Magma topp logo Til forsiden Econa

Gro Ladegård har sin doktorgrad fra NHH i Bergen. Hun arbeider som førsteamanuensis ved Universitetet for Miljø- og Biovitenskap i Ås, og ved Høgskolen i Oslo, avdeling for samfunnsfag. Sentrale forskningsområder er ledelse og lederutvikling, coaching og kvinner i ledelse. 

Ledelse kan ikke læres i et klasserom

Foto: Marit Hommelvik

Etter flere tiår med klokkertro på den rasjonelle, analytiske metode for planlegging og ledelse, er både forskere og ledere blitt mer og mer oppmerksomme på andre sider ved denne menneskelige virksomheten. Både når det gjelder strategisk planlegging og ledelse generelt, har sterk kritikk av den analytiske tenkning preget utviklingen innenfor fagene. Kritikken har i hovedsak fokusert på to problemer ved de tradisjonelle analytiske modellene. For det første at menneskene ikke er helt rasjonelle, og at de i sine beslutninger vil påvirkes av en mengde andre faktorer som modellene ikke tar med. For det andre at ledelse også krever andre ferdigheter enn rasjonell, analytisk tenkning, så som f.eks. intuisjon, fleksibilitet og empati. Dette er «ferdigheter» som det tradisjonelt er lagt liten vekt på i opplæring og utdanning innenfor økonomi og ledelse.

«Konsekvensene er således at norske siviløkonomer ikke vil ha forutsetninger for å være ledere når de er ferdige med sin utdanning.»

«Poenget er at forskerne må nå ut til de intelligente lederne - det finnes masser av pragmatiske ledere som bare gidder å lære det de kan bruke i morgen tidlig - glem dem!»

«- Hvis forskere innenfor organisasjon og ledelse ikke retter seg mot ledere i praksis, gjør de ikke jobben sin.»

figur

Henry Mintzberg er professor i organisasjon og ledelse ved McGill University i Montreal, Canada og INSEAD i Frankrike. Han har skrevet flere bøker om organisasjon og ledelse, bl.a.The Nature of Managerial Work (1973),The Structuring of Organizations (1979) ogThe Rise and Fall of Strategic Planning (1994).

Henry Mintzberg har i lang tid vært en skarp kritiker av den overdrevne troen på analytiske metoders evne til å løse praktiske problemer. I motsetning til mange andre forskere på den internasjonale arena har han imidlertid arbeidet for å integrere ulike perspektiver heller enn å dyrke den ene eller andre retningen.

I sitt foredrag på NHH i oktober 97 presenterte han et forsøk på slik integrasjon, et eget internasjonalt MBA-college for ledere som har vært ute i praksis en stund. Hans hovedpostulat er at man ikke kan lære noen å lede i et klasserom. Læringen må skje i et samspill mellom teori og praksis. Ifølge Mintzberg handler ledelse om å ta i bruk en lang rekke egenskaper. I et klasserom kan man kanskje lære teorier, men ikke hvorvidt eller hvordan teori kan omsettes i praksis.

Siviløkonomstudentene i Norge er stort sett unge folk uten praksis av betydning. Konsekvensene ifølge Mintzbergs tankegang er således at norske siviløkonomer ikke vil ha forutsetninger for å være ledere når de er ferdige med sin utdanning.

- Men er det bare manglende praksis blant studentene som er problemet i ledelsesutdanningen? Kan det ikke også ha noe å gjøre med at teoriene er lite anvendelige og relevante i praksis?

- Det finnes selvfølgelig dårlige teorier som er lite anvendelige. Men problemet er jo at studentene ikke har noen forutsetninger for å vurdere teoriene de lærer. De har ingenting å sammenligne med og kan dermed ikke skille ut hvilke teorier som er relevante, og hvilke som ikke er det. Hele systemet er «wrong-headed». Hvordan skal en 22-år-gammel student som aldri har vært «ute», kunne vurdere hva som er bra - eller hva som er relevant? Noen ganger, selv i Statene, er det liksom: «Hvis jeg ikke kan bruke dette i morgen, er det ikke relevant». Hvordan i huleste kan de vite det? Folk som har vært ute i femten år, kan gjerne si: «Dette er temmelig teoretisk, men det er interessant; det forandrer hodet mitt». Så glem college-settingen, det er ikke stedet å vurdere rett eller galt. Noen ganger kan stoff som er veldig teoretisk og ganske fjernt i øyeblikket, være svært interessant for praktikere. Og det er jo lederne i praksis som må vurdere det forskerne gjør. Hvis forskningen på organisasjon og ledelse er fullstendig irrelevant i praksis, har den jo ingen verdi.

