Magma topp logo Til forsiden Econa

Frode Nyeng er førstelektor i filosofi ved Trondheim Økonomiske Høgskole (HiST). Etikk er hans spesialfelt.

Næringslivsetikk - besluttsomhetens kontra følsomhetens etikk

Næringslivsetikk har for lenge vært innkapslet i det vi kan kalle et besluttsomhetsparadigme. Både moderne plikt- og nytteetikk og klassisk dydsetikk lar seg pent føye inn i bildet av den besluttsomme økonomiske aktør. Artikkelen forsøker å skissere en kritikk av dette paradigmet i lys av vår tids nærhetsetikk. En etikk som utfordrer næringslivets fokusering på etiske regelverk, og som dypere utfordrer næringslivsetikk med utgangspunkt i interessentmodeller og gjensidighetstenkning. Næringslivsetikken kan ikke se bort fra at en sentral del av vår moralske bevissthet har å gjøre med en andrerettet følsomhet som ikke lar seg «mestre» eller omformulere til en typisk økonomisk målbevissthet.

ETIKK I BUSINESS

Som en faglig disiplin -- en «områdeetikk» eller et stykke anvendt etikk -- har næringslivsetikken funnet godt fotfeste innenfor de økonomisk-administrative utdanningene i hele den vestlige verden. 1 Og i «det praktiske liv» går diskusjonen kontinuerlig, både i mediene og på bransje- og bedriftsnivå. Ikke så rent sjelden er den trigget av eksempler på grådighet og klare moralske overtramp. Næringslivsetikken er ofte på en slik måte negativt definert -- som en lengsel etter orden og «skikkelighet» når det først har gått galt. Dette gjenspeiles også i den faglige og pedagogiske delen av fenomenet, ettersom man her gjerne kretser rundt de såkalte etiske dilemmaer i næringsvirksomhet. Og da gjelder det å finne stødig grunn under føttene for å skille rett fra galt.

Det man da gjør, er svært ofte å ty til en av de to etiske hovedretninger på det filosofiske plan. Enten innleder man letingen etter et kriterium for å kunne teste handlingenes moralske riktighet (Kant og moralloven, eller Bentham/Mill og nytteprinsippet), eller man forsøker å forankre den aktverdige handling i en beskrivelse av gode menneskelige karaktertrekk (Aristoteles og dydenes middelvei). Kanskje beveger man seg også i mer abstrakt og moderne retning, og kobler begrepet om rett handling til mer overordnede rettferdighetsbetraktninger for samfunnsorganiseringen (Rawls, det upartiske perspektiv).

Uansett teoretisk forankring: Den bevisstgjøring som denne etiske opprustningen er ment å lede til, er en bevisstgjøring av noe som den enkelte er ment å beherske. Man skal lære seg å mestre etiske utfordringer på samme måte som man skal mestre regnskapslovgivningen og markedsundersøkelsenes multivariate metoder. Man stiller sjelden -- aller kanskje aldri -- spørsmål ved om den etiske dimensjonen alltid kan ivaretas innenfor rammene av et slikt besluttsomhetsparadigme. Men det mest grunnleggende spørsmålet er og blir om en slik tilnærming -- denne paradigmatiske ideen om mennesket i business som et besluttsomt, agerende subjekt -- får frem det som er særegent med det etiske i forhold til all annen «kunnskap». Er en besluttsomhetens (alternativt: en kalkulasjonens -- eller ettertankens) etikk i tråd med våre mest grunnleggende moralske erfaringer og intuisjoner? Kan en spontanitetens og følsomhetens etikk fremstille de moralske utfordringene i næringslivet på en annen og kanskje mer fruktbar måte? Og kanskje fremstille helt andre moralske utfordringer?

Men aller mest fundamentalt: Er det på tide med en besinnelse når det gjelder «snakket om etikk» i alle sammenhenger, blant annet i arbeidslivet -- kan det være at det genuint etiske overhodet ikke lar seg teoretisere og «snakke om» på vanlig måte? Ifølge en spontanitetens og følsomhetens etikk er det etiske nettopp knyttet til å være åpen for å la seg konfrontere med det ukjente i det nære. 2 Målet med denne artikkelen er å påpeke hvordan en etikk om det spontane og åpne i sosiale møter, og samtidig en bevissthet om den menneskelige eksistensens grunnvilkår, utfordrer noen av de mest grunnleggende antakelsene i næringslivsetikken. Det gjelder særlig tre forhold: ressursoppfatningen av mennesket, kontraktsoppfatningen av sosiale bånd og regeloppfatningen av moralske verdier.

