Magma topp logo Til forsiden Econa

Steinar S. Kvifte er dr.oecon. og statsautorisert revisor. Han er leder for den nordiske IFRS-desken i EY og partner i EY Global IFRS Services i London.

Kritisk blikk på IFRS – misforståelser og utfordringer

figur

Sammendrag

Børsnoterte foretak i Europa har utarbeidet konsernregnskap i tråd med IFRS siden 2005. Alle involverte, herunder og spesielt foretakene, revisorer, myndigheter og brukere, har i løpet av disse åtte årene hatt god mulighet til å etablere en solid forståelse for IFRS. Det som i 2005 av mange ble oppfattet som kompleks og til dels utilgjengelig regnskapsinformasjon, utarbeides, revideres, kontrolleres og brukes i dag med den største selvfølge. Det betyr imidlertid ikke at IFRS ikke utsettes for kritikk. Og når det de siste par årene har blitt stadig tydeligere at USA kommer til å velge å fortsette med US GAAP, har den europeiske kritikken fått ytterligere grobunn. Formålet med denne artikkelen er å gi et innblikk i kritikken.

Kritikken

I løpet av det siste året har kritiske europeiske røster stilt spørsmål ved harmoniseringsprosjektet som for Europas og Norges del materialiserte seg i form av IFRS-forordningen i 2002. De fleste europeiske børsnoterte foretak har rapportert etter IFRS i konsernregnskapet fra og med 2005 (resten fra 2007).

I de påfølgende årene valgte IASB å prioritere det såkalte konvergeringsprosjektet som ble etablert i 2003 sammen med FASB. Konvergeringsprosjektet innebar videreutvikling av IFRS med vekt på US GAAP-harmonisering og med målsetting om full konvergering. Det planlagte utfallet av prosjektet var at aktører på verdens største kapitalmarked, det amerikanske, ville rapportere etter de samme standardene (IFRS) som aktørene i andre kapitalmarkeder (for eksempel de europeiske). Selv om IASB og FASB fortsatt samarbeider om ulike standardsettingsprosjekter, har konvergeringsprosjektet i realiteten strandet. Det var finanskrisen i 2008 og ulike påfølgende hendelser på begge sider av Atlanterhavet som satte en effektiv stopper for den grande harmoniseringsvisjonen 1.

Det er først og fremst i Frankrike at kritikken mot IFRS har eskalert det siste året. Den franske kritikken (ofte referert til som «IFRS bashing», som kanskje best kan oversettes til «Rundjuling av IFRS») har blant annet blitt målbåret av den franske standardsetterens (ANC) president og enkelte representanter for revisjonsbransjen i Frankrike. Kritikken er mangfoldig og omfatter blant annet at det er for stor vekt på kortsiktige investorer, og at det er for stor grad av kompleksitet i regelverket, resultatvolatilitet i regnskapene, overvurderinger (i mangel av et forsiktighetsprinsipp), ignorering av juridiske beskrankninger (legal form), manglende bransjestandarder og informasjonsoverbelastning (information overload).

Det er særlig forsiktighetsprinsippets rolle i IFRS som har engasjert mange. Dette henger blant annet sammen med at anvendelse av IFRS eller avarter av IFRS i selskapsregnskapene i flere land har skatterettslige og selskapsrettslige konsekvenser. I Storbritannia ledet kritikken til at Næringsdepartementet (Department of Business) i en uttalelse i Financial Times (3. oktober 2013) bekreftet at en etter nøye vurdering av kritikken fortsatt anså IFRS som formålstjenlig for britiske foretak. FRC, den britiske standardsetteren, gikk til det skritt å utarbeide en juridisk betenkning som forsvarte bruken av IFRS, etter at det ble stilt spørsmål ved om IFRS var forenlig med britisk selskapslovgivning.

Enkelte har uttrykt bekymring for at manglende forsiktighet, ofte forbundet med utstrakt bruk av virkelig verdi-måling, går på bekostning av den overordnede målsettingen om at regnskapet skal gi et rettvisende bilde («true and fair view», som er en del av EUs regnskapsdirektiver, og som er av britisk opprinnelse), og at overvurderinger har bidratt til uforsvarlige utbytte- og bonusutdelinger, blant annet i forkant av finanskrisen.

