Magma topp logo Til forsiden Econa

Tor Tangenes er førstelektor i økonomistyring ved Handelshøyskolen BI.

Når to finansielle måltall møter ressursbasert firmateori og fremvokst strategi

Nødvendige korreksjoner av regnskapstall og et forslag til videreutvikling

Prestasjonsmåling er et stadig tilbakevendende tema i økonomi- og virksomhetsstyringen, både for praktikere og akademikere (se bl.a. Neely et al., 2006; Ittner og Larcker, 2003, 1998). 1 Innsiktsfulle og velbegrunnede valg av prestasjonsmål reflekterer virksomhetens oppfatning av grunnleggende styringspremisser, gjerne formulert ved spørsmål så som: Hva er opphavet til konkurransemessige fortrinn? Hva motiverer mennesker i organisatorisk sammenheng? Hvordan lærer individer og organisasjoner? Hvordan utvikles og implementeres realiserte strategier?

Økt interesse for intellektuell kapital og kunnskapsledelse samt fremveksten av nyere styringskonsepter, spesielt balansert målstyring (The Balanced Scorecard) og tilsvarende modeller, 2 har for mange virksomheters vedkommende flyttet oppmerksomheten fra finansielle, regnskapsbaserte prestasjonsmål til kompetansebaserte, ikke-finansielle måltall. Felles for de nye konseptene er relevanskritikken mot tradisjonell økonomistyring, som er kraftfullt målbåret i Johnson og Kaplan (1987),3 behovet for å kartlegge virksomhetens verdidrivere, som er ikke-finansielle av natur, samt muligheten til å rapportere relevante ytelsesmål gjennom hele virksomhetens verdiskapningsprosess.

Flere studier viser imidlertid at virksomheter i liten grad identifiserer og verifiserer kausale relasjoner mellom finansielle og ikke-finansielle måltall, og unnlater å utnytte ikke-finansiell styringsinformasjon til å utvikle valgte strategier (se Ittner og Larcker, 2003 og Nørreklit, 2000).4 Dette problemet forsterkes ved at nevnte modeller ofte er av typen «one size fits all», ofte med universelle styringspremisser, dvs. bestemte modellforutsetninger for hvordan verdi skapes, og hvordan virksomheter fungerer. Hvis slike modellforutsetninger ikke stemmer overens med virksomhetens egne styringspremisser, blir i beste fall modellargumentene substansløse, og i verste fall vil styringsmodellene virke mot sin hensikt.5 Det er derfor viktig at prestasjonsmål i likhet med andre styringsmekanismer forholder seg eksplisitt og nyansert til virksomhetens styringspremisser (se spesielt Simons, 1995).6 Hva finansielle måltall angår, er disse godt forankret i tradisjonell økonomistyring, der impulser fra foretaksstrategi og organisasjonsteori er fraværende, og der virksomhetens styringspremisser følgelig er en sort boks.

Dette er utgangspunktet for denne artikkelen, som vil konfrontere to kompakte, finansielle måltall, typisk egnet til prestasjonsmåling på virksomhetsnivå, med en virkelighet der tilstedeværelse av intellektuell kapital er en nødvendig betingelse for konkurransemessige fortrinn ,7 og der realisert strategi forstås som et de facto handlingsmønster drevet frem ved en blanding av planlagte og fremvokste handlinger, der sistnevnte er en manifestasjon av små og store læringsprosesser i virksomheten (Mintzberg, 1987).8 I en slik virkelighet viskes skillet mellom utvikling og implementering av strategi ut, og virksomhetens intellektuelle kapital som grunnlag og betingelse for konkurransemessige fortrinn, endres dynamisk.

I den første delen av artikkelen diskuteres og defineres sentrale begreper, så som konkurransemessige fortrinn, intellektuell kapital og de to regnskapsbaserte måltallene totalrentabilitet og residualresultat, som danner grunnlaget for analysen. Gjennom et eksempel, der tilstedeværelse av intellektuell kapital gir vedvarende konkurransefortrinn, vurderes nødvendige korreksjoner av regnskapstall for at måltallene på best mulig måte skal kommunisere konkurransemessige fortrinn eller ulemper. Som hjelpemidler benytter vi et ressursbasert regnskap og fortolker virksomhetens kostnader som godtgjørelse for periodiske ytelser fra alle virksomhetens ressurser – finansielle og intellektuelle (Se Friedman, 1976).9

I den siste delen av artikkelen legges det til grunn at virksomhetens målsetning er å maksimere sin økonomiske verdi, og at strategiimplementering bidrar til organisatorisk læring og dermed endringer i intellektuell kapital. Gjennom en utdypning av effektivitetsbegrepet vises det at markedsbasert residualresultat er et relevant mål for periodisk (kortsiktig) effektivitet, men at måltallet på selvstendig grunnlag ikke gir tilstrekkelig informasjon om virksomhetens periodiske prestasjoner. Ved å sammenstille periodiske endringer i markedsbasert residualresultat med periodiske endringer i verdien av virksomhetens intellektuelle kapital, vises til slutt en struktur som måler hvorvidt virksomhetens beslutninger bidrar til å øke eller redusere så vel (periodisk) kortsiktig som flerperiodisk (langsiktig) effektivitet, og dermed hvordan de samme beslutningene bidrar til virksomhetens måloppfyllelse.

De to måltallene og forholdet til ressursbasert firmateori og intellektuell kapital

Totalrentabilitet (TR) og residualresultat (RI) blir mye brukt som finansielle måltall.10 Det førstnevnte har størst utberedelse i praksis, mens det sistenevnte er teoretisk best forankret. Begge måltallene forholder seg til informasjon fra både resultatoppstillingen og balansen, og er derfor ofte foretrukket når ansvarsenheter med både resultat- og investeringsansvar skal prestasjonsvurderes. Hvis vi legger til grunn at virksomhetens overordnede målsetning er å maksimere sin økonomiske verdi, blottlegges RIs teoretiske fortrinn ved at måltallet tar hensyn til kapitalens normalavkastning, og at målingen skjer i absolutte beløp. Følgelig kan periodens økonomiske resultat beregnes som differansen mellom totalkapitalens inntjening og kapitalkostnaden, og de periodiske verdiendringene kan diskonteres og summeres i flerperiodiske analyser.

Når regnskapsbaserte prestasjonsmål skal velges, er det hensiktsmessig å legge visse kvalitetskrav til grunn. Viktig i denne sammenheng er å søke prestasjonsmål som i størst mulig grad er sammenfallende med virksomhetens overordnede målsetning. Siden de aller fleste som prestasjonsmåles, forholder seg til virksomhetens ressurser, og siden økonomiske verdier primært skapes gjennom god ressursforvaltning (balansens eiendelsside) og i langt mindre grad gjennom finansielle operasjoner (balansens egenkapital- og gjeldsside), bør prestasjonsmålet forholde seg til kapitalanvendelsen og ikke kapitalanskaffelsen. Gode prestasjoner blir dermed målt i forhold til en ressursforvaltning som øker virksomhetens økonomiske verdi. Verken TR eller RI tilfredsstiller dette kravet fullt ut, som vi snart skal se. Tradisjonelle uttrykk for TR og RI på totalkapitalnivå er vist i uttrykk 1, der k er relevant avkastningskrav:

 

figur

Fra et ressursperspektiv måler TR og RI effektivitet. I faglitteraturen defineres effektivitet både som virksomhetens evne til å tilfredsstille kunders behov (se for eksempel Kotler, 1984), og som forholdet mellom virksomhetens mål og virksomhetens ytelser (se for eksempel Nørreklit, 1996, og Porter, 1996), det vil si i hvilken grad virksomhetens ytelser bidrar til virksomhetens måloppfyllelse.11 Siden virksomhetens ytelser er en funksjon av hvilke ressurser virksomheten rår over, og hvordan disse ressursene anvendes og utvikles i en produktiv sammenheng, fanger denne effektivitetsforståelsen opp forholdet mellom virksomhetens ressursforvaltning og den resulterende verdiskapningen. Da førstnevnte begrepsforståelse oppfattes som et spesialtilfelle av sistnente når virksomhetens overordnede målsetning er å maksimere sin økonomiske verdi, legges sistnevnte til grunn her. I del 5 av artikkelen utdypes effektivitetsbegrepet, og det vises hvordan beslutningers bidrag til kortsiktig og langsiktig effektivitet kan måles.

