Magma topp logo Til forsiden Econa

Anders Toft er siviløkonom med hovedfag i sosialøkonomi fra NHH (1990). Han er seniorrådgiver i oljedirektoratet, men arbeider for tiden i Petroleumstilsynet.

Terje Sørenes er cand.polit. med hovedfag i sosialøkonomi fra Universitetet i Bergen (1989). Han er nå seniorrådgiver i oljedirektoratet.

Petter Osmundsen er siviløkonom fra NHH (1989) og har høyere avdelings eksamen og doktorgrad (1994) fra samme sted. Nå er han professor i petroleumsøkonomi ved Universitetet i Stavanger og vitenskapelig rådgiver ved SNF (NHH).

Kontrakter, sikkerhet og økonomi på norsk sokkel1

En svært stor del av aktiviteten på norsk sokkel blir gjennomført av leverandører.

Høy leverandørandel gir operatørselskapene betydelige utfordringer med hensyn til koordinering og styring av aktiviteten. Sikkerhet er en sentral kvalitetsdimensjon ved leveranser til Nordsjøen. Denne dimensjonen er ofte vanskelig å kvantifisere, og det skaper utfordringer i forhold til moderne former for målstyring og anskaffelse. Aktuelle eksempler er Key Performance Indicators (KPI) og bruk av e-auksjon ved anskaffelser. Artikkelen diskuterer noen av disse utfordringene i lys av moderne kontrakts- og insentivteori. Innsikten fra artikkelen gjelder generelt for evaluering av kvalitative ytelsesdimensjoner ved anskaffelser.

En betydelig del av den norske petroleumsvirksomheten blir gjennomført av leverandører. Denne andelen har over tid vært økende, blant annet ved bruk av EPC-, EPCI- og EPCM-kontrakter, hvor leverandøren har fått et større ansvar med hensyn til planlegging og gjennomføring av en aktivitet. Høy grad av outsourcing gir operatørselskapene betydelige utfordringer når det gjelder koordinering og styring av leverandørporteføljen. Disse utfordringene økes ved at operatør og entreprenør har ulik økonomisk motivasjon. Utforming av kontrakter og gjennomføring av anbudsprosesser blir derfor viktige elementer i forbindelse med styring og koordinering av samlet aktivitet.

En viktig kvalitetsdimensjon ved aktiviteten er sikkerhet. Sentrale utfordringer for en operatør er derfor helhetlig ivaretakelse av sikkerhet på tvers av organisasjonsgrensene. Koordineringsutfordringene er særlig store i kontraktkjeder med mange ledd eller der mange leverandører deltar i samme operasjon samtidig selv om de kontraktsmessig ikke er koblet sammen i en kjede.

Sammenlignet med andre næringer er det antagelig riktig å si at offshore oljevirksomhet har spesielt sterkt fokus på sikkerhet. Begrunnelsen er åpenbar; ulykker på sokkelen kan ha vidtrekkende følger for personell, miljø og økonomi. Sikkerhetsarbeid blir sett på som en integrert del av selskapenes virksomhet innenfor Corporate Social Responsibility (CSR) og begrunnes ut fra etiske og økonomiske forhold. Rent økonomisk er det viktig å ha et godt forhold til de ansatte og konsesjonstildelende myndigheter, dessuten kommer selvsagte faktorer som beskyttelse av store investeringer i kapitalutstyr og sikring av høy driftsregularitet.

I tillegg til høy grad av outsourcing er det noen generelle utviklingstrekk i offshoresektoren som har gitt økt vektlegging av insentivutforming i kontrakter:

  • større fokus på finansielle indikatorer
  • innføring av insentivavtaler

Høy grad av outsourcing medfører at transaksjoner reguleres av kontrakter mellom uavhengige selskaper. I tillegg ser vi økende innslag av målstyring i selskapene. En effekt av denne omleggingen synes å være en økende fokusering på finansielle prestasjoner på kvartals- og årsbasis.