DE TO KJENTE VEIENE

La oss først kort repetere innholdet i de to kjente formene for besluttsomhetens etikk før vi ser på alternativet, som altså er knyttet til en nærhetsetisk forståelse:

1 Riktighetsfokuseringen

I vurderingen av økonomisk motiverte valg og handlinger i næringslivet ligger det genuint moralske i det å innta et prinsipielt og nøytralt ståsted. Dette for å kunne felle universaliserbare dommer, eller kunne upartisk kalkulere det best mulige utfall. Herfra stammer den oppfatning at det ikke kan være noen moral utengenerelle prinsipper, og at ingen handling kan være moralsk om den ikke skjer ut fra erkjennelsen av slike prinsippers gyldighet. Dette åpner videre for en regelbasert forståelse av moral; å være moralsk er å avdekke og følge upersonlige regler. I praksis vil man her gjerne snakke om å sikre seg mot at enkelthandlinger strider mot etablerte regelverk og anerkjente normer for anstendig forretningsførsel. Man vil med andre ord tendere mot å fokusere på hvorvidt handlinger og enkelttiltak er lovlige.

2 Person- og karakterfokuseringen

Den moralske vurderingen av ledere og ansatte i næringslivet må følge av et bilde av det gode mennesket som helhet. Rollen i arbeidslivet må utformes i tråd med de moralske dyder, dyder som tilkommer det mennesket som ønsker å utvikle sine evner og anlegg i samhandling med andre i et fellesskap. Ettertanken gjelder derfor hvordan våre økonomiske valg føyer seg inn i et enhetlig og sammenhengende bilde av vår identitet. Målet er å skape en følelse av tilhørighet i eget liv, en tilhørighet som følger av at man ved bruk av dømmekraften makter å avbalansere egeninteressen med ulike former for sosial og andrerettet handling. Det gode består med andre ord i en ro og indre harmoni. En vellykkethet som består i at de instrumentelle økonomiske krav hele tiden inngår i en praktisk fornuft med hovedfokus på hva som har egenverdi. Den erkjente betydningen av fellesskap vil føre til at man etablerer en forståelse av bedriften som en ansvarlig moralsk aktør, en aktør med et selvstendig og utvidet sosialt ansvar, både for medarbeidere som hele mennesker og for interessenter i bred forstand i omgivelsene.

NÆRHETSETIKK SOM TREDJE VEI3

Det som ofte bli kalt nærhetsetikken, kan sies å være en spennende og utfordrende «tredje vei» i næringslivsetikken. Den nærhetsetiske insisteringen går ut på at moralen har sitt utspring i helt konkrete møter mennesker imellom, og at det moralske ansvaret derfor alltid er helt konkret i sin rettethet mot meg som enkeltperson. Evnen til moralsk handling forutsetter med andre ord en dypt følelsesbasert persepsjon av Den Andres situasjon. Ansiktet utstråler uunngåelig en moralsk appell (Levinas) 4, en moralsk fordring (Løgstrup).

Vi kan derfor si at hele det moralske norm-, prinsipp- og regelkonseptet forlates. Blikket rettes også bort fra den besluttsomhet og ettertenksomhet som leter etter en måte å skape et enhetlig og sammenhengende indre liv på. Blikket rettes utover, utover mot det som spontant melder seg som moralsk ladet, mot det som er annerledes enn meg selv, og som jeg derfor ikke kan beherske, men må underordne meg. Det som forlates, er altså mer generelt den oppfatning at etikk dreier seg om hva det enkelte mennesket ser, erkjenner, behersker og vil. Menneskets eksistens er en tilværelse sammen med andre. Den enkelte befinner seg derfor i ansvarsfulle relasjoner fra begynnelsen av -- det inngår i den tidligst mulige bestemmelsen av hva det vil si å være menneske.

Det etiske subjekt er her likevel ikke noe fellesskapssubjekt. Det etiske subjekt er alltid den enkelte, den som den konkrete fordringen rettes mot. Dette betyr at jeg ikke er min egen moralske herre. Etiske forhold er forhold som jeg ikke selv behersker, men som er gitt meg utenfra. Noe er lagt ferdig for meg, noe som gir min etiske bevissthet fotfeste, så å si. Et konkret ikke-reduserbart ansvar som er rettet mot meg fra en konkret annen.Å handle etisk er slik å handle ensidig, for Den Andres del, uten krav om gjengjeldelse eller gjenytelse. Det er med andre ord, i motivasjon og innhold, profitt-tenkningens og profittskapingens utvilsomme motstykke. Det dreier seg om en annen virkelighet enn den som favner markedets balanserte bytteforhold.

