Magma topp logo Til forsiden Econa

Erik Bruce er sosialøkonom og senioranalytiker i Nordea Markets. Han er en av fem spaltister i Magma.

Lave renter lenge, men likevel tregt eiendomsmarked

Verdensøkonomien gikk på en skikkelig smell etter at myndigheten i USA valgte å la Lehman Brothers gå konkurs. Et finanssystem som nærmest stoppet opp å fungere var hovedårsak til det kraftige tilbakslaget. Uten tilgang til kreditt for forbrukere og bedrifter, rammes vårt økonomiske system kraftig.

Det var særlig industriproduksjonen som falt mye. Viktige, norske handelspartnere som Tyskland og Sverige ble kraftig rammet. Først og fremst fordi vi har en stor offshore relatert industri, som fortsatt har nok opp å gjøre, ble norsk industri sett under ett lite rammet. Men deler av norsk industri, som produsenter av varige konsumgoder, opplevde «svenske» tilstander.

Veksten i 1. kvartal var svært svak i svært mange land, og det skal mye til for at ikke verden går inn den kraftigste nedgangen siden 1930-tallet. Likevel, det er gode muligheter for at 1. kvartal 2009 ble det svakeste kvartalet i nedgangskonjunkturen. I ulike typer undersøkelser svarer bedriftene at de fortsatt er pessimistiske, men at produksjon og ordretilgang ikke faller like bratt. Konsumentene er også noe mindre pessimistiske. Like viktig, det er nå tegn til at kredittmarkedene fungerer bedre. Risikoviljen er bedre og likviditeten bedret. Det ser vi blant annet i at differansen mellom pengemarkedsrenter og styringsrenter er redusert. At ekstrapåslaget bedrifter må betale for å låne også har gått noe inn, er også et godt tegn. Det virker også som om det er lettere for bedriftene å hente inn penger. At 30-års boliglånsrente på gode boliglån i USA nå er på rekordlave nivåer, er også et godt tegn.

De svært radikale tiltak myndighetene har gjennomført for å få kredittsystemet på bena, særlig i USA og Storbritannia, er helt avgjørende for den bedring vi har sett i kredittmarkedene. Nå kommer også effekten av den kraftige omleggingen av finanspolitikken. Den vil forhåpentligvis bidra til at vi etter hvert ser positiv vekst i verdensøkonomien.

Enkelte antyder nå at myndighetene går for langt, og advarer om at høy inflasjon kommer til å bli et problem; Rentene er nær null, finanspolitikken ekstremt stimulerende og i enkelte tilfeller finansieres til og med de offentlige underskuddene med «pengetrykking». Det er oppskriften på høy inflasjon, og når den kommer, skal rentene mye opp.

Jeg er enig i en ting, kommer inflasjonen, så kommer rentene opp. Men jeg tviler på at inflasjon blir et problem med det første.

Prisstigning får vi når bedriftene skrur opp prisene. De skrur opp prisene enten som følge av økte kostnader, eller for å øke marginene. Kostnadene kan øke av mange årsaker, men varig kostnadsvekst av betydning får vi først dersom lønningene øker mye. Økning i marginene får vi særlig når bedriftene har lite ledig produksjonskapasitet, når kapasitetsutnyttingen er høy.

For øyeblikket er verden inne i en usedvanlig kraftig nedtur. Det betyr mye ledig arbeidskraft, samt at kapasitetsutnyttingen i økonomien faller. Ledig arbeidskraft betyr normalt lav lønnsvekst, samtidig som den lave kapasitetsutnyttingen kan presse marginene ned.

Når økonomien igjen snur er det mye ledig kapasitet. Derrfor må vi etter alt å dømme gjennom noen år med relativt høy vekst i etterspørsel og produksjon, før det igjen blir balanse på arbeidsmarkedet, normal kapasitetsutnytting og prisstiging som er mer i tråd med normalen. Selv om veksten raskt skulle skyte fart, vil det altså ta noe tid før prisstigningen tar fart.

