Magma topp logo Til forsiden Econa

Egil Bakke er sosialøkonom fra Universitetet i Oslo. Han har arbeidet i Finansdepartementet, Industridepartementet, Forbruker- og administrasjonsdepartementet og Norges Industriforbund, og han avsluttet sin karriere som direktør for Prisdirektoratet, senere Konkurransetilsynet. Han er nå engasjert som forsker på Senter for medieøkonomi på Handelshøyskolen BI.

Næringslivets sosiale ansvar -- et skadelig og farlig slagord

Det markedsøkonomiske systemet har alltid vært angrepet. For mange fremsto det sosialistiske systemet lenge som et lovende alternativ. Det ble antatt at sosialisme ville skape mer velstand og sørge for at verdiskapningen ble mer rettferdig fordelt. Det sosialistiske systemet ligger nå på historiens skraphaug. Det viste seg i praksis å føre til det motsatte av det man håpet på: ineffektiv ressursbruk, maktovergrep og frihetsberøvelse.

Allikevel fortsetter angrepene. Markedsøkonomiens internasjonale seiersgang har gitt ny grobunn for markedskritikk. Kritikerne har argumentert for at vi bør begrense frihandelen og stille oppnon trade related goals. Det betyr at vi bør bruke utenrikshandelen som et virkemiddel for å forbedre verden. Norske eksempler på slike ikke handelsrelaterte mål var målet om å stanse fruktimporten fra Sør-Afrika så lenge landet praktiserte apartheid, og målet om å stenge ute appelsiner fra Franco-Spania. Et nyere eksempel er målet om stenge ute varer fra land som bruker barnearbeidere i produksjonsprosessen.

I tillegg til å stille opp politiske vilkår for å handle med andre land har man fremmet krav om mer rettferdige regler for økonomisk virksomhet i «den globaliserte verden». Ett krav tar sikte på å temme de internasjonale pengebevegelsene ved å innføre en såkalt tobinskatt, dvs. å pålegge en avgift på kortsiktige internasjonale pengetransaksjoner. Et annet krav er at u-landenes gjeld må avskrives. Generelt hevdes det at dagens regler gir for stor handlefrihet til de store multinasjonale selskapene, men hva som bør endres, hvilke nye regler som bør innføres, er allikevel noe uklart.

Det markedsøkonomiske systemet blir imidlertid utsatt for en enda mer fundamental kritikk. Det hevdes at globalisering fører til marginalisering og utstøting. Det vil si at samtidig som de fleste stadig blir rikere, er det mange som stadig blir fattigere. Miljøødeleggelsene anses som et resultat av markedsøkonomien. Mange frykter at fortsatt befolkningsvekst vil føre til hungerkatastrofer og sosiale megaproblemer. Det vises til at de multinasjonale selskapene får mer makt og større inntekter samtidig som politikernes handlefrihet blir begrenset. Verden står nå i en helt ny situasjon, sies det, og vi står overfor nye problemer og utfordringer som krever nye løsninger. Det eksisterende samfunnssystemet har kort sagt spilt fallitt. Markedsøkonomien må erstattes av noe nytt, noe mer avansert og fremtidsrettet. Kravet er at det markedsøkonomiske lønnsomhetskravet må erstattes av et bredere krav om sosialt ansvar --corporate social responsibility, eller CSR.

Et populært standpunkt er at bedriftene ikke bare må tenke på aksjonærenes (the shareholders) interesser, men ta hensyn tilthe stakeholders, dvs. til alle som bedriftenes virksomhet betyr noe for: de ansatte, kundene, leverandørene, lokalsamfunnene, verdenssamfunnet, miljøet, fremtiden. FNs generalsekretær har endossert dette nye kravet og uttalt:

We have to choose between a global market driven only by calculation of short-term profit, and one which has a human face. Between a world which condemns a quarter of the human race to starvation and squalor, and one which offers everyone at least a chance of prosperity, in a healthy environment. Between a selfish free-for all in which we ignore the fate of losers, and a future in which the strong and successful face their responsibilities, showing global vision and leadership.

VERDEN BEDRE ENN NOEN GANG TIDLIGERE

Fra flere hold blir det gjort forsøk på å konkretisere hva et slikt bredere sosialt ansvar, CSR, vil innebære. Av mer konkrete forslag som er fremmet, er at bedriftene

  • må operere med like lønnsvilkår, selv om lokale eller nasjonale forhold kan variere
  • må anvende ett sett regler for ansettelse og avskjedigelse overalt hvor de driver virksomhet
  • må sørge for at ansettelser og forfremmelser skjer i samsvar med et «mangfoldsprinsipp» som innebærer ikke-diskriminering
  • må foretrekke lokale leverandører
  • må nekte å handle med bedrifter som ikke viser akseptabel CSR
  • ikke på andre måter må samarbeide med bedrifter som ikke holder mål hva angår CSR
  • må ha som mål å hindre miljøskader

