Magma topp logo Til forsiden Econa

Gro Ladegård er dr.oecon. fra NHH, og hun er førsteamanuensis vedUniversitetet for miljø- og biovitenskap.

Lederboka: hjelp til selvhjelp for mellomledere

Elin Ørjasæters bok Lederboka skapte furore i media da den kom ut i september. Boka har et kapittel som heter «Å være kvinne», og ett av budskapene i dette kapittelet er at når du er kvinne, gjelder det å ikke være for pen. Svært vakre kvinner dreier oppmerksomheten bort fra sin profesjonelle side, og mennene blir helt «satt ut», som hun skriver.

Det Ørjasæter fikk mest pepper for, var at hun opererer med en skala på skjønnhet fra 1 til 10, og at den optimale plasseringen for kvinner var 7. Kvinner som er penere enn en syver, bør kle seg ned, og er du lavere enn dette, bør du kle deg opp.

At kvinners utseende har betydning for hvordan vi blir møtt rent profesjonelt, er konvensjonell kunnskap. Den krasse kritikken hun fikk for bruken av sin skala, uttrykker egentlig at noen ikke ønsker at det var sånn. Skalaen i boka fungerer som en illustrasjon, men den kan selvsagt bli brukt som et kategoriseringsverktøy, og hun kan dermed kritiseres for å lage flere stereotypier enn vi allerede har. Leser man kapittelet, og resten av boka, ser man at det ikke er mye kontroversielt å lage furore om. At svært vakre kvinner ikke bør vise kløften mellom brystene, gå med lårkorte skjørt og mengder av sminke hvis de ønsker å bli tatt på alvor i næringslivet, er vel knapt noe å heve brynene for. Som hun selv nevner, menn har til alle tider brukt dress som uniform, og det er ikke uten grunn.

Mer enn skjønnhetsskala

Men boka byr på mye annet enn skalaer for skjønnhet. Den er først og fremst myntet på mellomledere, og med undertittelen «Hodejegerens beste tips» får vi en pekepinn på hva boka vil. Ørjasæter er en profilert kvinne i næringslivet, som både har bygget opp sin egen, meget vellykkede business, vært personaldirektør og har massevis av erfaring fra mange sider av norsk arbeidsliv. Som lærer for masterstudenter i ledelse ønsker jeg alltid at studentene skal få mer innsideinformasjon fra arbeidslivet, og forfatteren øser gjestfritt av sine erfaringer.

De første kapitlene, som omhandler teorier om lederes personlighet, er de beste, synes jeg. Her er det strukturerte drøftinger av hva teoriene sier, satt opp mot hennes egne erfaringer med vellykkede og mindre vellykkede ledere. Hun har god kunnskap og refererer mye til forskning og klarer å oversette det teoretiske språket til å bli allment tilgjengelig. Teorier er i mange tilfeller mest nyttige når de brukes til å forenkle, forstå og kategorisere virkeligheten, og dette gjør Ørjasæter med glans. Det er tydelig at som hodejeger har hun skaffet seg mye erfaring og kunnskap om hvilke egenskaper en leder bør ha, og hvordan man kan jobbe med seg selv for å gjøre denne oppgaven godt. Her vil enhver leder som har en viss selvinnsikt, kunne finne egne forbedringsområder å jobbe med. De viktigste konklusjonene er (som alltid) at alle personlighetstyper har sine sterke og svake sider, og det gjelder å balansere!

Videre i boka handler det om forholdet mellom leder og medarbeidere: hvordan motivere, kommunisere, bygge gode team og – ikke minst – hvordan lederen bør ta vare på sin integritet og utøve det ansvaret man faktisk har. Her er det lite teori, selv om temaene har vært gjenstand for enorme mengder forskning. Teksten lider av det, det er mindre struktur og oversikt og mer prat. Hun tar opp de helt sentrale områdene en leder bør konsentrere seg om i sin samhandling med medarbeidere, og det er mange «burde» her. Disse temaene er ofte svakt behandlet i ledelseslitteraturen, og de er også rotete behandlet her. Det er vanskelig å produsere noe annet enn lange lister over hva ledere bør gjøre. En god leder er en som kan hake av på flest mulig punkter på lista. Det blir nokså kjedelig småprat.