Både TR og RI lider av to prinsipielle svakheter i sammenheng med prestasjonsmåling. For det første er de finansieringsrelaterte i motsetning til ressursrelaterte. Med finansieringsrelatert menes i denne sammenheng et måltall som synliggjør informasjon av betydning for virksomhetens kapitalytere, spesielt hvordan virksomhetens totale inntjening fordeles. Et ressursrelatert måltall vil på den andre siden synliggjøre de grunnleggende årsakene til at inntjeningen finner sted, dvs. hvilket inntjeningsbidrag hovedgrupper av ressurser forårsaker. En slik oppdeling er vanskelig, da ressurser fungerer samlet i en produktiv sammenheng. Vi skal imidlertid vise en tilnærming som gjør denne oppdelingen meningsfull og informativ i prestasjonsmålingen. For det andre er det et misforhold mellom inntjening og kapitalgrunnlag, da førstnevnte relateres til både finansiell og intellektuell kapital, mens sistnevnte kun fanger opp den finansielle kapitalen.12

Begge disse svakhetene kan belyses gjennom ressursbasert firmateori (RBV), som forklarer konkurransefortrinn med utgangspunkt i virksomheters ressurssituasjon. Et mye brukt rammeverk i RBV er presentert i Barney (1991), som postulerer at alle virksomheter som har vedvarende konkurransefortrinn, må ha ressurser som er verdifulle, sjeldne, ikke-imiterbare og ikke-substituerbare. Dette såkalte VRIN-rammeverket bygger på forutsetninger om at kompetansebaserte ressurser er heterogene (virksomhetsunike), og at de vanskelig lar seg forflytte fra én virksomhet til en annen.13 I forhold til konkurransefortrinn og ressurser med VRIN-egenskaper sier Barney (1991) følgende:

«A firm is said to have a sustainable competitive advantage when it is implementing a value creating strategy not simultaneously being implemented by any current or potential competitors and when these other firms are unable to duplicate the benefits of this strategy» (s. 102).

«Of course, not all firm resources hold the potential of sustained competitive advantages. To have this potential, a firm resource must have four attributes: (a) it must be valuable, in the sense that it exploit opportunities and/or neutralizes threats in a firm’s environment, (b) it must be rare among a firm’s current and potential competition, (c) it must be imperfectly imitable, and (d) there cannot be strategically equivalent substitutes for this resource that are valuable, but neither rare or imperfectly imitable» (s. 105–106).

RBV-argumentet er en nødvendig betingelse for et vedvarende konkurransefortrinn. Nødvendige og tilstrekkelige betingelser innebærer i tillegg at ressurser med VRIN-egenskaper må identifiseres, utvikles, styres og utnyttes på en effektiv måte. Det blir derfor viktig at konsekvensene av denne prosessen fanges opp i prestasjonsmålingen. Vi er da tilbake til de to svakhetene ved TR og RI som ble påpekt innledningsvis: Inntjeningens årsaker er ikke forklart fra et ressursperspektiv, og kapitalgrunnlaget ekskluderer ressurser med VRIN-egenskaper. Følgende definisjon legges til grunn for intellektuell kapital, som nettopp omfatter ressurser med VRIN-egenskaper:

Intellektuell kapital defineres her som den kompetanse en virksomhet disponerer, samt interne og eksterne strukturer som utvikles med utgangspunkt i denne kompetansen, og som gir virksomheten et konkurransefortrinn i forhold til sammenlignbare virksomheter utover det som kan tilskrives ressurser som fremkommer i finansregnskapet. 14

Det finnes ingen omforent definisjon av begrepet intellektuell kapital. Noen definisjoner er balanseorienterte, der intellektuell kapital er definert som bestemte kompetansebaserte eiendeler (se bl.a. Bontis, Crossan og Hulland, 2002; Edvinsson og Malone, 1997; Brooking, 1996). Andre definisjoner relaterer begrepet til fremtidige økonomiske konsekvenser av virksomhetens kompetansebaserte eiendeler (se bl.a. Dzinkowski, 2000; Porter, 1999), mens andre igjen fokuserer på ressursdynamikk og harmoni mellom komplementære ressurser (se bl.a. Rastogi, 2002; Edvinsson, Kitt og Beding, 2000). 15 Definisjonen som er valgt her, der intellektuell kapital defineres som kompetanse og avledede strukturer utover «det normale», har mye til felles med det regnskapsmessige goodwill-begrepet. Vi skal snart utdype definisjonen, men nøyer oss foreløpig med å understreke at den er svært hensiktsmessig i forhold til prestasjonsmåling, både på kort og lang sikt.

Balansemessige korreksjoner

Som de fleste vil være kjent med, er finansregnskapets utgangspunkt virksomhetens underliggende økonomi, eller virksomhetens realøkonomi, som er det begrepet som vil brukes her. Finansregnskapets formål er å måle og kommunisere virksomhetens realøkonomiske utvikling og finansielle stilling innenfor rammen av gjeldende regnskapsregler og god regnskapsskikk. Fordelene med et generelt akseptert regelverk er mange. Det bidrar blant annet til en relativt enhetlig regnskapspraksis som gjør det mulig å sammenligne virksomhetens regnskaper over tid samt å sammenligne virksomhetens prestasjoner med sammenlignbare virksomheter. Regnskapsreguleringen demmer også opp for optimistiske verdivurderinger og regnskapsmanipulasjon, og sikrer akseptable sammenstillinger av inntekter og kostnader i resultatoppstillingen.

Når finansregnskapsdata skal brukes som grunnlag for prestasjonsmålingen, oppstår flere problemer. Transaksjonsprinsippet innebærer at økonomisk aktivitet kun skal baseres på reelle, gjennomførte transaksjoner og initialt vurderes til historisk kost, dvs. transaksjonsvederlaget. Selv om verdikorreksjoner skjer på senere tidspunkter, har virksomheten ingen oppskrivningsrett for anleggsmidler i henhold til norsk regnskapsrett, om en ikke følger IFRS, og dermed blir det bare verdireduksjoner som fanges opp. Transaksjonsprinsippet innebærer eksempelvis at kontrakter ikke blir regnskapsført fordi risiko og kontroll ikke er overført, og at kompetansebaserte eiendeler som er internt generert, i hovedsak faller utenfor den regnskapsmessige balansen. I tillegg vil virksomheter med stor anleggskapital i omsettelige eiendeler kunne ha store skjulte reserver ved at markedsverdien for identifiserte anleggsmidler i balansen overstiger registrerte verdier. I figur 1 er regnskapsreglenes innskrenkning av virksomhetens mulighet til å rapportere realøkonomiske verdier vist.

Virksomhetens realøkonomiske verdi i en korrigert balanse

figur

Ved å erstatte eiendelenes regnskapsmessige verdier med markedsverdier for identiske eiendeler (MVIE) øker balanseverdiene i den grad det finnes undervurderte anleggsmidler, så som bygninger, eiendommer, skip og lignende, som har steget i verdi siden anskaffelsen. Det er i denne sammenheng viktig å merke seg at i balansen er eiendelene verdsatt individuelt, og de er dermed tatt ut av en produktiv sammenheng. Gitt fortsatt drift, vil den økonomiske verdien av virksomheten måtte gjøres ved en samlet vurdering av alle virksomhetens ressurser i forhold til virksomhetens uttalte strategi. En slik vurdering er komplisert og vil alltid måtte gjøres med stor grad av usikkerhet, særlig av to grunner:

For det første mangler finansregnskapets balanse en oppstilling over kompetansebaserte ressurser som utgjør virksomhetens intellektuelle kapital. Det er problematisk, da virksomhetens økonomiske verdi må ses i forhold til den fremtidige inntjeningsevnen til all kapital, finansiell så vel som intellektuell. For det andre vil virksomhetens uttalte strategi, som gir indikasjoner på hvordan ressursene skal anvendes og utvikles over tid, endre seg i takt med organisasjonsmessig læring og endringer i ytre forhold.

Vi skal nå benytte et enkelt eksempel til å belyse poengene over og for å utdype argumentasjonen om prestasjonsmålenes egenskaper. I denne sammenheng skal vi først se på to ulike situasjoner. I den første situasjonen legges regnskapsmessige verdier til grunn for prestasjonsmålingen, som er lavere enn markedsverdien for identiske eiendeler (MVIE). I den andre situasjonen legges MVIE til grunn.