David Henderson, tidligere sjeføkonom i OECD, har nylig i bokenMisguided Virtue. False Notions of Corporate Social Responsibility (IEA 2001) sterkt kritisert kravet om å stille opp et bredt sosialt regnskap. Han fremholder at elendighetsbeskrivelsen som ligger til grunn for kravet, ikke er dekkende. Verden er i dag i en langt bedre situasjon enn noen gang tidligere. Barnedødeligheten er redusert, og levealderen har økt. Jordens ressurser er tilstrekkelige til å brødfø oss alle. Stadig flere tidligere fattige land har fått i gang vekstprosesser, spesielt etter hvert som de er trukket inn i internasjonalt varebytte. Men fortsatt er det land som henger etter. Deres problem er ikke globaliseringen, men at de ikke er blitt en del av den. Henderson viser blant annet til Julian Simons bøkerThe State of Humanity ogThe Ultimate Resource, som ble utgitt i henholdsvis 1995 og 1996. Han kunne også ha vist til den danske statistikeren Bjørn Lomborgs bokVerdens sande ansigt, som nylig er utgitt. I disse bøkene presenteres et helt annet og langt mer positivt bilde av utviklingen, tilstanden og fremtidsutsiktene enn den katastrofeoppfatningen som ligger til grunn for krav om CSR for å redde verden.

Henderson er mest opptatt av å få frem at forslaget om å innføre krav om CSR verken er ukontroversielt, eller at det på noen måte kan anses som en kostnadsfri «forbedring» av det tradisjonelle markedsøkonomiske lønnsomhetskravet. Tvert om vil krav om CSR virke til skade for bedriftene selv, for samfunnet og ikke minst for menneskene i de fattige landene. Det er heller ikke på noen måte sikkert at slike krav vil føre til miljøforbedringer. Den alvorligste innvendingen mot CSR, altså at bedriftene skal underordne seg politisk oppstilte samfunnsmessige krav, er at disse vil begrense konkurransen og den økonomiske friheten og dermed underminere markedsøkonomien. Henderson er nok klar over at mange av dem som støtter kravene om å innføre CSR, ikke har noe imot dette resultatet, at bekjempelse av markedsøkonomien heller er deres mål. Han går allikevel ut fra at de fleste som står bak kravet om å innføre CSR, blant annet flere store multinasjonale selskaper, ikke ønsker å kaste over bord det systemet som tross alt har resultert i vekst og velstand. Henderson antar at deres oppslutning om kravet om CSR skyldes at de ikke har forstått markedsøkonomiens virkemåte.

Markedsøkonomiens ideal -- at lover og regler skal ivareta offentlige hensyn, og at markedets priser skalspeak the environmental truth -- vil aldri helt ut bli oppfylt. I stor utstrekning er derfor markedsøkonomien i tillegg basert på et sett aksepterte normer for anstendig atferd. Det forventes at de fleste personer og bedrifter ikke tøyer lover og regler til ytterste grense og gjør alt som lønner seg, så lenge det ikke er eksplisitt forbudt. De lover og regler som gjelder i markedet, må alltid suppleres med normer for akseptabel atferd. For de fleste lønner det seg å oppføre seg anstendig, i håp om at også andre vil gjøre det samme. Å stille opp konkrete krav om bestemte sosiale hensyn som må iakttas, er en helt annen sak.

RAMMER BEDRIFTENE PÅ FLERE MÅTER

Kravene om CSR vil ramme bedriftene på i alle fall to måter. For det første vil de bedriftene som bestreber seg på å oppfylle kravene om CSR, ofte erfare at de taper i konkurransen mot bedrifter som er mindre nøyeregnende i så måte. Det vil i praksis vise seg, hevder Henderson, at det ikke kommer noen bølge av indignasjon mot de bedriftene som ikke legger et utvidet CSR til grunn for sin virksomhet, noe mange pressgrupper hevder. Kravet om å legge det «gamle» lønnsomhetsprinsippet til side har bred dekning i interesseorganisasjoner og i media, men folk flest er uberørt av det. De ønsker billigere og bedre varer, stoler bare halvveis på «miljøsertifikater» og er ikke villige til å ofre mye for slagordene.

For det andre vil kravet om et utvidet CSR ramme bedriftene på en annen, mer fundamental måte. Det vil komplisere bedriftsledelsens oppgaver. Bedriftenes ledere vil ikke lenger ha noen sikker målestokk for om bedriftens ressurser blir effektivt utnyttet eller ikke. Kravet indikerer tydelig at de som har fremmet det, ikke har forstått ett av markedsøkonomiens grunnleggende prinsipper -- prinsippet om at alle, på grunnlag av markedets priser og egne interesser, bør tilpasse seg så godt som mulig til fordel for seg selv og sine nærmeste. Dette er også til fordel for andre, for mennesker og land vi stort sett ikke kjenner. Det er ved å produsere varer og tjenester at andre setter pris på at vi tjener våre egne interesser. Men vi vil aldri på forhånd vite hvem som nyter godt av innsatsen vår. Et av markedsøkonomiens fortrinn er at vi slipper å gå rundt og tenke på hva vi bør gjøre for å være gode mot andre. Det er markedsøkonomiens enkle regler og desentraliserte normer som gjør det mulig for mennesker og bedrifter som kan ha vidt forskjellige interesser og visjoner, å leve bra side om side og å ha nytte av hverandre. Det er markedets pluralistiske karakter som er dets styrke. Kravet om sosial rettferdighet eller sosialt ansvar er i strid med markedets spontane prosesser, sier F.A. Hayek i bokenLaw, Legislation and Liberty.

