Magma topp logo Til forsiden Econa

Espen Kvalheim og Einar Ravndal i Nard AS

Maaemo-stjerner og sauehjerner

figur

Livets tilfeldigheter har ført Edle Catharina Norman fra å være skatteekspert i Skatteetaten til en jeger etter kortreiste og viltvoksende matskatter. Foto: Privat

Økonomer lever ikke bare av tall, man trenger også mat i magen. Vi har møtt tre som lever for og deler av sin store matinteresse. Den ene kan ta litt av æren for Maaemos Michelin-stjerner, den andre innførte «supermat» i Norge, og den tredje har satt Risør på matkartet.

Alle trenger mat, men for noen blir mat en hobby og interesse som handler om mye mer enn bare å få fylt opp magen.

Mange reiser land og strand rundt – og ikke minst over landegrensene – på jakt etter gode matopplevelser. Det var dette markedsbehovet dekkprodusenten Michelin ville mette med sin berømte restaurantguide. Hvilke restauranter er vel verdt en omvei, og hvilke er i seg selv vel verdt en (bil)tur?

I dag har Maaemo, som den eneste i Norge, tre stjerner i Le Guide Michelin. Det er det høyeste nivået i restaurantguiden og indikerer at restauranten er vel verdt en reise i seg selv.

Da Maaemo fikk sine første to Michelin-stjerner i 2012, bare et drøyt år etter åpningen, kan litt av æren tilskrives en siviløkonom. Dog ikke for god økonomistyring, men for å ha levert økologiske og kortreiste matvarer fra skog, mark, eng og strand.

Fikset fremtiden med Time Manager

For Edle Catharina Norman var veien til Maaemos bord brolagt med tilfeldigheter. Hun satt som siviløkonom i Skatteetaten og på Oslo ligningskontor da tilfeldighetene begynte å slå inn: En praktikant prostituerte seg og måtte sendes hjem til Danmark. Et av barna fikk hjerneslag, som gjorde at Norman ble hjemmeværende. Så døde en oldemor, med en påfølgende familiesamling høyt til fjells.

– Som student ved NHH i Bergen hadde jeg tatt et blomsterdekorasjonskurs gjennom Friundervisningen, og under familiesamlingen foreslo så svogeren min at vi burde lage en krans. Jeg fant frem grangrener og fiskesener og lagde en krans pyntet med blåklokker, røde multekart og hvite jåblom, og brukte neverflak i stedet for silkebånd. Begravelsesbyrået la kransen foran kisten, og responsen i etterkant var overveldende, forteller Norman.

Hun skjønte etter hvert at hun hadde en sterk trang til å lage kranser og blomsterdekorasjoner. Hun fant frem Time Manageren fra tiden i Aker-gruppen og tok fatt på planleggingen av sitt nye yrkesliv: Vildkransen, blomsterverkstedet som Norman startet i 1999. I starten leverte Norman blant annet borddekorasjoner til Frognerseteren restaurant.

– Uten hjerneslaget og uten min svogers forslag om å lage krans hadde Vildkransen aldri blitt startet. Da hadde jeg antagelig jobbet som statsautorisert revisor i dag. Av kriser og tilfeldigheter skapes det muligheter. Det gjelder å gripe dem!

Fra kranser til ville vekster i magen

Den samme livsfilosofien ledet Norman fra ville vekster som pynt til ville vekster i magen.

– I 2010 leste jeg om nystartede Maaemo i Aftenposten, og at de skulle satse på kortreist, økologisk mat. Jeg sendte en e-post der jeg anbefalte dem å servere ramsløk. Jeg visste hvor det vokste, og kunne levere. I tillegg kunne jeg levere borddekorasjoner, forteller Norman.

Hun fikk et møte med Maaemos kjøkkensjef, Esben Holmboe Bang. Han var ikke veldig interessert i borddekorasjoner, men lurte på om hun kunne plukke andre ting.

– Ja, hva da? spurte jeg. Alt spiselig, var svaret. Så da var det bare å sette seg ned med bøkene og lære hva som kan spises, og hva som ikke kan spises. Sammenlignet med siviløkonomstudiet var det ikke så vanskelig, fortsetter Norman.