Målstyringen følges opp internt i selskapene og i kontrakter mellom uavhengige selskaper, blant annet gjennom insentivavtaler og Key Performance Indicators. Det er i bruk en rekke insentivmekanismer som kan påvirke entreprenørens sikkerhetsfokus. Sentrale stikkord er:

  • kompensasjonsformat
  • vedlikeholds- og reparasjonsklausuler
  • insentivordninger
  • fordeling av økonomisk ansvar ved ulykker
  • konsekvens av brudd på sikkerhetsregelverk
  • anbudsprosess

I denne artikkelen belyses sikkerhetsmessige aspekter av disse utviklingstrekkene med utgangspunkt i moderne kontrakts- og insentivteori. 2

MÅLSTYRING

Økt bruk av målstyring representerer både en trussel og en mulighet for sikkerhetsarbeidet. En umiddelbar utfordring er at den økte vektleggingen av kortsiktige finansielle indikatorer skal gå utover det langsiktige sikkerhetsarbeidet. En trussel av mer praktisk art er at tekniske og økonomiske størrelser, som relativt sett er lette å målsette og evaluere, vil gå på bekostning av mer kvalitative og vanskelig målbare ytelsesdimensjoner innenfor sikkerhetsforebygging. Et tilleggsproblem er at sikkerhet ikke alltid oppfyller enkle kausale sammenhenger som ligger til bunn for insentivdesign. Årsakssammenhengene er mer komplekse; man kan få ulykker selv om man har hatt høy forebyggende innsats, og motsatt.

I den grad det er vanskelig å lage treffsikre insentiver for sikkerhetstiltak, kan økt bruk av insentivsystemer - knyttet opp mot andre dimensjoner i aktørenes ytelse og prestasjoner - potensielt være et problem for sikkerhetsarbeidet. Problemet er at dersom man belønner målbare prestasjoner som produksjon og lønnsomhet, kan det gå på bekostning av andre sentrale ytelsesdimensjoner, som er vanskeligere å måle. Et velkjent eksempel er at insentivsystemer som belønner kvantum (for eksempel antall operasjoner på sykehus eller antall boremeter i forbindelse med en boreoperasjon offshore), kan gå ut over kvaliteten. Sikkerhetstiltak kan nettopp oppfattes som en av kvalitetsdimensjonene i produksjonen. I den grad det er mulig, vil det være viktig å knytte insentivavtaler opp mot adekvate måleparametere for innsats innenfor sikkerhet. Da vil aktørene stå overfor et bredt og balansert insentivskjema som sikrer at man ivaretar alle relevante aspekter ved virksomheten. Dersom man er av den oppfatning at sikkerhetsaspekter ikke lar seg regulere av en insentivavtale på en fullgod måte, taler dette for å redusere insentivene i andre dimensjoner eller å kompensere med kontrolltiltak på sikkerhetsområdet. Brukes insentiver i forhold til andre dimensjoner, er det også viktig å få med egnede indikatorer for sikkerhet, ikke minst for å kommunisere at dette er viktige hensyn i driften, og for å sikre at disse balanseres mot tekniske og finansielle målsettinger. Arbeidet med å utvikle egnede styringsparametere for sikkerhet representerer også en mulighet til å lære mer om de komplekse årsakssammenhengene innenfor sikkerhet.

Et sentralt punkt hvor operatørselskaper gir entreprenørselskaper insentiver, er ved utforming av kompensasjonsformat. Oftest vil det være slik at en krone innspart, for eksempel innenfor vedlikehold, vil tilfalle leverandøren (som erresidual claimant). Dette kan representere en utfordring for næringen i perioder med presset likviditet. Ved økt outsourcing er dette problemet større enn tidligere ettersom likviditetssituasjonen i leverandørbransjen tidvis er mer presset enn i oljeselskapene.

DEFINISJON AV INSENTIVER

Insentiver - vidt definert - er relevant for sikkerhet. Først må vi klarlegge hva som inngår i insentivbegrepet. I borekontrakter benyttes for eksempel begrepetinsentivordninger synonymt med kompensasjonsordninger utover fastsatte dagrater. Denne definisjonen av insentiver er for smal.