Regnskapsmessig resultat og balanse for bedrift A

Resultatoppstilling for 2006   Balanse per 31.12.06  
Driftsinntekter 1500 Anleggsmidler 1000
Driftskostnader* 1050 Omløpsmidler 0
Driftsresultat 450 Sum eiendeler 1000
Lånekostnader ( 50)    
Ordinært resultat før skatt 400 Egenkapital 500
Skatt på ordinært resultat 0 Gjeld 500
Ordinært resultat 400 Sum egenkapital og gjeld 1000
* Eneste faste kostnader er avskrivninger på 100.

Regnskapsmessig resultat og balanse for bedrift B

Resultatoppstilling for 2006   Balanse per 31.12.06  
Driftsinntekter 1400 Anleggsmidler 1000
Driftskostnader* 1100 Omløpsmidler 0
Driftsresultat 300 Sum eiendeler 1000
Lånekostnader (50)    
Ordinært resultat før skatt 250 Egenkapital 500
Skatt på ordinært resultat 0 Gjeld 500
Ordinært resultat 250 Sum egenkapital og gjeld 1000
* Eneste faste kostnader er avskrivninger på 100.

Et gjennomgangseksempel

Anta at bedrift A ble etablert for fem år siden, den 1. januar 2002, ved at eiere og långivere finansierte like store deler av en anleggsinvestering på 1000, som besto av en tomt, anskaffet for 500 og driftstilbehør, anskaffet for 500. Totalkapitalens avkastningskrav før skatt er 20 % p.a., mens gjelden, som er avdragsfri, forrentes til markedsbetingelser, som er 10 % p.a. For å forenkle beregningene legger vi til grunn at ordinært resultat før skatt og kontantstrømmene som genereres, er evigvarende og like annuiteter. Det innebærer at årlige investeringer tilsvarer årlige avskrivninger, som antas å være 100. Vi antar i tillegg at ekstraordinære poster ikke eksisterer og at ordinært resultat disponeres i sin helhet til utbytte. Til slutt antar vi at bedriften ikke er i skatteposisjon, og at inflasjonen er null.16

Fem år senere er tomtens verdi steget til 1000, men på grunn av forutsetningene over og virksomhetens manglende rett til oppskrivninger av anleggsmidler, er resultatoppstillingen og balansen uforandret over tid.

Bedrift A har valgt bedrift B som sammenligningsgrunnlag for egne prestasjoner, da sistnevnte er likt strategisk posisjonert, ble etablert samtidig med like anleggsinvesteringer, har tilsvarende finansiering og eiendeler med samme systematiske risiko. Bedrift B har også den samme annuitetsstrukturen for resultat og kontantstrøm som bedrift A. Det eneste som skiller de to bedriftene, er intellektuell kapital, som ikke eksisterer hos bedrift B, da dennes kompetanse og strukturer antas å være gjennomsnittlig blant sammenlignbare bedrifter. Som følge av dette presterer bedrift B dårligere enn bedrift A, som vist i tabell 1B.

Basert på opplysningene over, kan fundamentalverdien til de to selskapene beregnes med utgangspunkt i driftens fremtidige kontantstrømmer, fordelt til eiere og långivere:

figur

Fra et ressursperspektiv innebærer eksempelet at selskap B organiserer sin arbeidskraft og sine øvrige ressurser i aktiviteter som gir normal inntjening. For selskap A blir situasjonen annerledes. Dette selskapet oppnår en høyere inntjening ved en bedre utnyttelse av tilgjengelige ressurser, som kan forklares ved tilstedeværelse av intellektuell kapital (ressurser med VRIN-egenskaper). Slike ressurser er sjeldne og ikke-imiterbare, og de muliggjør implementering av en verdiskapende strategi, hvis fordeler ikke lar seg duplisere av konkurrerende virksomheter. Med et slikt utgangspunkt kan selskap As vedvarende konkurransefortrinn forklares.

Situasjon 1: TR og RI beregnes med utgangspunkt i registrert totalkapital

Dette er det vanligste grunnlaget for begge måltall. Hva TR angår, anbefales det ofte å erstatte regnskapsmessige verdier med gjenanskaffelsesverdier, eller tilsvarende, markedsverdien for identiske eiendeler. Når det gjelder RI-beregninger, er det motsatte tilfelle. Her skal regnskapsmessig finansiell kapital legges til grunn, slik at RI fanger opp merverdier i forhold til denne.17 For selskap A og B blir beregningene som følger:

 

figur

Det interessante spørsmålet blir nå om beregningene over gir et godt grunnlag for vurdering av de to selskapenes absolutte og relative prestasjoner i 2006. Tolkes tallene uten tilleggsinformasjon, blir svarene som følger: (1) Selskap A presterer bedre enn selskap B, (2) selskap A oppnår en avkastning på totalkapitalen som ligger 25 prosentpoeng over avkastningskravet, mens tilsvarende tall for selskap B er 10 prosentpoeng, (3) det skapes økonomisk verdi i begge selskaper, der verdiøkningen i selskap A er 250, mens tilsvarende i selskap B er 100.

Med unntak av den første konklusjonen som tilsynelatende er korrekt, er de to siste åpenbart feilaktige. Når den første er korrekt i vårt eksempel, skyldes ikke det beregningsmetoden, men at de to selskapene i eksempelet vårt er like, med unntak av intellektuell kapital og oppnådde prestasjoner. Åpnes det opp for ulik teknologi og ulik prisstigning på ulike innsatsfaktorer (ressurser) og dermed forskjeller i den finansielle kapitalens registrerte verdi, så vil ikke nødvendigvis beregningene sikre en korrekt rangering.

I henhold til beregningene oppnår selskap B en TR på 30 %, som er 10 prosentpoeng over avkastningskravet, mens en ukritisk vurdering av RI viser at økonomiske verdier er skapt. Tolkes tallene bokstavlig, oppstår en selvmotsigelse, da vi vet at selskapet presterer normalt. Årsaken ligger i transaksjonsprinsippet, som på anskaffelsestidspunktet sikret at tomten ble registrert til 500 (transaksjonsvederlaget), samt i regnskapsreglenes forbud mot senere oppskrivninger. Disse forholdene medfører også at selskap A og B får en for høy TR og RI, som følge av et kapitalgrunnlag som ikke reflekterer registrerte eiendelers markedsverdier.

Situasjon 2: TR og RI beregnes med utgangspunkt i markedsverdier for identiske eiendeler (MVIE)

Som følge av dette prinsippet korrigeres tomtene i balansene for begge selskaper fra regnskapsmessige verdier på 500 til markedsverdier (MVIE) på 1000 med en tilsvarende korreksjon av registrert egenkapital. For å skille tradisjonell TR og RI fra markedsbaserte beregninger benyttes symbolene MTR og MRI for sistnevnte. Beregningene blir da:

 

figur

Som vi nå kan se, stemmer kart bedre med terreng. Selskap B som presterer normalt, oppnår en MTR tilsvarende avkastningskravet, og MRI for samme selskap er null. Selskap A som besitter intellektuell kapital, oppnår både en MTR over avkastningskravet og en positiv MRI. Siden selskapenes fremtidige kontantstrømmer er evigvarende annuiteter, kan nåverdien av fremtidig MRI for selskap A beregnes til 750 (150/0,2). Dette tallet utgjør nå differansen mellom selskapets fundamentale verdi (se uttrykk 2) og markedsverdien av selskapets finansielle kapital (2250 – 1500 = 750). Vi kan derfor slutte at selskapets intellektuelle kapital er verdsatt til 750.

Definisjonen av intellektuell kapital som vi la til grunn, ga denne kapitalen eksistens og verdi først når virksomheten hadde kompetanse og avledede strukturer utover det normale, dvs. når den presterte (forventet å prestere) systematisk bedre enn gjennomsnittet av sammenlignbare virksomheter. Selskap B presterer normalt, og siden denne tilstanden per forutsetning er stabil og vedvarende, må verdien av selskapets intellektuell kapital være null i henhold til definisjonen. MRI for året 2006 kan oppfattes som en godtgjørelse for ytelser fra intellektuell kapital i dette året. Siden selskap B ikke besitter intellektuell kapital, blir godtgjørelsen i 2006 og for øvrige år lik null. Korreksjonen av kapitalgrunnlaget for beregningene har dermed ryddet opp i flere problemer, men spesielt ett står uløst. Måltallene er fremdeles finansieringsrelatert, med fokus på inntjeningens fordeling i stedet for på inntjeningens årsaker. Vi skal nå angripe dette problemet ved hjelp av et ressursbasert regnskap.

