Magma topp logo Til forsiden Econa

Richard Marc Emerson (1925-1982),  a primary architect of social exchange theory and power-dependence theory, received his PhD from the University of Minnesota in 1955. He was recruited to the Department of Sociology at the University of Washington in 1965, where he served on the faculty until his premature death in 1982 at the peak of his academic career. (Kilde: www.blackwellreference.com)

Makt- og avhengighetsrelasjoner

Nedenfor fremsettes en enkel teori om maktrelasjoner. Ved å sammenstille begreper som «makt», «autoritet», «legitimitet» og «maktstrukturer», og organisere disse på en systematisk måte, er det gjort forsøk på å fjerne noen av uklarhetene som omgir disse begrepene. Først defineres en gjensidig makt/avhengighetsrelasjon, deretter rettes oppmerksomheten mot egenskapene ved likevekt og «likevektssøkende prosesser» i slike relasjoner. Teorien fremsetter fire generiske typer av likevektssøkende prosesser, og en diskusjon av de fire typene leder oss direkte til gruppedanningsprosesser, heri innbefattet fremvekst av gruppenormer, rollestrukturer, hierarki og status, som alle presenteres som resultater av likevektssøkende prosesser ved maktrelasjoner. Innenfor rammen av denne teorien fremstår autoritet helt naturlig som makt som er legitimert og tillagt en bestemt rolle. «Legitimeringen» kan ses som et av resultatene av koalisjonsprosesser hvor normer og rolledefinisjoner blir utformet. Ved til slutt å betrakte både personer og grupper som deltagere i et maktnettverk (to eller flere makt/avhengighetsrelasjoner som er forbundet med hverandre), åpnes det for en meningsfylt analyse av komplekse maktstrukturer. Artikkelen refererer kort til resultatene fra to undersøkelser som ble gjennomført for å underbygge hypotesene som fremsettes i teorien.

* Gjengitt fra American Sociological Review. Fra «Power-Dependence Relations» av Richard M. Emerson, 27, 1962. Artikkelen er oversatt av Heidi Grinde.

Skal en dømme etter den hyppige forekomsten av ord sommakt, innflytelse, dominans og underkastelse, status og autoritet, er det tydelig at makt i utstrakt grad betraktes som viktig. Allikevel hersker det atskillig forvirring omkring disse begrepene. 1 Det finnes omfattende litteratur om makt, både på teoretisk og empirisk nivå, som omhandler såvel små grupper 1 som større samfunn. 1 Dessverre har ikke dette forskningsfeltet, som er stort og raskt voksende, oppnådd å akkumulere kunnskapen til et ønsket nivå. Vår samlede viten om makt overstiger fremdeles ikke i nevneverdig grad Max Webers begrepsdefinisjoner. 1

Det burde derfor være på høy tid å komme med en systematisk analyse av begrepet mellommenneskelig makt. At dette er et forsømt felt, understrekes ytterligere av en, etter forfatterens mening, iøynefallende svakhet i vår forståelse og beskrivelse av slik makt, en svakhet som virker hemmende så vel på teoriutvikling som på meningsfull forskning på området. Denne svakheten er at makt automatisk anses å være en egenskap ved en enkelt person eller en gruppe («X er en innflytelsesrik person», «Y er en mektig gruppe», osv.) Med en slik begrepsforståelse blir naturlig nok forskerens neste spørsmål «Hvem er det som innehar makten i samfunn X?» Forskeren fortsetter deretter med å rangere personene etter forskjellige maktkriterier, og denne rangeringen kalles en maktstruktur. Dette er en høyst tvilsom fremstilling av en «struktur», fordi den bygger på en tvilsom forestilling om generell makt. 1

Man kan ofte observere at personen X dominerer Y, men underkaster seg i forhold til Z. Dessuten er disse maktrelasjonene ofte ikke overførbare! Derfor er det meningsløst å si at «X har makt» uten å spesifisere «over hvem.» Ved denne helt nødvendige presiseringen tvinges vi til å innse det åpenbare faktum at makt er et produkt av sosiale relasjoner, ikke en egenskap ved personen selv. 1

Denne artikkelen er et forsøk på å konstruere en enkel teori om maktaspektet i sosiale relasjoner. Vi konsentrerer oss om å karakterisere relasjonen som sådan, og nevner lite eller ingenting om særtrekk ved personer eller grupper som inngår i slike relasjoner. Personlige egenskaper, kompetanse eller eiendeler (for eksempel rikdom), som kan være relevante maktfaktorer i én relasjon, representerer uendelige variasjoner ved det samlede antall mulige relasjoner, og har derfor ingen plass i en generell teori.

MAKT/AVHENGIGHETSRELASJONEN

Selv om denne teorien bygger på forskning utført i små grupper, er det meningen at den skal kunne anvendes også for relasjoner i mer komplekse samfunn. I et forsøk på å gi begrepene et så bredt anvendelsesområde som mulig, vil vi snakke om aktører, og en aktør kan være både en enkelt person og en gruppe. Hvis ikke noe annet er sagt, kan enhver relasjon som diskuteres her, være en person-til-person-, gruppe-til-person- eller gruppe-til-gruppe-relasjon.

Sosiale relasjoner forutsetter vanligvis gjensidige avhengighetsbånd mellom partene. A eravhengig av B, dersom han streber mot et mål eller en belønning som lettere kan oppnås ved hensiktsmessige handlinger fra B's side. På grunn av denne gjensidige avhengigheten er det praktisk talt tvingende nødvendig at hver av partene har en viss kontroll med, eller innflytelse over, den andre partens atferd. Samtidig medfører disse gjensidige avhengighetsbåndene at hver av partene til en viss grad er i stand til å innvilge eller nekte, lette eller hindre, den andres belønning. Det synes altså som om makten til å kontrollere eller øve innflytelse på den annen part, består i å ha kontroll med de tingene den andre setter pris på - det kan dreie seg om alt fra oljeressurser til egostøtte, avhengig av hvilken type relasjon vi snakker om.

Kort sagtberor makt helt og holdent på den andres avhengighet. Når dette faktum er akseptert, må analysen nødvendigvis i stor grad dreie seg om begrepet avhengighet 1.

To variabler synes å virke sammen når vi skal fastslå en aktørs avhengighet av en annen. Å finne ut nøyaktig hvordan denne samhandlingen fungerer, er et empirisk spørsmål, slik at vi her bare kan gi en veiledende beskrivelse av de forhold som spiller inn:

Avhengighet (Aab): Aktør A's avhengighet av aktør B er (1) direkte proporsjonal medstyrken i A's motivasjon til å oppnå mål formidlet av B, og (2) omvendt proporsjonal med A'sadgang til disse målene utenfor A-relasjonen.

