Magma topp logo Til forsiden Econa

Milton Friedman mottok i 1976 nobelprisen i økonomi. Han er professor emeritus i økonomi ved University of Chicago, der han underviste fra 1946 til 1976. Siden 1977 har han vært seniorforsker ved the Hoover Institution. Han blir regnet som leder av den såkalte Chicago-skolen av monetaristiske økonomer.

Næringslivets sosiale ansvar er å øke overskuddet

Når jeg hører veltalende forretningsmenn snakke om næringslivets sosiale ansvar i et fritt marked, minner det meg om Molières Hr. Jourdain, som i en alder av 70 år oppdaget at han hadde talt i prosa hele sitt liv. Forretningsfolk tror at de forsvarer det frie næringsliv når de anfører at næringslivet ikke bare er opptatt av profitt, men også av å fremme ønskede sosiale mål, at næringslivet har en sosial samvittighet og tar på alvor sitt ansvar for å skaffe arbeidsplasser, motarbeide diskriminering, verne om miljøet -- og hvilke andre slagord det måtte være som er populære blant samtidens kull av reformatorer. Det de egentlig propaganderer for -- eller ville gjøre, dersom de selv eller noen andre tok dem på alvor -- er rendyrket sosialisme. Forretningsfolk som snakker på denne måten, er ufrivillige marionetter for de intellektuelle kreftene som har undergravd grunnlaget for det frie samfunn de siste tiårene.

Oversatt fra engelsk av Elisabeth Haukeland for Språkverkstaden DA. Gjengitt fra New York Times Magazine, 13. sept. 1970, s. 32-33 og s. 122, 124 og 126.

Diskusjonene om næringslivets sosiale ansvar utmerker seg ved å være analytisk løse og omtrentlige. Hva innebærer det å si at næringslivet har et ansvar? Det er bare enkeltindivider som kan ha ansvar. En bedrift er en juridisk person og kan slik sett ha et juridisk ansvar, men næringslivet som sådan kan ikke sies å ha ansvar, selv ikke i denne vage betydningen. Det første skrittet mot klarhet når doktrinen om næringslivets sosiale ansvar skal tas i nærmere ettersyn, er å spørre nøyaktig hva dette innebærer, og for hvem.

Man må anta at de individene som skal ha et ansvar, er forretningsfolk, det vil si individuelle eiere eller ledere av bedrifter. Det meste av diskusjonen om sosialt ansvar er rettet mot bedrifter, så i det følgende skal jeg ikke ta for meg individuelle eiere, men snakke om bedriftsledere.

SKAL TJENE SÅ MYE PENGER SOM MULIG

I et system med fri næringsvirksomhet og privat eiendom er bedriftslederen ansatt av bedriftens eiere. Han har et direkte ansvar overfor sine arbeidsgivere. Dette ansvaret består i å drive virksomheten i samsvar med deres ønsker, og det vil stort sett si at man skal tjene så mye penger som mulig samtidig som man retter seg etter samfunnets regler -- både slike som er nedfelt i lovverket, og de generelle etiske normene. I enkelte tilfeller kan arbeidsgiveren selvfølgelig ha andre målsettinger. En gruppe mennesker kan etablere en bedrift til et veldedig formål -- for eksempel et sykehus eller en skole. For den som leder en slik bedrift, er det ikke pengeprofitt som er målet, men å yte bestemte tjenester.

I begge tilfellene er hovedpoenget at man i kraft av å være leder for en bedrift opptrer som agent for menneskene som eier bedriften eller har etablert veldedighetsinstitusjonen, og at man først og fremst står til ansvar overfor dem.

Dette betyr naturligvis ikke at det er lett å vurdere hvor godt en leder utfører sin oppgave. Men resultatkriteriet er i hvert fall klart og tydelig, og det er klart definert hvilke personer som er bundet av den frivillige kontrakten.