Mye tilsier imidlertid at det vil ta tid før veksten i verdensøkonomien igjen blir høy. Det betyr en lang periode med lav prisstigning.

Men veksten i etterspørselen er ikke bare avhengig av hva bedriftene og forbrukerne vil. Den er også i stor grad avhengig av tilgangen og prisen på kreditt. Og det er antagelig her synspunktene spriker mest.

Rentene er i praksis lik null i mange land. I USA, Storbritannia og Japan kjøper nå sentralbanken ulike typer lånepapirer. Det vil i realiteten si at de låner ut penger til bedrifter, forbrukere, og i noen grad staten. Sentralbanken kjøper disse lånepapirene av bankene, og betaler ved at bankene får store innskudd i sentralbanken. Det en kan kalle «pengetrykking» (M0 øker for den spesielt interesserte).

I teorien øker disse innskuddene bankenes muligheter for å låne ut penger, men problemet er at bankene i disse landene ikke låner ut nok. Rentene låntakerne møter er høye, og/eller det er vanskelig å få lån. Målet med kjøpene av lånepapirer er nettopp å øke tilgangen på kreditt, og få ned rentene låntakerne møter. Kjøp av lånepapirer og «pengetrykking» er ønsket for å unngå deflasjon, snarere enn oppskriften på inflasjon.

Frykten for inflasjon tror jeg er frykt for at kreditten skal bli svært billig og lett tilgjengelig, også når økonomien snur. Videre er det frykt for at sentralbankene ikke raskt nok strammer til. Hvorvidt kreditten igjen blir billig og lett tilgjengelig, vil imidlertid først og fremst avhenge av risikovilje og utlånslyst hos banker og investorer.

Min beste gjetning er at nedturen vi nå går gjennom kommer til å gi relativt store tap på utlån i en rekke land. Det vil trolig bety at bankene blir mer forsiktige med nye utlån. At deler av banksystemet rett og slett er forvunnet, tilsier også at tilgangen på kreditt blir begrenset. Mange banker vil sannsynligvis prioritere økte soliditet framfor økte utlån i årene som kommer. Mye tilsier også at myndighetene vil regulere finanssektoren strengere, særlig de deler av finanssektoren som har vært lite regulert. Det vil også kunne begrense tilgangen på kreditt.

Dersom rentene internasjonalt blir liggende relativt lavt lenge, som følge av lav inflasjon og svak vekst, er det mye som tilsier at Norges Bank vil følge opp med lave renter i Norge i lang tid fremover. Veksten i Norge vil da også sannsynligvis bli relativt svak, samtidig som inflasjonen også blir lav. Skulle Norges Bank gå mer aggressivt til verks enn andre lands sentralbanker, vil norske kroner kunne styrke seg mye, noe som vil gi enda lavere vekst og inflasjon.

Lave kort renter, lav inflasjon og svak vekst tiliser at også lange renter (fastrentene) blir relativt lave. Lave korte og lange renter bør i utgangspunktet være bra for eiendomsmarkedet. Men bakgrunnen for de lave rentene er ikke bra for eiendomsmarkedet. Svak vekst, økende arbeidsledighet, stram kredittgivning, flere konkurser, og ikke minst, en kraftig bygging de siste årene, tilsier at markedet for næringseiendom vil slite. For boligmarkedet er bildet mer blandet. Norges Banks rentekutt har slått ut i et kraftig fall i boliglånsrentene, samtidig som kredittgivningen er strammet relativt lite til overfor boligkjøperne. På den annen side - boligprisene har økt mye, det er bygd mye nytt i det siste og sist, men ikke minst, økende arbeidsledighet vil legge en klar demper på boligprisveksten. Min beste gjetning er at boligprisene vil endre seg relativt lite framover.


© Econas Informasjonsservice AS, Rosenkrantz' gate 22 Postboks 1869 Vika N-0124 OSLO
E-post: post@econa.no.  Telefon: 22 82 80 00.  Org. nr 937 747 187. ISSN 1500-0788.

RSS