På et fellesarrangement mellom IFRS Foundation Trustees og den tyske standardsetteren DRSC i Frankfurt i oktober 2013 advarte formann i IFRS Foundation Trustees, Michel Prada, mot en europeisk tilpasning av IFRS for å ivareta særlige hensyn, for eksempel å innføre en form for forsiktighetsprinsipp. I foredraget, titulert «The bumpy path towards global accounting standards», var han tydelig på at Europas lojalitet overfor IFRS og fortsatte støtte til IASB i arbeidet med å videreutvikle IFRS til et globalt standardsett er avgjørende for den videre utviklingen.

Formann i IASB, Hans Hoogervorst, advarte på sin side mot et europeisk forsøk på å tilrive seg innflytelse i IASBs standardsettende arbeid gjennom å knytte betingelser til europeisk finansiering av IASB i tråd med et forslag utarbeidet av ECON (the Committee on Economic and Monetary Affairs) for Europaparlamentet (European Parliament) i oktober 2013. Hoogervorst var tydelig på at denne typen sammenblanding av den faglige diskusjonen med politiske ambisjoner kun var egnet til å forsinke prosessen med å videreutvikle IFRS.

Videre valgte EFRAG nylig å imøtekomme Europakommisjonens rapport om langsiktige investeringer som la til grunn at utstrakt bruk av virkelig verdi-måling i regnskapet kan bidra negativt til investeringsviljen.

IASBs respons

Kritikken ble tidlig i 2013 så massiv at IASB valgte å respondere i form av et notat forfattet av styremedlemmet Philippe Danjou. Notatet ble publisert på IASBs hjemmesider og fokuserer på det Danjou beskriver som «ti misforståelser om IFRS» («Answering ten misconceptions about IFRSs», 21. februar 2013). Når overskriften viser til «IASBs respons», er det derfor upresist, ettersom det egentlig er et IASB-styremedlems respons. Men når IASB har publisert notatet på hjemmesiden, er det trolig berettiget å anta at de synspunkter som kommer til uttrykk i notatet, ikke er veldig forskjellige fra de synspunkter som IASB selv innehar. Notatet reflekterer på en god måte at kritikken ikke er entydig og til dels også uberettiget.

I det følgende redegjør jeg kort for de ti «misforståelsene» med utgangspunkt i Danjous notat, men med vurderinger som står for egen regning, og som til dels avviker fra Danjous.

«Ten Great Misconceptions about IFRSs»

  1. Virkelig verdi blir hyppig brukt i IFRS
  2. Formålet med IFRS er å reflektere den aggregerte verdien av et selskap
  3. IFRS forkaster forsiktighetsprinsippet
  4. IFRS ignorerer juridisk form
  5. IFRS-regnskap forvirrer brukerne
  6. IFRS reflekterer ikke underliggende virksomhet
  7. IFRS 3 gir et feilaktig bilde av virksomhetsoverdragelser
  8. Finansielle instrumenter skal snart uten unntak måles til virkelig verdi, og det vil øke resultatvolatiliteten
  9. Virkelig verdi er alltid markedsverdi, selv når det ikke finnes likvide markeder
  10. IFRS skaper en regnskapsvolatilitet som ikke reflekterer den underliggende økonomiske realiteten

1 «Virkelig verdi blir hyppig bruk i IFRS»

