Magma topp logo Til forsiden Econa

Mathilde Fasting arbeider som idéhistoriker og prosjektleder i Civita. Hun er siviløkonom fra NHH, har en bachelor- og mastergrad i idéhistorie fra Universitet i Oslo og er dr.rer.pol. fra Universitetet i Erfurt. Hun har arbeidserfaring innen strategi og business development fra Orkla og Storebrand, og fra drift av egne virksomheter innenfor eiendom og handel.

Litt krisehistorie

figurVil forståelse av økonomiske krisers årsaker og virkninger føre til at vi blir bedre i stand til å forebygge og mildne dem når de kommer? Spørsmålet er ikke fra 2008, men fra 1908. Kriser er ikke noe nytt. I et markedsøkonomisk system kommer kriser og oppturer med jevne mellomrom. Om noe er nytt, må det være at man innover på 2000-tallet trodde det var mulig å unngå dem, inntil det smalt igjen i 2008.

Det finnes mange ulike typer økonomiske kriser, alt etter hva som forårsaker dem i utgangspunktet. Produksjonskriser, pengemarkedskriser, kredittkriser, varehandelskriser, børskriser og spekulasjonskriser het det for hundre år siden. I dag har vi finanskriser, gjeldskriser eller realøkonomikriser. En av vår første kriseteoretikere, Torkel Aschehoug (1822–1909), kom til følgende erkjennelse etter å ha studert kriser fra 1600-tallet og frem til 1908: «Bølgebevægelsen har sit dybeste Udspring i den civiliserede Menneskeheds Trang og Evne til at forbedre sin økonomiske Tilstand samt i de eiendommelige Vilkaar, under hvilke denne Fremgang finder sted.»

Aschehoug var, som vi fremdeles er, på jakt etter å forstå årsakene og finne de riktige virkemidlene for å skape så små bølger som mulig. Utgangspunktet er nettopp faktorene som ligger bak ønsket om å forbedre, finne på nye ting og skape noe. Beslutninger som tas på vei oppover, er rasjonelle. Etter hvert som økonomiske investeringer lykkes, kommer flere til. Kreditten strømmer, samtidig som risikoen øker: «… mange Banker fristes under saadanne Omstændigheder let til at gaa ud over alle rimelige Grænser … Forretningsmanden hengiver sig da til sangvinske forhaabninger. Nye aktieselskaber grundes.» I det store og hele ser alt ut til å peke én vei, oppover.

I denne tilstanden av optimisme blir det vanskeligere å bremse, også for myndigheter som har makroøkonomiske virkemidler. «Der er hvad man kalder glimrende tider. Men omslaget staar da gjerne lige for døren.» Finanskrisen kom, og få, om noen, forutså at det kom til å skje.

Hva er så medisinen? Hva foreslo Aschehoug? Han mente at ved å studere kriser og deres ulike årsaker og sammenhenger, ville man bli bedre i stand til å fange ulike signaler som er tegn på overoppheting, og dermed kunne bremse før omslaget kom. I tillegg tenkte han seg at en solid sentralbank med en forsiktig og forutseende rentepolitikk ville være et stort skritt i riktig retning. Rentepolitikken var særlig viktig i det Aschehoug kalte «farlige tider», altså når alt så ut til å være såre vel.

Men alle skulle ikke reddes dersom krisen først var et faktum. Assistanse til kriserammede bedrifter eller næringer skulle ikke skje som en regel. Inngripen skulle kun skje dersom det var strengt nødvendig for å opprettholde en næring, men ingen næringer skulle på noe tidspunkt tro at de hadde carte blanche til redningslån i krisetider. Næringer med dårlig lønnsomhet måtte gå dukken, noe som på sikt ville føre til at ressurser ville omdisponeres til næringer med høyere lønnsomhet.

Siden entreprenører og innovasjon er en vesentlig drivkraft i en markedsøkonomi, vil nye, lønnsomme ideer føre til investeringslyst og dermed lett komme inn i spiralprosessen Aschehoug beskrev. Aschehoug analyserte også hvordan oppgangsperioder kan gå over lang tid, noe som sakte, men sikkert fører til at kredittvurderinger og reguleringer blir slappere og ofte tar utviklingen for gitt (det går så fint, så det er ikke nødvendig å passe ekstra godt på), og oppfinnsomheten, særlig i finansielle muligheter, øker. Langtidsminnet, det vil si minnet om siste krise, forsvinner gradvis. Det er ikke nødvendig å tilføye at krisen vil komme.

Vår tids realøkonomiske kriser i kjølvannet av finanskrisen og store ubalanser mellom land, var nok for Aschehoug vanskeligere å tenke seg omfanget av. I etterpåklokskapens lys er det alltid lettere å se hva man skulle gjort for å unngå en dyp krise. Hva vi lærer denne gangen, vet vi ikke før neste krise kommer, men Aschehougs poeng om en god rentepolitikk, evnen til å holde igjen i gode tider, ha gode reguleringer som sørger for at finanssektoren ikke ender i spekulasjon, og styrken til å la noen bransjer eller bedrifter forsvinne, men samtidig stimulere til nyskapning og innovasjon, er like aktuelle i dag som for 100 år siden, om enn vanskelig å gjennomføre i praksis.m


© Econas Informasjonsservice AS, Rosenkrantz' gate 22 Postboks 1869 Vika N-0124 OSLO
E-post: post@econa.no.  Telefon: 22 82 80 00.  Org. nr 937 747 187. ISSN 1500-0788.

RSS