Magma topp logo Til forsiden Econa

Erik Bruce er sosialøkonom og senioranalytiker i Nordea Markets.

Moderasjonen eller renteøkning

Norge har rekordhøyt rentenivå fordi vi har en rekordhøy lønnsvekst. Bare en sterk krone hindrer en inflasjon godt over målet. Så det er liten tvil. Årets lønnsoppgjør er helt avgjørende for renteutviklingen. Sprekk i oppgjøret, og Norges Bank vil svekke arbeidsmarkedet med et høyere rentenivå for å få ned lønnsveksten.

av Erik Bruce

Under lavkonjunkturen i 1990-årene var det bred enighet om det såkalte solidaritetsalternativet. Pengepolitikken skulle sørge for en stabil valutakurs, finanspolitikken skulle stabilisere konjunkturene, og inntektspolitikken skulle sørge for at ikke lønnskostnadsveksten ble høyere enn hos våre handelspartnere. Politikken var tilsynelatende vellykket. I 1993 var arbeidsledigheten 6 prosent, skyhøy etter norsk standard. Veksten i fastlandsøkonomien skjøt imidlertid fart, godt hjulpet av en ekspansiv finanspolitikk, men også av et lavt rentenivå. Ledigheten falt raskt, og yrkesdeltakelsen økte kraftig. Samtidig var lønnskostnadsveksten lav, og Norge vant konkurranseevne.

Hvorvidt suksessen skyldes solidaritetsalternativet, er vel et åpent spørsmål. Med høy ledighet var det verken rart at finanspolitikken var ekspansiv, eller at veksten i lønnskostnader var lav. Alternativet feilet da også da økonomien nærmet seg kapasitetsskranken: Lønnsveksten tok helt av i 1997 samtidig som det ble klarere og klarere at det ikke nyttet å styre valutakursen med rentene. I alle fall ikke uten store kostnader realøkonomisk. I 1999 kom dødsstøtet. Ad bakveien innførte den nye sentralbanksjefen et implisitt inflasjonsmål for pengepolitikken. Finanspolitikken holdt igjen en stund, men etter hvert var det klart at målet ikke lenger var å regulere aktiviteten, men å holde igjen på bruken av offentlige midler. Nå er politikkfordelingen klar, finanspolitikken skal sørge for en kontrollert innfasing av oljepengene, mens pengepolitikken skal sørge for en stabil inflasjon på 2 1/2 prosent. Er det da noe rom for en inntektspolitikk?

NORGES BANK HAR TATT FØRINGEN

For å svare på det er det viktig å huske at et inflasjonsmål, slik vi nå har, i realiteten ikke er veldig forskjellig fra å forsøke å styre lønnskostnadsveksten. På litt sikt blir norsk inflasjon i all hovedsak bestemt av to forhold: veksten i prisene på importerte konsumvarer og veksten i lønnskostnadene per produsert enhet på norskproduserte konsumvarer og tjenester. Veksten i lønnskostnader per produsert enhet er lik veksten i lønnskostnader fratrukket produktivitetsveksten.

Veksten i prisene på importerte konsumvarer kan i prinsippet Norges Bank påvirke fordi endringer i rentene kan påvirke valutakursen. I praksis ser imidlertid Norges Bank i stor grad bort fra denne effekten når den vurderer rentene (effekten er i stor grad uttømt to år frem i tid som Norges Banks horisont). Da gjenstår det bare en mulighet: å forsøke å styre lønnskostnadsveksten. Produktivitetsveksten er det lite Norges Bank kan gjøre med.