Foruten Time Manager-kunnskapen da du startet opp, hva annet har siv.øk.-studiet gitt deg?

– Jeg er ikke redd for å ta kontakt med direktører, professorer og ledere. Jeg hadde jo hevdet meg med gode resultater på NHH, svarer Norman.

Hun sier at det også har vært nyttig å kunne skatterett, men understreker at hun ikke gjør regnskapet selv.

Giftige planter kan spises

Alle tilfeldighetene har resultert i boken Norges spiselige planter og bær, og i dag lever Norman godt av det som startet som en hobby og bigeskjeft. Hun har utgitt flere bøker, holder foredrag, leder kurs og leverer fortsatt ville vekster både til bord og mage. Likevel har nok plantene beriket livet hennes mer enn lommeboken, selv om ville vekster er blitt supertrendy og kjempepopulært.

Er det ikke lett å få i seg giftige planter?

– Hva er gift? Alkohol er jo giftig, gulrøtter også, og salt. Mange såkalt giftige planter er skadelige dersom man får i seg store mengder, og likevel drikker vi vin og spiser gulrøtter. Man må naturligvis unngå farlige planter, men dem er det ikke mange av, sier hun.

Det siste prosjektet til Norman er Sankeladden, der hun sammen med soppkyndige Anne Elisabeth Scheen planlegger å kurse hotellansatte i god, gammaldags matauk. Dermed kan hotellene servere kortreist, lokal og sunn mat, sanket rett utenfor hotellet.

– I tillegg er vi i ferd med å henvende oss til bedrifter. Vi tilbyr vandrekurs som en hyggelig teambuilding-aktivitet, det er et rimelig og bokstavelig talt matnyttig velferdsgode for de ansatte, forteller Norman når hun legger frem sine fremtidsplaner.

Hva er din beste restaurantopplevelse?

– Jeg og min mann tok med oss våre forlovere med ektefeller og feiret 35-års bryllupsdag på Maaemo. Det var en flott engangsopplevelse som vi betalte en liten formue for. Ellers går vi svært sjelden på restaurant. Jeg anbefaler heller folk å ta seg en tur ut i naturen for å sanke planter, bær og sopp – og lage et måltid av det, svarer Norman.

Kjøttbollesjokk som barn

Thomas Christensen er administrerende direktør og partner i ProCorp, som leverer strategiske finansielle tjenester. Han er vokst opp i Japan og USA, og har helt fra han var liten gutt reist mye over hele verden. Naturlig nok intervjuer vi Christensen idet han går om bord i et fly.

– Jeg er oppvokst med mange forskjellige smaker og lukter, så da jeg flyttet til Norge som tiåring, til én tv-kanal og kjøttboller, ble det litt stusselig, forteller Christensen, og fortsetter:

– Når man er vant med så mange ulike smaker og lukter som barn, blir man ikke kresen i matveien.

Forakter ferdigmat

Christensen sier at matinteressen er tredelt: i hverdagsmat, kokkelering av litt mer avanserte måltider for venner, og hyppige restaurantbesøk verden over.

– Jeg er en sterk motstander av ferdigmat. Til barna lager jeg alltid mat fra bunnen av. Når de deltar og ser hvor raskt og enkelt det er å lage gryteretter, fisk, pasta, hamburgere, pizza, thaimat eller indisk fra bunnen av, blir de interessert og får et sunt forhold til mat. Når vi skal ha snacks til en tv-fotballkamp, tar det for eksempel bare en halvtime å lage nachos fra bunnen av, sier Christensen.

For de store måltidene med mange venner rundt bordet kreves det både mer tid på kjøkkenet og mer tid for å finne råvarer. Christensen anbefaler heller å lage to til tre retter med gode råvarer, enn veldig mange.

– Og selvsagt må man ha riktig vin til, tilføyer han.

Store vennemiddager rekker han maks å invitere til en gang i måneden i snitt, og oftere om sommeren enn om vinteren.

– Går det mye penger til matinteressen?

