Magma topp logo Til forsiden Econa

Seniorskattejurist/faglig leder Lignings-ABC. Forebyggings- og kontrollavdelingen i skattedirektoratet. Han er en av fem spaltister i Magma.

Lønnsbeskatning ved virksomhetsoverdragelse

Vederlaget ved overdragelse av en virksomhet vil som oftest avhenge av hva slags inntjening som en kan forvente å oppnå i fremtiden. De fremtidige forventningene vil ofte være basert på hva slags resultater som er oppnådd til nå. Ulike avtaleklausuler kan bidra til å sikre at en oppnår de forventede resultater og at kjøperne får det de har betalt for. Skattemessige hensyn vil ofte ha stor betydning ved valg av avtaleklausul. Et sentralt spørsmål vil være om en del av vederlaget i forbindelse med en virksomhetsoverdragelse bare skal behandles som kapitalinntekt (28 %) eller om det også skal inngå i personinntektsgrunnlaget. Personinntekt ilegges i tillegg trygdeavgift med 10,7 % for næringsdrivende, og 7,8 % for lønnstakere. I tillegg kommer toppskatt som i de fleste tilfellene vil utgjøre 12 %. For lønnstakere kan det i tillegg være aktuelt med arbeidsgiveravgift for den som utbetaler beløpet.

Goodwill ved overdragelse av enkeltpersonforetak

Ved overdragelse av enkeltpersonforetak må det totale vederlaget fordeles på de ulike eiendeler som overdras. Restverdien skal i utgangspunktet behandles som forretningsverdi (goodwill). Siden skattereglene for goodwill har vært forholdsvis gunstige, har skattemyndighetene i de senere år hatt atskillig oppmerksomhet på den posten som oppgis å være goodwill. Selger kan føre goodwill på gevinst- og tapskonto, slik at 20 % av gjenstående verdi beskattes hvert år, etter saldoprinsippet. Inntektsføringen ble bare beskattet som kapitalinntekt (28 %). For kjøperen kan goodwillen saldoavskrives med 20 % pr. år. Kjøperen fikk derimot fradrag for goodwill i sitt grunnlag for personinntekt etter den tidligere delingsmodellen. I tillegg ble verdien av goodwill tatt med i kapitalavkastningsgrunnlaget. Fra og med 2006 er reglene endret, slik at inntektsføringen anses som personinntekt for selger. Kjøper får fremdeles fradrag for avskrivningene i grunnlaget for personinntekten, og kan ta med verdien ved fastsettelsen av skjermingsgrunnlaget. (Skjermingsgrunnlaget er den del av næringsinntekten som skal skjermes fra personinntektsbeskatning.)

Såkalt personavhengig goodwill, eller mervederlag som skyldes at selgeren skal arbeide for firmaet etter virksomhetsoverdragelsen, anses ikke som goodwill. Hvis det er mest sannsynlig at hele eller deler av det vederlag som er ført opp som goodwill, i virkeligheten er vederlag for fremtidig arbeidsinnsats, har ligningsmyndighetene adgang til å omklassifisere beløpet til arbeidsinntekt, jf. ligningsloven § 8-1. Det er mange eksempler på at ligningsmyndighetene har foretatt slik omklassifisering. Flere slike saker har også vært avgjort av domstolene. Et eksempel på en slik tilsidesettelse er en høyesterettsdom av 9. oktober 2008 (Alvdal bygg). En malermester solgte sitt personlige firma til byggefirmaet Alvdal bygg AS. Malermesten hadde ingen ansatte. Kjøpesummen var kr. 2 mill, hvorav goodwill utgjorde kr. 1,6 mill. Malermesteren tok ansettelse i Alvdal bygg AS, og forpliktet seg til å arbeide der frem til pensjonsalderen, hvis helsen tillot det. Høyesterett kom her til at det dreiet seg om såkalt personavhengig goodwill, som skulle beskattes som arbeidsinntekt.

Resultatbindingsavtaler

For å sikre seg at virksomheten oppnår de resultater som er forutsatt, kan det avtales at deler av vederlaget gjøres betinget av at det etter overdragelsen oppnås bestemte resultater. Når slike avtaler ikke knyttes sammen med noen arbeidsplikt e.l. for tidligere eiere og det heller ikke er noen underliggende forutsetning om at disse skal arbeide i bedriften, vil det være vanskelig for ligningsmyndighetene å hevde at en del av vederlaget skal anses som arbeidsinntekt. For selgerne vil det imidlertid være store usikkerhetsmomenter knyttet til en slik avtaleklausul. Når de ikke er ansatt der har de ikke noen kontroll med hvordan kjøperne forvalter selskapet. Som følge av klausulen vil kjøperne ha intensiver om å bruke mye av ressursene på å bygge opp selskapet, slik at inntjeningen først kommer i senere år, når resultatavtalen ikke lenger gjelder.

Earn out

Reglene om gevinst ved overdragelse av aksjer er forskjellige ettersom aksjene eies av en personlig skattyter eller et selskap. Hvor et selskap selger aksjer, vil fritaksmetoden i de fleste tilfeller få anvendelse, slik at gevinsten blir skattefri. For personlige aksjonærer skal gevinst ut over en beregnet normalavkastning (skjerming) skattlegges som kapitalinntekt med 28 %. Hvis et vederlag anses som arbeidsinntekt, skal det svares trygdeavgift med 7,8 % og toppskatt med inntil 12 %. Skattesatsen kan da bli 47,8 %. I tillegg kan det bli aktuelt med arbeidsgiveravgift.