Denne moralske vekkelsen, appellen som utgår fra Den Andre, er radikalt underdefinert. Og dette er det som klarest synliggjør forskjellen mellom etisk ansvar og en kontraktsopprettet forpliktelse. Forpliktelsens innhold er gitt av kontraktsbeskrivelsen. Den er presist avtalt, nedfelt i jobbspesifikasjoner. I rollen som ansatt eller kontraktspartner er det skremmende lett å se seg selv som fullt ut utskiftbar og dermed slett ikke unik. Det hører til byråkratiets weberianske vesen at det skal være slik. Men dermed, i en slik kontraktsbasert forståelse av menneskelige fellesskaper, skapes igjen avstand, en opplevd distanse til medmennesket, både i og utenfor dette fellesskapet. Å fylle sin funksjon blir alt som ses som påkrevd. Dette er i høy grad en nærhetsetikkens antitese.

... forskjellen mellom et moralsk ansvar og en kontraktbundet forpliktelse. Den siste er veldefinert ... en kontraktbundet forpliktelse sier nøyaktig hva jeg skal gjøre ... Jeg oppfyller mine forpliktelser under forutsetning av at min motpart oppfyller sine ... Det er et likeverdig utvekslingsforhold mellom oss ... Alt dette er svært forskjellig fra den moralske forpliktelse ... Vårt forhold er ikke i noen tenkelig forstand symmetrisk eller gjensidig ... «Hvem er han, og hva har han gjort for å ha rett til mine tjenester?» -- blir meningsløst. 5

Det er med andre ord ikke mulig å berettige at ens moralske ansvar skulle slutte der ens profesjonelle funksjon gikk over i en annens. Å opptre med den aller største profesjonelle integritet garanterer slett ikke at det moralske ansvaret ivaretas. Funksjonsavgrensningens ektefødte barn er nemlig opplevelsen av utskiftbarhet, og denne står svært dårlig til nærhetsetikkens moralske ansvarsbegrep. Følgende kommentar fra Arne Johan Vetlesen påpeker dette svært treffende:

Den enkeltes utskiftbarhet har sitt standardmessige verbale vitnesbyrd i utsagnet: 'Jeg gjorde bare jobben min!'. Dette utsagnet er selve antitesen til nærhetsetikken slik den er utformet hos Levinas og Løgstrup. I stedet for personen som er umistelig for Den andre, som er mottaker av appellen i ansiktet, finner vi funksjonæren som har gått inn i og opp i store organisasjoner [...]. Det moralske ansvaret har ikke fulgt med på veien. 6

Ansvaret for Den Andre er noe kvalitativt annerledes enn en funksjonell forpliktelse. Det er gjerne uuttalt og ubestemmelig. Det må føles spontant, ikke beregnes, kontraktsfestes eller tenkes. Det moralske ansvaret hviler på meg fra det øyeblikk jeg utsettes for appellen i Den Andres ansikt, men hva ansvaret konkret består i, må jeg altså selv fortolke meg frem til gjennom en empatisk innlevelse i Den Andres situasjon. Det er nettopp dette som gjør at et liv i en moralsk livsform er et liv i stadig usikkerhet, med en medfølgende følelse av stadig utilstrekkelighet. Når man først er kalt til ansvar, kan man aldri bli sikker på å ha gjort nok.

Nærhetsetikken er derfor først og fremst et kraftig oppgjør med den delen av næringslivsetikken som hevder et skille mellom personlig etikk og arbeidslivets etikk. Nærhetsetikken muliggjør ingen slik (kontekstavgrenset) fristilling av viljen, en avgrensning mot en legal «darwinistisk» markedsetikk, eller et skifte fra en oppriktig personlig moralsk årvåkenhet til å skulle handle i overensstemmelse med et gitt regelverk eller forventninger nedfelt i kontrakter. Både fri konkurranse og byråkratisk upartiskhet er parasittisk på en tilgrunnliggende nærhetsetisk bevissthet. Etikken er ett, og definert forut for sosiale skillelinjer og den praktiske samfunnsorganiseringen.

Men hvordan kan så en slik «økonomifiendtlig» (eller mer generelt: «disiplinfiendtlig») etikk bidra positivt til å klargjøre de moralske utfordringene i næringslivet? Vi kan begynne med å utfordre næringslivets regelfiksering.