IFRS er basert på en blandet målemodell der virkelig verdi er en av flere måleattributter. Danjou påpeker at en påstand om at virkelig verdi brukes hyppig eller i utstrakt grad, kan fremstå som unyansert og til og med feilaktig. Det er heller ingenting som taler for at innslaget av virkelig verdi­måling vil bli større fremover. Tvert imot, i 2013-notatet om justeringer i IASBs rammeverk foreslår IASB å klargjøre at virkelig verdi bare er en av flere måleattributter som skal vurderes ved utvikling av nye regnskapsstandarder. Når det er sagt, er det grunn til å minne om at for europeiske foretak er sammenligningen nasjonale standarder, for eksempel god regnskapsskikk i vårt tilfelle, og felles for det store flertallet av disse er at historisk kost har betydelig større anvendelse enn under IFRS. Med det som bakteppe er det forståelig at enkelte litt unyansert fremstiller IFRS som et regnskapsspråk med stort innslag av virkelig verdi. Og i enkelte bransjer, for eksempel i landbruk, oppdrett, eiendom og bank, er det ingen tvil om at innslaget av virkelig verdi er betydelig sammenlignet med det som har vært vanlig under nasjonale regnskapsstandarder.

2 «Formålet med IFRS er å reflektere den aggregerte verdien av et selskap»

Flere synes å være av den oppfatning at formålet med bruk av virkelig verdi i målingen er at regnskapet skal reflektere verdien av regnskapsenheten. Dette er en åpenbar misforståelse. Tvert imot innebærer bruk av virkelig verdi at en reflekterer salgsverdien av eiendeler og gjeld i et marked, uavhengig av hvilke bidrag den enkelte eiendelen eller gjelden gir til selskapets verdi. For øvrig, som kommentert i punkt 1 over, er det fortsatt sånn at de fleste poster i regnskapet ikke måles til virkelig verdi.

3 «IFRS forkaster forsiktighetsprinsippet»

Som redegjørelsen over illustrerer, har det såkalte 2 forsiktighetsprinsippets rolle i IFRS, eller kanskje mer presist, manglende rolle, vært den mest sentrale kritikken mot IFRS i den debatten som nå pågår i Europa. Dette henger nødvendigvis sammen med den rollen forsiktighetsprinsippet, i ulike formater og med ulikt innhold, har hatt i tradisjonell europeisk regnskapsregulering. Videre er denne kritikken trolig også forbundet med det faktum at forsiktighetsprinsippet (prudence) ble fjernet som en dimensjon ved kvalitetskravet pålitelighet i det reviderte rammeverket som ble vedtatt i 2010.

Problemet med forsiktighetsprinsippet i en regnskapsmessig sammenheng er at det har ingen konseptuell forankring. Regnskapsinformasjonen skal være objektiv og nøytral, og det er ingen robust regnskapsfaglig betraktning som underbygger at regnskapet skal undervurdere inntekter/eiendeler eller overvurdere kostnader/gjeld. Tvert imot er en slik tilnærming isolert sett i konflikt med den overordnede målsettingen med finansiell rapportering, nemlig å gi regnskapsbrukerne et utilslørt beslutningsgrunnlag.

At forsiktighetsprinsippet ikke kan utledes konseptuelt, er et ankepunkt mot den kritikken som er reist. Et annet er at det som regel er høyst uklart hva en mener med forsiktighet. Flere bruker begrepet for å beskrive et krav om at regnskapet skal være fullstendig, objektivt og nøytralt. I så måte er forsiktighetsprinsippet innarbeidet i IFRS, ettersom denne beskrivelsen er en tro gjengivelse av kravet til at regnskapet skal gi en «dekkende fremstilling» (faithful representation). Andre anser forsiktighetsprinsippet som en «bufferbestemmelse», et verktøy for å bidra til stabilitet i finanssektoren og næringslivet for øvrig. En slik forståelse av forsiktighetsprinsippet bryter med rammen for finansregnskapet og utpekingen av investorer og långivere som de primære målgruppene, som motstykke til regulerende myndigheter og deres systemansvar.

For andre formål, for eksempel å sikre at finansinstitusjoner har tilstrekkelig solid kapitalbase til å håndtere nedgangstider og finanskriser, eller å sikre at andre selskaper til enhver tid ivaretar en tilstrekkelig soliditet, har åpenbart en form for forsiktighetstankegang en sentral rolle. Derfor har banker særskilte kapitaldekningskrav, og for aksjeselskaper stilles det krav til at egenkapital er forsvarlig. Men dersom hovedformålet med finansiell rapportering skal nås, kan ikke denne typen hensyn ivaretas av regnskapsreglene. Som med bankers kapitaldekning og aksjeselskapers egenkapitalkrav må slike utenforliggende hensyn ivaretas ved andre grep og mekanismer.

