør har begrenset tid og ressurser til disposisjon og må derfor prioritere. Valget står mellom å opptre legalt eller bli kriminell. Den legale handlingen som gir høyest forventet avkastning, gir en utbetaling på kr X. Den forventet avkastningen ved å bli kriminell avhenger av innbetalingen fra den kriminelle handlingen (kr Y), straffen som må betales hvis han blir straffet (kr S), sannsynligheten for å bli oppdaget og sannsynligheten for å bli kjent skyldig. La sannsynligheten for å bli oppdaget være PO og sannsynligheten for å bli kjent skyldig være PS. Da blir sannsynligheten for å bli straffet lik POPS, sannsynligheten for å bli frikjent selv om man blir oppdaget lik PO(1–PS), og sannsynligheten for ikke å bli oppdaget lik (1–PO). Setter aktøren nå inn sine subjektive anslag på parameterne som inngår i modellen, er det enkelt å regne på hva som lønner seg: Han vil bli kriminell hvis, og bare hvis, avkastningen ved å opptre legalt overstiger avkastningen ved å bli kriminell (notasjon som får frem at det er snakk om forventede utfall er sløyfet):

X > POPS(Y – S) + PO(1 – PS)Y + (1 – PO)Y = Y – POSS

En aktør har mange legale og illegale handlinger å velge mellom, og spørsmålet koker ned til hvilken handling i hver gruppe som gir høyest forventet avkastning. Når han har funnet disse, er valget gitt.

Hva bør aktøren velge?

figur

Modellen er i overkant enkel. For eksempel vil en liten sannsynlighet for å bli dømt (dvs. POPS nær null) og uendelig streng straff gjøre at de legale handlingene vil dominere over alle mulige kriminelle handlinger, og følgelig vil kriminaliteten være avskaffet. Slik er det ikke. Det er heller ikke slik at alle vil begå en kriminell handling selv om de kan ha høy forventet avkastning – en del har etiske/moralske sperrer som gjør at de alltid velger legale løsninger. Men selv om modellen er primitiv, peker den på noen mekanismer som det er nyttig å ta hensyn til, nemlig at omfanget av kriminalitet kan antas å øke når:

  • avkastningen ved den legale virksomheten avtar (fordi avtakende X vil medføre at relativt sett flere kriminelle prosjekter får en forventet lønnsomhet som overstiger X)
  • fordelen ved den kriminelle handlingen (Y) øker
  • når straffen (S), sannsynligheten for å bli oppdaget (PO) og/eller sannsynligheten for å bli kjent skyldig (PS) avtar

I flere rapporter og undersøkelser har jeg (1) kartlagt hva straffen kan forventes å være for de som begår økonomisk kriminalitet i forbindelse med konkurser, og (2) testet hypoteser om hva slags kriminalitet som kan forventes i forbindelse med konkurser med utgangspunkt i modellen presentert over og kartlegging av straffenivået (se Langli 1994a, 1994b, 1995 og Langli og Ramnefjell 1997 og 1998). Antakelsen som lå til grunn for disse undersøkelsene, var at brudd på regnskapslovgivningen ville dominere over alle andre lovbrudd, fordi brudd på regnskapslovgivningen kan fungere som kamuflasje for andre straffbare forhold, og fordi det var etablert kunnskap at straffen for brudd på regnskapslovgivningen var lav. Om det siste skrev Eriksen og Kristensen følgende i 1990 (s. 87):

[…] Eksempelvis hender det ikke sjelden at sentrale regnskapsdokumenter fjernes fysisk (kastes, brennes el.l.) når den regnskapspliktige får mistanke om at kontrollmyndighetene eller politiet kommer på kontroll. Ved å slette bevis som kan avdekke alvorlige straffbare forhold, slipper den regnskapspliktige kanskje med en bot på noen tusen kroner.

Jeg skal ikke gå i detalj om undersøkelsene. Jeg vil imidlertid forklare hvorfor jeg analyserte konkurser og refererte noen resultater som illustrerer hvorfor strengere straffer for brudd på regnskapslovgivningens bokføringsbestemmelser kan være fornuftig.

Bokføringslovbrudd/-rot i forbindelse med konkurser

Det er ingen tvil om at næringsdrivende er underlagt et omfattende og til dels meget komplisert regelverk. Videre blir regelverket stadig endret, slik at det kan være vanskelig å holde seg à jour. En mulig forklaring på bokføringslovbrudd/-rot kan derfor være manglende kunnskaper og ressurser (kanskje spesielt i små og mellomstore bedrifter) og et omfattende og komplisert regelverk som endres for ofte. Kombinasjonen av disse to forholdene kan gjøre det lett for myndighetene å påvise feil og mangler ved bokføringen. Hvis denne forklaringen er den dominerende, er det liten grunn til å se svært alvorlig på bokføringslovbruddene/-rotet: De næringsdrivende vil gjør feil i begge retninger. I sum kan derfor statens samlede inntekter fra skatter og avgifter bli noen lunde riktig, selv om fordelingen mellom de skatte- og avgiftspliktige blir feil (noen vil betale for mye mens andre vil betale for lite). Dette er altså en alternativ forklaring til den som ble trukket frem i kap. 2: at brudd på regnskapslovgivningen brukes for å skjule andre straffbare forhold.