UMORALSKE ETISKE REGLER

Det er ikke sjelden at man betrakter etikk på linje med jus, og følgelig betrakter moralske normer som noe som kan sammenlignes med juridiske lovregler. Tanken bak dette må være at man best ivaretar det moralske ansvaret ved å innlemme det i en kollektiv bevissthet i form av regler som klarest mulig angir hvor grensene går mellom rett og galt, mellom det som er påkrevd, tillatt og forbudt. Manklargjør regler for åklargjøre ansvaret.

Nå kan man selvsagt ikke enkelt klandre næringslivet for å søke det operasjonelle også når det gjelder «arbeidet med etikk», og det er vel et faktum at næringslivet i stor grad har vært beskjeftiget med etikk forstått som (mer eller mindre operasjonelle) etiske regelverk. Det fine med slike er selvsagt at de er synlige, at de lar seg oppfatte direkte som arbeidsbetingelser man bør forholde seg til, og at man via disse regelverkene muligens får satt etikken i fokus også i det daglige arbeidet, og ikke bare på konferanser og i taler og årsberetninger.

Men, og det er her altså et ikke så rent lite betydelig «men»: Skal vi ta nærhetsetikken på alvor, er etiske regler ikke egnet til å fange det egentlig moralske -- det sanne ansvaret. Regler skaper trygghet og bekvemmelighet -- de er per definisjonerstatninger for det spontane, utvungne og krevende i livsytringene. De er ment å skape innforståtthet med allmenne og uttalte krav. Med generaliserte normer som skal følges for sin egen skyld, ikke fordi man inderlig ønsker å tjene Den Andre. At moralske fordringer blir forsøktformulert, kan derfor sies å være et tegn på at noe er kommet i krise. Etiske regelverk kan således like gjerne betraktes som uttrykk for en krisebestemt kollektiv samvittighet, som en positiv moralsk årvåkenhet. Det som er kommet i krise, må med andre ord være den individuelle følsomheten, den moralske persepsjonen.

En reetablering av denne følsomheten, denne åpenheten for det andre og ubeherskelige, kan ikke skje som en kollektiv bevegelse. Det gjelder ikke å etablere gode lover og regler, det gjelder å ikke tildekke Den Andres appell slik den fremkommer for den enkelte. Vi kan si det slik: Å være tilsammen med andre kan meget vel reguleres av regler. Å være tilfor Den Andre kan det slett ikke. Dette er nærhetsetikkens virkelige kjerne.

Det bør derfor være et tankekors for et (i alle fall tilsynelatende) etikkopptatt næringsliv at etiske regler kan betraktes som moralsk suspekte. Ja, at handlinger medregler som den egentlige beveggrunn er moralsk klanderverdige. Løgstrup sier faktisk at å argumentere for en handling ut fra en generell moralsk regel er uetisk:

Men er den argumentation etisk? Er den ikke snarere uetisk? Det vil jeg påstå, at den er. I det generaliserende ræsonnement sker der nemlig det, at moralen bliver til for moralens egen skyld, med andre ord bliver til moralisme, hvad der er moralens måte at være umoralsk på. 7

Vi har her en klar parallell til Max Webers tidligere omtalte bekymring rundt den instrumentelle rasjonalitetens kolonialisering av stadig mer av vår sosiale livsverden. Et av uttrykkene for denne formålsrasjonelle tenkningen Weber uroet seg over, var jo nettopp den strengt regelfølgende byråkratens handlemåte, hvor en formalisering og standardisering av beslutninger førte til systematisk ansvarsfraskrivelse for beslutningenes resultater. En handlemåte, med andre ord, hvor effektivitetshensyn gjør blind, hvor regelfølging blir til for regelfølgingens egen skyld. å følge plikter, regler eller formulerte normer er «moralske introveringer» ifølge Løgstrups etikk-konsepsjon.

RASJONALITETENS MORALSKE FUNDAMENT

Vi kan nærme oss disse grunnleggende poengene også ved å sette søkelyset på den handlingsfiksering som preger økonomiens rasjonalitetssyn. En ubetinget fokusering på handling er åpenbart en feilfokusering i lys av nærhetsetikkens oppmerksomhet rundt livsytringer og de bærende elementer for vårt sosiale liv. Vi er uten tvil henvist til å fungere godt innenfor nærmere angitte funksjoner blant annet i næringslivet -- funksjoner som skal fremme handlingsrasjonaliteten. Det blir derfor vanskelig å erkjenne hvordan Den Andre rettmessig skal kunne fordre noe av meg, hvis det ikke har sin begrunnelse i nettopp en slik funksjonsutøvelse. Fordringer løsrevet fra konvensjons- og kontraktsfestede rettigheter og spilleregler får følgelig lett et irrasjonelt preg over seg. Så det man gjør, er at man skaper seg en tro på at man «tar etikken på alvor» ved å produsere retningslinjer for å ivareta relasjonen til ulike interessenter best mulig. For hvordan de fortjener å bli behandlet.