Enkelte illustrerer forsiktighetstankegangens mangfoldighet ved å vise til kravet til avsetning for pensjonsforpliktelser og kravet til å balanseføre gjensidig uoppfylte forpliktelser, for eksempel leieavtaler. Etter denne forfatterens oppfatning er imidlertid dette ikke eksempler på en forsiktighetstankegang, men snarere en anvendelse av innregningsprinsipper som er utledet av formålet med regnskapet, nemlig å gi beslutningsnyttig brukerinformasjon. Kravet til at anleggsmidler skal måles til det laveste av balanseført beløp og gjenvinnbart beløp, er imidlertid en mer treffsikker eksemplifisering av forsiktighetsprinsippet.

4 «IFRS ignorerer juridisk form»

Kritiske røster hevder at IFRS overstyrer kontraktmessige bindinger og – mer generelt – juridisk form. Også denne påstanden er i stor grad fundert på misforståelser. IFRS ignorerer ikke juridisk form, men dersom juridisk form ikke reflekterer økonomiske realiteter, vil regnskapet prioritere den økonomiske realiteten. Det er en grunnleggende forutsetning for regnskapsrapporteringen – å rapportere juridisk form uten økonomisk innhold eller konsekvenser vil svekke regnskapet som beslutningsgrunnlag. Nettopp derfor reflekteres for eksempel et oppkjøp når overtakende part har kontroll med de relevante aktivitetene i det overdragende selskapet, selv om kontrollovergangen skjer på et annet tidspunkt enn aksjeoverdragelsen. Tilsvarende er det slik at fordi regnskapet skal reflektere økonomiske realiteter, vil endringer i skatteregler som har vært gjenstand for Stortingets behandling og vedtak, men som ennå ikke har blitt sanksjonert av Kongen i Statsråd, normalt reflekteres i regnskapet.

I noen sammenhenger er IFRS imidlertid basert på mer formalistiske regler, uten hensyntaken til økonomiske realiteter. Dette er det motsatte av den overnevnte kritikken og er etter denne forfatterens syn problematisk. Vederlag som gis til tidligere eiere i virksomhetsoverdragelser kan tjene som eksempel på det. Ofte gis slike vederlag med betingelse om at tidligere eiere innehar en nærmere definert stilling i det overdratte selskapet i en bestemt periode etter overdragelsen. Det følger av IFRS at i slike tilfeller skal det betingede vederlaget reflekteres som kompensasjon til vedkommende over den angitte perioden, uavhengig av om det er åpenbart at vederlaget er uforholdsmessig i forhold til den stillingen det er tale om. Denne typen bestemmelser som reflekterer formelle kontraktsmessig forhold på bekostning av økonomiske realiteter, er det flere av i IFRS. Fokus burde derfor heller være på tilfeller der juridisk form overstyrer økonomiske realiteter, enn på det motsatte.

5 «IFRS-regnskap forvirrer brukerne»

I utgangspunktet kan denne kritikken ikke avvises. Regnskapet kan åpenbart forvirre brukere som ikke har de forutsetningene for å forstå regnskapsinformasjon som IASB forutsetter at de har. IASB legger til grunn at brukerne har god innsikt i regnskapsregler og økonomiske aktiviteter, og at de tar seg tid til å studere og analysere regnskapsinformasjonen på en grundig måte. I mange tilfeller kommer denne typen kritikk fra andre brukere enn disse. I så fall er den feilslått. Eller sagt på en annen måte, kritikken er ikke rettet mot innholdet i IFRS, men mot avgrensningen av primærbrukere. Kritikken er imidlertid egnet til å illustrere et viktig poeng, nemlig at IFRS ikke nødvendigvis er velegnet når de aktuelle brukerne ikke kan forventes å ha den innsikten som forutsettes. Derfor er IFRS neppe et egnet kommunikasjonsmiddel for det norske næringslivet utenfor børs, ettersom brukerne i liten grad har regnskapsanalyse som primæroppgave, slik tilfellet er i det børsmarkedet der profesjonelle analytikere innehar en viktig rolle. IASB har forsøkt å imøtekomme dette forventningsgapet ved å utarbeide en egen standard for andre enn børsnoterte selskaper (IFRS SME).