For å avgjøre hvilke av de to konkurrerende forklaringene som best beskriver næringslivets atferd, kan vi studere hva som skjer forut for og i forbindelse med konkurser etter næringsdrivende. Det er særlig tre grunner til at konkurser er en egnet setting for en slik analyse:

For det første er vilkåret for bli slått konkurs lav lønnsomhet ved den legale driften. Med referanse til modellen over er følgelig X lav. Dermed kan vi forvente mye kriminalitet, og det bør være lett å finne noen som har gjort noe galt.

For det andre kan det begås lovbrudd forut for konkursåpningen og i forbindelse med konkursbehandlingen som har realøkonomiske konsekvenser for konkursboets kreditorer og som kan kamufleres ved bokføringslovbrudd/-rot. Forfordeling av kreditorer, tapping av selskapet, unnlatelse å begjære oppbud i tide samt skatte- og avgiftsunndragelser er eksempler på slike lovbrudd: Hvis de foreligger, vil de bidra til å øke konkursboets underbalanse. Videre, hvis selskapet har sørget for tilstrekkelig rot med regnskapsmaterialet, vil avdekking og bevisføring bli vanskelig eller umulig. Med referanse til modellen over vil eksempelvis tapping av selskapet bidra til økt Y relativt til X for eieren av selskapet som går mot konkurs. Samtidig vil sannsynligheten for å bli dømt for disse lovbruddene (POS) bli meget lav fordi bokføringslovbruddene/-rotet gjør bevisføringen vanskelig. Prisen som må betales for lav risiko for straff for for eksempel tapping av selskapet, er en høy sannsynlighet for å bli dømt for brudd på regnskapslovgivningen. Det spiller imidlertid ingen særlig rolle hvis straffen for brudd på regnskapslovgivningen er lav. Med andre ord: De andre lovbruddene enn brudd på regnskapslovgivningen som kan begås forut for konkurser, trekker Y opp, samtidig som brudd på regnskapslovgivningen kan gjøre produktet av POPSS lavt.

Den tredje årsaken er at data er tilgjengelig. Bostyret kartlegger konkursboets forhistorie, omtaler mistanker om straffbare forhold i sin boberetning og setter opp et regnskap som viser konkursboets underbalanse. Dette skjer i alle konkursbo, både der hvor det foreligger mye kriminalitet, og der hvor det foreligger lite eller ingen kriminalitet. Forskningsmessig sett er det viktig at datagrunnlaget også inkluderer konkursbo hvor det ikke er grunn til å mistenke konkurskreditor for brudd på regnskapslovgivningen og annen økonomisk kriminalitet. Årsaken er at informasjonen fra disse konkursboene fungerer som målestokk for hva som kan forventes når kriminalitet ikke foreligger. Tabell 1 oppsummerer hva vi kan forvente dersom en del av de næringsdrivende bruker brudd på regnskapslovgivningen for å kamuflere andre straffbare forhold mens andre næringsdrivende ikke gjør det.

Forventede effekter ved analyser av konkursbo

  Regnskapslovgivningen er fulgt Brudd på regnskapslovgivningen foreligger
Ingen andre straffbare forhold foreligger (A) Normalt tap. Få mistanker. (B) Lavere enn normalt tap? Få mistanker utover bruddetpå regnskapslovgivningen.
Andre straffbare forhold foreligger (C) Høyere tap enn normalt Mange mistanker. (D) Høyere tap enn normalt. Få mistanker utover brudd påregnskapslovgivningen.

I rute A finner vi idealkonkursdebitoren. Hun har fulgt regnskapslovgivningens bestemmelser og ikke begått andre straffbare forhold. Dermed vil konkursboets underbalanse ha et normalt nivå. Videre vil bostyrer fremsette få mistanker om straffbare forhold, og de mistankene som fremsettes, vil være ubegrunnede fordi det reelt sett ikke foreligger lovbrudd.

I rute B kan konkursboets underbalanse være lavere enn normalt. Årsaken ligger i at regnskapslovgivningen ikke er fulgt. For eksempel kan konkursdebitor ha sagt opp regnskapsføreren, noe som kan redusere kostnadene både til regnskap og revisjon (revisor har ikke mye å gjøre hvis det ikke finnes regnskaper å revidere). Hvis dette er forklaringen bak mistankene om brudd på regnskapslovgivningen, vil kostnadsbesparelsen føre til lavere underbalanse enn normalt (dvs. lavere enn tapet i rute A). Andre årsaker til brudd på regnskapslovgivningen vil føre til at tapet blir normalt. Sammenliknet med rute A kan vi forvente at bostyrer vil angi mistanker om brudd på regnskapslovgivningen, men verken færre eller flere mistanker om andre straffbare forhold.

I rute C er regnskapsdokumentasjonen i orden, og det foreligger andre straffbare forhold. De andre straffbare forholdene (f.eks. tapping av selskapet og unnlatelse av å inngi oppbud i tide) vil føre til høyere tap enn normalt. Videre, siden regnskapsdokumentasjonen er i orden, vil bostyrer kunne fatte mistanke om disse andre straffbare forholdene. Dermed vil vi observere flere mistanker om straffbare forhold enn i rutene A og B.

I rute D finner vi verstingene: Her har konkursdebitor begått andre straffbare forhold enn brudd på regnskapslovgivningen, og disse har han kamuflert ved å bryte regnskapslovgivningen. Konsekvensen blir at konkursboets underbalanse blir høyere enn normalt. Videre, siden regnskapsmaterialet mangler eller er mangelfullt, vil bostyrer ikke ha særlig grunnlag for å fremsette mistanker om andre straffbare forhold enn mistanker om brudd på regnskapslovgivningen.