Et ressursbasert regnskap

Utgangspunktet for det ressursbaserte regnskapet er Milton Friedmans (1976) inntekts-kostnadsparitet, som oppnås ved å innføre en ny kostnadsgruppe i resultatoppstillingen, såkalte ikke-kontraktsmessige kostnader. Disse tilsvarer et «honorar» for entreprenørskap. Friedman sier i denne sammenheng:

«All in all, the best procedure seems to me to be to define total cost as identical with total receipts – to make the totals of the two sides of a double-entry account. One can then distinguish between different kinds of costs, the chief distinction in pure theory being between costs that depend on what the firm does but not on how its actions turn out (contractual costs) and the rest of its costs or receipts (non-contractual costs). The former represent the cost of factors of production viewed solely as ‘hired’ resources capable of being rented out to other firms; the latter represent payment for whatever it is that makes identical collections of resources different when employed by different firms – a factor of production that we may formally designate entrepreneurial capacity, recognizing that this term gives a name to our ignorance rather than dispelling it.» (s. 148–149)

Som det fremgår av sitatet, deles kostnadene inn i to hovedgrupper: «contractual» og «non-contractual costs». I den førstnevnte gruppen finnes regnskapsmessige kostnader som er transaksjonsbaserte, og som er betalinger for innsatsfaktorer, uavhengig av hvordan de underliggende ressursene utnyttes av virksomheten i en bestemt produktiv kontekst. Eksempler i så måte er kostnader for råvarer og arbeidskraft og for normal bruk av anleggsmidler, som alle er bestemt i faktormarkeder. I den andre gruppen finnes kostnader som relateres til virksomhetens produktive utnyttelse av sine disponible ressurser. Disse kostnadene er virksomhetsspesifikke og i stor grad et resultat av intern kompetanse (kunnskap, ferdigheter og avledede strukturer). Vi vil i fortsettelsen betegne «contractual costs» for transaksjonsbaserte kostnader etter transaksjonsprinsippet i finansregnskapet, mens «non-contractual costs» vil bli kalt for godtgjørelse for kompetansebaserte ytelser.18

Godtgjørelse for kompetansebaserte ytelser er bestemt av virksomhetens intellektuelle kapital og av hvordan denne bidrar (forventes å bidra) til effektiv ressursutnyttelse i forhold til utvikling og implementering av virksomhetens strategi. I henhold til den tradisjonelle fremstillingen av intellektuell kapital i figur 1 er virksomhetens human-, prosess-, relasjons- og innovasjonskapital grunnlaget for denne godtgjørelsen.

I den ressursbaserte resultatoppstillingen som er skissert i tabell 2 under, er tall for selskap A og B innarbeidet. Som det fremgår, er oppstillingen ressursrelatert ved at virksomhetens inntekter er forklart som godtgjørelser til alle virksomhetens ressurser i henhold til inntekts-kostnadspariteten beskrevet over. Transaksjonsbaserte ressurser er universelle og omsettelige, og dermed tilgjengelige for eksterne aktører. Av denne grunn vil transaksjonsbaserte ressurser vurderes til faktorpriser eller normalavkastning, avhengig om de er å finne i den regnskapsmessige resultatoppstillingen eller i balansen. Følgelig legger vi i utgangspunktet til grunn at finansiell kapital forvaltes av virksomheten på en normalt effektiv måte (selskap B).

I den ressursbaserte resultatoppstillingen fremkommer normalprestasjoner gjennom godtgjørelse for ytelser fra ikke-balanseførte ressurser (tabell 2, rad A), godtgjørelse for at finansiell kapital stilles til rådighet for produktiv bruk (tabell 2, rad B), og til slutt godtgjørelse for normale ytelser fra virksomhetens strukturkapital (tabell 2, rad C).19

I den grad virksomhetens prestasjoner avviker fra normalen, vil balansemessige korreksjoner måtte gjøres i det ressursbaserte regnskapet. Hvis avviket er positivt i en bestemt periode, har virksomheten også en positivt MRI (som beregnet i situasjon 2). Siden utgangspunktet i eksempelet er et positivt prestasjonsavvik, skyldes ikke positiv MRI hos selskap A tilfeldig variasjon, og virksomheten må ha intellektuell kapital. I resultatoppstillingen tolkes den positive MRI som godtgjørelse til ytelser fra intellektuell kapital. Hvis det motsatte er tilfellet, vil negativ MRI representere en nedjustering av normalgodtgjørelsen til humane ressurser (tabell 2, rad A) og/eller strukturressurser (tabell 2, rad C).

I normalsituasjonen vil den realøkonomiske balansens ressursside kun inkludere finansiell kapital, vurdert til MVEI (selskap B i tabell 3, rad F). Hvis det forventes at virksomheten vil prestere bedre enn gjennomsnittet av sammenlignbare virksomheter (selskap A), vil nåverdien av forventet fremtidig MRI fange opp den samlede verdien av effektivitetsoverskuddet. Denne nåverdien tilsvarer også balanseverdien av intellektuell kapital (selskap A i tabell 3, rad G). En negativ nåverdi innebærer forventninger om fremtidige prestasjoner under normalen og representerer derfor en verdireduksjon av virksomhetens finansielle kapital når denne bindes opp til bruk i den aktuelle virksomheten.

Den ressursbaserte resultatoppstillingen for bedrift A og B

Inntekter = kostnader Verdigrunnlag Eksempel 2006
Bedrift A Bedrift B
Godtgjørelse for ytelser fra ressurser som ikke erbalanseført, herunder normale ytelser fra humankapital A + Faktorpriser 950 1000
Godtgjørelse for at finansiell kapital stilles tilrådighet for produktiv bruk (avskrivninger ognedskrivninger) B + Markedsverdibaserte avskrivninger og nedskrivninger 100 100
Godtgjørelse for normale ytelser fra virksomhetensstrukturkapital C + Normalavkastning på finansiell kapital (MVEI) 300 300
Godtgjørelse for ytelser fra intellektuell kapital(unormale ytelser fra human- og strukturkapital) D + Residualbestemt: E - A - B - C 150 0
Periodens inntekter E = Regnskapsmessig 1500 1400

Den realøkonomiske balansen for bedrift A og B

Finansiell og intellektuell kapital Eksempel 2006 Fundamental verdi av egenkapitalen og markedsbasert gjeld Eksempel 2006
Bedrift A Bedrift B Bedrift A Bedrift B
Finansiell kapital (MVEI) F 1 500 1 500 Fundamental verdi av egenkapitalen I 1750 1000
Verdi av intellektuell kapital (verdireduksjon avfinansiell kapital) G 750 0 Markedsverdi av gjeld J 500 500
Realøkonomisk verdi H 2 250 1 500 Realøkonomisk verdi K 2250 1500

Den realøkonomiske balansen summeres til realøkonomisk verdi, som i prinsippet kan estimeres på to ulike måter; enten gjennom beregning av fundamentalverdi eller via markedspriser på virksomhetens egenkapital og gjeld. Ved beregning av fundamentalverdi kan tilgjengelig informasjon om virksomhetens intellektuelle kapital brukes til å vurdere realismen i den uttalte strategien samt vurdere hvilken kompetanseoppbygning som må til for at strategien skal kunne realiseres. Slik informasjon kan gjøres tilgjengelig av virksomheten gjennom såkalt intellektuelt kapitalregnskap, som brukes for å identifisere og måle kompetansebaserte ressurser samt å overvåke utvikling og bruk av denne kapitalen i forhold til strategisk støtte.

Hvis vi legger til grunn velfungerende kapitalmarkeder og at verdirelevant informasjon i rimelig grad er offentlig tilgjengelig, kan en for virksomheter som forholder seg til slike markeder gjennom egenkapital- og/eller gjeldsfinansiering, benytte markedsverdier av egenkapital og gjeld som et forventningsrett estimat på realøkonomisk verdi.