Fordeling av økonomisk ansvar knyttet til ulykker fungerer også som en insentivmekanisme. I kontrakter tar operatøren ofte forbehold om at kontrakten kan sies opp dersom sikkerhetsregelverket brytes. En kontraktoppsigelse kan ha store økonomiske konsekvenser for entreprenøren og representerer derfor også et økonomisk insentiv som drar i retning av økt fokus på sikkerhet. Anbudsprosessen står også sentralt med hensyn til økonomiske insentiver. Dette er en sentral beslutning der avveininger mellom økonomi og sikkerhet kan stå sentralt, og hvor ulik vektlegging av sikkerhet kontra økonomi kan ha stor betydning for beslutningen.

INSENTIVER VERSUS FORSIKRING OG RISIKODELING

Dess større andel av ulykkeskostnadene entreprenøren må bære, dess sterkere er insentivet med hensyn til sikkerhetsfokus. Et slikt hensyn må blant annet avveies mot entreprenørens evne til å ta økonomisk risiko. I praksis er kostnaden som den enkelte aktør må dekke ved en ulykke, begrenset. Oljeselskapene deler eksempelvis risikoen med sine lisenspartnere, noe veltes over på kunder og leverandører, noe dekkes av forsikring, og betydelige deler dekkes av staten gjennom høy marginalskatt. Den direkte økonomiske konsekvensen av en ulykke er derfor ikke nødvendigvis så stor. De indirekte kostnadene i form av blant annet svekket rykte og økte forsikringspremier kan imidlertid være betydelige.

EVALUERINGSKRITERIER FOR ANBUD: E-AUKSJON

Evalueringskriteriene som operatøren legger til grunn for inntak av rigg, representerer trolig det viktigste insentivskjemaet for entreprenøren. 3 Begrensede finansielle insentivelementer i løpende kontrakter teller normalt lite økonomisk relativt til å sikre riggene fremtidig beskjeftigelse. Sikkerhetsstatistikk er ett av flere momenter. Gjennom flaggingen av evalueringskriterier sender oljeselskapene viktige signaler til leverandørbedriftene om hvilke forhold ved driften de bør vektlegge. Når det gjelder anbudsevaluering, tas det i bruk ny teknologi, såkalte e-auksjoner. Det sentrale vil imidlertid være kontraktsform og evalueringskriterier. Evalueringsteknologien som sådan spiller en underordnet rolle rent insentivmessig. Unntaket vil være dersom den raske beslutningstiden som e-auksjonsformatet legger opp til, vil gå på bekostning av oljeselskapenes mulighet til å evaluere skjønnsbaserte forskjeller i de ulike anbudene, herunder sikkerhet. Kvalitetsforskjeller og andre tekniske forskjeller mellom anbyderne vil imidlertid normalt være klarert i forkant av selve budrunden.

HMS-faktorer er ofte kvalitative, og det er ikke alltid enkelt å omsette disse i kroner og øre. Ettersom HMS er en svært viktig kvalitetsdimensjon i oljeindustrien med stor betydning for et prosjekts livssyklusøkonomi, er det viktig å fange denne opp i innkjøpsprosessen. Her er det to nivå: prekvalifisering og anbudsevaluering. Ved å praktisere strenge HMS-krav i prekvalifisering argumenterer enkelte for at man kan legge rene økonomiske og lett målbare kriterier til grunn i selve anbudsevalueringen. Dette vil imidlertid gi en skjevhet i form av vektlegging av innkjøpsperioden, på bekostning av driftsperioden. 4 For å få en riktig sammenligning av ulike tilbud er det viktig at sentrale kvalitetsdimensjoner - også utover minstekrav - justeres ved anbudssammenligning. Et tilleggsmoment er at det er vesentlig at hele organisasjonen, også innkjøpsavdelingen, deltar i ivaretakelsen av selskapets HMS-målsettinger. Innkjøp står svært sentralt i oljenæringen, der graden av outsourcing er høy.