Samtidig er bedriftslederen selvfølgelig også en privatperson. Som privatperson har han kanskje mange andre forpliktelser som han aksepterer eller påtar seg frivillig -- som kan være motivert av hans egen samvittighet eller omsorg for andre, overfor familien, kirken, frivillige organisasjoner, lokalsamfunnet eller landet. Han kan føle seg drevet av disse forpliktelsene til å gi en del av inntekten sin til formål han betrakter som gode, til å nekte å arbeide for bestemte bedrifter eller til og med si opp sin stilling, for eksempel for å tjene i sitt lands forsvar. Vi kan godt kalle noen av disse forpliktelsene «sosialt ansvar». Men i slike sammenhenger opptrer han på vegne av seg selv, ikke som agent: Han bruker egne penger eller egen tid og egne krefter, ikke arbeidsgiverens penger og ikke tid og krefter han har forpliktet seg til å bruke til bedriftens beste. Hvis dette er sosialt ansvar, er det individets sosiale ansvar, ikke næringslivets.

BRUKER ANDRES PENGER

Hva betyr det når man sier at en bedriftsleder har et sosialt ansvar i kraft av å være forretningsmann? Hvis dette utsagnet ikke bare er ren retorikk, må det innebære at han skal handle på en måte som ikke er i arbeidsgiverens interesse. For eksempel at han skal avstå fra å øke prisen på et produkt for å bidra til det sosiale målet å forebygge inflasjon, selv om en prisøkning ville være i bedriftens interesse. Eller at han skal sette av midler til å redusere forurensning utover det beløpet som er best for bedriften, eller det loven krever, for å bidra til det sosiale målet å bedre miljøet. Eller at han skal bruke bedriftens overskudd til å leie inn langtidsledige i stedet for bedre kvalifisert arbeidskraft for å bidra til det sosiale målet å redusere fattigdommen.

I hvert av disse tilfellene bruker bedriftslederen penger som tilhører andre, til generelle sosiale interesser. I den grad det han foretar seg på grunnlag av dette sosiale ansvaret, reduserer aksjonærenes utbytte, er det deres penger han bruker. I den grad det han gjør, fører til at kundene må betale høyere priser, er det kundenes penger han bruker. I den grad hans handlinger fører til lavere lønn for noen av arbeidstakerne, er det deres penger han bruker.

Aksjonærene, kundene og arbeidstakerne kan hver for seg bruke penger på det aktuelle formålet dersom de ønsker det. En bedriftsleder utøver bare et distinkt sosialt ansvar snarere enn å opptre som agent for aksjonærene eller kundene eller arbeidstakerne dersom han bruker pengene på en annen måte enn de ville ha gjort.

Men hvis han gjør det, innfører han i realiteten en avgift på den ene siden, og på den andre siden bestemmer han også hvordan avgiftsinntektene skal brukes.

Denne prosessen reiser politiske spørsmål på to nivåer: prinsipper og konsekvenser. Når det gjelder politiske prinsipper, er det myndighetene som skal innføre avgifter og bruke inntektene. Vi har innført avanserte konstitusjonelle, parlamentariske og juridiske bestemmelser for å kontrollere disse funksjonene, for å sikre at avgiftene så langt som mulig er i samsvar med folkets preferanser og ønsker -- «beskatning uten innsigelser» var tross alt et av kampropene under Den amerikanske revolusjonen. Vi har et system med maktbalanse mellom lovgivende, utøvende og dømmende makt, hvor den lovgivende makt innfører avgifter og lovfester hvordan avgiftsinntektene skal brukes, den utøvende krever inn avgiftene og administrerer bruken av inntektene og den dømmende megler i tvister og tolker loven.

Her skal forretningsmannen -- som er selvoppnevnt eller valgt direkte eller indirekte av aksjonærene -- samtidig være lovgiver, utøver og jurist. Han skal avgjøre hvem som skal betale avgifter, hvor høye de skal være, og hva de skal brukes til, og han skal fordele inntektene -- og alt dette med én eneste rettesnor: generelle anmodninger fra oven om å begrense inflasjonen, bedre miljøet, bekjempe fattigdommen og så videre.

BEDRIFTSLEDEREN ER AGENT FOR EIEREN

Hele grunnlaget for at aksjonærene velger bedriftslederen, er at han skal være en agent som ivaretar sine overordnedes interesser. Dette grunnlaget blir borte når bedriftslederen innfører avgifter og bruker inntektene til sosiale formål. Han tjener i realiteten det offentlige, selv om han formelt er ansatt i en privateid bedrift. Ut fra politiske prinsipper kan man ikke tåle at representanter for det offentlige -- i den grad det de gjør i det sosiale ansvarets navn, er reelt og ikke bare et utstillingsvindu -- velges ut på denne måten. Hvis de skal representere samfunnet, må de være valgt i en politisk prosess. Hvis de skal innføre avgifter og bruke inntektene til å fremme sosiale mål, må det politiske maskineriet organiseres slik at det gir retningslinjer for ileggelsen av avgifter, og at målene som skal tjenes, blir fastsatt i en politisk prosess.