I denne formuleringen er «mål» brukt i ordets videste forstand; det omfatter både belønning som A bevisst streber etter, og den belønning som han ubevisst oppnår gjennom relasjonen. «Adgangen til» slike mål utenfor relasjonen refererer til alternative veier til måloppfyllelse, særlig til andre sosiale relasjoner. Kostnadene forbundet med slike alternativer må alltid tas med når graden av avhengighet skal vurderes. 1

Hvis den ene partens avhengighet danner grunnlaget for den andres makt, må denne makten defineres som potensiell innflytelse:

Makt (Mab): Aktør A's makt over aktør B defineres ved den mengde motstand fra B's side som A har potensiale til å overvinne.

To punkter i denne definisjonen krever en nærmere klargjøring. For det første vil makten, slik den her er definert, ikke nødvendigvis være merkbar i enhver interaksjon mellom A og B, men vi vil allikevel hevde at den eksisterer som et potensiale som blir vurdert, utprøvd og av og til brukt av partene. Mab vil bare manifestere seg empirisk hvis A fremsetter et krav, og bare hvis dette kravet er imot B's ønsker (motstand som må overvinnes). Enhver operativ definisjon må referere til forandringer i B's atferd som følge av krav fremsatt av A.

For det andre definerer vi makt som mulighet til å overvinne motstand, uten å begrense dette til noe bestemt handlingsområde. Hvis A for eksempel er avhengig av B's kjærlighet og respekt, kunne B få A med på kriminelle handlinger som A normalt ville ha motsatt seg. Leseren vil kanskje protestere mot en slik påstand, og hevde at sosial makt begrenser seg til bestemte kanaler og områder. I så tilfelle tenker leseren åpenbart på «legitimert makt», som er innebygget i sosiale strukturer. Men heller enn å begynne på et slikt avansert nivå, håper vi å kunne utlede begrepet legitimert makt gjennom selve teorien.

Den forutsetningen vi går ut fra, kan nå uttrykkes som Mab = Aba: A's makt over B er lik - og baseres på - B's avhengighet av A. 1 Ved å ta gjensidigheten i sosiale relasjoner med i betraktningen kan vi uttrykke en makt/avhengighetsrelasjon ved to likninger:

figur

Før vi fortsetter, må vi understreke at disse formlene er satt opp på denne måten i håp om at de har gyldighet over et bredt spekter av det sosiale liv. Ved første øyekast virker det som om vår definisjon av avhengighet inneholder to variable som er bemerkelsesverdig lik tilbud og etterspørsel (henholdsvis «muligheter» og «motiv»). 1

Vi foretrekker å bruke betegnelsenavhengighet fremfor disse økonomiske termene, siden det da blir mulig med en bredere anvendelse: Alt vi behøver å gjøre for å kunne overføre disse ideene fra ett område til et annet, er å endre de motiver som ligger til grunn for avhengigheten. Vi kan snakke om den økonomiske avhengigheten en husbygger står i til låneinstitusjonen, som direkte proporsjonal med intensiteten i hans ønske om et hjem, og derved behov for kapital - og omvendt proporsjonal med mulig tilgjengelighet av kapital fra andre kilder. På samme måten kan et barn oppleve avhengighet til et annet barn på grunn av sitt behov for lek og samvær, muligheten for andre lekekamerater, osv. I begge tilfellene er det den samme generiske makt/avhengighetsrelasjonen som gjelder. Avhengighetssiden av ligningen kan manifestere seg som «vennskap» mellom lekekamerater, som «kjærlighet» mellom foreldre og barn, som «respekt for traktater» mellom nasjoner. Når det gjelder den andre siden av ligningen, er jeg sikker på at ingen er i tvil om at mødre, elskere, barn og nasjoner har makt til å øve innflytelse på sine respektive partnere innenfor de grensene som graden av avhengighet hos partneren setter.

Til slutt må det presiseres at fordi disse begrepene er tenkt brukt i et stort antall forskjellige, sosiale situasjoner, er det umulig å presentere operative definisjoner her. Operative definisjoner danner en nødvendig forbindelseslinje mellom generelle begreper på den ene siden, og konkrete elementer i en spesifikk forskningssituasjon på den andre. Følgelig eksisterer det ikke én dekkende operativ definisjon for et teoretisk begrep. 1

LIKEVEKT OG UBALANSE

Forestillingen om gjensidighet i makt/avhengighetsrelasjoner reiser spørsmålet om likevekt eller ubalanse i maktforholdet. Hvis A's makt over B (Mab) blir konfrontert med en tilsvarende sterk motstand fra B mot A, blir da makten nøytralisert eller eliminert? Vår påstand er at makten overhodet ikke elimineres, selv i et slikt likevektig forhold. Riktignok vil man muligens ikke kunne se noe «dominansmønster» i alle samhandlinger aktørene imellom, men det vil ikke si at makten ikke er til stede i den ene eller begge retninger. En likevektig relasjon og en ubalansert relasjon kan uttrykkes som følger:

figur

La oss se på to sosiale relasjoner, som begge er i likevekt, men hvor nivået av avhengighet differerer (for eksempel Loeb og Leopold, sammenliknet med to ikke spesielt nære venner). Tenker man over saken et øyeblikk, ser man at det må være riktig at likevekt ikke nøytraliserer makt, for hver av partene er fremdeles i stand til å utøve sterk kontroll over den andre. Det kan til og med være meningsfylt å hevde at det er relasjonen i seg selv som kontrollerer partene.

I slike tilfeller bør vi altså ikke anse makten som eliminert. Tvert imot kan man på grunnlag av gjensidige maktrelasjoner studere ytterligere tre sider ved maktrelasjoner: For det første kan man definere en maktoverlegenhet som Mab minus Mba, hvor resultatet kan bli positivt eller negativt (en maktunderlegenhet) 1; for det andre kan kohesjonen i en relasjon defineres som middelverdien av Aab og Aba, skjønt denne definisjonen kan utdypes og presiseres 1. Endelig kan man studere likevektssøkende handlinger som strukturelle endringer i makt/avhengighetsrelasjoner, som virker til å redusere maktoverlegenhet.