Prediksjonene som ligger i tabell 1, ble testet empirisk på data fra 192 konkursbo som ble ferdigbehandlet ved Oslo skifterett i 1992 (Langli 1994b og 1995). For å skille mellom mindre og mer alvorlige brudd på regnskapslovgivningen ble to indikatorer brukt for å fange opp overtredelsene: Bostyrers mistanker om brudd på regnskapslovgivningen og ikke levert årsregnskap til Regnskapsregisteret i Brønnøysund.6 Sistnevnte indikator er trolig det beste målet på lovbrudd som kan kamuflere andre lovbrudd, siden unnlatt innsending kan skyldes at selskapene ikke har hatt såpass orden i regnskapene at de har hatt noe årsregnskap å sende. Konkursboets underbalanse, kreditorenes tap, ble blant annet målt ved rangering av kreditorens tap i prosent og ved sannsynligheten for at det ble utbetalt dividende.

Resultatene støttet prediksjonene med tanke på fordelingen av mistanker av straffbare forhold: Gjennomsnittlig antall mistanker om andre straffbare forhold enn brudd på regnskapslovgivningen var 1,39 for selskaper som hadde levert årsregnskap, og 0,79 for selskaper som ikke hadde levert årsregnskap (forskjellen er statistisk signifikant).

Resultatene støttet også prediksjonene om hvordan tapene fordelte seg. Når tap ble målt ved rangering av kreditorenes tap i prosent, hadde bostyrers mistanker om andre lovbrudd enn brudd på regnskapslovgivningen ingen effekt på rangeringen. Mistanker om for eksempel drift for kreditors regning og tapping av selskapet påvirker altså ikke tapet. Bostyrers mistanker om brudd på regnskapslovgivningen økte imidlertid tapet. Videre, når tapet ble målt ved sannsynligheten for at kreditorene får dividende, gir både bostyrers mistanker om brudd på regnskapslovgivningen og unnlatelse av å sende årsregnskap til Regnskapsregisteret i Brønnøysund signifikant lavere sannsynlighet for dividende. Bostyrers mistanker om andre lovbrudd enn brudd på regnskapslovgivningen øker (!) derimot sannsynligheten for dividende – hvilket er helt motsatt av hva man skulle forvente siden de mistankene som fremsettes, gjelder forhold som i beste fall ikke har noen effekt på underbalansen (forfordeling av kreditorene), men som normalt fører til økt tap (f.eks. tapping av selskapet, drift for kreditors regning, skatte- og avgiftsunndragelser og underslag av skattetrekksmidler).

De 192 konkursboene som ble undersøkt, var tilfeldig valgt. Resultatene er etter min oppfatning generaliserbare, og jeg mener det er empirisk belegg for følgende oppsummering:

  • Bokføringslovbrudd/-rot er en hendig mekanisme som næringsdrivende som går mot konkurs, burde benytte seg av. Årsaken er at de som bevisst eller ubevisst roter med dokumentasjon, blir mistenkt for færre straffbare forhold enn de som har (noenlunde) orden i regnskapene.
  • Bokføringslovbrudd/-rot går sammen med høyere tap for konkurskreditorene. Så enten bokføringslovbruddene/-rotet er bevisst eller ubevisst gjennomført, har de klare negative konsekvenser: De påfører konkurskreditorene et mertap.
  • Sett i lys av hvilke problemer bokføringslovbrudd/-rot skaper for avdekking, etterforskning og bevisføring av andre straffbare forhold enn brudd på regnskapslovgivningen, er det svært sannsynlig at det er andre former for økonomisk kriminalitet som ligger bak de økte tapene.
  • Jeg vil gi et konkret eksempel som illustrerer hvorfor denne oppsummeringen var korrekt på det tidspunkt undersøkelsen ble gjennomført. Eksemplet gjelder straffelovens bestemmelse om brudd på oppbudsplikten. Før 2004 var § 283 a i straffeloven utformet slik at selvpåført manglende kunnskap om når man ble insolvent, var straffefritaksgrunn (!):

Den som ikke begjærer åpning av gjeldsforhandling eller konkurs til tross for at han bør innse at han ikke vil kunne tilfredsstille alle fordringshaverne, straffes med bøter eller fengsel inntil 2 år, dersom

1. denne unnlatelsen har til følge at det ikke kan foretas omstøtelse av disposisjoner eller tvangsforretninger som han bør innse innebærer en betydelig svekkelse av fordringshavernes utsikt til å få dekning, eller

2. han bør innse at den næringsvirksomhet som han eier eller bestyrer, alene eller sammen med andre, klart går med tap, og at fordringshaverne ikke vil kunne tilfredsstilles innen rimelig tid. […]

Det er mange vilkår som må være oppfylt for at straff kan bli aktuelt. Noen av dem fremgår klart av ordlyden, men kravet om at insolvens må foreligge, er noe ullent beskrevet. Det følger imidlertid av formuleringen «ikke vil kunne tilfredsstille alle fordringshaverne». Insolvensvurderinger er vanskelig fordi det krever verdsetting av eiendeler og gjeld, og i fravær av observerbare markedsverdier er det enkelt å så tvil om en eiendel er korrekt verdsatt. Videre:

«Den insolvensvurderingen som foretas i forkant av konkursåpningen, vil ikke være avgjørende for om det foreligger insolvens i strafferettslig sammenheng. Det høye beviskravet i straffesaker gjør det vanskeligere å konstatere insolvens etter straffeloven kapittel 27.» (Finansdepartementet 2004 side 2, se også kap. 6 og kap. 14).