Dette er hovedårsaken til at doktrinen «sosialt ansvar» forutsetter at man aksepterer det sosialistiske synet at det er politiske mekanismer -- ikke markedsmekanismer -- som er best egnet til å bestemme hvordan knappe ressurser skal fordeles på ulike områder.

Er det mulig for bedriftslederen å frasi seg sitt påståtte sosiale ansvar på grunnlag av disse konsekvensene? La oss tenke oss at han på den ene siden kan få adgang til å bruke aksjonærenes penger. Hvordan skal han vite hvordan han skal bruke dem? Man forteller ham at han må bidra til å holde inflasjonen nede. Hvordan skal han vite hva han skal gjøre for å bidra til dette målet? Vi kan gå ut fra at han er ekspert på å lede bedriften sin -- på å lage et produkt eller selge det eller finansiere det. Men det er ingenting ved valget av ham som tilsier at han er ekspert på å bekjempe inflasjonen. Blir inflasjonspresset redusert hvis han holder prisen på sitt produkt nede? Eller vil presset bare bli omdirigert fordi han øker kundenes kjøpekraft? Eller vil det bare bidra til varemangel, fordi han blir tvunget til å produsere mindre som følge av den lave prisen? Og selv om han kan svare på disse spørsmålene -- hvor store kostnader kan han så rettferdiggjøre å påføre aksjonærene, kundene og arbeidstakerne for å oppnå dette sosiale målet? Hvor stor skal hans del være, og hvor stor skal de andres være?

Og har han i realiteten mulighet til å bruke aksjonærenes, kundenes eller arbeidstakernes penger dersom han ønsker det? Vil han ikke få sparken av aksjonærene (enten de nåværende eller de som tar over når det han gjør i det sosiale ansvarets navn, har redusert bedriftens overskudd og aksjekursen)? Kundene og arbeidstakerne kan svikte ham og gå til andre produsenter og arbeidsgivere som er mindre samvittighetsfulle i utøvelsen av sitt sosiale ansvar.

FAGFORENINGSLEDERE MER KONSEKVENT

Dette aspektet ved doktrinen om sosialt ansvar kommer svært tydelig til uttrykk når man bruker doktrinen til å rettferdiggjøre at fagorganisasjoner skal utvise moderasjon med hensyn til lønnskravene. Interessekonflikten er helt påfallende når man ber fagbevegelsens ledere om å prioritere generelle sosiale formål fremfor medlemmenes interesser. Hvis fagorganisasjonsledere skulle prøve å tvinge frem lønnsmoderasjon, ville følgene trolig bli vill streik og opprør på grasrotnivå, og det vil dukke opp sterke konkurrenter til deres stillinger. Derfor har vi også opplevd det ironiske fenomenet at fagforeningsledere har protestert mye mer konsekvent og tappert mot myndighetenes inngripen i markedet enn det bedriftslederne har gjort -- i alle fall i USA.

Vanskelighetene med å utøve et sosialt ansvar illustrerer selvfølgelig den store fordelen med privat næringsliv og fri konkurranse: Det tvinger mennesker til å ta ansvar for sine egne handlinger og gjør det vanskelig for dem å utnytte andre mennesker, både i selvisk og uselvisk øyemed. Man kan gjøre gode gjerninger, men bare på sin egen bekostning.

Det er mulig at mange av leserne som har fulgt argumentasjonen så langt, gjerne vil protestere og påpeke at det er vel og bra å snakke om at det er myndighetene som har ansvaret for å innføre avgifter og avgjøre hvordan pengene skal brukes til slike sosiale formål som miljøvern og opplæring av langtidsledige, men at det haster så mye med å løse problemene at man ikke kan vente på den langsomme politiske prosessen, at det er en raskere og sikrere måte å løse presserende, aktuelle problemer på når man lar bedriftslederne utøve et sosialt ansvar.