En diskusjon om likevektssøkende prosesser bør begynne med et konkret eksempel. I den ubalanserte relasjonen som ovenfor er fremstilt som en formel, er A den av partene som har størst makt, fordi B er den som er mest avhengig av de to. La aktør B være en temmelig «upopulær» jente, som desperat ønsker å gå ut med gutter, og la A være en ung mann som av og til ber henne ut, samtidig som han også går ut med andre jenter. (I dette konkrete eksempelet har A et maktovertak, noe leseren kan overbevise seg om ved å kikke på formelen ovenfor.) La oss videre anta at A «oppdager» denne maktoverlegenheten, og at han, i et forsøk på å finne ut hvor grensen for makten hans går, begynner å gjøre seksuelle tilnærmelser. I dette forenklede eksempelet vil vi anta at han møter motstand, på grunn av B's puritanske livsverdier. Med andre ord: Når en maktoverlegenhet blirbrukt, vil den svakere part oppnå én verdi på bekostning av andre verdier.

En slik anspent, ubalansert relasjon oppleves som ubehagelig, men i dette eksempelet behøver ikke ubehaget tåles lenge. Det kan reduseres på én av to måter: (1) piken kan redusere det psykiske ubehaget ved å omdefinere sine moralske verdier, foreta de nødvendige rasjonaliseringer og søke tilhørighet til andre grupper; eller (2) hun kan si til seg selv at gutter ikke er så viktige, og f.eks. konsentrere seg om utdannelse og karriere og på den måten redusere A's makt.

Legg merke til at den første løsningenikke nødvendigvis endrer den ubalanserte situasjonen. Den svakere parten har unngått ett ubehagelig krav, men hun vil fremdeles være sårbar overfor nye krav. Derimot vil løsning nummer to endre selve maktrelasjonen. Generelt synes det som om en ubalansert relasjon også er ustabil, siden den oppmuntrer til bruk av makt, noe som i sin tur setter i gang prosesser som vi vil kalle (a) kostnadsreduksjoner og (b) likevektssøkende handlinger. 1

KOSTNADSREDUKSJON

«Kostnaden» vi her refererer til, er den «motstanden» som må overvinnes av makten slik vi definerer den - hvor mye det koster den ene parten å gå med på kravene som den andre parten stiller. Kostnadsreduksjonsprosessen i makt/avhengighetsrelasjoner kan anta flere forskjellige former. I forholdet mellom de to unge menneskene ovenfor besto den i en endring av moralsk holdning hos en pike som ville bli populær; i industrien ser man ofte at den gir støtet til bedret produksjonsteknologi og effektivitet gjennom en reduksjon av produksjonskostnadene. Det vi kaller «undertrykkelsens kjennemerke» i karakterstrukturen hos mennesker fra lavere sosiale lag (det underkastende og «smertefrie» tapet av friheten), kan meget vel være en følge av de samme maktprosessene - likeså «internaliseringen av foreldrekodeksen» i barnets sosialiseringsprosess. Faktisk kan ødipuskonflikten tolkes som et særtilfelle av spenningen ved ubalanse i en makt/avhengighetsrelasjon, der kostnadsreduksjonen har form av identifisering og internalisering ifølge den klassiske beskrivelsen. «Identifisering med overgriperen» synes i enhver sammenheng å kunne forklares som kostnadsreduksjon.

I alminnelighet er kostnadsreduksjon en prosess som medfører en endring i verdier (personlige, sosiale, økonomiske), som reduserer smerten ved å måtte gi etter for kravene til en mektig annen part. Det må imidlertid understrekes at slike tilpasninger ikke nødvendigvis forandrer likevekten eller ubalansen i en relasjon, og følgelig må vi skille mellom dem og de mer fundamentale likevektssøkende handlingene som beskrives nedenfor. Vi må også erkjenne at det kan finnes tendenser til kostnadsredusering selv i likevektige relasjoner. Dette er åpenbart tilfelle i økonomiske transaksjoner, men det forekommer også i andre typer sosiale relasjoner hvor «kostnadene» har sitt utspring i holdninger og verdier som lar seg modifisere. Den intense samhørigheten i en langvarig sosial relasjon som Loeb-Leopold-relasjonen vi har nevnt tidligere, kan delvis henføres til kostnadsreduksjonsprosesser som fant sted for å bevare det høyt verdsatte fellesskapet, og som førte til en gradvis utvikling og modifikasjon av deres respektive personligheter. Vi vil fremsette følgende antagelse: I alminnelighet vil kostnadsreduksjonsprosesser føre til dypere og mer stabile sosiale relasjoner, karakterisert ved noe annet og mer enn likevekt.

LIKEVEKTSSØKENDE HANDLINGER

Resten av denne artikkelen omhandler likevektssøkende prosesser som søker å endre de variablene som definerer selve strukturen i makt/avhengighetsrelasjonen. Notasjonene som blir anvendt, viser at vi antar at det finnes nøyaktig fire grunntyper av likevektssøkende handlinger. I den ubalanserte relasjonen

figur

kan likevekten gjenopprettes enten ved en økning i Aab eller en reduksjon av Aba. Hvis vi husker at avhengighet er den samlede funksjonen av to variabler, vil følgende endringer kunne bringe relasjonen mot en likevektstilstand:

  • B reduserer sin motivasjon med hensyn til å nå de målene som A formidler.
  • B finner alternative kilder for oppfyllelse av de samme målene.
  • A øker sin motivasjon med hensyn til å nå de målene som B formidler.
  • A nektes adgang til alternative kilder til oppfyllelse av disse målene.

Selv om disse fire typene av likevektssøkende operasjoner er utledet av den logisk oppsatte notasjonen, vil vi hevde at hver og en av dem representerer velkjente, sosiale prosesser. Den første handlingen medfører likevekt ved at B, den svake parten, reduserer sin motivasjon. Den andre medfører at B søker alternative, sosiale relasjoner. Den tredje baserer seg på at B vinner status i forhold til A, og den fjerde omfatter koalisjon og gruppedannelse.

I noen av disse prosessene er maktens rolle tydelig, mens den i andre tilfeller tilsynelatende har unngått oppmerksomhet. Ved drøfting av en hvilken som helst av disse fire likevektssøkende prosessene, må man ikke glemme at hvis man ønsker å forutsi hvilken (eller hvilken kombinasjon) av dem som vi finne sted i et bestemt tilfelle, er det nødvendig med en grundig analyse av forholdene i dette konkrete tilfellet.