– Når folk ser kjøkkenet mitt, tror de at jeg er litt smågal. Jeg har veldig mye fint kjøkkenutstyr. Jeg blir inspirert av å handle ting til kjøkkenet, svarer Christensen.

figurfigur

Mathobbyen har gjort at Thomas Christensen har investert i flere restauranter, blant annet Stand By Sportsbar. Foto: Stand By Sportsbar, portrett: ProCorp

Alle liker å snakke om mat

Den tredje delen er matopplevelser på restauranter over hele verden, som følge av all reisevirksomheten. Han unngår imidlertid de fine restaurantene.

– Stjernerestauranter ligner på hverandre overalt i verden. I stedet prøver jeg å finne de lokale restaurantene med særpreg.

Han trekker for eksempel frem torsk med bacon på den brune oslorestauranten Lorry fremfor dyrere sjømatrestauranter på Tjuvholmen og Aker Brygge.

– Der blir maten for fjong.

Andre gode minner har han fra en familiedrevet italiensk restaurant i Philadelphia, en hamburgerbar på et hotell i New York, og lokale, meksikanske restauranter i California.

Har mathobbyen vært nyttig for deg i jobben din?

– Ja, det er alltid hyggelig å invitere kunder og ansatte ut til et sted hvor maten er god. Ikke minst kan vi snakke om besøket senere. Jeg tror mat er noe alle liker og som det er lett å mene noe om.

Christensen var med og startet i den kritikerroste restauranten 5:81 på Frogner i Oslo. I dag er han medeier og styreformann i fem restauranter i Risør, blant annet en fiskerestaurant, et brasserie med åpen grill på kjøkkenet, og Stand By Sportsbar. Sistnevnte er en uterestaurant som får tilreisende til å sperre opp øynene og lure på om de virkelig er i Norge. Fellesnevneren for alle restaurantene er lokale råvarer.

– Restaurantene har vært med på å løfte frem Risør som et reise­mål, forteller Christensen.

Tjener du penger på dette?

– Nei, ikke som privatperson. Men restaurantene tjener penger, og det er veldig inspirerende å bidra, svarer Christensen.

Stoppet spiseforstyrrelser med geitetestikler

Elizabeth S. Lingjærde har en spesielt rikholdig CV, som inkluderer alt fra bistandsarbeid i Afrika til næringslivsjournalist, finans­korrespondent, møbelimportør og salgssjef. I dag er hun journalist, forfatter, skribent, matblogger og reiseleder. Sistnevnte på elvecruise med fransk mat- og vinkultur som ekspertise.

Matinteressen kom da hun tok deler av BI-studiet i Hellas på begynnelsen av 1980-tallet. Der ble hun også gift, og skilt, men ikke før svigermoren rakk å gi henne en grundig innføring i det greske kjøkkenet. Det kjennetegnes av få, men gode råvarer, og at man bruker og spiser hele dyret.

– Jeg fikk servert alt fra sauehjerner, kuhoder og geitetestikler til fisk, tomater, poteter og «vanlige» kjøttstykker, forteller Lingjærde, som fikk et nytt syn på mat gjennom møtet med det greske kjøkkenet.

– I ungdomsårene slet jeg med spiseforstyrrelser og holdt på med mange surrete dietter. I Hellas lærte jeg å spise for gledens skyld, forteller Lingjærde.

Da oppholdet der var over, lagde hun seg en liste over det hun kalte magisk mat, med blant annet yoghurt, olivenolje, hvitløk og tomat.

figur

Mathobbyen har ikke gjort Elizabeth S. Lingjærde spesielt rik, men den har gitt henne et rikt liv, et godt forhold til egen kropp og veldig god helse. Foto: Privat

Fra magisk mat til supermat

Etter hvert som matinteressen vokste, ble det artikler om mat, bøker om mat og matbloggen Gullimunn.com om «sunn, fargerik og smakfull matkultur». Noen i Kagge Forlag leste en artikkel hun skrev i KK om supermat i 2005, og spurte Lingjærde om hun kunne skrive en bok om temaet. I 2006 ble Supermat utgitt.

– Jeg er fortsatt veldig glad i middelhavskosten, som ennå er ansett som gullstandarden for god helse, sier Lingjærde.

Etter hvert har hobbyen blitt en levevei, ettersom det blir stadig mer smalhans å leve som frilansjournalist.