DELER ADAM SMITHS SKEPSIS

Bortsett fra spørsmålet om fakta -- jeg deler for øvrig Adam Smiths skepsis til hva godt man kan vente av dem som hevder å drive handel til fellesskapets beste -- må dette argumentet avvises på prinsipielt grunnlag. Det bekrefter bare at de som er for de aktuelle avgiftene og bruken av avgiftsinntektene, ikke har lyktes i å overbevise majoriteten av befolkningen om sine synspunkter, og gjennom udemokratiske virkemidler prøver å oppnå det de ikke får til gjennom demokratiske prosesser. I et fritt samfunn er det vanskelig for gode mennesker å gjøre gode ting, men det er en liten pris å betale for at det skal være tilsvarende vanskelig for onde mennesker å gjøre onde ting, særlig når vi vet at det som er godt for én, er ondt for en annen.

For enkelhets skyld har jeg konsentrert meg om ett spesielt tilfelle -- bedriftslederen -- bortsett fra en liten digresjon om fagforeninger. Men nøyaktig samme argument gjelder for et nyere fenomen: Man vil at aksjonærene skal forvente av bedriftene at de utøver et sosialt ansvar (som for eksempel under det seneste korstoget mot General Motors). I de fleste slike tilfeller er det noen aksjonærer som prøver å få andre aksjonærer (eller kunder eller arbeidstakere) til å bidra til sosiale formål som aktivistene er for, mot de andres vilje. I den grad de lykkes, er også dette å innføre avgifter og bruke avgiftsinntektene.

Situasjonen stiller seg nokså annerledes for den som eier et enkeltmannsforetak. Hvis han utøver sitt sosiale ansvar slik at han reduserer bedriftens inntekter, er det sine egne penger han bruker, ikke andres. Hvis han ønsker å bruke pengene til slike formål, er det hans rettighet, og jeg kan ikke se noen innvendinger mot at han gjør dette. I prosessen kan også han påføre kundene og arbeidstakerne kostnader. Men ettersom det er langt mindre sannsynlig at han har monopolistisk makt enn at en stor bedrift eller en fagorganisasjon har det, vil slike bivirkninger som regel være ubetydelige.

SKALKESKJUL FOR ANDRE INTERESSER

I praksis er det selvfølgelig ofte slik at doktrinen om sosialt ansvar tjener som skalkeskjul for handlinger som er motivert av andre forhold, snarere enn å være den reelle årsaken til disse handlingene.

For å illustrere: Det kan godt være i de langsiktige interessene til en bedrift som er en stor arbeidsgiver på et lite sted, å tilføre lokalsamfunnet ressurser til ulike fasiliteter eller bidra til et bedre offentlig tilbud. Dette kan gjøre det lettere å tiltrekke seg ønsket arbeidskraft, det kan redusere lønnskostnader og tap som følge av småtyverier eller sabotasje, eller det kan ha andre resultater som gjør det verdt innsatsen. Det kan også være slik at selskapet kan få skattefradrag for gaver til veldedige formål, og at aksjonærene derfor kan bidra til flere saker de ønsker å støtte når det er bedriften som donerer gaven, og ikke de selv. På den måten kan de jo bidra med et beløp som ellers ville ha gått til selskapsskatt.

I alle disse -- og mange lignende -- tilfeller er det svært fristende å rasjonalisere slike handlinger som utøvelse av sosialt ansvar. I det nåværende holdningsklimaet med utbredt aversjon mot kapitalisme, profitt, bedrifter uten sjel og så videre er dette en måte bedrifter kan skaffe seg goodwill på, som et biprodukt av en pengebruk som i virkeligheten er basert på ren egeninteresse.

Det ville være selvmotsigende hvis jeg skulle oppfordre bedriftsledere til å avstå fra slike hyklerske utstillingsvinduer fordi det rokker ved grunnvollene for et fritt samfunn. Det ville nettopp være å be dem om å utøve et sosialt ansvar! Hvis samfunnets institusjoner og folks holdninger fører til at det er i næringslivets interesse å fordekke sine handlinger på denne måten, kan jeg ikke frembringe så stor indignasjon over dette at jeg vil fordømme det. Samtidig må jeg få uttrykke respekt for eiere av enkeltmannsforetak og små bedrifter med konsentrert eierskap så vel som aksjonærer i selskaper med et mer spredt eierskap som forakter slike taktikker fordi de grenser til bedrageri.