Næringslivsetikken er med andre ord dypt forankret i gjensidighetstanken, i ideen om en rasjonalitet som opererer ut fra bidrag- og belønningsbalanser. Men det nevnte irrasjonelle preget hører kun til en økonomisk virkelighet. For vi er ikke først selvstendige villende og handlende individer, for deretter å være moralske aktører. Vi hørerførst til en moralsk virkelighet. Etikken, ansvaret, erdet første. Levinas påpeker dette ved å si at etikk er førstefilosofi. Det at jeg kan være mottaker av en etisk fordring, inngår i den tidligst mulige bestemmelsen av meg som menneske -- det er det avgjørende elementet i menneskeontologien. Akkurat dette må sies å være et svært fremmed element i forhold til dagens dominerende næringslivsetiske tenkning.

Ogdetteførstekanselvsagtverkenværerasjoneltellerirrasjonelt;detbaresimpelthener.Moralenermedandreordfør-kalkulatoriskogarasjonell.MøtetmedDenAndrelarsegikkerasjonalisere,verkenpådenene(viaregelverk)ellerandre(gjennomøkonomiskkalkyle)måten.Delivsytringenesomgirsegtilkjenneimøtermellommennesker,erspontaneogsuverene.Atlivsytringenerspontan,betyrnettoppatdenergjortutenkalkulasjon,utenbaktanker.Ogogsåforutenplikt.OgifølgeLøgstrupernettoppspontanitetensomlivsytringenerepresenterer,etikkennårdenerpåsittallerbeste.Atdenersuveren,pekerpåatdengårforutforvalg--deneruttrykkfordet(sosiale)livsom«erderpåforhånd»,foråbrukeLøgstrupsegneord.

Livsytringene er således både etlivstilbud og enfordring av moralsk art. Følelsen for det som går forut for rasjonalitet og kalkyle, er derfor på en og samme tid en følelse for våre uunnværlige livsbetingelser og de moralske krav som virkeligheten møter oss med. Det følger av det som hittil er sagt, at det eksisterer et bestemtlogisk forhold mellom de etiske grunnfenomener, den moralske appell og de spontane livsytringer på den ene siden, og den kalkulasjon som gjerne går forut for økonomiske handlingsvalg på den andre. Fordringen og de etiske grunnfenomener gjør seg gjeldende forut for, og uavhengig av, den beregning og viljesdannelse som skjer i og med at man kalkulerer det beste utfall (i et økonomisk perspektiv).

Eller for å si det mest mulig kompakt: Forretningsmessige relasjoner holdes oppe av belønningsbalanser. Etikken -- de etiske grunnfenomener -- er med på å holde oppe hele den verden hvor forretningsmessige relasjoner ermulige. Etikken er en del av det værende -- den er ikke en (kontraktmessig) konstruksjon vi har valgt å håndheve av nyttemessige grunner. Etikken erfør enhver betraktning om fordelaktighet. Etikken er følgelig også før enhver økonomisk rasjonalitet. Vi ser dette tydelig i et sentralt sitat fra Løgstrup hvor han uttrykker det på en forbilledlig presis måte:

Hvad der derimod ikke kan rationaliseres er vore livsytringer, tillid, åbenhed, indignation, medfølelse, håb [...] De utgør konstanserne i vor tilværelse [...] Irrationelle er de ikke, de er av en oprindelighed, der ligger før forskellen mellom rationalitet og irrationalitet. 8

I og med at den moralske fordring er noe som melder seg utenfra, som har sitt opphav i Den Andre og ikke i meg selv, og derfor ikke lar seg beherske av min egen praktiske fornuft, lar den seg heller ikke kalkulere. Den lar seg ikke innordne min egen strukturering og beskrivelse av handlingsalternativene. Moral er gitt forut for kalkyle. Kalkylen kan derfor bare i større eller mindre gradivareta innholdet i den moralske fordringen. 9 For å si det i kantianske termer: Plikten melder seg før min egen vurdering og begrunnelse av den. Eller som Zygmunt Bauman sier:

...morality is endemically and irredeemably non-rational -- in the sense of not being calculable, hence not being presentable as following impersonal rules [...]. I am moral before I think. 10

Etikken presenterer oss for etmotlys som både utfordrer og muliggjør handling i en moralsk virkelighet. Denutfordrer ved stadig å stille spørsmål ved vår evne til egendefinering, ved å synliggjøre grensene for hva vi kan beherske. Denmuliggjør ved å representere det stødige grunnlaget som alt sosialt liv fungerer på. Til grunn for en slik forståelse av våre verdier ligger selvsagt en grunnleggende skepsis til den såkalte -- det synet at vi selv skaper våre verdier gjennom våre valg. Løgstrups nærhetsetiske forståelse er slik en «omvendt» posisjon:«Verdigrunnlaget blir ikke til gjennom menneskets valg, men er en forutsetning for valgene våre.» 11 Den resiprositeten som gjelder som norm i den økonomiske virkeligheten, er derfor en spesiell og overfladisk form for deninterdependens -- den dype gjensidige avhengighet -- som preger forholdet mellom menneskene i sin alminnelighet. Som er en helt grunnleggende forutsetning, en helt essensiell del av grunnvilkårene for menneskeliv:

Karakteristisk for vor menneskelige tilværelse er det, at vi er indbyrdes afhængige af hinanden, og afhængigheden går så dybt, at uden den ville vår tilværelse slet ikke være en menneskelig. 12

SYSTEMKRITIKKENS UUNNGÅELIGHET

Det at man skal la seg berøre av de «små» forhold, og av de nære kontakter med medmennesker (som altså er en del av det å være seg bevisst hvilke grunnvilkår man lever under), medfører at man også blir nødt til å ta opp til vurdering egenskaper ved de strukturer man handler innenfor. Nærhetsetikken begynner med andre ord i det sosiale mikrokosmos, for så å bevege seg over i makroproblematikken: Hva med systemet? Hva slags holdninger og handlinger stimulerer det til? Åpner det eller stenger det for Den Andres appell, ivaretar det den individuelle følsomheten? Setter det meg i stand til å være egentlig til stedefor Den Andre?

Vi må derfor være på stadig vakt mot at Den Andre skal forsvinne, ikke bare bak markedsøkonomiens egeninteressebaserte overlevelsesjag, men også bak administrasjons- og planleggingsbehovets tilslørende objektiveringer. Objektiveringer i form av både den uunngåelige ekspertbaserte arbeidsdelingen og det analytiske strategiarbeidets kategoriseringer. Ikke bare egoismen og grådigheten er moralens fiende. Like skremmende er de ansvarsreduserende effekter av den instrumentelle fornuftens biprodukter, som kategoriserer og rangerer mennesker etter deres formålstjenlighet eller deres potensial for gevinst.

Endelig må vi være varsomme med måten vi bruker språket på i vår fremstilling av andre mennesker. Å gjøre personer til anonyme representanter for kategorier eller kollektiver kan være et farlig skritt i retning av å se personene som utskiftbare og uten verd. 13

å skjule det unike og fordrende som finnes i enkeltmennesket, gjøres med andre ord like effektivt ved språklige og tankemessige barrierer som ved fysiske skillelinjer. Vår bruk av det økonomiske språket kan på denne måten fremmedgjøre oss ved å gjøre oss fremmed for Den Andre som en kilde til et ubetinget ansvar. Det økonomiske språket har lett for å legge et smakfullhetens eller nyttens slør over medmennesket.

Men likevel: At ansiktene i effektiviseringens navn forsvinner også i fysisk forstand (postkontorer legges ned, butikker går på nett, bankene er nærmest overflødige som fysiske lokaliteter), er bekymringsfullt. Det er nærværet som viskes ut når ansiktet viskes ut, og det er informasjonen, gjensidighetstanken og «what's in it for me?»-holdningen som lett kommer som erstatning. Rasjonelt, men i en veldig snever forstand.