Poenget er at forskerne må nå ut til de intelligente lederne. Det finnes masser av pragmatiske ledere som bare gidder å lære det de kan bruke i morgen tidlig - glem dem! Jeg er ikke mer interessert i dem enn jeg er i forskere som mener de ikke har noe som er relevant for ledere i praksis. Men det finnes mange intelligente ledere.

- Mye av den praktiske lederopplæringen skjer på arbeidsplassen. Hvis den nyutdannede kandidaten har en bred teoretisk bagasje, vil ikke dette være et grunnlag for bedre å kunne vurdere de praktiske utfordringene jobben gir?

- Problemet er jo at den praktiske opplæringen i ledelse stor sett mangler. Når du får en ny jobb, får du opplæring i metoder og rent tekniske ting, og i oppgaveløsning. Kanskje har du en underordnet stilling i noen år, og blir så forfremmet til en jobb med lederansvar. Hva skjer da? Skjer det noe i det hele tatt? Jeg tror man stort sett satser på at ferdighetene i ledelse skal komme gjennom prøve-og-feile-metoden; bare svært sjelden får man opplæring i det å lede i praksis når man får lederansvar. Og når man først har forlatt utdanningsinstitusjonen, har man sjelden kontakt med forskningsmiljøene. Man er henvist til å utvikle egne teorier, eller til å prøve å finne fram i jungelen av managementlitteratur av varierende kvalitet.

- Men det er vel ingen som mener at man tilegner seg tilstrekkelig kunnskap i løpet av utdanningen, det er nødvendig med «livslang læring». Det har også vært hevdet at høyskoleutdanningen i større grad bør lære studentene å lære, å være i stand til å videreutvikle kunnskapen sin etter at de er ferdige med utdanningen. Dette krever jo en dialog mellom høyskolene/forskningsmiljøene og praksis. Hvordan skal man skape en slik dialog?

- Vel, jeg tror ikke man bare kan skape en dialog uten videre. Hvis forskerne ikke er opptatt av ting som er relevante i praksis, vil praktikerne miste tenningen. Men jeg mener at ledere i stor grad benytter seg av forskning; de leser f.eks. bøker som i stor grad er teoretisk og konseptuelt orientert. Men det finnes også store kommunikasjonsproblemer. I Statene er det mange business schools som ikke henvender seg til praktikere i det hele tatt. I England er det sannsynligvis bedre kommunikasjon, men i Japan har de store problemer med dette.

Igjen vil jeg si at intelligente praktikere er de beste til å dømme over hva som er interessant, og dem finnes det mange av. Poenget er at forskerne i større grad må henvende seg til dem. Selv veldig teoretisk stoff er interessant hvis det er godt skrevet.

- Hva mener du forskere bør gjøre for at arbeidet deres i større grad skal oppfattes som relevant av ledere?

- Her er det først og fremst to ting å si: Det ene er at noen ganger er det rett og slett feil folk som driver forskning. Det andre er et spørsmål om kommunikasjon og involvering. Når du begynner å nærme deg, når du snakker om problemer som folk faktisk holder på med i praksis, og du blir trukket inn i tanker omkring hva du driver med, slik de ser det, blir det interessant. Det finnes altfor få forbindelser mellom forskning og praksis.

En av tingene jeg pleier å si til mine doktorgradsstudenter, er at det verste stedet å finne en problemstilling til avhandlingen, er i biblioteket. Hva gjør vi i utdanningsinstitusjonene? Vi tar studentene og stenger dem inne i biblioteket i tre år, og vi sier de skal finne en interessant problemstilling - men det finner de ikke der. På våre universiteter har de fleste av studentene våre flere års praksis, men etter noen få år på universitetet er det akkurat som de glemmer disse erfaringene.

- Du er selv en av lederne for et MBA-college som kun utdanner folk som har vært ute i praksis en stund. Dessuten er du svært opptatt av det du mener er feilslått politikk når det gjelder høyskolesystemet, og du reiser faktisk rundt og holder foredrag på høyskolene for å fortelle dem hvor mislykkede de er. Hva er egentlig motivasjonen din bak denne interessen for lederutdanningen?

- Vel, ledere er jo kundene våre. Både for utdanningsinstitusjonene og for forskere er det praktikere som er hele grunnlaget for virksomheten. Hvis vi forskere ikke makter å endre praksis, har vi ikke gjort jobben vår. Det betyr ikke at vi skal sitte og være pragmatiske hver dag, eller bli konsulenter - det betyr bare at vi må knytte forbindelser til det «virkelige liv». Hvis forskere innenfor organisasjon og ledelse ikke retter seg mot ledere i praksis, gjør de ikke jobben sin.


© Econas Informasjonsservice AS, Rosenkrantz' gate 22 Postboks 1869 Vika N-0124 OSLO
E-post: post@econa.no.  Telefon: 22 82 80 00.  Org. nr 937 747 187. ISSN 1500-0788.

RSS