Som utgangspunkt er det ikke adgang til å skille ut en del av et aksjevederlag og beskatte dette som arbeidsinntekt. Dette gjelder selv om verdien av selskapet i stor grad skyldes den arbeidsinnsats som selgeren har lagt ned i selskapet, og selv om det ikke er tatt ut lønn for denne arbeidsinnsatsen. Annerledes kan det stille seg hvis aksjevederlaget i realiteten helt eller delvis er betaling for selgernes fremtidige arbeidsinnsats. Som følge av satsforskjellen, vil det være skattytere som forsøker å tøye grensene, slik at fremtidig arbeidsvederlag kamufleres som aksjevederlag.

Hvis vederlaget er fastsatt på en slik måte at det inneholder betaling for en fremtidig arbeidsinnsats, vil denne delen kunne omklassifiseres til personinntekt, jf. ligningsloven § 8-1. En slik sak ble avgjort av Høyesterett 17. juni i år. Det gjaldt her salg av aksjer i et selskap (MIS) som utførte ingeniørtjenester, fabrikasjon og installasjon offshore. Selskapet hadde 47 ansatte og var eiet av A (45,2 %), AS B (44,8 %) og C (10 %). AS B var 100 % eiet av B, som var ansatt i dette selskapet. 1. oktober 1997 ble det laget en skisse til en intensjonsavtale om salg av aksjene i selskapet. Av denne fremgikk det at aksjonærene og nøkkelpersonell skulle binde seg til fortsatt ansettelse i selskapet, minimum ut år 2000. Prisfastsettelsen skulle dels bindes opp til MIS' egen kaptialsituasjon, dels en variabel del som skulle knyttes opp mot fremtidige resultater. Kjøpsavtale ble inngått 26. januar 1998. Etter denne skulle aksjene overdras i tre trinn, hvorav 91 % pr. 1. januar 1998 og det resterende i to likelydende deler pr. 1. januar 2000 og 1. januar 2001. Kjøpesummen skulle totalt sett utgjøre kr. 12 mill, og ble fastsatt med en fast og en variabel del. Kr. 2,2 mill. skulle betales pr. 1. januar 1998, ytterligere kr. 2,8 mill. den 1. mars 1998. Disse beløpene svarte til forventet egenkapital pr. 31. desember 1997. Det skulle så betales ytterligere kr. 3,5 mill. den 1. januar 2000 og kr. 3,5 mill. den 1. januar 2001. Forutsetningen for betaling var at A, B og C var ansatt i konsernet på utbetalingstidspunktet. I avtalen var det også tatt inn en karensklausul, hvoretter selgerne forpliktet seg til ikke å drive virksomhet eller bli ansatt i virksomhet som kom i konkurranse med kjøperselskapets virksomhet.

Selgerne oppga restvederlagene på totalt kr. 7 mill. som kapitalinntekt for 2000 og 2001. Ligningsmyndighetene traff vedtak om at restvederlagene skulle beskattes som personinntekt. Skattyterne gikk til sak, og tingretten ga skattyterne medhold i at det ikke var grunnlag for å anse beløpene som personinntekt. Staten anket til lagmannsretten, som kom til samme resultat. Høyesterett var imidlertid av en annen oppfatning, og kom til at restvederlagene måtte beskattes som personinntekt. Førstvoterende, som fikk tilslutning fra de fire andre dommerne, tok utgangspunkt i kontrakten, og at det var viktig for kjøperen at sentrale personer i MIS skulle forplikte seg til å fortsette i selskapet en periode etter overdragelsen. Også karensklausulen var viktig for kjøperselskapet. Det ble også trukket frem at det skulle skje en avkortning av det vederlaget som skulle betales 1. mars 1998, hvis bokført egenkapital 31. desember 1997 var mindre enn kr. 5 mill. Hvis de resterende kr. 7 mill. var vederlag for aksjene og ikke betinget av at selgerne etterlevde arbeidsplikten og karensklausulen, ville det vært naturlig at også restvederlaget skulle reduseres hvis egenkapitalen ble lavere enn kr. 5 mill. Skattyternes argument om at de minst mottok markedslønn ble heller ikke tillagt betydning. Når den ene skattyteren var forpliktet til å oppgi sin stilling i AS B og dessuten påta seg en treårig karensklausul, er det åpenbart at han måtte tilbys noe mer enn markedslønn. Skattyternes argument om at deres andel av restvederlaget tilsvarte deres forholdsmessige eierandel i MIS, førte heller ikke frem. Heller ikke påstanden om at markedsverdien av selskapet utgjorde kr. 12 mill., uavhengig av om de fortsatte i selskapet, førte heller ikke frem. Den verdivurdering som var trukket frem, var ikke egnet til å illustrere selskapets markedsverdi på salgstidspunktet.


© Econas Informasjonsservice AS, Rosenkrantz' gate 22 Postboks 1869 Vika N-0124 OSLO
E-post: post@econa.no.  Telefon: 22 82 80 00.  Org. nr 937 747 187. ISSN 1500-0788.

RSS