Her finner vi altså utvilsomt en spore til en underliggende kritisk holdning til det vekst- og innovasjonsfortettede markedssamfunnet. Hvordan forholder vi oss til verden rundt oss -- hvilken holdningstype er den dominerende? Vil den teknologidrevne utviklingen i e-samfunnet gjøre vår omgang med verden beregnende, instrumentell, teknisk og kategoriserende? Vil budet om å «lære å sile ut relevant informasjon» gjøre at vi lukker oss inne i vår fremadstormende egeninteresse? Er verden noe vi skal beherske, og ikke noe vi føler oss utlevert til? Føler vi oss truffet av den nå kanskje velkjente graffitien: «Technology is the answer. What was the question?» Vi kan spørre:

Men hva ender slik digital nyskaping med? Et skifte der fleksibilitet erstatter identitet. Der nyheter erstatter nærhet. Der informasjonsflommens hva og hvordan erstatter er hvorfor. 14

Nærhetsetikkens vei til refleksjon over dette «hvorfor» går alltid og uunngåelig gjennom det konkrete, håndgripelige og følbare Møtet. Er Møtet noe sjelden, fjernt, er refleksjonen det også. Men Møtet lar seg altså ikke regissere ...

Næringslivets idealtypiske kalkulasjon av vinning er individet som bemektiger seg verden par excellence. Omvendt, sier Levinas, er etikken. Etikken er preget av en «omvendt intensjonalitet». Jeg blirkalt til ansvar -- før valg, før tenkningen. Jeget er ikke lenger førsteperson. Etikken -- ved Den Andre -- er uunngåelig en forstyrrelse, en uro, noe som ikke riktig passer inn. Og vi kan legge til: Kanskje særlig ikke i en økonomisk virkelighet. Det er ikke som en ressurs Den Andre fremtrer som moralsk skikkelse, men ganske enkelt som medmenneske.Ressursoppfatningen av mennesket tilhører en handlingens og besluttsomhetens etikk, en etikk som med letthet kan tenkes å ligge til grunn for den økonomiske virkeligheten og dens tilhørende kontraktmessige forståelse av mellommenneskelige relasjoner, og er i grunnen fjernt fra den her etterlyste følsomhetens etikk.

Det er derfor ikke vanskelig å forstå at nærhetsetikken klarest har fått en etablert plass innenfor helse- og omsorgsfagenes etikkfaglige dimensjon. Nærhetsetikkens kjerne fremstår som relevant og mest treffende når mennesker møtes ansikt til ansikt, og i særdeleshet når den ene part er fysisk, og gjerne også psykisk, sårbar. Dette er imidlertid ikke noe gyldig argument for å begrense den nærhetsetiske refleksjonen til én form for anvendt etikk. Nærhetsetikken inngår som en del av grunnlagsetikken, og den har følgelig potensial for å bidra til utformingen av enhver områdeetikk.

AVSLUTNING -- ETIKK FØR BUSINESS

Ender vi så i en nærmest klassisk situasjon, der etikk og business er som motpoler -- i en konflikt av «logisk» art? Kan business aldri bli etisk? Snylter en resultatorientert holdning for all tid på tilværelsens etiske fundament? Med andre ord: Er selve begrepet «business ethics», som Peter F. Drucker påpekte så ettertrykkelig allerede for tjue år siden, «det mest forkastelige»?

Vi kan heller si det slik: Den nærhetsetiske refleksjon minner oss omgrenser. Den minner oss om det absolutte i vårt ansvar, og ikke minst omrealitetene i moralens fordringer -- at etikken inngår i det som er virkelig for oss som fullt ut menneskelige. 15 Denne refleksjonen vil minne oss om at det finnes etfør; om hva som er før valget, før kalkulasjonen, før analysen og før planleggingen. Ikke i noen annen etikkforståelse finner vi en så sterk, inderlig og konsekvensrik benektelse av at den økonomiske virkeligheten er den «egentlige virkeligheten». Denne påpekningen kan derfor vise seg å være et fruktbart korrektiv til den «mestringsforståelsen» som langt på vei preger dagens etikk i business. Selv om den selvsagt ikke er ment å utfylle hele spekteret av etiske problemer. 16

Hvor vi ser dette klarest og mest relevant for næringslivspraksisen, er i forhold til fenomenet tillit. Tillit eksisterer som fenomen ikke i noe betinget forhold til et gitt praksisinternt mål. Når det gjelder forhold som tillit, eksisterer næringslivet som praksis på linje med enhver annen menneskelig aktivitet. Den forutsetter dem, selv uten noen entydig målsetting. Bare det å kunne definere -- for ikke å snakke om å enes om -- et mål og en plan, forutsetter at dette skjer på et fundament av forhold med iboende moralske kvaliteter. Tilliten utgjør således ikke bare et fordelaktig trekk i samfunns- og relasjonsbygging, den