På den andre siden har det de siste årene blitt påpekt med rette at selv for profesjonelle aktører er IFRS-regnskapene ofte utilgjengelige og derfor til og med villedende i enkelte sammenhenger. Fordi IFRS stadig blir utvidet, først og fremst gjennom nye krav til tilleggsopplysninger, og selskapene under bevisst eller ubevisst påvirkning fra revisorer og tilsynsmyndigheter unnlater å vektlegge vesentlighetsbetraktningens sentrale betydning ved anvendelse av kravene til tilleggsopplysninger, har informasjonsmengden i regnskapene blitt så formidabel at relevant informasjon drukner i uvesentligheter. At selskapene i liten grad fremhever viktig informasjon på bekostning av mindre viktig informasjon gjennom måten informasjonen er strukturert på, eskalerer graden av dette problemet. Mange aktører har derfor krevd rom for mer skreddersøm, et krav IASB nylig har valgt å sette på den prioriterte delen av agendaen. Flere tiltak for å rydde i informasjonsmengden og -tilgjengeligheten er nå iverksatt.

6 «IFRS reflekterer ikke underliggende virksomhet»

Bak denne påstanden skjuler det seg kritikk av balanseorienteringen. Kritikkens kjerne er at når resultatet utledes av endringer i balanseposter, gir det lite eller ingen informasjon om selskapets inntektsskapende aktiviteter. Dette er et av de punktene der Danjous kritikkrespons fremstår som mindre treffsikker. At IFRS 8 om segmentrapportering har en ledelsestilnærming og dermed åpenbart er et forsøk på å legge til rette for informasjon om den underliggende virksomheten, er i liten grad egnet som svar på denne kritikken. IFRS 8 gjelder noteopplysninger, og kun det. Periodiseringen og målingen som påvirker resultat og balanse, og som dermed representerer utgangspunktet for beslutningstaking, er det sentrale. Det er mye som taler for at IASB heller i retning av en forretningsmodell i målespørsmålet – det fremkommer i diskusjonsnotatet om rammeverket (2013) og er også et utgangspunkt i den nye standarden om finansielle instrumenter (IFRS 9). Balanseorienteringen, som primært er et innregningsspørsmål, kan imidlertid vanskelig hevdes å harmonere med en forretningsmodell på samme måte som den tradisjonelle resultatorienteringen gjør. I en resultatorientering reflekterer regnskapet inntekter i takt med opptjening og resultater i takt med inntjening og gir således et godt innblikk i forretningsmodellen. I balanseorienteringen reflekterer inntekter og kostnader kontrolloverdragelse, og denne er i mange sammenhenger ikke sammenfallende med den resultatgenererende aktiviteten.

7 «IFRS 3 gir et feilaktig bilde av virksomhetsoverdragelser»

I Danjous notat fremkommer det ikke tydelig hva som ligger bak den franske kritikken av regnskapsføring av virksomhetsoverdragelser. Det er imidlertid ingen tvil om at mange i Europa er skeptiske til skillet mellom virksomhetsoverdragelser og eiendelskjøp og det skjønnsrommet som er etablert i IFRS i denne sammenheng. Konsekvensen av denne skjønnsbruken er formidabel – regnskapsføring av transaksjonen med eller uten goodwill, med eller uten utsatt skatt, og balanseføring eller kostnadsføring av transaksjonsutgifter. Regnskapsføring av virksomhetsoverdragelser mellom nærstående parter (under samme kontroll) er et annet område som i mange europeiske land skaper stor usikkerhet og debatt som følge av manglende veiledning. Og også krav til omfattende verdsettelser av de underliggende eiendeler og gjeld i virksomhetsoverdragelsen, ofte med relativt tilfeldige utslag og med konsekvens for senere perioders resultat, har skapt undring og frustrasjon blant en del aktører.

