Magma topp logo Til forsiden Econa

Sissel Olsvik Vammervold er Spareøkonom i Nordnet. Hun jobber daglig med temaer rundt sparing, pensjon, gjeld, fond, aksjer og privatøkonomi generelt. Utdannet Sivilmarkedsfører og MSc i Internasjonal finans. Hun har jobbet med sparing og spareprodukter i hele sin karriere.

Likhet for loven?

figur

Likhet for loven?

Det er ikke symmetri i lovgivningen rundt finansielle produkter i Norge i dag. Man må gjennom solid rådgivning for å få plassert penger i spareprodukter, mens det på den andre side markedsføres tungt hvor enkelt det er å få kredittkort eller å ta opp forbruksgjeld.

Det er dessverre mange som kommer i økonomisk uføre, og årsakene kan selvsagt være mange. I de fleste tilfeller må den enkelte person innrømme at det er ens eget ansvar at man har havnet på det økonomiske skråplanet. Likevel kan det være mange ulike omstendigheter som bidrar til at man kommer dit, for eksempel ukritisk bruk av kredittkort og forbrukslån. Ja, det er den enkelte som velger å bestille kredittkortene og forbrukslånene, men er det riktig at banker og kredittkortselskaper bidrar til økonomisk fallitt ved å markedsføre disse finansieringsløsningene såpass tungt og gjøre dem så lett tilgjengelige, når vi vet at det kan gi grobunn for store økonomiske problemer? På andre sider innen privatøkonomien er det langt strengere krav, både til markedsføring og rådgivning. Ved opptak av boliglån må man stille med 15 prosent egenkapital, og man må ha god nok inntekt til å betjene gjelden. Det er også strenge prosedyrer for å få spare i fond eller andre spareprodukter. Nå skal det sies at regulering av salg av spareprodukter har vist seg å være nødvendig, men paradokset er at det ikke er samme strenge regler for markedsføring og salg av forbrukslån eller kredittkort.

Man kan fritt reklamere for kredittkort og forbrukslån. Ta en rask titt inn på nettavisene, og du har tilbud fra flere leverandører. Du får med en gang innblikk i hvor lett det er å få lån; «Søk nå – Lån inntil 350 000 kr til hva du vil!» eller «Forbrukslån på dagen – inntil 360 000». Er du i en økonomisk skvis, er det selvsagt lett å benytte disse utveiene. Denne lettvinte utveien kan imidlertid i løpet av kort tid starte en svært negativ spiral som gjør at det blir vanskelig å komme seg ut av knipen. Det man ikke tenker på, er hva det faktisk koster å betale tilbake det man låner. Det er mulig mange ikke husker prosentregningen man lærte på skolen, og dermed ikke forstår hvor dyre disse låneproduktene er. I hvert fall erfarer vi at flere lukker øynene for rentekostnadene. Det er ingen krav til rådgivning forbundet med kredittkort og forbrukslån, noe som er et stort paradoks, fordi reglene rundt sparing og spareprodukter som nevnt er svært strenge.

I 2007 ble et EU-direktiv innarbeidet i alle banker og finansinstitusjoner i landet – Markets in Financial Instruments Directive – MiFID. Hensikten med direktivet er å gi investorer bedre beskyttelse ved kjøp av finansielle spare- og investeringsprodukter. Direktivet er således også nedfelt i verdipapirhandelloven. Før direktivet ble innført, var det mulig å selge spareprodukter uten en kvalitetssikret rådgivning. Av saker slått opp i media har vi sett at det ble solgt en del spareprodukter av overoptimistiske rådgivere/selgere med støtte i villedende og/eller ukorrekt dokumentasjon.