Når det gjelder selve e-auksjonen, har denne klare fordeler i form av transparens og like konkurransevilkår. Problemstillinger knyttet til at det går raskt, er hovedsakelig et overgangsproblem, inntil leverandørene er blitt vant til formatet. Et system med debrifing med leverandører, der man gjør rede for at HMS er ett av flere sentrale evalueringskriterier, og der de ulike leverandørene får orientering om hvordan de er blitt evaluert på dette området, etablerer klare insentiver for leverandørene til å satse på sikkerhet.

RISIKOFOREBYGGING OG LIKVIDITET

Et eksempel på kontraktsutforming som kan representere en mulig utfordring for en kontinuerlig sikkerhetsinnsats, er ordninger der leverandøren bærer en betydelig økonomisk risiko, for eksempel ved forsinkelse eller driftsstans, og der ansvar kan tilskrives leverandøren. Høy risikobæring gir sterke insentiver. Et riggselskap vil ha svært mye å vinne på å komme raskt i drift (nedetid er kostbart), og man kan være fristet til å ta noen snarveier. I en presset økonomisk situasjon kan enkeltansatte gjøre prosedyrebrudd uten at dette nødvendigvis er klarert med ledelsen. Et konkret eksempel på en slik kontraktsutforming er dersom riggselskapet er med og bærer følgekostnader ved forsinkelse, blant annet utgifter som oljeselskapene har til leie av støttefartøy. Nullratesystemet ved forsinkelse, driftsstans forårsaket av riggselskapet og det forhold at statistikk på nedetid inngår i anbudsevaluering, gir riggselskapene allerede i utgangspunktet sterke insentiver til å holde tidsfrister.

KORTE ELLER LANGE KONTRAKTER?

Et annet karakteristikum ved kontrakter som kan ha betydning for sikkerhet, er kontraktslengden. Utviklingen på norsk sokkel synes å gå mot stadig kortere kontrakter, blant annet for riggleie, noe som svekker entreprenørenes insentiv til nybygging generelt. Dette vil over tid gi høyere gjennomsnittsalder på innretninger, med de sikkerhetsutfordringer dette reiser. I tillegg svekker det insentivet til bygging av spesialiserte innretninger. Det hindrer også etablering av langsiktige relasjoner, noe som kan gi svakere insentiver til å ha fokus på sikkerhet. Korte kontrakter svekker videre insentivene til jevnt vedlikehold. Leietaker ønsker ikke å påkoste oppgraderinger som de selv bare i liten grad nyter godt av. Argumenter som trekker i motsatt retning, er at tidvis bytte av kunder og hyppige anbudsrunder gjør at leverandørene må skjerpe seg, også på sikkerhetssiden.

Ved korte kontrakter er det begrenset hvor mange skreddersydde løsninger entreprenøren kan få til. En kort kontrakt vil ikke gi mulighet for å tjene inn de nødvendige investeringene. Man må holde seg til standardløsninger. Valget av kontraktslengde kan ses på som en avveining mellom å utnytte markedskonkurranse (taler for hyppige anbudsrunder) og å skape grunnlag for skreddersydde løsninger (taler for lange kontrakter). 5 Investeringer som bare gir avkastning i ett konkret kontraktsforhold, kalles relasjonsspesifikke investeringer. Disse er det vanskelig å realisere i korte kontraktsforhold. Også innenfor sikkerhet er det slike investeringer, for eksempel tid som går med til å lære seg sikkerhetssystemene og -kulturen hos den enkelte kunde. Mulighetene for gjensidig tilpasning på sikkerhetssystemet mellom oljeselskap og entreprenør svekkes ved kortere kontrakter. På den andre siden kan dette muligens medvirke til en ønsket standardisering av slike forhold.