For å gjøre analysen så enkel og klar som mulig vil vi illustrere hver av de fire grunntypene av likevektssøkende prosesser ved å gi eksempler på relasjoner mellom barn som befinner seg i en leksituasjon. La oss ta utgangspunkt i to barn som er like sterkt motivert for å oppnå den gleden det er å leke med hverandre, og som begge er i stand til å bidra i samme grad til leken. Disse barna, A og B, utgjør en relasjon i likevekt, og vi kan videre anta at ingen av dem har andre lekekamerater enn hverandre. Det er lett å tenke seg at interaksjonene mellom dem er preget av «gi-og-ta»-prinsippet - videre at de lager seg egalitære regler av typen «først min tur, så din» osv. Anta nå at et tredje barn, C, flytter inn i nabolaget og blir kjent med A, men ikke med B. A-B-relasjonen blir straks ubalansert, siden A ikke lenger er så avhengig av B. Leseren kan overbevise seg om dette ved å se tilbake på definisjonen av avhengighet. Uten at noen av partene egentlig «forstår» hva som foregår, vil vi forutsi at det langsomt vil utvikle seg et mønster hvor A dominerer B i samspillet dem imellom. Oftere enn før vil B oppdage at han blir nektet tilfredsstillelsen ved å leke med A, og han vil derfor gradvis oppleve sin egen avhengighet sterkere enn tidligere. Likeledes vil A oftere enn før oppleve at B svarer «ja» istedenfor «nei» til hans forslag, og han vil gradvis bli mer bevisst sin makt over B. Ettersom barna blir større, vil dette mønsteret uten tvil sette sitt varige preg på deres respektive selvbilder.

HANDLING NUMMER ÉN: TILBAKETREKNING

Nå har vi altså en situasjon hvor en mektig A stiller krav til en avhengig B. En av prosessene som kan redusere spenningen i den ubalanserte A-B-relasjonen, er motivasjonsmessig tilbaketrekning fra B's side, da dette vil redusere Aba og Mab. I dette eksempelet kunne vi tenke oss at B kanskje mistet noe av interessen for å leke med den stadig mer frustrerende og krevende A. En slik tilbaketrekning fra leken ville antagelig finne sted dersom de tre andre likevektssøkende prosessene ikke var aktuelle på grunn av omstendighetene i denne situasjonen. Den samme prosessen ble beskrevet i eksempelet ovenfor, med piken som kunne si til seg selv at gutter ikke var så viktige. Slike handlinger synes å ha betydning for den reduksjonen i ambisjonsnivå som er et element i «undertrykkelsens kjennemerke», som vi refererte til tidligere.

En slik likevektssøkende prosess innebærer en benektelse av avhengigheten, og vil vanligvis føre til at aktøren trekker seg ut av relasjoner hvor likevekten er forskjøvet i deres disfavør. Aktørens endrede motivasjon og orientering mot andre aktivitetsområder er en direkte følge av denne prosessen.

HANDLING NUMMER TO: UTVIDELSE AV MAKTNETTVERKET

En tilbaketrekningsprosess medfører subjektive endringer hos den svakeste parten. Handling nummer to finner sted i en struktur som vi kan kalle et maktnettverk, som defineres som to eller flere makt/avhengighetsrelasjoner som har forbindelse med hverandre. Som vi har sett i eksempelet hvor C-A-relasjonen er forbundet med A-B-relasjonen gjennom Ab - slik at den former et enkelt, lineært nettverk C-A-B, er det karakteren av relasjonen A-B som blir endret, idet likevekten i relasjonen forrykkes slik at A får et overtak. Dette illustrerer et allment faktum: Mens det i hver relasjon innen nettverket forekommer interaksjoner som tilsynelatende er uavhengige av andre relasjoner i nettverket (vi ser A og B leke sammen uten at C er til stede; C og A leker uten B), er allikevel de interne kjennetegn ved en relasjon alltid en funksjon av hele nettverket. En adekvat forståelse av begrepet «maktstruktur» må være basert på dette faktum.

I dette eksempelet har nettverket en form som gjør at begge de relasjonene det omfatter, bringes ut av likevekt, slik at det stimulerer én eller flere av de likesøkende prosessene vi snakker om. Hvis handling nummer to finner sted, blirnettverket utvidet, ved at det dannes nye relasjoner. Spenningen som skyldes ubalansen i relasjonene A-B og A-C, vil gjøre B og C «klare» til å forme vennskap med (1) andre barn som D og E - og dermed forlenge det lineære nettverket, eller (2) med hverandre - og dermed «lukke» nettverket. Det er viktig å legge merke til at et forlenget nettverk kan skape likevekt i enkelte relasjoner, men ikke i hele nettverket som sådan, mens det lukkede nettverket oppnår fullstendig likevekt, innen de begrensede forutsetningene vi har gitt i dette eksempelet. Følgelig kan vi, ut fra handling nummer to, fremsette følgende konsekvens: Maktnettverk tenderer mot å oppnå en lukket tilstand. 1

Hvis leseren ikke er fornøyd med dette eksempelet basert på lekende barn, kan vi la A være låneinstitusjonen vi har nevnt tidligere, og B, C...N representere husbyggere eller andre som er avhengige av A for å få kapital. Dette er en velkjent monopolsituasjon som vanligvis blir regnet som svært ubalansert. Ser man på systemet som et nettverk, består det av en rekke relasjoner som bare er bundet sammen gjennom A. På samme måte som barna var «klare» til å finne nye venner, er aktørene B, C...N klare til å finne nye låneinstitusjoner. Likevektssøkende prosess nummer to medfører i alle tilfeller spredning av avhengighet til nye relasjoner i nettverket. Et siste eksempel på dette prinsippet finnes i institusjonalisert form i enkelte slektssystemer som omfatter den utvidete familien. Når det gjelder Hopiene, har for eksempel Dorothy Eggan beskrevet grundig hvordan barnets avhengighet blir spredd eller fordelt blant mange «mødre», slik at ødipale konflikter i dette samfunnet dempes betydelig. 1 Vi har allerede antydet at ødipale konflikter kan betraktes som et særtilfelle av spenningen i en ubalansert relasjon, som i dette tilfellet synes å bli institusjonelt mestret på en måte som minner om handling nummer to. Dette må imidlertid ikke tolkes som en påstand om at institusjonen i utgangspunktet oppsto som en likevektssøkende prosess, skjønt det fremstår som en klar mulighet.

På dette punkt passer det å beskrive likevektssøkende prosess nummer fire, og vente med nummer tre til slutt.

HANDLING NUMMER FIRE: KOALISJON, FORMASJON

La oss fortsette med det samme eksempelet. I og med dannelsen av B-C-relasjonen, som lukker nettverket C-A-B for å skape likevekt, synes vi å ha en koalisjon mellom de to svakeste partene mot den ene sterke. Men dette er teknisk sett ikke tilfelle, siden A ikke er med i interaksjonen B-C; han eksisterer ganske enkelt som en alternativ lekekamerat både for B og C.