Slik strl. § 283 a var utformet, var det følgelig enkelt å eliminere risikoen for straff ved ikke å føre regnskaper. Da ville verken den næringsdrivende eller påtalemyndighetene vite om vilkåret for å bli straffet var oppfylt. Usikkerheten dette medførte, resulterte automatisk i ingen straff for brudd på strl. § 283 a. Og hadde konkursdebitor ført regnskap og var kjent med at han burde ha inngitt oppbud, kunne han fjerne risikoen for straff etter § 283 a ved å kaste regnskapsmaterialet (siden det ville forhindre påtalemyndighetene fra å kunne føre bevis for at vilkårene var oppfylt). Tallene tyder på at konkursdebitorene var kjent med denne mekanismen og benyttet seg av den: Andelen av selskapene som ble mistenkt for brudd på plikten til å inngi oppbud, var 0,32 når årsregnskap var innlevert, mot 0,14 når årsregnskap ikke var innlevert (forskjellen er statistisk signifikant). Ved en lovendring i 2004 ble denne logiske bristen rettet opp (samtidig ble det vedtatt andre endringer som har gjort reglene i strl. kap. 27 om forbrytelser i gjeldsforhold enklere å praktisere for påtalemyndighetene og domstolene, se Finansdepartementet 2004). Dermed er det ikke lenger like lett å slippe straff for brudd på oppbudsplikten ved å ty til bokføringslovbrudd/-rot.

I en annen studie har jeg (sammen med Ramnefjell, se Langli og Ramnefjell 1997) estimert straffenivået i praksis og sannsynlighetene for å bli oppdaget og straffet. Straffenivået målt i kroner er dessuten sammenholdt med kostnadene ved å få regnskapene ført (Langli 2001):

• Sannsynligheten for straff for brudd på regnskapslovgivningen er høy, men straffen er lav. Den typiske boten er så lav at de fleste, ut fra kostnadshensyn og uavhengig av om de ønsker å skjule andre straffbare forhold eller ei, heller burde betale boten enn å betale regnskapsfører og revisor.

• I Langli og Ramnefjell (1997) estimerte vi straffenivået for konkursrelatert kriminalitet basert på data fra Økokrims konkursteam. Datagrunnlaget besto av komplett informasjon om 792 saker som var avsluttede da vi foretok datainnsamlingen i 1996. Sakene involverte 926 personer. I disse sakene ble det fremsatt 2 529 mistanker om 17 typer forskjellige straffbare forhold, hvorav 1 759 ble dokumentert. Regnskapslovbruddene dominerte: 43 prosent av mistankene og 51 prosent av de dokumenterte lovbruddene var knyttet til brudd på regnskapslovgivningen. Den typiske straffen for brudd på regnskapslovgivningen var kr 15 000 når det kun ble ilagt straff for brudd på regnskapslovgivningen, og kr 20 000 når vedkommende ble straffet for andre lovbrudd i tillegg til brudd på regnskapslovgivningen. Når det tas hensyn til at ikke alle konkursbo hvor det foreligger mistanke om brudd på regnskapslovgivningen, oversendes politiet, og at politiet ikke starter etterforskning i alle konkursbo de får oversendt, blir den forventede straffen (dvs. POPSS) vesentlig lavere:

  • Mistanker om brudd på bestemmelser hvor bevisføringen er avhengig av regnskapsmateriale, fører relativt sjeldent til straff sammenliknet med sannsynligheten for å bli straffet for brudd på regnskapslovgivningen (Langli og Ramnefjell 1997).
  • I de 792 sakene vi undersøkte, ble det fremsatt 405 mistanker om bounndragelse, brudd på oppbudsplikten, forfordeling av kreditorer og urettmessig uttak. 129 av mistankene ble dokumentert. Gitt at Økokrim fattet mistanke om disse fire lovbruddene, blir dermed sannsynligheten for å bli straffet 0,31. Til sammenlikning er sannsynligheten for å bli straffet for brudd på regnskapslovgivningen, gitt at Økokrim har fattet mistanke om brudd på regnskapsplikten, 0,81.

Et fundamentalt problem ved forskning på økonomisk kriminalitet er mangelen på informasjon om lovbruddene som er gjennomført – lovbryterne har insentiver til å holde lovbruddene skjult, og dermed blir datagrunnlaget skjevt. I undersøkelsene som bygger på informasjon fra konkursboer, er de lovbruddene vi tror har funnet sted, men som vi ikke vet noe om, målt ved mertapet som konkurskreditorene påføres som følge av de uobserverbare handlingene. Dette er en indirekte fremgangsmåte som ikke er uten svakheter. Men hvis bokføringslovbrudd/-rot kun var knyttet til manglende overholdelse av krav knyttet til føring av regnskaper og rapportering av regnskapsinformasjon, ville man ikke finne noen statistisk signifikant sammenheng mellom forekomsten av bokføringslovbrudd/-rot og konkurskreditorenes tapsprosent. Når resultatene viser at en statistisk signifikant sammenheng foreligger, tyder det på bokføringslovbruddene/-rotet blir brukt til hva man kan anta at de blir brukt til: å kamuflere handlinger som påfører kreditorene økonomiske tap. Aktørene kan med andre ord høste fordelene ved ulike former for økonomisk kriminalitet (Y-ene) uten å tenke særlig på straffen som lovgiver har knyttet opp mot disse handlingene – straffen de får, er knyttet til bruddene på regnskapslovgivningen. Og siden den straffen er lav, spiller det liten rolle at sannsynligheten for å bli dømt er høy.