REDUSERTE LEDETIDER

For å øke nåverdien av utbyggingsprosjekter har det i det siste tiåret vært sterkt fokus på å redusere ledetidene i utbyggingsprosjekter. Nå har man gått noe tilbake på dette ut ifra en erkjennelse av at et ufullstendig plangrunnlag vanskeliggjør prosjektstyring og kontraktsoppfølgning, noe som kan medføre kostnadsoverskridelser. Kontraktstruktur og ledetider må ses i sammenheng. 6 Man skulle også tro at optimale ledetider må ses i sammenheng med sikkerhet. Også her står planlegging sentralt.

KONKLUSJON

En sentral konklusjon er at mens kontraktspartene ofte avgrenser bruken av begrepetøkonomiske insentiver til avgrensede kompensasjonselementer i kontraktene, blir en rekke andre økonomiske insentivmekanismer i realiteten benyttet i forbindelse med kontraktsinngåelse og kontraktsutforming som kan påvirke leverandørenes sikkerhetsfokus. En annen sentral konklusjon fra dette arbeidet er at de enkelte insentivmekanismene ikke kan vurderes isolert, men må ses i sammenheng. Hva er den samlede effekten? Hvilke sikkerhetsdimensjoner fremmer de ulike ordningene?

Leverandørbedrifter har ofte sterkt fokus på å sikre videre beskjeftigelse. Evalueringskriterier for anbud representerer dermed sterke insentiver for leverandøratferd. Det er følgelig viktig for oljeselskapene å flagge sikkerhetsaspekter i anbudskriteriene. Videre er det vesentlig å etablere ordninger som sikrer mot at ulykkesforebyggende innsats ikke kuttes i perioder med presset likviditet.

  • 1: Korrespondanse: Petter Osmundsen, Universitetet i Stavanger, seksjon for petroleumsøkonomi, N-4036 Stavanger.Petter.Osmundsen@uis.no,http://www.snf.no/Ansatt/Osmundsen.htm
  • 2: Se for eksempel Brousseau og Blachant (2002), Laffont og Tirole (1989), Milgrom og Roberts (1992) og Salanié (1998).
  • 3: Se Osmundsen, Toft, Dragvik, Heldal og Larsen (2004) og Osmundsen, Toft og Dragvik (2004).
  • 4: Livsyklusbetraktninger er aller viktigst ved utbyggingsprosjekter, men er også sentrale for driftsoppgaver med relativt lang tidshorisont.
  • 5: Se Osmundsen (1996).
  • 6: Se Olsen og Osmundsen (2004).
  • Brousseau, E. ogJ.M. Blachant (2002):The Economics of Contracts.Theories and. CambridgeUniversity Press.
  • Laffont, J.J. og J. Tirole (1989):A Theory of Incentives in Procurement and Regulation. MIT-Press,Cambridge, Massachusetts.
  • Milgrom, P. og J. Roberts (1992):Economics, Organization and Management, Prentice-Hall, New Jersey.
  • Olsen. T. og P. Osmundsen(2003): "Sharing of Endogenous Risk inConstruction". Kommer iJournal of Behaviour and Organization.
  • Osmundsen, P. (1996): "Repeated auctions of franchises fornonrenewable resources".
  • Journal of Regulatory ,10:183-189.
  • Osmundsen, P.;A. Toft; K.A. Dragvik; T. Heldal og I. Larsen (2004): "Design of Contracts - Economic Incentives and Contractor's Focus on HSE". at SPE International Conference on Health, Safety & Environmentin Oil and Gas Exploration and Production. 29.-31. mars 2004, Calgary.
  • Osmundsen, P.; A. Toft og K.A. Dragvik (2004): "Designav borekontrakter - økonomiske incentiver og fokus på sikkerhet".Økonomisk, nr. 3:47-54.
  • Salanié, B. (1998):The of Contracts. A Primer. The MIT Press, Cambridge, Massachusetts.

© Econas Informasjonsservice AS, Rosenkrantz' gate 22 Postboks 1869 Vika N-0124 OSLO
E-post: post@econa.no.  Telefon: 22 82 80 00.  Org. nr 937 747 187. ISSN 1500-0788.

RSS