For 40 år siden advarte Milton Friedman i bokenCapitalism and Freedom mot å stille bedriftslederne overfor et krav om å vise sosialt ansvar på toppen av det markedsøkonomiske lønnsomhetskravet:

Few trends could so thoroughly undermine the very foundation of our free society as the acceptance by corporate officials of a social responsibility other than to make as much money for their stockholders as possible. This is a fundamentally subversive doctrine. If businessmen have a social responsibility other than making maximum profits for stockholders, how are they to know what it is? Can self-selected private individuals decide what the social interest is?

Ett aspekt ved kravet om CSR er at bedriftene skal behandle alle likt. De som taper mest på det, er de svake, de som ennå ikke er kommet med i utviklingsprosessen. De vil spesielt tape på kravet om uniforme internasjonale standarder, som egentlig hindrer dem i å utnytte sine komparative fortrinn. Det er karakteristisk at fagbevegelsen i de rike landene støtter kravet om CSR. Det vil nemlig effektivt begrense konkurransen fra fattige land med lave lønninger og dermed beskytte arbeidsplassene i de utviklede landene. Intet enkeltvedtak skadet borgerne i det tidligere DDR mer enn beslutningen om at de skulle ha samme lønn som vesttyskerne.

OGSÅ MILJØET RAMMES

Også miljøet vil kunne skades ved å innføre regler som utelukker individuelle tilpasninger. Et aspekt er at den miljøstandarden som vedtas, vanligvis er politisk bestemt, og det er derfor ikke sikkert at krav om miljøforbedringer fører til en mer samfunnsoptimal tilpasning. De politisk vedtatte miljøstandardene er vanligvis fastsatt uten kjennskap til hvor mye de som lider av miljøskadene, egentlig er villige til å betale for å bli kvitt dem. Politikken er ofte basert på kravet om at kun det beste er godt nok. I markedet finner de fleste seg bedre tjent med prinsippet om at godt nok er best. Av denne grunn vil avveiningen mellom miljøkrav og økonomisk vekst gi et annet resultat i rike land enn i fattige land. Tilsvarende vil avveiningen endre seg i det enkelte land etter hvert som velstandsnivået øker. I fattige land vil miljøkravene rangere lavere på prioritetslisten enn i rike land. Men gradvis, og i takt med eventuell inntektsvekst, vil miljøkrav stå sterkere også i de landene som i dag er fattige -- på samme måte, og av samme grunn, som miljøkravene i dag står sterkere i Norge enn de gjorde i vår fattige fortid. Krav om at bedrifter skal oppføre seg på samme måte uansett lokale forhold, er urasjonelt og vil ha skadelige følger.

Hendersons avvisning av krav om å pålegge bedriftene et utvidet sosialt ansvar innebærer ikke en påstand om at markedsmekanismen løser alle problemer. Det er vel kjent at det eksisterer såkalte markedsimperfeksjoner, eller sosiale kostnader, som ikke inngår i de private lønnsomhetsberegningene. Det vil allikevel være et grovt feilgrep å forsøke å unngå sosiale kostnader ved å kaste markedets desentraliserte virkemåte over bord. Det vil påføre oss større skader. Vi må heller bestrebe oss på at prisene i markedet, så langt råd er, avspeiler ikke bare de fordeler som varer og tjenester vil gi produsenter og forbrukere, men også de ulemper som disse varene og tjenestene kan påføre andre.

Det er ikke bare markedet som lider av imperfeksjoner. Også politisk styring har sine svake sider. Hvor ofte blir vi ikke minnet om at tiltak som iverksettes med de beste hensikter, har utilsiktede bivirkninger i kjølvannet? Generelt forteller denne innsikten oss at vi må være tilbakeholdne med å gi politiske myndigheter makt til å stille opp spesifikke mål for samfunnsutviklingen, og rett til å lede oss mot de oppstilte målene.

Det er imidlertid ikke politiske myndigheter som står bak kravene om CSR. Det er en uklar koalisjon av særinteresser og pressgrupper. Kravene representerer ikke en balansert avveining av ulike interesser, men er et resultat av forskjellige interessegruppers evner og muligheter til å bearbeide media for derved å «sette agendaen». Uklare eller tilfeldige krav om CSR, et utvidet sosialt bedriftsansvar, vil ikke bare påføre oss betydelige økonomiske tap. Kravene representerer en form for tvang,coercion, og er i realiteten et betydelig inngrep i vår frihet.


© Econas Informasjonsservice AS, Rosenkrantz' gate 22 Postboks 1869 Vika N-0124 OSLO
E-post: post@econa.no.  Telefon: 22 82 80 00.  Org. nr 937 747 187. ISSN 1500-0788.

RSS