Bokføringslovbrudd/-rot og skatte- og avgiftsmyndighetenes kontrollvirksomhet

Skatte- og avgiftsmyndighetene gjennomfører en rekke kontroller av de næringsdrivendes regnskaper. Undersøkelser basert på tilfeldige utvalg og ikke-tilfeldige utvalg viser at omfanget av bokføringslovbrudd/-rot er stort. En relativt bred presentasjon av undersøkelser gjennomført før år 2000 er presentert i Langli (2001). Finansdepartementet (2006 kap. 3) gir denne oppsummeringen:

Det er departementets erfaring at omfanget av bokføringsovertredelser er betydelig. Skattedirektoratet gjennomførte i 1997 en del undersøkelser i tilknytning til prosjektet ‘U19 – Samordnede tiltak for bedre liknings- og avgiftsoppgaver fra næringsdrivende’. De undersøkelsene i prosjektet som fokuserte på formell kvalitet på rapporter og skjemaer som er relevant for ligningen, viste at denne er dårlig. I 75,5 prosent av sakene ble det påvist betydelige mangler ved regnskapene, i 15,1 prosent av sakene ble det påvist få mangler, og kun i 9,3 prosent av sakene var alt i orden. Undersøkelsene av materiell kvalitet viste at tilstanden var bedre enn det som fremkom i undersøkelsen av formell kvalitet, men at andelen feil og mangler likevel var høy.

Oslo likningskontor har i løpet av de siste ti årene gjennomført systematiske bransjekontroller i en rekke bransjer. Dette gjelder bl.a. i drosjebransjen, i dagligvarebutikker og kiosker, hos frisører, bilverksteder, leger, tannleger og tannteknikere samt i restaurantbransjen. Resultatene fra disse kontrollene viser at alle de kontrollerte virksomhetene hadde ett eller flere regnskapsbrudd. Dette gjaldt uansett om kontrollobjektene var valgt ut på forhånd på grunn av mistanke om feil og mangler, eller om kontrollobjektene var tilfeldig valgt. Regnskapsmanglene omfattet både mindre formalovertredelser og grove brudd på regler som er av stor betydning for mulighetene til å kontrollere regnskapene i ettertid. I de fleste av de kontrollerte virksomhetene ble det avdekket grove brudd på bokføringsbestemmelsene. Følgende eksempler kan illustrere dette:

Likningskontoret gjennomførte bokettersyn hos 83 leger i perioden 1997 til 2000. Det ble gitt regnskapspålegg til samtlige kontrollerte leger. I tillegg kontrollerte likningskontoret i 1997 et representativt utvalg av alle selvangivelser for de leger i Oslo som var personlige næringsdrivende. Likningskontoret fant at 70 prosent av disse ikke hadde fylt ut balansen i næringsoppgaven, noe som kan indikere at regnskap ikke er ført (bokføring). I 2004 fikk 12 av 14 kontrollerte tannteknikere regnskapspålegg, og av de 37 tannlegene som ble kontrollert i perioden 2000 til 2004, fikk 35 regnskapspålegg.

I 2003 og 2004 gjennomførte Oslo likningskontor, Oslo fylkesskattekontor, Akershus fylkesskattekontor og tolletaten i Oslo og Akershus omfattende kontroller i dagligvarebransjen. Kontrollen var rettet mot mindre forretninger som ikke er med i de store kjedene. Det ble gitt regnskapspålegg til 50 av 51 kontrollerte. 19 av de 50 har fått stedlig oppfølgningskontroll, hvor likningskontoret kontrollerte at regnskapsmanglene var rettet opp. Alle hadde fortsatt regnskapsmangler ved disse oppfølgningskontrollene, og 17 av disse 19 er politianmeldt for blant annet regnskapsovertredelser. [Egen utheving.]

Etter bestemmelsene i merverdiavgiftsloven § 54 tredje ledd kan avgiftsmyndighetene gi regnskapspålegg når de finner at bokføringsreglene ikke er overholdt. Påleggene har imidlertid begrenset effekt, noe oppfølgingskontrollene av de kjedeløse dagligvareforretningene viste (jf. sitatet over). Den begrensede effekten av regnskapspålegg har også vist seg ved kontrollene som Oslo likningskontor har gjennomført hos frukt- og grøntgrossister på Økern Torg i Oslo mellom 2000 og 2007: En eller flere av de kontrollerte har blitt kontrollert fem ganger, uten at regnskapspåleggene er blitt fulgt. Så selv om noen av de kontrollerte har innrettet seg etter påleggene, er det fortsatt noen som ikke bryr seg om de påleggene de får.

Betinget tvangsmulkt

Dårlig kvalitet på regnskapsmaterialet, herunder rot med dokumentasjonen og/eller systemer som er tungvinte å kontrollere, skaper problemer for skatte- og avgiftsmyndighetenes kontrollvirksomhet: Det blir lagt hindringer i veien for deres hovedoppgave – å gjennomføre en korrekt fastsettelse av skatter og avgifter. Videre viser undersøkelser at (1) de virkemidlene som myndighetene har hatt til disposisjon for å bedre kvaliteten, har hatt begrenset effekt, og (2) at bokføringslovbrudd/-rot høyst sannsynlig kamuflerer andre straffbare forhold. Dette var bakgrunnen for at jeg i 2001 foreslo et system med betinget tvangsmulkt for brudd på bokføringsbestemmelsene (Langli 2001).