FUNDAMENTET FOR DET FRIE SAMFUNN

Klanderverdig eller ei -- det er åpenbart at bruken av sosialt ansvar som skalkeskjul og alt nonsens som blir ytret i dette sosiale ansvarets navn av innflytelsesrike og høyt ansette forretningsfolk, rokker ved fundamentet for det frie samfunn. Jeg har gang på gang latt meg forundre av de schizofrene trekkene mange bedriftsledere utviser. De er kapable til å være ekstremt fremsynte og klarsynte i spørsmål om interne anliggender, samtidig som de er utrolig kortsynte og forvirret når det gjelder spørsmål som er utenfor bedriften, men som påvirker overlevelsesevnen til all forretningsvirksomhet. Denne kortsyntheten er slående når mange forretningsfolk roper om retningslinjer for eller kontroll av lønninger og priser -- eller lønnspolitikk. Det er ikke noe som kan være mer virkningsfullt på kort tid for å ødelegge markedssystemet og erstatte det med et sentralstyrt system enn at myndighetene effektivt kontrollerer priser og lønninger.

Kortsyntheten kommer også til uttrykk i bedriftsledernes taler om sosialt ansvar. Dette kan gi dem et godt rykte på kort sikt, men det bidrar til å befeste den allerede altfor utbredte oppfatningen at det er stygt og umoralsk å etterstrebe profitt, og at dette er noe som må tøyles og kontrolleres av eksterne krefter. Når man først har inntatt et slikt syn, vil ikke de eksterne kreftene som tøyler markedet, lenger bestå av belærende bedriftslederes sosiale ansvar, uansett hvor høyt utviklet det måtte være, men av byråkratenes jernhånd. Her, som i spørsmålet om kontroll av priser og lønninger, forekommer det meg at næringslivet utviser selvmordsimpulser.

ENSTEMMIGHET ELLER KONFORMITET

Det politiske prinsippet som ligger til grunn for markedsmekanismen, er enstemmighet. I det ideelle frie marked, som er basert på privat eiendom, kan ingen individer tvinge noen andre til noe som helst; alt samarbeid er frivillig, og alle parter har fordeler av samarbeidet -- ellers trenger de ikke delta. Det finnes ingen sosiale verdier og ikke noe sosialt ansvar i noen annen forstand enn felles verdier og individuelt ansvar. Samfunnet består av en samling individer og av de ulike grupperingene de utgjør på frivillig grunnlag.

Det politiske prinsippet som ligger til grunn for den politiske mekanismen, er konformitet. Individet skal tjene mer generelle sosiale interesser -- enten de er fastsatt av kirken, av en diktator eller av majoriteten. Individet kan ha stemmerett og være med på å bestemme hva som skal gjøres, men hvis han blir overkjørt, må han føye seg. Det er akseptert at noen kan forvente av andre at de skal bidra til generelle sosiale mål, uavhengig av om de faktisk ønsker det.

Enstemmighet er dessverre ikke alltid mulig, og det finnes noen områder hvor konformitet ser ut til å være uunngåelig, så jeg kan ikke se at det er mulig å kvitte seg helt med den politiske mekanismen.

Men hvis man tar doktrinen om sosialt ansvar på alvor, vil den utvide den politiske mekanismen til å omfatte enhver menneskelig aktivitet. Filosofisk skiller den seg ikke fra den mest eksplisitt kollektivistiske doktrine. Den utmerker seg bare ved at den hevder å tro at kollektivistiske mål kan oppnås uten kollektivistiske midler. Det er derfor jeg i min bokKapitalisme og frihet beskriver den som fundamentalt nedbrytende for det frie samfunn og sier at i et slikt samfunn har bedriftene ett -- og bare ett -- sosialt ansvar: å bruke sine ressurser og engasjere seg i aktiviteter som er beregnet på å øke overskuddet, så sant virksomheten blir bedrevet i tråd med markedets spilleregler -- åpen konkurranse uten svindel og bedrag.


© Econas Informasjonsservice AS, Rosenkrantz' gate 22 Postboks 1869 Vika N-0124 OSLO
E-post: post@econa.no.  Telefon: 22 82 80 00.  Org. nr 937 747 187. ISSN 1500-0788.

RSS