Inflasjonsrapporten og sentralbanktaler forteller oss klart at Norges Bank vil at markedet skal tenke slik. Sentralbanken har til og med hjulpet oss til å regne ut hva slags lønnsvekst inflasjonsmålet på 2 1/2 prosent tåler. På litt sikt tror Norges Bank at importprisene vokser med 1 prosent når valutakursen er undret, og at produktiviteten vokser med 1 1/2--2 prosent. Tar en videre hensyn til at nær 30 prosent av konsumvarene er importerte, kommer en ved litt regning frem til at vi tåler en lønnsvekst mellom 4 1/2 og 5 prosent. Budskapet er så klart som det kan bli. Hvis Norges Bank, når lønnsoppgjøret er over, legger de sentrale tilleggene til sine forutsetninger om lokale tillegg og regner ut at lønnsveksten kommer godt over 5 prosent, skal det mye til for at rentene ikke settes opp. Med en lønnsvekst på under 4 1/2 prosent er det tilsvarende rom for rentekutt.

Så rentene er en slags gulrot/pisk som skal mane arbeidstakerne til moderasjon? Tja, ikke i den forstand at Norges Bank vil tvinge partene til moderasjon med en trussel om renteøkning. I sentralbanken sitter det økonomer, og de tror at det er en eller annen sammenheng mellom stramheten på arbeidsmarkedet og lønnsveksten. Kommer oppgjøret ut med for store tillegg, må presset i arbeidsmarkedet reduseres for å få lavere lokale tillegg og lavere tillegg ved senere oppgjør. Høyere renter vil reduser aktiviteten i økonomien, etterspørselen etter arbeidskraft og dermed stramheten i arbeidsmarkedet. Med andre ord: pengepolitikkens oppgave er å regulere aktiviteten slik at lønns- og kostnadsveksten blir i tråd med inflasjonsmålet. Dersom en gjennom en eller annen form for inntektspolitikk greier å holde lønnsveksten nede, kan vi ha et noe strammere arbeidsmarked enn vi ellers ville hatt. Dersom vi får et moderat lønnsoppgjør i år, trenger ikke Norges Bank å sette opp renten for å redusere etterspørselen etter arbeidskraft.

MODERAT I INDUSTRIEN MEN ...

Når dette leses, er årets lønnsoppgjør godt i gang. Det er et forbundsvist oppgjør. Fellesforbundet (verkstedindustrien m.m.) er først ute. Deretter følger forhandlinger i andre deler av privat sektor og til slutt i offentlig sektor. Ideen er at konkurranseutsatt sektor skal sette rammene for resten av oppgjørene, og at hensynet til konkurranseevnen skal spille en sentral rolle for årets oppgjør. Og det er grunn til å tro at resultatet i industrien blir relativt moderat. Konkurranseutsatt sektor i Norge sliter dels med sterk krone, dels med år med lønnsvekst godt over våre handelspartneres. Erfaringsmessig vet vi at dette modererer lønnskravene og kampviljen i industrien, fordi arbeidstakerne er redde for arbeidsplassene. En lav prisvekst, først og fremst som følge av avgiftskutt, kan også moderere kravene, siden en trenger lavere nominelle krav for å oppnå samme reallønnsforbedring.

Mulighetene er absolutt til stede for at oppgjøret i industrien blir relativt moderat, og at lønnsveksten i industrien i år blir vel 4 prosent med et rimelig anslag på de lokale lønnstilleggene. Men det er langt mer usikkert om dette blir normen for de øvrige sektorene. Allerede før lønnsoppgjøret fikk sykepleierne markert sine krav. Alle sykepleiere på tidligere fylkeskommunale sykehus som nå er overtatt av staten, skal opp på det høyere lønnsnivået i de statlige sykehusene. Det greier de trolig å få igjennom i lønnsforhandlingen. Det vil drive opp lønnsveksten og styrke kampviljen i alle de misnøyde gruppene. Mange grupper har fått blod på tann etter lærernes suksess. Alt i alt har jeg vanskelig for å tro at samlet lønnsvekst ikke blir minst 4 1/2--5 prosent.


© Econas Informasjonsservice AS, Rosenkrantz' gate 22 Postboks 1869 Vika N-0124 OSLO
E-post: post@econa.no.  Telefon: 22 82 80 00.  Org. nr 937 747 187. ISSN 1500-0788.

RSS