Den riktige måten å fremstille koalisjoner på innen en triade, ville være (AB)-C, (AC)-B eller (BC)-A. Det vil si at et triadisk nettverk bare blir en koalisjon dersom to av medlemmene slår seg sammen og utgjør én aktør i direkte interaksjon med den tredje. Forskjellen kan synes meget liten i atferdsmessige termer, og sondringen kan virke overdrevent spissfindig, men den er direkte relatert til et viktig begrepsmessig problem (forskjellen mellom et lukket «nettverk» og en «gruppe») og bygger på den kjensgjerningen at det er to meget forskjellige likevektssøkende prosesser som er inne i bildet. C-A-B-nettverket kommer i likevekt på grunn av at det gjennom prosess nummer to tilkommer en ny relasjon (C-B), men fremdeles er det bare ett maktnettverk. Gjennom handling nummer 4 fremkommer likevekten gjennom at nettverket av en-til-en-relasjoner kollapser og blir erstattet av én gruppe-person-relasjon, i og med at en «dobbeltaktør» dukker opp. Handling nummer to reduserer den sterkeste aktørens makt, mens nummer fire øker de to svakeste aktørenes makt gjennom kollektivisering. Hvis belønningene som formidles av A, er av slik beskaffenhet at både B og C kan ha glede av dem, kan ubalansen i A-B- og A-C-relasjonene fjernes, og likevekt gjenopprettes gjennom en (BC)-A-koalisjon.

Karl Marx oppfordret på en generell måte til handling nummer fire i sin oppfordring til «Arbeidere i alle land», og kollektiviseringen av arbeiderne kan ses som et eksempel på denne likevektssøkende prosessen i et historisk perspektiv. Blant alle de likevektssøkende prosessene vi har beskrevet her, er det dannelsen av koalisjoner som i størst grad blir anerkjent som en maktprosess. Men en mer generell betydning av denne likevektssøkende prosessen synes å ha unnsloppet folks oppmerksomhet, for den typiske koalisjonen er bare én av mange former den samme prosessen kan anta. Av denne grunn vil vi gå nærmere inn på koalisjonsprosessen i neste avsnitt.

DEN ORGANISERTE GRUPPEN

Vi ønsker å sette frem en påstand om at koalisjonsprosessen er et grunnleggende trekk ved funksjonen av alle organiserte grupper, enten gruppen kalles en koalisjon eller ikke. Vi mener denne påstanden vil belyse rollen som maktprosesser spiller i fremveksten og vedlikeholdet av gruppestrukturer i sin alminnelighet.

Ved et typisk koalisjonsmønster, (AB)-C, vil A og B samlet opptre som én aktør, i den betydning at de handler som én og fremstår som en enhet overfor sine felles omgivelser. En koalisjon, i betydningen entype gruppe, karakteriseres ved at (a) de felles omgivelsene er en aktør som må kontrolleres, og (b) gruppens enhet baserer seg, historisk sett, på gruppens forsøk på å oppnå slik kontroll. Alt vi behøver å gjøre for å få denne typen gruppe til å finne sin naturlige plass blant grupper i sin alminnelighet, er å dehumanisere problemene med omgivelsene som gruppen som helhet møter. Istedenfor at gruppen har som sitt endelige mål å kontrollere aktøren C, forsøker gruppen nå å kontrollere C med det formål å oppnå X, som er et «gruppemål». Hvis nå også C streber mot X, og hvis C er avhengig av gruppen for å oppnå X, kan C meget vel være et av gruppens medlemmer - et hvilket som helst medlem. Hvis vi derfor innenfor en gruppe har tre koalisjonsstrukturer som dannerinterne grupperelasjoner, kan hver av dem fremstilles som ((AB)-C)-X, hvor A, B og C hele tiden kan bytte plass.

En slik situasjon kan minne om de koalisjonene som dannes raskt og like raskt oppløser seg i ukonsoliderte grupper av lekende barn. Ettersom gruppen konsoliderer seg, forsvinner ikke koalisjonene ut av bildet, men danner isteden stabile trekk ved gruppestrukturen, og denne stabiliseringsprosessen er identisk med «normdannelse». Faktisk er kravene som (AB) stiller til C i maktprosessen innenfor ((AB)-C), akkurat det samme som det vi vanligvis kallergruppenormer ogrolledefinisjoner. Slike normer må betraktes som «stemmen» til en kollektiv aktør, som har dannet en koalisjon mot objektet for sine krav. Et slikt resonnement synes å antyde en idealisert forståelse av gruppestrukturer, basert på to typer kollektive krav:

  • Rolledefinisjoner.

    Spesifisering av atferd som alle gruppens medlemmer forventer (krever) av én eller flere av gruppens medlemmer.

  • Gruppenormer.

    Spesifisering av atferd som alle gruppemedlemmer forventer av alle gruppemedlemmer.

Visse handlinger som utføres av ett eller flere av gruppens medlemmer, behøver ikke utføres av de andre medlemmene for at gruppen skal fungere. Slike handlinger følger vanligvis av rollefordelingene. Rollestrukturen utgjør en form for arbeidsdeling. Rollene blir definert og håndhevet gjennom en maktkonsolidering i form av koalisjoner. På samme måten er det med gruppenormer. Slik vil gruppestrukturen (normer og rolledefinisjoner) alltid definere den koalisjonen et medlem vil stå til ansvar overfor, ved enhver ting han foretar seg som er relevant i gruppesammenheng.

Dette synet på gruppestruktur er idealisert i den forstand at det forutsetter total konsensus blant medlemmene, ved at alle identifiserer seg med gruppen og internaliserer kollektive krav (definisjonen ovenfor forutsetter at medlemmene selv pålegger seg krav). Likevektssøkende prosesser sammen med kostnadsreduksjoner burde kunne lede gruppestrukturer frem mot denne idealtilstanden.

AUTORITET

La oss gjøre det klart at vi ved å introdusere definisjoner på gruppestrukturer ikke på noen måte har beveget oss bort fra analysen av maktprosesser, for fremveksten av slike strukturformer har direkte sammenheng med handling nummer fire, og har stor likhet med koalisjonsdannelser. Selv den mest formaliserte rolletildeling må ses på som «stemmen» fra alle gruppens medlemmer, som opptrer som en koalisjon som stiller krav til rolleinnehaveren. Når ett enkelt medlem av gruppen finner det nødvendig å minne et annet medlem på «jobben hans» i lys av en slik rolletildeling, snakker han med gruppens autoritet i ryggen; han er «autorisert» til å snakke for dem. I denne betydningen av ordet har hvert av gruppens medlemmer en form for autoritet (på samme måte som en vanlig borger har rett til å anholde en lovbryter), men vanligvis brukes ordet autoritet med referanse til en bestemt stilling eller rolle. Imidlertid er situasjonen i begge tilfellene i bunn og grunn den samme. Den som innehar en slik rolle, har rett og slett blitt plukket ut og fått i oppgave å føre ordet for gruppen i gruppens samhandlinger med enkeltmedlemmene. At autoritet innebærer begrenset makt, følger logisk av den måten vi behandler rolletildelinger på her. Dekanus ved et universitet kan for eksempel pålegge fakultetsmedlem A å levere studentenes karakterer innen fristen, fordi dette kravet er «legitimt» (det vil si at det er støttet av alle de andre medlemmene av fakultetet, som står bak dekanus i hans krav). Skulle derimot dekanus innføre straffetiltak i den hensikt å få fakultetsmedlemmet til å vaske og polere dekanus' privatbil, ville koalisjonen øyeblikkelig omgruppere seg omkring fakultetsmedlemmet, som en følge av at rolletildelingene definerer grensen for rolleinnehaverens autoritet, hans «legitime makt».