Systemet går i korthet ut på at myndighetene, når de finner mangler ved den bokføringspliktiges regnskapsførsel, kan pålegge den bokføringspliktige å rette mangelen innen en viss frist. Dersom mangelen blir rettet, blir det ingen videre reaksjon fra myndighetenes side. Dersom mangelen ikke blir rettet, begynner en tvangsmulkt å løpe. I statsbudsjettet for 2008 er dagmulkten satt til 1 rettsgebyr per dag (for tiden kr 860), med adgang til å sette nivået både høyere og lavere. Videre er det innført to tak ved at tvangsmulkten ikke kan overstige 1 million kroner eller løpe i mer enn ett år (Finansdepartementet 2007). Tvangsmulktmekanismen vil kun gjelde skatte- og avgiftspliktige som er bokføringspliktige etter bokføringsloven.

Tvangsmulkten er ikke å anse som det vi tradisjonelt omtaler som straff. Straff ilegges for noe som er gjort, den er avhengig av noe som skjedde i fortiden. Tvangsmulkten er en betinget økonomisk reaksjon som utløses hvis man ikke innretter seg etter lovverket i fremtiden. Og siktemålet er ikke primært å straffe noen for hva de vil gjøre i fremtiden. Tvangsmulkten er primært ment å inndra noen av de kostnadsbesparelser de som bryter bokføringsbestemmelsene, kan oppnå. Siktemålet er altså å bidra til mer like konkurransevilkår ved at alle må bære de kostnadene som følger med å etterleve kravene som stilles i bokføringsloven.

De mangler og feil ved bokføringen som utløser et bokføringspålegg, kan være straffbare etter dagens lovgivning. Det å reise sak for domstolene på grunn av bokføringslovbrudd/-rot er imidlertid svært tids- og ressurskrevende. Videre krever idømming av straff at den som straffes, kan holdes ansvarlig. Det betyr at retten må konkludere med at overtredelsen har skjedd med forsett eller ved uaktsomhet: Den som straffes, må med andre ord ha visst eller burde ha visst at vedkommende gjorde noe galt – vedkommende må kunne klandres. Tvangsmulktmekanismen kan brukes uten å måtte påvise eller sannsynliggjøre at noen kan klandres. Det er tilstrekkelig at kontrollmyndighetene finner at bokføringsplikten ikke er overholdt. Gjennom bokføringspålegget får dermed den bokføringspliktige informasjon om hva som er galt, og hva som må rettes. Hvorvidt vedkommende visste at noe ikke var i orden, spiller ingen rolle, siden det ikke er hva vedkommende har gjort, som fører til en økonomisk reaksjon, men hva vedkommende unnlater å gjøre i fremtiden. Sammenliknet med å reise saker for domstolene er derfor den betingede tvangsmulkten en atskillig enklere og mindre ressurskrevende mekanisme.

Fremtiden vil vise om tvangsmulktmekanismen vil fungere etter intensjonen – å bidra til bedre kvalitet på de bokføringspliktiges regnskapsmateriale. For en god del næringsdrivende tror jeg mekanismen vil fungere. Det har sin bakgrunn i at jeg tror en del av de næringsdrivende som har mangler med bokføringen, ikke bevisste ønsker å unndra skatter og avgifter eller skjule andre former økonomisk kriminalitet – det er kombinasjonen av et komplekst og omfattende regelverk og knappe ressurser som er hovedforklaringen. For denne gruppen av næringsdrivende skal det mye til for at det ikke vil lønne seg å bringe regnskapsføringen i orden. Det har sammenheng med at den akkumulerte tvangsmulkten kan bli betydelig. Dersom tvangsmulkt settes til ett (tre) rettsgebyr per dag vil den vokse til:

  • kr 6 020 (kr 18 060) i løpet av en uke
  • kr 25 800 (kr 77 400) i løpet av 30 dager
  • kr 51 600 (kr 154 800) i løpet av 60 dager
  • kr 103 200 (kr 309 600) i løpet av 120 dager
  • kr 309 600 (kr 928 800) i løpet av 360 dager

Hvis mangelen som utløser bokføringspålegg, kun er knyttet til manglende overholdelse av reglene og intet annet, vil så vidt store akkumulerte beløp gjøre at mange bokføringspliktige vil tjene på å etterleve bokføringspålegget enn å la være. Dermed er det rimelig å anta at kvaliteten vil bli bedre.

Det er vanskelig å komme med konkrete spådommer om hvordan tilpasningen blir for næringsdrivende som hittil har brukt bokføringslovbrudd/-rot for å skjule andre former økonomisk kriminalitet. Hvis fordelen (Y) er stor nok, kan det fortsatt være lønnsomt å bryte bokføringsbestemmelsene selv om sannsynligheten for en tvangsmulkt på 1 million kroner er lik 1 (dvs. at POPSS = 1 million kroner). Signaleffekten av å betale en tvangsmulkt av en betydelig størrelse er imidlertid ikke særlig fordelaktig for den bokføringspliktige. Det er et klart signal om at myndighetene bør avlegge vedkommende et besøk (f.eks. i form av et bokettersyn) eller anmelde vedkommende for brudd på bokføringsbestemmelsene. Dette vil imidlertid denne gruppen av næringsdrivende fort bli klar over. Jeg antar derfor de vil bestrebe seg på å ha bokføringen tilsynelatende i orden, slik at mulkten unngås. Kreativiteten med tanke på unndra skatter og avgifter og andre former for økonomisk kriminalitet er imidlertid stor. Derfor er det grunn til å anta at de som virkelig vil unndra skatter og avgifter, vil finne andre måter å gjøre det på. Likevel vil tvangsmulktmekanismen ha positive effekter: De næringsdrivende som ikke bevisst bruker brudd på bokføringsbestemmelsene for å gjennomføre andre former for økonomisk kriminalitet (eller som bare gjøre det i liten skala), vil få hevet kvaliteten på sitt regnskapsmaterialeog bære tilsvarende kostnader som de som hadde orden i dokumentasjonen fra før av. Det vil blant annet bidra til mer like konkurransevilkår, mer korrekt beregning og innkrevning av skatter og avgifter og effektivisering av deler av arbeidet som utføres av politiet og kontrollmyndighetene.7