Imidlertid er det ikke slik at alle gode hensikter rundt lovgivning slår til. Fordi MiFID er et såpass komplisert og strengt regelverk, er det blitt svært kostnadskrevende å drive rådgivning. Det betyr at det for banker og andre rådgiverkontor kun er lønnsomt å forholde seg til større kunder som kan investere betydelig med penger. Den vanlige småspareren blir dermed den skadelidende part. Flere banker og uavhengige rådgivere har meldt at de ikke har råd til å gi rådgivning til småsparere. En kan på sett og vis forstå at det blir slik når det kreves to rådgivningsmøter uavhengig av om man skal sette opp en spareavtale i fond på 500 kr eller om man skal investere flere millioner kroner.

Det er på tide å sette søkelyset på skjevheten i dagens regelverk for sparing sammenliknet med regelverket for kredittkort og forbruksgjeld. Det kan ikke være tvil om at det får vesentlig mer dramatiske konsekvenser for en privatperson å ha opptil flere hundre tusen i kredittkort- eller forbruksgjeld enn det er å tape 20–30 prosent på noe av sparepengene sine i aksjemarkedet. Det er med andre ord lettere for dem som er på dypt vann, og komme seg enda dypere uti enn det er for dem som har litt ekstra penger på konto å få mulighet til å plassere pengene sine til en potensielt høyere avkastning enn bankkonto.

Det er imidlertid lagt frem forslag som også skal regulere mulighetene til å gi lån eller kredittkort. Den sittende regjeringen er på banen og ønsker å innføre et gjeldsregister. Det betyr at informasjon om all gjeld en person har, vil bli tilgjengelig for banker og kredittkortselskaper. Dersom dette innføres, vil ikke bankene og kredittkortselskapene lenger ha noen unnskyldning for å bidra til at folk blir gjeldsslaver. Gjeldsofferalliansen stiller seg selvsagt støttende til ordningen fordi et for stort låneopptak da ikke lenger vil bli mulig, mens Datatilsynet er negative fordi det får konsekvenser for personvernet til flertallet i befolkningen som faktisk har kontroll på økonomien sin.

Jeg kan ikke se at nordmenn kan føle seg videre invadert ved at gjelden man har, er oppført i et register, så lenge det er profesjonelle og seriøse banker og andre institusjoner som har tilgang. Jeg forstår at det ikke er ønskelig med mer overvåkning enn det som er nødvendig. Men når et problem har vokst seg så stort at det er blitt et samfunnsproblem, er det på tide å ta affære. Det er kun netto lånesaldo som trenger å fremkomme i et gjeldsregister, mens rentesats og hvilken bank som har gitt lånet, kan skjules. Dette må den som søker om lånet eller kredittkortet, oppgi selv i sin søknad. Da kan utsteder av lånet eller kredittkortet sjekke om det er samsvar mellom det som står i søknaden, og det som står i gjeldsregisteret. Hvis det ikke stemmer overens, må man gi avslag.

I lys av et mulig gjeldsregister og for å opprettholde et godt personvern vil det være viktig at det stilles kompetanse- og sikkerhetskrav til dem som utsteder forbrukslån og kredittkort. Man kan få kredittkort både fra matbutikker, bensinstasjoner og postordrefirmaer. En mulighet er at det kreves at man har bankstatus for å kunne utstede kredittkort. Det kommer likevel til å finnes måter å låne penger på som ikke fanges opp av et gjeldsregister, men deler av problemet vil bli løst.

Jeg imøteser behandlingen av forslaget til gjeldsregister slik at vi får en viss symmetri i forbrukerbeskyttelsen både for dem som kan spare penger, og for dem som trenger å låne litt ekstra for å komme seg ut av en knipe. De skal kunne låne hvis deres økonomi tillater det, men ikke bli fristet med mange og tunge lodd som trekker til bunns.

figur

© Econas Informasjonsservice AS, Rosenkrantz' gate 22 Postboks 1869 Vika N-0124 OSLO
E-post: post@econa.no.  Telefon: 22 82 80 00.  Org. nr 937 747 187. ISSN 1500-0788.

RSS