Begrepet legitimitet er viktig, for autoritet er mer enn makt til å opprettholde likevekten. Det er enstyrende makt som bare kan utøves (legitimt) via kanaler som er definert gjennom gruppens normer. En person med en slik autoritet har et oppdrag, han har ikke bare rett til å styre, menplikt til å gjøre det. På denne måten blir autoritet utøvelse av makt i en prosess som kalles «legitimering», og denne prosessen er et spesialtilfelle av likevektssøkende prosess nummer fire. 1

Tidligere i dette avsnittet refererte vi til et vanlig forekommende fenomen, nemlig at det i grupper av barn som leker, stadig dannes nye koalisjoner. Ifølge vårt resonnement er det nettopp gjennom slike koalisjonsprosesser at felles normer etter hvert oppstår. Disse fluktuerende koalisjonene kan betraktes som prototypen på livet i en organisert gruppe, hvor tempoet i koalisjonsdannelsen er så raskt at øyet nesten ikke kan følge med, og bildet blir uklart. Mer presist kan vi si at det er normer og rolletildelinger som definerer medlemskapet i koalisjonen, og at disse enten støtter eller protesterer mot et annet medlem, dersom vedkommende skulle foreta seg noe som har relevans i forhold til disse normene.

HANDLING NUMMER TRE: FREMVEKST AV STATUS

Det står igjen å diskutere ett viktig trekk ved gruppestrukturen, nemlig status og statushierarki. Det er interessant at den ene likevektssøkende handlingen som gjenstår i denne teorien, naturlig bringer oss til fremveksten av en statusrangering. Handling nummer tre øker den svakere partens makt til å kontrollere den tidligere mektigere parten gjennom å øke sistnevntes motivasjon i forhold til relasjonen. Dette oppnås vanligvis gjennom å gi ham anerkjennelse av status i en eller annen form - fra egotilfredsstillelser til pengebelønninger. Egobelønninger, for eksempel prestisje, har stor betydning i denne prosessen, siden mange mottakere tillegger dem høy verdi, mens de koster giveren lite.

Drøftingen av statushierarkier tvinger oss til å se nærmere påinterne grupperelasjoner, og på hvordan dette kan gjøres innen en teori som behandler gruppen som én enkelt aktør. Svaret er å finne i den idealiserte forestillingen om gruppestruktur som vi har skissert ovenfor. Denne forestillingen innebærer at ethvert medlem av gruppen samtidig inngår i enhver grupperelasjon. I en gruppe som består av medlemmene A, B, C og D, vil altså relasjonene A-B, A-C etc. ikke eksistere. Enhver interaksjon mellom for eksempel A og B vil ligge utenfor det sosiale systemet vi snakker om, med mindre den ene eller begge disse personene «representerer» gruppen ved sine handlinger, som i det koalisjonsmønsteret vi har drøftet utførlig tidligere. De relasjonene som forekommer i gruppen, er (ABCD)-A, (ABCD)-B, (ABCD)-C, (ABCD)-D som et minimum, pluss mulige relasjoner av typen (ABCD)-(AB) som kan forekomme i akkurat denne spesielle gruppen. I en gruppe på N medlemmer vil vi altså ha teoretisk grunnlag for å forutsette at vi har å gjøre med N gruppemedlems-relasjoner, heller enn å ta i betraktning alle de

figur

mulige medlem/medlem-relasjonene. Hver av disse gruppemedlems-relasjonene kan nå uttrykkes ved de velkjente ligningene for en makt/avhengighetsrelasjon:

figur

For å forklare fremveksten av et statushierarki innen en gruppe med N medlemmer, begynner vi med et antall på N gruppemedlems-relasjoner av denne typen, og ser for oss likevektssøkende handlinger i disse relasjonene.

La oss tenke oss en gruppe på fem medlemmer, og ta følgende forutsetninger: (1) status innebærer en differensiert evaluering fra gruppens side av enkeltmedlemmer eller roller, og denne evalueringen er lik, eller et uttrykk for Agm 1; (2) et medlem som er høyt verdsatt innen gruppen, er også høyt verdsatt av andre lignende grupper som han enten tilhører eller uten vanskelighet kan slutte seg til; og (3) alle de fem medlemmene har i utgangspunktet like sterk motivasjon for å delta i gruppen. Forutsetning nummer to og tre er empiriske, og når de er sanne, innebærer de at Agm og Amg er omvendt proporsjonale i alle N-gruppemedlemsrelasjonene. Dette medfører i sin tur en prekær mangel på likevekt, noe som gjør gruppen svært ustabil. Det medlemmet som er minst avhengig av gruppen, vil bli den første som bryter ut av den, men dette medlemmet er nettopp den som er høyest verdsatt. Det er en slik situasjon som kan avhjelpes med likevektssøkende handling nummer tre - ved å «gi status» til det høyt verdsatte medlemmet, slik at gruppen kan beholde og kontrollere slike medlemmer.

Disse ideene er uttrykt med hypotetiske verdier i tabell 1, hvor vi istedenfor «ubalanse» opererer med uttrykket maktfordel (MF). Likevektssøkende handlinger vil få MF til å gå mot null, slik vi kan se i kolonne 6, etter at de høyt verdsatte medlemmene A og B er kommet i et avhengighetsforhold til gruppen fordi de har fått særbelønninger i form av status - og i kolonne 9 etter at de minst verdsatte medlemmene D og E har trukket tilbake noe av sin opprinnelig sterke motivasjon for å delta i gruppen. Tabellen presenterer tre faser i utkrystallisering av status, og utkrystalliseringsprosessen betraktes som en likevektssøkende prosess.