Den ressursbaserte resultatoppstillingen forholder seg til den realøkonomiske balansen ved at periodens godtgjørelse til ytelser fra intellektuell kapital (dvs. perioden MRI) salderes mot verdien av netto finansiell kapital (VNFK), når en ser bort fra eventuell dividende utover normalavkastning:

 

figur

Fremvokst strategi, endringer i intellektuell kapital og prestasjonsmåling på kort og lang sikt

Fra et strategiperspektiv kan intellektuell kapital synliggjøres på flere måter. Hvis en forstår strategier prospektivt som et ordnet sett av regler som skal styre virksomhetens fremtidige beslutninger, vil dette regelsettet være en del av strukturkapitalen som drives av humankapitalen. På den andre siden kan en realisert strategi forstås som et sammenhengende mønster i en sekvens av beslutninger (Mintzberg, 1978).20

Relasjoner mellom strategi og intellektuell kapital

figur

Et slikt mønster vil etableres når en planlagt strategi eller deler av denne realiseres. Gjennom organisatorisk læring, som forårsakes av selve strategiimplementeringen (de skråstilte pilene i figur 2), justeres den planlagte strategien ved at noen aktiviteter forblir urealisert, mens andre dukker opp underveis (fremvokst strategi).21 En slik strategimodell gir et teoretisk grunnlag som på et konseptuelt plan, forklarer hvorfor intellektuell kapital endrer seg over tid.

Strategiimplementeringen bidrar til organisatorisk læring, som påvirker virksomhetens human-kapital, blant annet gjennom ny kompetanse. Når ny kompetanse kodifiseres, endres virksomhetens strukturkapital, manifestert gjennom eksempelvis prosessforbedringer, relasjonsbygging og etablering av nye regler og rutiner. Modeller for organisasjonsmessig læring finnes blant annet i Cook og Brown, 1999, Nonaka, 1994, og March, 1991.22

I den ressursorienterte delen av strategilitteraturen benyttes ofte begrepet dynamiske ferdigheter (dynamic capabilities) om virksomhetsressurser som bidrar til innovasjon, og som fanges opp av både human- og innovasjonskapitalen i figur 1. Eisenhardt og Martin (2000) skriver i denne sammenheng følgende:23

«Some dynamic capabilities integrate resources. For example, product development routines by which managers combine their varied skills and functional backgrounds to create revenue-producing products and services … Similarly, strategic decision making is a dynamic capability in which managers pool their various business, functional, and personal expertise to make the choices that shape the major strategic moves of the firm … Other dynamic capabilities focus on reconfiguration of resources within firms … At a more strategic level, coevolving involves the routines by which managers reconnect webs of collaborations among various parts of the firm to generate new and synergic resource combinations among businesses … Still other dynamic capabilities are related to gain and release of resources. These include knowledge creation routines whereby managers and others build new thinking within the firm … Finally, although often neglected, exit routines that jettison resource combinations that no longer provide competitive advantage are also critical dynamic capabilities as markets undergo change» (s. 1107–1108).

Dette er prestasjonsmålingens kompliserte landskap: Strategiimplementering påvirker kortsiktig så vel som langsiktig effektivitet ved at ressurser disponeres/omdisponeres og aktiviteter etableres, termineres og/eller justeres. Hvis virksomheten er i stand til å balansere hensynet til å utnytte eksisterende ressurser til kortsiktig inntjening med hensynet til å utvikle ressurser for å fange opp fremtidige muligheter og dermed sikre langsiktig inntjening, er strategiprosessen målrettet (se for eksempel March, 1991, og Porter, 1996). Ved hjelp av markedsbasert RI (MRI) kan en måle hvorvidt økonomiske verdier skapes eller tapes i bestemte perioder, men siden dette måltallet er énperiodisk, kan en ikke danne seg et bilde av strategibeslutningenes flerperiodiske effekt uten tilleggsinformasjon. Før vi tar stilling til dette problemet, skal vi se litt nærmere på effektivitetsbegrepet, herunder forholdet mellom kortsiktig og langsiktig effektivitet.

Med maksimering av virksomhetens økonomiske verdi som overordnet målsetning vil høy effektivitet oppnås når virksomheten utnytter og utvikler sine totale ressurser i samsvar med en strategi som fører frem til dette målet (en verdiskapende strategi). Det er imidlertid ofte et motsetningsforhold mellom kortsiktig og langsiktig effektivitet. Et periodisk (kortsiktig) effektivitetsoverskudd i forhold til normalen gjenspeiles av periodens MRI, slik vi har sett tidligere. Når MRI er positiv og høy, betyr det at virksomhetens ressurser er godt sammenstilt (harmonisert) både kvantitativt og kvalitativt.

Kvantitativ ressursharmoni forholder seg til kapasitetssituasjonen i virksomhetens ulike aktiviteter. I en ekstrem situasjon med perfekt kvantitativ harmoni eksisterer det verken ledig kapasitet eller knapphet på ressurser innenfor en bestemt aktivitetsstruktur. Kvalitativ harmoni, på den andre siden, forholder seg til hvordan ressurser kan anvendes (hvilke aktivitetsstrukturer som kan velges). Høy kvalitativ harmoni eksisterer når komplementære ressurser har anvendelsesmuligheter (potensialer) som er overlappende og i samsvar med virksomhetens til en hver tid gjeldende strategi. For å klargjøre begrepet kvalitativ ressursharmoni kan Nørreklits (1996) forklaring av potensialaspektet ved ressurser være til hjelp:

«What distinguish resources are their controllable potentials. Potentials provide flexibility, and controllability eliminates risk. Although resources create flexibility, actual processing can realize only a few of the potentials available … A resource has a set of potentials, which means two things: 1) that, with certainty, the resource can be used to create things that are not present now, but can be made present by realizing some of the potentials of the resource, and 2) that a variety of possibilities are open – a potential is not confined to one course of activity only» (s. 15).

En for høy periodisk (kortsiktig) effektivitet, målt ved høy periodisk MRI, er ingen idealsituasjon for de fleste virksomheter, spesielt virksomheter i omskiftelige omgivelser, av minst to grunner. For det første vil ikke en slik situasjon understøtte strategiske endringer, da dynamiske ferdigheter og resulterende innovasjoner er slakk i forhold til kortsiktig inntjening. Det følger derfor at høy periodisk effektivitet i yttergrensen ikke gir rom for innovasjonsressurser, som utvikler virksomhetens ressurser med tanke på fremtidige markedsmuligheter og fremtidig inntjening. For det andre vil en for høy periodisk effektivitet åpne opp for den såkalte Penrose-effekten, som postulerer at begrenset ledelseskapasitet er en flaskehals som begrenser virksomheters mulighet til vekst.24 Motsetningsforholdet mellom kortsikt og langsiktig effektivitet innebærer at enhver virksomhet må balansere hensynet til nær og fjern inntjening, og dermed balansere kompetanse som støtter bestående strukturer, med kompetanse som støtter endringer av disse.

Fra det ressursbaserte regnskapet sammenstilles nå MRI fra resultatoppstillingen med verdien av intellektuell kapital (VIK) fra balansen. Et slik måltall er kun definert for virksomheter som har og/eller forventes å få et konkurransefortrinn, dvs. virksomheter som er mer effektive og/eller i fremtiden forventes å bli mer effektive enn gjennomsnittet av sammenlignbare virksomheter. Øvrige virksomheter som både presterer og som forventes å prestere under pari, vil ikke kunne ha intellektuell kapital i henhold til definisjonen over, og de vil følgelig ha en realøkonomisk verdi som er mindre eller lik verdien av finansiell kapital (MVIE) (selskap B). Det nye måltallet, som kalles effektivitetskvotienten (EffKvo). gir informasjon om forholdet mellom kortsiktig og langsiktig effektivitet.

Periodisk RI drives av intellektuell kapital og salderes mot netto finansiell kapital

 

figur

Som det fremgår av figur 3 og i tråd med diskusjonen over, kan endringer i periodisk MRI ikke tolkes entydig uten tilleggsinformasjon. Ser vi bort fra tilfeldig variasjon, vil en positiv og høy MRI måtte skyldes høy effektivitet, dvs. stor grad av ressursharmoni, kvantitativt og kvalitativt, i måleperioden. Det sentrale spørsmålet blir om dette går på bekostning av fremtidig effektivitet på grunn av nedprioritert innovasjon. Hvis så er tilfellet, vil virksomhetens realøkonomiske verdi påvirkes negativt gjennom en nedvurdering av dynamiske ferdigheter, som verdimessig er større enn det positive bidraget til realøkonomisk verdi fra periodens MRI.