– Hvordan ser det pekuniære regnskapet ut?

– Jeg er ikke blitt veldig rik på matinteressen, men jeg har fått et rikt liv. I dag har jeg et veldig godt forhold til min egen kropp, og har veldig god helse, svarer Lingjærde og forteller at hun er i ferd med å pakke sekken for å gå Birkebeinerrennet – med mål om å klare merket for andre gang.

Billig supermat til Birken

Matdelen av Birken-oppladningen er både ordinær og rimelig, uten dyr spesialkost, energibarer, gel og sportsdrikker. I stedet er det rødbeter (mye nitritt som øker O2-opptaket), havregrøt (langsomme karbohydrater), melk (protein), banan, grovbrød, kaffe, saft og syltetøy. Underveis anbefaler hun dadler fremfor energibarer. Etter løpet kan hun bekrefte at det virket.

– Det gikk så det suste på Birken. Jeg tok merket med rundt en halvtimes margin, og fikk premie i tillegg. Alt klaffet, selv om kroppen ble mørbanket og helt nedkjørt. Nå er jeg hekta og har bevist at trenings- og kostholdsopplegget mitt funker som rakker’n, sier Lingjærde, som forteller hele historien på sin andre blogg: AktivOver50.no

Lingjærde forteller at hun spiser variert og vanlig mat. Hun understreker at hun også spiser hele dyret når det først er slaktet: av respekt for dyret, og på grunn av økonomi og for egen sunnhet.

– Lever, marg og bein, som vanligvis ikke blir menneskeføde i Norge, er noe av det råeste du kan servere kroppen din. Jeg har kontakt med noen jegere og bønder som selger meg hele dyr.

Fra markedsorientering til produktorientering

Selv om Lingjærde ikke arbeider som økonom i dag, lever hun økonomisk.

– Jeg tenker økonomi hele tiden. Jeg har investert litt i eiendom og handler litt aksjer. De tuller, de som sier at man ikke blir lykkelig av å ha penger. Man må ha et visst økonomisk fundament, mener Lingjærde, som også ga ut boken Rik – personlig økonomi for et godt liv i 2015.

– Sparer man bitte små drypp hver dag, blir det veldig mye penger til slutt, fortsetter hun, som har etterutdannet seg som kostholdsveileder på Norges idrettshøgskole og for tiden utdanner seg til personlig trener ved Akademiet for personlig trening.

– Og hva er ditt beste restauranttips?

– Besøk de små, lokale spisestedene som er drevet av entusiaster. Det gir god lokaløkonomi og bidrar til at turiststeder beholder sitt særpreg, svarer Lingjærde og trekker frem egne skiopplevelser i Sveits.

– Når vi støtter den lokale bonden med et 20-talls kyr på høyfjellsbeite, bidrar vi samtidig til å holde kulturlandskapet ved like, noe som gir fantastisk frikjøring. Man spiser ikke burger og cola i Lofoten.

Mer enn jobben

– En serie om økonomers fritidsinteresser, ansvar og engasjement utenfor kontoret

Hva betyr hobbyen i livet til en økonom? Hvorfor bruker økonomer mange timer i måneden på lokalpolitikk og frivillig arbeid? Påvirker fritidsinteressene jobben og karrieren? I løpet av det kommende året presenterer Econa engasjementene som folk har utenfor arbeidstid. Vi jakter historier om hvordan slike aktiviteter er en balanserende kraft i en travel tilværelse. Og vi skal møte mennesker som dyrker disse interessene litt mer enn vanlig.

Målet med serien er ikke bare å fortelle hvordan en hobby kan berike livet og karrieren, men også å vise at vi som økonomer er en mangfoldig gruppe med farge­rike mennesker. Har du et spennende engasjement på fritiden, eller kjenner du noen andre som har det? I så fall vil vi veldig gjerne at du sender en e-post til kommunikasjonsansvarlig Gry Ljøterud i Econa på gry@econa.no.


© Econas Informasjonsservice AS, Rosenkrantz' gate 22 Postboks 1869 Vika N-0124 OSLO
E-post: post@econa.no.  Telefon: 22 82 80 00.  Org. nr 937 747 187. ISSN 1500-0788.

RSS