Oppsummering

Intuisjon, rettssaker, kontrollmyndighetenes arbeid og empiriske undersøkelser tyder på at overtredelser av bokføringsbestemmelsene ikke er troskyldige feil eller unnskyldelig regelvillfarelse. Brudd på bokføringsbestemmelsene går altfor ofte hånd i hånd med andre former for overtredelser og lovbrudd, for eksempel skatte- og avgiftsunndragelser, tapping av selskaper, underslag og bedragerier. Myndighetene har vært kjent med dette i flere år (jf. sitatet fra Eriksen og Kristensen fra 1990), men det er først i de senere årene at Finansdepartementet og domstolene har tatt grep som kan antas å ha en viss effekt. Fire slike tiltak er omtalt i denne artikkelen:

  • økte strafferammer i regnskapsloven og bokføringsloven
  • Oslo tingretts dom i Onkel Donald-saken (hvorvidt andre domstoler forstår behovet for strenge reaksjoner mot bokføringsovertredelser like godt som Oslo tingrett har gjort i Onkel Donald-dommen, gjenstår å se)
  • endringer i straffelovens kap. 27 om forbrytelser i gjeldsforhold, eksemplifisert med endringen i oppbudsbestemmelsen som gjør at det ikke lenger er straffefritaksgrunn å sette seg i en posisjon som gjør at man ikke vet når insolvens foreligger
  • innføringen av systemet med betinget tvangsmulkt for brudd på bokføringsbestemmelsene

Fordelen av å bryte bokføringsbestemmelsene i seg selv (Y-ene knyttet til bokføringslovbrudd/-rot) er små – de er begrenset til sparte kostnader til regnskapsføring og revisjon. Når myndighetene nå har sørget for en kraftig oppjustering av den forventede økonomiske reaksjonen for overtredelser av bokføringsbestemmelsene (dvs. oppjustert POPSS), vil de økonomiske motivene for å overholde bokføringsbestemmelsene falle på plass. Bedre regnskapskvalitet vil lette kontrollmyndighetenes arbeid og bidra til å gjøre trusselen om straff for andre former for økonomisk kriminalitet mer reell fordi bevismaterialet i større grad enn tidligere vil være tilgjengelig. Jeg tror derfor tiltakene som myndighetene har iverksatt de siste årene, vil ha positive effekter utover det som dreier seg om kvaliteten på regnskapsmaterialet – tiltakene kan også virke dempende på andre former for regnskapsrelatert økonomisk kriminalitet.

Noter

  • 1 Forslaget om betingede tvangsmulkt og bokføringspålegg er tatt inn i statsbudsjettet for 2008 (Finansdepartementet 2007 kap. 30) og blir ventelig vedtatt av Stortinget i høsten 2007.
  • 2 Begrepet bokføringslovbrudd/-rot dekker alle forhold som representerer manglende etterlevelse av kravene i regnskapsloven, bokføringsloven og bestemmelser om regnskap og bokføring som finnes i spesiallovene (f.eks. i merverdiavgiftsloven og likningsloven). Bokføringslovbrudd/-rot inkluderer derfor alle overtredelser av bestemmelsene om pliktig rapportering og registrering, dokumentasjon og oppbevaring av regnskapsmateriale, uavhengig av om overtredelsene er straffbare eller ei (pliktig rapportering inkluderer all rapportering av regnskapsopplysninger som er hjemlet i lov, f.eks. årsregnskaper, selvangivelser, næringsoppgaver, omsetningsoppgaver osv.). Brudd på regnskapslovgivningen har samme betydning som bokføringslovbrudd/-rot og inkluderer følgelig mer enn brudd på regnskapsloven.
  • 3 Påtalemyndigheten hadde nedlagt påstand om foretaksstraff på kr 200 000. Retten kom til at det forelå formildende omstendigheter. Det hadde tatt lang tid fra overtredelsen fant sted til saken kom for retten, og tidsperioden medførte at Servos AS fikk høyere kostnader enn nødvendig fordi selskapet måtte bytte forsvarer i denne perioden. Når tidsmomentet og Servos økte advokatkostnader tas i betraktning, kom retten til at en foretaksstraff på kr 100 000 var passende.
  • 4 Det er verdt å merke seg at jeg skriver «den kollektive atferden». Statens vegvesen måler hvor fort bilene kjører på enkelte køutsatte strekninger (se http://www2.geoweb.no/stilistisk/stilistisk.jsp). Sett nå at vegvesenet måler gjennomsnittshastigheten til 95 km/t på en strekning som har 90 km/t som fartsgrense. Betyr det at samtlige som kjørte strekningen har kjørt for fort? Svaret er nei. Det er gjennomsnittsfarten – et mål på den kollektive atferden – som er for høy. Bilistene sett under ett har altså en atferd som gjør at fartsgrensen brytes, hvilket ikke kan tolkes som et bevis for at alle kjører for fort.
  • 5 Å operasjonalisere begrepet nytte til noe vi kan bruke i praksis er vanskelig, siden nytte er en subjektiv størrelse. Eksempelvis påvirkes nytten av smak og behag (noen synes fisk er best, mens andre har biff som sin favoritt) og hvor mye man har fra før (nytten av å få en porsjon kjøttkaker er stor hvis man er skrubbsulten, men svært begrenset hvis man er stappmett). Hvilken holdning man har til risiko, er også av betydning (noen liker å ta sjanser, andre foretrekker det sikre). Siden poengene kommer frem ved å anta at aktørene er risikonøytrale, legger jeg den antakelsen til grunn. Dermed kan alle utfall og nytten måles i kroner. Forutsetningen om at alt skjer momentant når beslutningen om bli kriminell eller ei fattes, gjør at vi kan se bort fra tidsaspektet (herunder renteeffekter).
  • 6 I de 192 sakene hadde 66 selskaper ikke overholdt plikten til å sende inn årsregnskapet til Regnskapsregisteret i Brønnøysund forut for konkursen. I 81 av de 192 sakene fremsatte bostyrer mistanker om brudd på regnskapslovgivningen. I en del konkursinnberetninger ble mistanker om brudd på regnskapslovgivningen ikke angitt, selv om innsendingsplikten ikke var overholdt.
  • 7 I statsbudsjettet (St.prp. nr. 1, utgiftskapitlene 20–50 mm) er det i de senere årene blitt rapportert hvor mange kontroller skatteetaten har gjennomført (17 300 stedlige kontroller i 2004 og i 2005). Det sies også at skatteetaten har som mål å øke antall stedlige kontroller. Å undersøke om vilkårene for å ilegge bokføringspålegg foreligger, vil normalt kreve en stedlig kontroll. Siden kontrollen er en sjekk av hvordan regnskapsføringen er innrettet, bør kontrollene kunne gjøres raskt (jf. Onkel Donald-dommen – det tok 30 minutter å observere overtredelsen). Siden tvangsmulktmekanismen gir etaten en ny måte å foreta raske kontroller på, ser jeg en reell fare i at skatteetaten kan bruke for mye tid og ressurser på enkle kontroller (som tvangsmulktmekanismen inviterer til) og for lite tid på vanskelige og ressurskrevende saker (vanskelig og ressurskrevende saker bidrar til å trekke antall kontroller ned, hvilke kan signalisere mindre effektivitet).