Hvis periodens MRI i motsatt fall er negativ, skyldes det en lav periodisk effektivitet, men igjen er ikke dette tilstrekkelig informasjon for en vurdering av periodens prestasjoner. På den ene siden kan negativ periodisk MRI bety at virksomheten generelt sett har utilstrekkelig kompetanse og inadekvate strukturer både i forhold til eksisterende og fremtidig drift. På den annen side kan negativ periodisk MRI skyldes at virksomheten gjennom blant annet forskning og utvikling innretter sine ressurser mot fremtidige markedsmuligheter. Hvis den første situasjonen gjelder, vil ikke intellektuell kapital kunne eksistere, slik den er definert her. I det andre tilfellet vil innovasjonsdelen av human- og strukturkapital ha positiv verdi i den grad det forventes at virksomheten vil oppnå et fremtidig konkurransemessig fortrinn som følge av sine innovasjonsaktiviteter i dag. Med dette som utgangspunkt sammenstilles periodens MRI med forventningsverdien av virksomhetens intellektuelle kapital (VIK) i uttrykk 5, der sistnevnte i henhold til definisjonen av intellektuell kapital er summen av diskontert, forventet MRI:

:

figur

Effektivitetskvotienten er ikke definert for bedrift B ieksempelet vårt, siden denne per forutsetning aldri vil prestere over normalen, mensden for selskap A blir:

figur

Vi vil understreke at dette forholdstallet må brukes med varsomhet. For det første er brøken svært følsom når verdien av intellektuell kapital er lav, og den er upåvirket av nevnerverdien når telleren er null. I tillegg er telleren eksponert for tilfeldig variasjon i periodens inntjening, mens nevners verdi er usikker, da verdien av intellektuell kapital er forventningsbasert. Når det er sagt, er det første problemet et generelt problem for alle kvotienter, mens de to siste problemene gjennomsyrer nærmest alle bedriftsøkonomiske modeller som forholder seg til en usikker fremtid, herunder budsjettering og ulike lønnsomhetsvurderinger. Effektivitetskvotienten skal nå konfronteres med noen generelle validitetskrav og i denne sammenheng gis en nærmere fortolkning.

Måleunivers

Et sentralt krav for finansielle måltall er at variabler som summeres, kommer fra samme måleunivers. I vårt tilfelle er verdien av intellektuell kapital et residual som er utledet fra den realøkonomiske balansen. Den kan estimeres med utgangspunkt i balansens finansieringsside ved hjelp av markedsverdier på egenkapital og gjeld (I + J = K i tabell 3) eller ved en fundamentalanalyse der ressursenes fremtidige inntjening estimeres i forhold til virksomhetens strategiske valg (H i tabell 3). Uansett hvilken metode som velges, er målingen av realøkonomisk verdi forventningsbasert. Velges den første metoden, estimeres verdien av intellektuell kapital som differansen mellom summen av markedsverdien til egenkapital og gjeld og finansiell kapital (MVIE). Velges den andre metoden, estimeres verdien av intellektuell kapital som differansen mellom fundamental verdi og finansiell kapital (MVIE). Siden også finansiell kapital er vurdert til markedsverdier, som gjenspeiler balanseførte eiendelers normale inntjeningsevne, er kravet om ensartet måleunivers tilfredsstilt ved estimering av den intellektuelle kapitalens verdi.

Eksempler på det motsatte finnes i tidlig intellektuell kapitallitteratur, for eksempel i Stewart (1997) og Edvinsson og Malone (1997), der intellektuell kapital defineres som differansen mellom selskapets markedsverdi og regnskapsmessige eiendeler, og der historisk kost utgjør grunnlaget for verdivurderingen.25

Underliggende logikk i måltallets struktur

Effektivitetskvotienten søker å måle forholdet mellom kortsiktig og langsiktig effektivitet ved hjelp av forholdet mellom periodens MRI og verdien av intellektuell kapital. Vi har tidligere beskrevet effektivitet gjennom kvantitativ og kvalitativ ressursharmonisering, og understreket at en for høy kortsiktig effektivitet normalt er til hinder for effektivitet i senere perioder når virksomheten er i turbulente omgivelser. Hvis så er tilfelle, påvirkes kortsiktig MRI positivt samtidig som verdien av intellektuell kapital kan svekkes. Effektivitetskvotienten fanger opp begge disse effektene.

Vi skal snart se hvordan ulike kvotientintervaller kan tolkes, og nøyer oss foreløpig med et eksempel. Vi returnerer til selskap A og forutsetter at selskapet mot slutten av 2006 gjør en rekke effektivitetstiltak, blant annet for å redusere ledige kapasiteter i 2007. Tiltakene kan f.eks. dreie seg om oppsigelser, prosessforbedringer og redusert forskning. Som et resultat av slike tiltak vil effektiviteten i 2007 stige med økt MRI i 2007 som konsekvens. La oss anta at MRI stiger fra 150 i 2006 til 250 i 2007. Hvis de gjennomførte tiltakene er til skade for fremtidig inntjening (dvs. går på bekostning av nødvendig innovasjon), vil forventninger om fremtidig effektivitet svekkes, og selskapets realøkonomiske verdi vil falle. La oss anta at estimatet på den samlede verdien av intellektuell kapital synker fra 750 i 2006 til 500 i 2007, som følge av tiltakene. Hvis vi på den annen siden forutsetter at de gjennomførte tiltakene ikke forventes å påvirke fremtidig inntjening, er det rimelig å anta at verdien av intellektuell kapital er uforandret, andre forhold er like. Effektivitetskvotientene blir i de ulike situasjonene som følger:

figur

Når tiltak iverksettes som bedrer kortsiktig effektivitet uten å skade fremtidig inntjening, stiger måltallet, i vårt eksempel fra 0,2 til 0,33. Stigningen indikerer at kortsiktig effektivitet er bedret i forhold til langsiktig effektivitet. Når kortsiktig effektivitet bedres på bekostning av fremtidig inntjening, mens andre forhold er like, stiger måltallet ytterligere ved at nevnervolumet synker, i vårt tilfelle fra 0,2 til 0,5. Måltallet indikerer da en ytterligere kortsiktig effektivitetsbedring i forhold til forventninger om langsiktig effektivitet. Lave negative og lave positive kvotientverdier indikerer derfor en sterk innovasjonskapital i forhold til strukturkapital, mens høye positive verdier indikerer det motsatte forholdet. Høye negative verdier indikerer at både struktur- og innovasjonskapital ligger på et lavt nivå i gruppen av virksomheter med vik > 0.

Skala

Som allerede nevnt, er MRI forklart gjennom intellektuell kapital når det korrigeres for tilfeldig variasjon. Når intellektuell kapital defineres ved kompetanse og strukturer som gir eller forventes å gi virksomheten et konkurransefortrinn, utelukkes virksomheter som presterer og forventes å prestere under pari, fra denne målingen.

Fortegnsdiagrammet i figur 4 viser at kvotienten alltid er positiv når periodisk MRI er positiv, og alltid er negativ når MRI er negativ.

Høye (positive) kvotientverdier indikerer at virksomheten har et konkurransefortrinn i måleperioden som ikke forventes å vedvare (relativt liten intellektuell kapital). Virksomheter i denne gruppen er kalt nedrykkskandidater i fig. 5, da deres ressurser primært er innrettet mot kortsiktig inntjening. Moderate (positive) kvotientverdier indikerer et konkurransefortrinn i måleperioden som forventes å vedvare (relativt stor intellektuell kapital). På den andre siden indikerer moderate negative verdier en konkurransemessig ulempe i måleperioden med forventninger om fremtidige konkurransefortrinn (relativt stor intellektuell kapital). Virksomheter i denne gruppen er kalt opprykkskandidater i fig. 5, da deres ressurser primært er innrettet mot fremtidig inntjening.

Den siste gruppen i fig. 5 er kalt saneringskandidaten. Høye negative kvotientverdier indikerer at de presterer godt under pari i måleperioden, og at de har små innovasjonsressurser (dynamiske ferdigheter) og dermed begrensete muligheter til å lykkes på lang sikt.