8 «Finansielle instrumenter skal snart måles fullt ut til virkelig verdi, og det vil øke resultatvolatiliteten»

En påstand om at den nye standarden om finansielle instrumenter, IFRS 9, hvis endelige innhold og ikrafttredelsestidspunkt ennå ikke er avklart, vil medføre virkelig verdi-måling av alle finansielle instrumenter, er trolig den største og mest banale av de misforståelsene som Danjou adresserer i sitt notat. Påstanden er feil. IFRS 9 viderefører den blandede målemodellen med både måling til amortisert kost og virkelig verdi som også anvendes etter gjeldende standard (IAS 39).

9 «Virkelig verdi er alltid markedsverdi, selv når det ikke finnes likvide markeder»

I motsetning til den forrige kritikken er denne påstanden etter denne forfatterens mening aktuell. Bruk av virkelig verdi er fra et rent måleperspektiv uproblematisk når det eksisterer likvide markeder (men kan likevel være misvisende i den grad forretningsmodellen tilsier at måling av virkelig verdi er mindre relevant). Men jo mindre likviditet, desto større usikkerhet i målingen, og desto mindre pålitelig blir regnskapet. Redusert pålitelighet tilsier redusert brukernytte. Denne sammenhengen er det imidlertid uklart om IASB er enig i. Da det reviderte rammeverket ble fastsatt i 2010, var den største endringen at verifiserbarhet ikke lenger ble ansett som en dimensjon av pålitelighet. Dermed anser ikke IASB lenger tradisjonell pålitelighet som en nødvendig forutsetning for beslutningsnyttig informasjon, og således er det ikke lenger noen restriksjoner som begrenser mulighetsområdet for måling av virkelig verdi.

10 «IFRS skaper en regnskapsvolatilitet som ikke reflekterer den underliggende økonomiske realiteten»

At IFRS skaper regnskapsvolatilitet som ikke representerer noe reelt, er en interessant observasjon, og etter denne forfatterens vurdering også en delvis berettiget kritikk, men likevel delvis misvisende.

Et historisk kostregnskap gir per definisjon mindre regnskapsvolatilitet enn et verdibasert regnskap. Valg av målemodell er diskutert foran, og denne dimensjonen adresseres derfor ikke nærmere her.

Regnskapsvolatilitetskritikken er først og fremst rettet mot innslaget av usikre estimater, herunder og spesielt estimater av virkelig verdi. I natur øker estimatendringstakten med usikkerheten, og derfor øker regnskapsvolatiliteten med økt grad av usikkerhet. Dette er en nødvendig konsekvens og derfor prinsipielt ikke problematisk. Med andre ord er det feilaktig å påstå at regnskapsvolatiliteten, skapt av estimatendringer, ikke representerer underliggende økonomiske realiteter. Regnskapsvolatiliteten reflekterer den økonomiske usikkerheten, og den er reell. Det er således innslaget av usikkerhet i regnskapsstørrelsene som er problematisk, og ikke refleksjonen av denne usikkerheten. Med andre ord er regnskapsvolatilitetskritikken i bunn og grunn den samme som kritikken av virkelig verdi som jeg har kommentert under punkt 9.

En annen dimensjon av regnskapsvolatilitetskritikken henger sammen med balanseorienteringen diskutert i punkt 6. For eksempel medfører balanseorienteringen at mange eiendomsutviklingsprosjekter inntektsføres først ved ferdigstillelse, mens inntekten periodiseres over utviklingsperioden i et regnskapsregime basert på resultatorienteringen. Sistnevnte gir en jevnere resultatperiodisering. Derfor reflekterer IFRS i mindre grad forretningsmodellen, og dermed er IFRS i henhold til enkelte i mindre grad egnet til å reflektere de underliggende økonomiske realitetene.