Sluttstadiet (kolonne 7, 8 og 9) kan bare oppnås i grupper hvor det er liten utskiftning blant medlemmene. Mellomstadiet kan meget vel representere en varig tilstand i grupper med et jevnt tilsig av medlemmer på lavere nivåer. I slike «åpne» grupper vil streben etter status være et karakteristisk trekk, og kan anses som en direkte manifestasjon av spenningstilstanden som skyldes ubalansen i gruppen. I sluttstadiet har slike strebere enten lykkes eller trukket seg ut av kampen.

figur

Tabell 1: Hypotetiske verdier som viser forholdet mellom Agm og Amg i en gruppe med fem medlemmer

Blant de faktorer som inngår i opprettelse av status, vil vår teori peke på én som er av spesiell viktighet, nemlig tilgjengelighetsfaktoren og dens betydning når det gjelder å bestemme både statusposisjon og de verdiene som ligger bak statusordningen. Ser vi på Agm (den relative viktigheten av verdien gruppen setter på de forskjellige medlemsrollene), er det bemerkelsesverdig vanskelig å stole på en funksjonell forklaring. Er spissen høyere verdsatt enn midtbanespilleren fordi han har en viktigere funksjon, eller fordi det er vanskeligere å finne gode spisser? Blir fysikeren tillagt høyere verdi enn rørleggeren på grunn av at han ivaretar en «viktigere» funksjon i det sosiale systemet, eller fordi fysikere er vanskeligere å erstatte, dyrere å få tak i, etc.? Det er i slike betraktninger tilgjengelighetsfaktoren er relevant. Vi vil fremsette den påstand at deverdiene folk bruker når de rangerer roller eller personer, uttrykker hvor avhengig systemet er av disse rollene, og at tilgjengelighetsfaktoren i avhengigheten er bestemmende for hvordan disse verdiene er vokst frem over tid. 1

KONKLUSJON

Teorien som blir fremlagt i denne artikkelen, er for en stor del knyttet til de allerede eksisterende båndene som eksisterer mellom aktører i sosiale systemer. Dens største verdi synes å ligge i det faktum at den ser ut til å gjelde i et stort antall sosiale sammenhenger, fra internaliseringen av foreldrekodeksen til landsomfattende bevegelser (som for eksempel kollektiviseringen av arbeidere), gjennom anvendelse av noen få, enkle prinsipper. Og enda viktigere: De begrepene som brukes, kan uttrykkes ved operative formler. To forsøk for å prøve ut noen av de antagelsene som er drøftet ovenfor, førte til følgende resultater:

  • Konformiteten (Mgm) er direkte proporsjonal med motivasjonsstyrken i gruppen.
  • Konformiteten er omvendt proporsjonal med aksept i alternative grupper.
  • Konformiteten er sterk både øverst og nederst i statushierarkiet i grupper med stor gjennomtrekk (se tabell 1, kolonne 5).
  • Høyt verdsatte gruppemedlemmer viser høy grad av konformitetbare hvis de også er verdsatt av andre grupper. (Dette støtter antagelsen om at spesielle statusbelønninger brukes til å holde på det høyt verdsatte medlemmet som ikke er ekstremt avhengig av gruppen, og at gruppen, gjennom å gi ham slike belønninger, øker sin makt over ham.)

  • De svakere medlemmene i gruppen danner koalisjoner for å kontrollere de sterke (likevektssøkende handling nummer tre).
  • Innenfor en koalisjon er det det medlemmet som er minst avhengig av gruppen, som mottar de største belønningene (likevektssøkende handling nummer tre, analog med «statusbelønning»).

Høyt verdsatte gruppemedlemmer viser høy grad av konformitetbare hvis de også er verdsatt av andre grupper. (Dette støtter antagelsen om at spesielle statusbelønninger brukes til å holde på det høyt verdsatte medlemmet som ikke er ekstremt avhengig av gruppen, og at gruppen, gjennom å gi ham slike belønninger, øker sin makt over ham.)

Når de grunnleggende ideene i denne teorien har blitt adekvat evaluert og presisert, må arbeidet videreføres, både teoretisk og empirisk, i to hovedretninger. Før det første bør interaksjonsprosessen studeres nærmere, for å isolere de faktorer som fører tilopplevelse av makt og avhengighet hos en selv og andre, og de faktorer som fører til at den potensielle makten blir brukt. For det andre - og dette er i det lange løp viktigere - bør man studere mer komplekse maktnettverk enn dem vi har brukt som eksempler her, for å få en dypere forståelse av komplekse maktstrukturer. Denne teorien danner bare et grunnleggende utgangspunkt for studier av komplekse maktstrukturer. Det er all grunn til å tro at moderne matematikk, spesielt grafteori 1 med fordel kan brukes i analyse av komplekse nettverk, og forutsi utfallet av maktkamper innenfor slike nettverk.