Litteratur

  • Becker, G. (1968). Crime and Punishment: An Economic Approach. Journal of Political Economy, Vol. 76 No. 2: 169–217,
  • Dagens Næringsliv (2007). Onkel Donald dømt. Publisert på www.dn.no 4.9.2007. Lastet ned fra http://www.dn.no/forsiden/naringsliv/article865958.ece 10.09.2006.
  • Eriksen, Morten og Roy Kristensen (1999). Bokføringsfeil og uriktige vurderinger i forbindelse med årsoppgjøret. I Morten Eriksen (red.). Økonomisk kriminalitet. Utvalgte emner innen spesiallovgivningen. Bind I. Universitetsforlaget.
  • Finansdepartementet (2004). Ot.prp. nr. 37 (2003–2004) Om lov om endringer i straffeloven mv. (forbrytelser i gjeldsforhold).
  • Finansdepartementet (2006). Høringsnotat – Forslag om å innføre hjemmel til å ilegge bokføringspålegg og betinget tvangsmulkt ved overtredelser av bokføringslovgivningen.
  • Finansdepartementet (2007). Ot.prp. nr. 1 (2007–2008), Skatte- og avgiftsopplegget 2008 – lovendringer, kap. 30 Bokføringspålegg og betinget tvangsmulkt ved overtredelse av bokføringslovgivningen.
  • Langli, John Christian (1994a). Økonomisk kriminalitet: Et resultat av tomme trusler? Norges Forskningsråd.Forskningsprogrammet om økonomisk kriminalitet, rapport nr. 13.
  • Langli, John Christian (1994b). Konkurskriminalitet. En empirisk analyse av aksjeselskaper som har gått konkurs. Norges Forskningsråd. Forskningsprogrammet om økonomisk kriminalitet, rapport nr. 17.
  • Langli, John Christian (1995). Illegal regnskapsmanipulasjon: Årsaker og konsekvenser ved konkurs. Beta nr. 1.
  • Langli, John Christian (2001). Betinget tvangsmulkt for mangelfull regnskapsførsel. Norges Forskningsråd,Forskningsprogrammet om økonomisk kriminalitet, rapport nr. 45.
  • Langli, John Christian og Per Espen Ramnefjell (1997). Straffenivået i kroner og ører – en oversikt over det generelle straffenivået for konkurskriminalitet. Norges Forskningsråd, Forskningsprogrammet om økonomisk kriminalitet, rapport nr. 39.
  • Langli, John Christian og Per Espen Ramnefjell (1998). Konkurs! Oppfatninger om konkurskriminalitet og konkursinstituttets utforming og virkemåte blant aktører involvert i avdekking og etterforskning av straffbare forhold. Norges Forskningsråd, Forskningsprogrammet om økonomisk kriminalitet, rapport nr. 43.
  • Oslo tingrett (2006). Dom avsagt 31.8.2006. TOSLO-2006-19336.

© Econas Informasjonsservice AS, Rosenkrantz' gate 22 Postboks 1869 Vika N-0124 OSLO
E-post: post@econa.no.  Telefon: 22 82 80 00.  Org. nr 937 747 187. ISSN 1500-0788.

RSS