IFRS i Norge

Med USA ute av aktivt harmoniseringsspill har viljen til å gi US GAAP-konvergering en sentral rolle i videreutviklingen av IFRS blitt dramatisk redusert i Europa og i land utenfor Europa som anvender IFRS. Derfor er det ikke overraskende at Europa søker større innflytelse i IASBs standardsettende arbeid. Men at misnøyen med IASB og IFRS tilsynelatende er stor i flere europeiske land, og da særlig i Frankrike, er kanskje mer overraskende, i hvert fall fra et norsk perspektiv.

I overgangsårene, 2004–2007, var IFRS mye debattert også i det norske regnskapsmiljøet, og det samme gjaldt umiddelbart i kjølvannet av finanskrisen i 2008 (kritiske røster mente IFRS var en viktig faktor når finanskrisen skulle forklares). De senere år har det imidlertid vært lite kritikk av IFRS, noe som kan indikere at norsk næringsliv har tilpasset seg IFRS på en god måte. En spørreundersøkelse nylig utført av Norske Finansanalytikeres Forening og EY kan tas til støtte for denne antagelsen. Den viste at investorer og analytikere anser informasjonen som fremkommer i børsnoterte selskapers regnskap, som relevant og viktig for deres beslutningstaking.

En kan imidlertid ikke utelukke at det generelle inntrykket i større grad reflekterer en erkjennelse av at IFRS fastsettes utenfor Norges grenser, og en forventning om at muligheten for reell påvirkning fra norske aktører er liten. Eksempler som illustrerer ulike lands innflytelse i spørsmål av særlig norsk interesse, inkluderer den norske kraftbransjens motforestillinger mot løpende resultatføring av mer- og mindreinntekt ved overgangen til IFRS i 2005 og IASBs nylige snuoperasjon i denne sammenheng for å legge til rette for kanadiske selskapers IFRS-overgang (ED: Regulatory Deferral Accounts, juni 2013). Et annet eksempel er den norske støtten til forslaget fra 2009 om å åpne for risikojustering av diskonteringsrenten ved måling av pensjonsforpliktelsen også i land uten dype markeder for bedriftsobligasjoner. Dette forslaget ble trukket fordi Australia og India var skeptiske til det.

Til tross for at Norge neppe vil kunne oppnå samme reelle innflytelse i utviklingen av IFRS som land som Australia, Canada og Frankrike, er det ingen tvil om at det er viktig at det finnes arenaer for debatt og diskusjon av regnskapsfaglige spørsmål. Den franske debatten illustrerer en veldig sentral underliggende faktor – nemlig at med mindre en er enige om hva formålet med regnskapet er, kan en heller ikke være enig om innholdet i regnskapsstandardene. Å føre regnskapsfaglige diskusjoner uten å bli enige om en felles underliggende plattform er ikke fruktbart. Sagt på en annen måte med et aktuelt norsk eksempel, å diskutere om IFRS SME er en god løsning for norsk næringsliv, er lite fruktbart med mindre en er enig om hva som er formålet med regnskapet for små og mellomstore foretak. Når NRS i løpet av de nærmeste månedene sender forslag til ny samlestandard om god regnskapsskikk for øvrige foretak på høring, og denne er utarbeidet med utgangspunkt i IFRS SME, er det derfor å anbefale at formålet med regnskapet til disse foretakene blir et sentralt referansepunkt i den påfølgende debatten.

  • 1: Kvifte 2011, Revisjon & Regnskap nr. 4.
  • 2: Såkalte fordi det er misvisende å omtale en udefinert praksis som et prinsipp – men fordi forsiktighetsprinsippet som begrep er godt innarbeidet i norsk språkbruk, bruker jeg denne noe upresise beskrivelsen i fortsettelsen også.

© Econas Informasjonsservice AS, Rosenkrantz' gate 22 Postboks 1869 Vika N-0124 OSLO
E-post: post@econa.no.  Telefon: 22 82 80 00.  Org. nr 937 747 187. ISSN 1500-0788.

RSS