Noter

  • 1: Se Jay Butler og Paul Harrison: «On Power and Authority: An Exchange on Concepts».American Sociological Review, 25 (Oktober 1960), pp. 731-732. At begge mennene fremsetter grunnleggende korrekte påstander uten å klare å forene disse påstandene, tyder i sterk grad på at det er behov for en klargjøring av begrepene på området maktrelasjoner.
  • 2: Blant mange studier, se Ronald Lippitt, Norman Polansky, Fritz Redel og Sidney Rosen: «The Dynamics of Power».Human Relations, 5 (februar 1952), pp. 37-64.
  • 3: Floyd Hunter:Community Power Structure. Chapel Hill: University of North Carolina Press, 1953.
  • 4: IThe Theory of Social and Economic Organization, New York: Oxford University Press, 1947, fremsetter Max Weber teser om makt, autoritet og legitimitet som regnes som klassiske. Imidlertid er det karakteristisk for Weber at han konstruerer en typologi, fremfor en mer organisert teori om makt.
  • 5: Se Raymond E. Wolfinger: «Reputation and Reality in the Study of 'Community Power'»,American Sociological Review, 25 (oktober 1960), pp. 636-644. Her foreligger en velfundert kritisk kommentar til Floyd Hunters arbeid på akkurat dette punktet. Forestillingen om «generell makt», altså en makt som ikke er begrenset til bestemte medmenneskelige relasjoner, er, hvis den skal tas bokstavelig, antagelig meningsløs. Makt kan ganske visst bli generell innen et bestemt sett av relasjoner i et maktnettverk, men selv denne antagelsen bør underkastet omhyggelig analyse. Har man her å gjøre med en slags glorieeffekt (eller omdømme), eller er maktens utstrekning og begrensninger forankret i selve maktstrukturen? Det er slike spørsmål som må stilles og besvares.
  • 6: På samme måten som makt ofte blir betraktet som en egenskap ved en enkelt person, blir også lederskap, konformitet osv. hyppig beskrevet som et personlig trekk ved «ledere», «konformister» etc., som om de var spesielle typer mennesker. I et sosiologisk perspektiv bør det tydelig presiseres at slik atferd må betraktes som en egenskap ved en relasjon, heller enn ved én enkelt person.
  • 7: Forholdet mellom makt og avhengighet blir tillagt en lignende vekt i J. Thibault og H.H. Kelleys systematiske betraktningPsychology of Groups, New York: John Wiley and Sons, 1959.
  • 8: Forestillingen om at «muligheter har sin pris» i økonomien er en tilsvarende idé. Hvis en ansatt har alternative jobbmuligheter, og hvis disse mulighetene er forbundet med små kostnader (reisetid etc.), minskes den ansattes avhengighet av sin nåværende arbeidsgiver.
  • 9: Ved å hevde at makt baserer seg på den andre partens avhengighet, kan det synes som om vi bare betrakter ett grunnlag for makt, nemlig «makt til å belønne», som er oppført av John R.P. French Jr. og Bertram Raven i «The Bases of Social Power»,Studies in Social Power, D. Cartwright, editor, Ann Arbor, Michigan: Institute for Social Research, 1959. En omhyggelig granskning av vår svært generelle definisjon av avhengighet vil imidlertid vise at den dekker de fleste, om ikke alle formene for makt som blir opplistet i denne studien.
  • 10: Professor Alfred Kuhn, Department of Economics, University of Cincinnati, arbeider med en teori om maktanalyse som snart skal publiseres. Teorien han utvikler, som er svært lik den som presenteres her, er satt sammen på en annen måte. Den er fastere forankret i økonomiske begreper og har derfor implikasjoner i andre retninger enn de vi presenterer nedenfor.
  • 11: Ett teoretisk begrep kan ha mange forskjellige operative definisjoner, og det er ingen grunn til å kreve at de skal føre til innbyrdes korrelerte resultater når de blir anvendt i den samme forskningssituasjonen. Selv om stridsspørsmålene omkring «operativismen» nå i stor grad er løst, gjenstår det fremdeles en viss forvirring på dette punktet. Se for eksempel Bernice Eisman: «Some Operational Measures of Cohesiveness and Their Interrelations»,Human Relations, 12 (mai 1959), pp. 183-189.
  • 12: J. Thibaut og H.H. Kelley:op. cit., pp. 107-108.
  • 13: Denne definisjonen av kohesjon, basert på avhengighet, synes å ha én fordel fremfor den definisjonen som er fremsatt i Leon Festingeret al.: Theory and Experiment in Social Communication, Ann Arbor, Research Center for Group Dynamics, University of Michigan Press, 1950: Festingers definisjon tar bare med to av de tre variablene som inngår i begrepet avhengighet.
  • 14: «Spenningen ved ulikevekt», som anses å gjøre en ubalansert relasjon ustabil, er nær beslektet med ideen om «rettferdighetsfordeling» som blir fremsatt av George C. Homans:Social Behaviour: Its elementary forms, New York, Harcourt, Brace and World Inc., 1961. Alle Homans' tanker rundt dette begrepet kan med fordel trekkes inn i den herværende presentasjonen.
  • 15: Forestillingen om lukkede i motsetning til åpne nettverk slik den her er beskrevet, kan relateres direkte til forskning vedrørende kommunikasjonsnettverk, som beskrevet i Harold J. Leavitt: «Some Effects of Communication Patterns on Group Performance»,Journal of Abnormal and Social Psychology, 46 (januar 1951), pp. 38-50 - hvor de begrensede forutsetningene vi opererer med her, blir fullt ut bekreftet gjennom forsøk og kontroll. Skulle man diskutere disse forsøkene ved hjelp av begrepene i denne teorien, ville vi ta utgangspunkt i hver enkelt aktørs avhengighet av andre aktører for å få informasjon. Et sett formler for slike nettverk er fremsatt i A. Bavelas: «A Mathematical Model For Group Structure»,Applied Anthropology, 7 (sommeren 1948) pp. 16-30.
  • 16: Dorothy Eggan: «The General Problem of Hopi Adjustment»,American Anthropologist, 45 (July-September 1943), pp. 357-373.
  • 17: Legitimeringsprosessen har av og til blitt beskrevet som en taktikk brukt av en person som enten streber etter makt eller vil beholde den makten han har, heller enn en prosess som virker til å gi en person begrenset makt. C. Wright Mills skriver for eksempel: «Autoritetspersoner søker å rettferdiggjøre sin makt over institusjonene ved å forbinde den med allment respekterte moralske symboler, hellige begreper eller lovformuleringer, som om dette var en naturlig konsekvens av makten. Mills kan referere til sentrale begreper som for eksempel gud eller guder, 'flertallets ønsker', 'folkets vilje', 'rikdommens eller kunnskapens aristokrati', 'kongens guddommelige makt' eller til sin egen påstått overlegne begavelse. Sosiologer som følger i Webers fotspor, kaller slike begreper 'legitimeringer' eller noen ganger 'rettferdiggjøringssymboler'.» (The Sociological Imagination, New York: Oxford University Press, 1959, p. 36) Enten vi ser på legitimeringsprosessen som en prosess somdanner slike kollektive verdibegreper, eller en prosess som påberoper seg disse verdibegrepene for å rettferdiggjøre en handling, består prosessen fundamentalt sett i å mobilisere kollektiv støtte for å yte motstand mot de som motsetter seg maktutøvelsen. Makt som har denne typen støtte, er autoritet, og prosessen passer inn i den generelle modellen for koalisjonsdannelser.
  • 18: «Motivasjonsstyrke» og «tilgjengelighet», som til sammen uttrykker avhengigheten på ethvert tidspunkt, er funksjonelt relatert over tid. Dette går frem av våre likevektssøkende handlinger. I tilfellet Amg er det lett å skille mellom disse to variablene, mens de i Agm er så sammensmeltet at det er vanskelig å skille dem fra hverandre. De verdiene som gjør at gruppen betrakter en bestemt rolle som «viktig» på tidspunkt 2, stammer direkte fra den knappheten de opplevde på denne og lignende roller på tidspunkt 1.
  • 19: F. Haray og R. Norman:Graph Theory as a Mathemathical Model in the Social Sciences. Ann Arbor: Institute for Social Research, 1953. Et forsøk på å anvende en slik modell på maktrelasjoner finnes i John R.P. French Jr. «A Formal Theory on Social Power»,The Psychological Review, 63 (mai 1956), pp. 181-194.

© Econas Informasjonsservice AS, Rosenkrantz' gate 22 Postboks 1869 Vika N-0124 OSLO
E-post: post@econa.no.  Telefon: 22 82 80 00.  Org. nr 937 747 187. ISSN 1500-0788.

RSS