Heller advokater enn konsulenter

Videre i boka kommer noen lengre sesjoner om håndtering av ulike problemer i jobben, som avskjedigelser, oppsigelser, korrupsjon, arbeidsmiljø og mobbing. Disse temaene er nært knyttet opp til lovgivning og hva man som leder kan bestemme selv, hva lovene og overenskomstene regulerer, og hvordan man kan håndtere dette. Her kommer bakdelene ved det å være leder, og de er mer sjeldnere omtalt i ledelseslitteraturen. Det vil nok være svært nyttig, men er dessverre kjedelig for en som ikke står midt oppe i det. Et bra trekk ved denne delen er at Ørjasæter er nøye med å drøfte når du bør be om hjelp, og når du kan ordne ting selv. Hun sier blant annet at man aldri skal ta en beslutning om oppsigelse alene. Og hun sier ofte at hvis du trenger bistand, så ikke bruk konsulenter, bruk advokater! Oppsigelser og nedbemanning, arbeidsmiljøkonflikter og mobbing involverer ofte rettsvesenet i siste instans, og en advokat kan hjelpe deg til å håndtere prosessen riktig, så den kanskje ikke havner i rettssalen.

Valg av temaer og hvor strukturert en bok er, er viktig. Og kunnskapen og eksemplene, erfaringene hun har, er viktig. Det mangler ikke på kunnskaper og eksempler, men kapitlene er ikke alltid like strukturerte, det bærer litt preg av hastverksarbeid. Men en bok som har som mål å gi råd til andre, står og faller med hvor gode rådene faktisk er. Man kan ha masse erfaring uten nødvendigvis å kunne gi gode råd. De viktigste rådene omhandler:

  • 1: Hva kan du gjøre med deg selv: personlighet og atferd?
  • 2: Hvordan bør du kommunisere og motivere dine medarbeidere?
  • 3: Hva skal du gjøre i konfliktsituasjoner?
  • 4: Hva skal du gjøre hvis du er kvinne?

Det er mange gode råd, mange av dem er opplagte selvfølgeligheter, men jeg lærer også nye ting, og hun er befriende åpen og ærlig, særlig når det gjelder å stille krav til lederes integritet. Det liker jeg. Men hun er konform til det kjedelige. Her er det ikke plass til fargerike personligheter. Sjefen bør drikke minst og gå hjem først. Kvinner som ikke kan gå i drakt, som jobber i utdannings- eller helsesektoren, kan for eksempel gå i «svarte bomullsbukser, en pen svart jakke (eller collegejakke hvis du jobber i et uvørent miljø, for eksempel barnehage) og ren og pen bomullsoverdel i en farge som kler deg)» (sitat fra side 245). Poenget er å være uangripelig, en lekse Ørjasæter sikkert har lært seg gjennom mange års erfaring. Men rådene blir i overkant «litt av det og litt av det, og sørg for å ikke vekke oppsikt». Sånne råd trenger vi ikke.

De beste rådene handler om det hun selv anser som de viktigste lederegenskapene: intelligens, pliktfølelse og integritet. Disse verdiene gjennomsyrer boka, og det er bra. Hun følger opp disse med mange tøffe råd, blant annet dette: «Innse at du er rettsløs som leder dersom du blir anklaget for mobbing. Det finnes verre skjebner enn å være rettsløs leder i landet Norge i året 2008. Løft hodet og gå videre.» Hør, hør, sier nå jeg.


© Econas Informasjonsservice AS, Rosenkrantz' gate 22 Postboks 1869 Vika N-0124 OSLO
E-post: post@econa.no.  Telefon: 22 82 80 00.  Org. nr 937 747 187. ISSN 1500-0788.

RSS