Fortegnsdiagram for effektivitetskvotienten

 

figur

Skisserte intervaller for effektivitetskvotienten

figur

Som for de fleste måltall, finnes det også her få absolutter. Selv om kvotientens fortegn indikerer virksomhetens konkurranseposisjon i måleperioden, og selve kvotienten indikerer forholdet mellom kortsiktig effektivitet og forventninger om langsiktig effektivitet, som gir indikasjoner om virksomhetens fremtidig konkurranseposisjon, er et ideelt forhold mellom kortsiktig og langsiktig effektivitet selvsagt ikke gitt. Et «ideelt» forhold vil både variere over tid og mellom ulike bransjer. Siden det ikke finnes standardiserte grenseverdier, er de skisserte intervallene i figur 5 til en viss grad overlappende. I praksis kan dette problemet bl.a. løses gjennom konkurrentorientert benchmarking, der forholdstall fra ledende konkurrenter legges til grunn og/eller gjennom virksomhetens egne strategibaserte standarder om forholdet mellom struktur- og innovasjonskapital.

Grenser for optimale og suboptimale beslutninger

Det er ønskelig at beslutninger som treffes i enhver periode, bidrar til måloppfyllelse, dvs. at de bidrar til å øke virksomhetens verdi. Med optimale beslutninger menes her beslutninger som bidrar til å opprettholde eller øke ressursenes effektivitet over virksomhetens levetid. Med denne forståelsen er alle andre beslutninger suboptimale. En gruppe av beslutninger som tilfredsstiller dette kravet til optimalitet, er beslutninger som bedrer kortsiktig effektivitet uten at den kortsiktige effektivitetsgevinsten spises opp av senere effektivitetstap som følge av de samme beslutningene. I denne forenklede og todelte strukturen finnes det til sammen tre grupper av beslutninger som er optimale, og til sammen tre grupper som er suboptimale. I den første gruppen finner vi beslutninger som bedrer eller opprettholder både kortsiktig og langsiktig effektivitet, beslutninger som bedrer kortsiktig effektivitet minst like mye som de svekker langsiktig effektivitet, og beslutninger som bedrer langsiktig effektivitet minst like mye som de svekker kortsiktig effektivitet. I den andre gruppen finner vi beslutninger som svekker både kortsiktig og langsiktig effektivitet, beslutninger som bedrer kortsiktig effektivitet mindre enn de svekker langsiktig effektivitet, og til slutt beslutninger som bedrer langsiktig effektivitet mindre enn de svekker kortsiktig effektivitet.

Siden fremtidig effektivitet måles ved fremtidig MRI, kan optimalitetskravet til beslutninger i periode t formaliseres slik vist i uttrykk 6, der B er beslutningsmengde:

 

figur

Som for de fleste måltall, finnes det også her få absolutter. Selv om kvotientens fortegn indikerer virksomhetens konkurranseposisjon i måleperioden, og selve kvotienten indikerer forholdet mellom kortsiktig effektivitet og forventninger om langsiktig effektivitet, som gir indikasjoner om virksomhetens fremtidig konkurranseposisjon, er et ideelt forhold mellom kortsiktig og langsiktig effektivitet selvsagt ikke gitt. Et «ideelt» forhold vil både variere over tid og mellom ulike bransjer. Siden det ikke finnes standardiserte grenseverdier, er de skisserte intervallene i figur 5 til en viss grad overlappende. I praksis kan dette problemet bl.a. løses gjennom konkurrentorientert benchmarking, der forholdstall fra ledende konkurrenter legges til grunn og/eller gjennom virksomhetens egne strategibaserte standarder om forholdet mellom struktur- og innovasjonskapital.

Grenser for optimale og suboptimale beslutninger

Det er ønskelig at beslutninger som treffes i enhver periode, bidrar til måloppfyllelse, dvs. at de bidrar til å øke virksomhetens verdi. Med optimale beslutninger menes her beslutninger som bidrar til å opprettholde eller øke ressursenes effektivitet over virksomhetens levetid. Med denne forståelsen er alle andre beslutninger suboptimale. En gruppe av beslutninger som tilfredsstiller dette kravet til optimalitet, er beslutninger som bedrer kortsiktig effektivitet uten at den kortsiktige effektivitetsgevinsten spises opp av senere effektivitetstap som følge av de samme beslutningene. I denne forenklede og todelte strukturen finnes det til sammen tre grupper av beslutninger som er optimale, og til sammen tre grupper som er suboptimale. I den første gruppen finner vi beslutninger som bedrer eller opprettholder både kortsiktig og langsiktig effektivitet, beslutninger som bedrer kortsiktig effektivitet minst like mye som de svekker langsiktig effektivitet, og beslutninger som bedrer langsiktig effektivitet minst like mye som de svekker kortsiktig effektivitet. I den andre gruppen finner vi beslutninger som svekker både kortsiktig og langsiktig effektivitet, beslutninger som bedrer kortsiktig effektivitet mindre enn de svekker langsiktig effektivitet, og til slutt beslutninger som bedrer langsiktig effektivitet mindre enn de svekker kortsiktig effektivitet.

Siden fremtidig effektivitet måles ved fremtidig MRI, kan optimalitetskravet til beslutninger i periode t formaliseres slik vist i uttrykk 6, der B er beslutningsmengde:

Illustrasjoner/ligning09.jpg

Når begge ledd i U6 har positive verdier, bidrar periodens beslutninger til økning i både kortsiktig og langsiktig effektivitet. Som et eksempel kan nevnes prosessmessige forbedringer som bedrer virksomhetens konkurranseposisjon på både kort og lang sikt. Slike beslutninger bidrar alltid til måloppfyllelse. Når begge ledd er negative, bidrar periodens beslutninger til å redusere kortsiktig og langsiktig effektivitet. Et eksempel her kan være en produktlansering basert på en feilaktig produktkalkyle med vedvarende kryssubsidiering og feilprising som konsekvens. Slike beslutninger bidrar aldri til måloppfyllelse. Beslutninger som styrker effektiviteten på kort sikt (første ledd er positivt) og svekker den på lang sikt (andre ledd er negativt), er suboptimale når den kortsiktige effekten er svakere enn den langsiktige, og optimale når den kortsiktige effekten en sterkere enn den langsiktige. Eksempler på den første situasjonen kan være utsatte investeringer og kostnadskutt som bedrer kortsiktig effektivitet, men som forventes å påvirke selskapets fremtidige konkurranseposisjon negativt. Eksempler på den andre situasjonen kan være salg av virksomhetsområder eller generell nedbemanning, der en i begge situasjoner oppnår en stor kortsiktig effektivitetsgevinst, men der tiltakene forventes å påvirke fremtidig effektivitet negativt i moderat omfang. Beslutninger som svekker kortsiktig effektivitet (første ledd er negativt) til fordel for langsiktig effektivitet (annet ledd er positivt), er suboptimale når den kortsiktige effekten er sterkere enn den langsiktige, og optimale når den kortsiktige effekten er svakere enn den langsiktige. Et eksempel på den første situasjonen kan være beslutninger om forskning og utvikling som (av analytiker/markedet) forventes å gi for lav fremtidig inntjening, mens et eksempel på sistnevnte situasjon kan være forsknings- og utviklingsbeslutninger som forventes å være regningssvarende på lang sikt.

I praksis vil det være vanskelig å skille endringer i periodens MRI som skyldes periodens beslutninger, fra endringer i periodens MRI som er forårsaket av beslutninger foretatt i tidligere perioder. I tilegg vil periodens MRI påvirkes av tilfeldig variasjon og eksogene forhold. Dette er et generelt problem for effektivitetsmålinger. Når det gjelder det første forholdet over samt endringer i periodens MRI som skyldes tilfeldig variasjon, kan disse problemene reduseres ved å øke måleperiodens varighet. Et alternativ er å akkumulere U6 over flere perioder, slik at en endelig prestasjonsmåling kan gjøres for flere perioder under ett. Siden utgangspunktet for denne artikkelen er prestasjonsmåling på virksomhetsnivå, vil eksogene forhold som påvirker effektivitetsmålingen, skyldes ytre omstendigheter, så som konjunkturer, spesielle markedsforhold, lovendringer og lignende. I den grad slike forhold også påvirker gruppen av sammenlignbare virksomheter, vil effekten av slike forhold for den prestasjonsmålte virksomhet nøytraliseres gjennom normalavkastningen når denne reflekterer gjennomsnittlig avkastning på finansiell kapital (MVEI) for sammenlignbare virksomheter. I den grad ytre forhold påvirker sammenlignbare virksomheter ulikt, og årsaken til dette ligger i virksomhetens evne til å tilpasse seg endrete eksterne betingelser, vil effekten av endringene være relevante for den prestasjonsmålte virksomheten.

Oppsummering

Både TR og RI bør beregnes med utgangspunkt i markedsverdien for identiske eiendeler – MTR og MRI. Med et slikt utgangspunkt for prestasjonsmålingen vil teoretisk sett virksomheter som presterer normalt, få en totalrentabilitet som tilsvarer avkastningskravet når en korrigerer for tilfeldig inntjening, mens virksomheter som i måleperioden presterer bedre (dårligere) enn normalt, vil oppnå en totalrentabilitet som ligger over (under) avkastningskravet. På samme måte vil en positiv (negativ) MRI reflektere at virksomhetens økonomiske verdi er økt (redusert) med et tilsvarende beløp.

MRI kan forstås som godtgjørelse til ytelser fra virksomhetens intellektuelle kapital når sistnevnte defineres som kompetanse og resulterende interne og eksterne strukturer utover normalkompetansen og normalstrukturene i gruppen av sammenlignbare virksomheter. Siden maksimering av økonomisk verdi over tid oppnås ved maksimal effektivitet for samme tidsrom, og siden MRI er et periodisk mål på unormal effektivitet, vil virksomheter som maksimerer verdien av intellektuell kapital, også maksimere sin økonomiske verdi. A priori er verdien av intellektuell kapital definert som summen av diskontert, forventet MRI.

Når beslutninger treffes og tiltak iverksettes, påvirkes MRI, både kortsiktig og langsiktig. Ved å sammenholde beslutningenes effekt på både kortsiktig og langsiktig MRI, der sistnevnte per definisjon tilsvarer forventet verdi av intellektuell kapital, oppnås en helhetlig prestasjonsvurdering. Det ressursbaserte regnskapet er et utgangspunkt for en slik prestasjonsmåling, og effektivitetskvotienten er et mulig redskap.

Noter

  • 1 Neely, A., M. Gregory og K. Platts. (2006). «Performance Measurement System Design – A Literature Review and Research Agenda». International Journal of Operations & Production Management, 25(12):1228–1263. Ittner, Ch.D. og D.F. Larcker. (2003): «Coming up Short on Nonfinancial Performance Measure». Harvard Business Review, 81(11):88–95. Ittner, Ch.D. og D.F. Larcker. (1998). «Innovations in Performance Measurement: Trends and Research Implications». Journal of Management Accounting Research, 10:205–238.
  • 2 Eksempler på andre modeller som har til hensikt å styre intellektuell kapital, er Skandias Intellectual Capital Navigator, Brookings Technology Broker, Sveibys Intangible Asset Monitor og Accentures Performance Prism.
  • 3 Johnson, T.H. og R.S. Kaplan. (1987). Relevance Lost – The Rise and Fall of Management Accounting. Boston: Harvard Business School Press.
  • 4 Nørreklit, H. (2000). «The Balance on the Balance Scorecard – A Critical Analysis of Some of its Assumptions». Management Accounting Research, 11(1):65–88.
  • 5 Eksempelvis legger balansert målstyring et posisjoneringssyn til grunn for opphavet til konkurransemessige fortrinn (i motsetning til en ressursbasert forklaring) og et plan- og designperspektiv til grunn for hvordan strategier utvikles og implementeres (se Sending Aa., T.Tangenes og S.H. Gjønnes (2007): Driftsregnskap, budsjettering, økonomi- og virksomhetsstyring. Fagbokforlaget).
  • 6 Simons, R. (1995). Levers of Control. Boston: Harvard Business School Press.
  • 7 Rumelt, R.P. (1984). Towards a Strategy Theory of the Firm. Englewood Cliffs, New Jersey: Prentice-Hall. Wernerfelt, B. (1984). «A Resource-based View of the Firm». Strategic Management Journal, 5(2):171–180. Dierickx, I. og K. Cool. (1989). «Asset Stock Accumulation and Sustainability of Competitive Advantage». Management Science, 35(12):1504–1511. Barney, J.B. (1991). «Firm Resources and Sustained Competitive Advantage». Journal of Management, 17(1):99–120. Connor, K.R. og C.K. Prahalad. (1996). «A Resource-based Theory of the Firm: Knowledge Versus Opportunism». Organizational Science, 10(4):381–400.
  • 8 Mintzberg, H. (1994). The Rise and Fall of Strategic Planning. London: Prentice Hall.
  • 9 Friedman, M. (1976). Price Theory. New York: Aldine.
  • 10 Initialene RI kommer fra «residual income», som er det engelske navnet på residualresultat, og som benyttes her siden forkortelsen er godt innarbeidet i Norge.
  • 11 Nørreklit, L. (1996). Resource Construction of the Firm – A Philosophy of the Firm. København: Jurist- og Økonomforbundets Forlag. Porter, M.E. (1996). «What is Strategy?» Harvard Business Review, 74(6):61–78.
  • 12 Med finansiell kapital menes eiendeler som er balanseført i henhold til gjeldende regnskapsregler. Intellektuell kapital er ressurser som ikke fanges opp i balansen, og som gir virksomheten et konkurransefortrinn i forhold til sammenlignbare virksomheter. Begrepet regnskapsmessig brukes i sammenheng med finansregnskapet.
  • 13 VRIN er initialene til valuable, rare, inimitable og non-substitable.
  • 14 Denne definisjonen bygger på definisjonen av intellektuell kapital i Intellektuell capital, Statens nærings og distriktsutviklingsfond, 1998, Oslo.
  • 15 Rastogi (2002) relaterer intellektuell kapital til: «a knowledge management nexus, which consists of a dense, dynamic, and mutually supportive interactive pattern of its social capital, human capital, and knowledge management», mens Edvinsson et al. (2000) hevder at intellektuell kapital handler om: «fitting essential state variables (market and customer values) and some free variables (e.g. competence, commitment, processes, systems, and structures), which are under management control».
  • 16 En inflasjon (vedvarende økning i det generelle prisnivået) på null er ikke til hinder for en prisstigning på virksomhetens tomt.
  • 17 For RI-beregninger på totalkapitalnivå, se for eksempel Soffer, L.C. og R.J. Soffer (2002): Financial Statement Analysis – A Valuation Approach. New Jersey: Prentice Hall. EVA® (Economic Value Added) er et unntak. Dette måltallet er et skattejustert residualresultat med en pakke av mer eller mindre velbegrunnede korreksjonskrav til regnskapsdata.
  • 18 Det er her hensiktsmessig å betrakte kostnader som godtgjørelse for tjenester som virksomhetens ressurser yter. Se Lippman, S.A. og R.P. Rumelt. (2003). «The Payment Perspective: Micro-Foundation of Resource Analysis». Ittner Strategic Management Journal, 24:903–927.
  • 19 Godtgjørelser for normale ytelser fra virksomhetens humankapital er dekket gjennom lønn i tabell 2, rad A.
  • 20 Mintzberg, H. (1978). «Patterns in Strategy Formation». Management Science, 24 (9):934–948.
  • 21 Se strategiprosessen som er vist i figur 2, som er inspirert av Mintzberg (1994).
  • 22 Cook, S.D.N. og J.S. Brown (1999). «Bridging Epistemologies: The Generative Dance between Organizational Knowledge and Organization Knowing». Organizational Science, 10(4):381–400. Nonaka, Ikujiro (1994). «A Dynamic Theory of Organizational Knowledge Creation». Organizational Science, 5(1):14–37. March, J.G. (1991). «Exploration and Exploitation in Organizational Learning». Organizational Science, 2(1):71–87.
  • 23 Eisenhard, K.M. og J.A. Martin (2000). «Dynamic Capabilities: What are They?» Strategic Management Journal, 21:1105–1121.
  • 24 Penrose, E.T. (1959). The Theory of the Growth of the Firm. New York: Wiley.
  • 25 Edvinsson, L. og M.S. Malone (1997). Intellectual Capita. London: Judy Piatkus.

© Econas Informasjonsservice AS, Rosenkrantz' gate 22 Postboks 1869 Vika N-0124 OSLO
E-post: post@econa.no.  Telefon: 22 82 80 00.  Org. nr 937 747 187. ISSN 1500-0788.

RSS