[...] er et grunnleggende trekk ved selve den språklige kommunikasjon. Man behøver ikke være tillitsfull for å utlevere seg, man behøver kun å henvende seg til et annet menneske» 17

Oppsummert kan vi si at det er to hovedelementer i den etikkforståelsen som dominerer næringslivsetikken, som står i skarp kontrast til nærhetsetikken. Insisteringen på å innstifte Den Andre, den konkrete fordringen, som moralsk målestokk, er uforenlig med følgende to forhold:

  • Det å forstå etisk og sosialt ansvar fullt ut fra en interessentmodell (det vi ovenfor har kalt kontrakts- og gjensidighetstanken).
  • Det å tro at dette ansvaret kan ivaretas ved å utvikle og etterleve etiske regelverk (det vi har omtalt som ansvarsklargjøringen, juridifiseringen og bekvemmelighetstanken).

Nærhetsetikken angir en helt annen blikkretning. Næringslivsetikk i denne retningen er ikke korrekt beskrevet som etikk for business. Det er etikk før business -- en etikkhitenfor den økonomiske kalkulasjonen og den byråkratiske arbeidsdelingen, hvor begreper som ressurser, mestring og effektivitet blir uttrykk tilhørende en begrenset livsform innen rammene av de grunnvilkårene for den menneskelige væremåte. Ingen etikk kan få fotfeste hos et subjekt som dyrker en epistemologisk eller økonomisk distanse til verden og sine medmennesker.

  • 1: For en oversikt over historien til næringslivsetikk som akademisk fag, både i USA og Europa, se Mahoney (1990).
  • 2: En meget kort og presis påpekning av dette poenget finnes i Thomassen (1996).
  • 4: En kort og god beskrivelse av Levinas' vektlegging av ansiktets -- den konkrete andres -- betydning for etikken, se Aarnes (1997).
  • 5: Bauman (1996b, s. 118--119).
  • 6: Vetlesen (1996, s. 167).
  • 7: Løgstrup (1972, s. 36).
  • 8: Løgstrup (1983, s. 119).
  • 9: Eller man kan si at dette synliggjør den dype forskjellen mellom økonomisk kalkulasjon på den ene siden, og etisk kalkulasjon på den andre. Den etiske kalkulasjon kjennetegnes ved at målet kan sette grenser for hvilke midler man kan velge for å nå det.
  • 10: Bauman (1996a, s. 61).
  • 11: Hansen (1996, s. 115).
  • 12: Løgstrup (1961, s. 137), gjengitt og kommentert i Hansen (1996, s. 105).
  • 13: Vetlesen (1996a, s. 172).
  • 14: Truls Lie, i leder i Morgenbladet, 25.--31. mai, 2001.
  • 15: Vår menneskelighet og identitet er nært og uløselig knyttet til det Taylor (1985a og b) kaller sterke verdivurderinger. Forholdet mellom Taylors kommunitaristiske etikk og nærhetsetikken kan veldig forenklet påpekes slik: Nærhetsetikkens livsytringer og fordringer er en del av det etiske grunnstoffet som viser oss hvor -- i hvilke situasjoner -- sterke vurderinger gir mening.
  • 16: Den kanskje mest åpenbare blinde flekken i nærhetsetikken er de moralske utfordringene knyttet til forvaltningen av naturkapitalen. Nærhetsetikken gjelder (i utgangspunktet) forholdene mennesker imellom. Dyr, planter og naturressurser har ingen direkte plass i dette bildet.
  • 17: Andersen (1996, s. 61). For en grundig påpekning og analyse av tillitens rolle som spontan livsytring med fundamental betydning for økonomisk virksomhet, særlig i et keynesiansk perspektiv, se Aasland (1999).
  • Aarnes, A.: «Den annens ansikt»,Inter Medicos, nr. 1, 1997.
  • Aasland, D.G.: «Om grunnlaget for kritikken av markedsøkonomien»,Nytt Norsk Tidsskrift, nr. 2, 1999.
  • Andersen, S.: «K.E. Løgstrups etikk», iNærhetsetikk (red. A.J. Vetlesen), adNotam Gyldendal, 1996.
  • Bauman, Z.:Postmodern ethics, Blackwell, 1996a.
  • Bauman, Z.: «Postmodernitet, identitet og moral», i A.J. Vetlesen (red.),Nærhetsetikk, adNotam Gyldendal, 1996b.
  • Drucker, P.F.: «What is 'business ethics'?»,The Public Interest, vol. 63, 1981.
  • Hansen, K.M.: «K.E. Løgstrups etikk og religionsfilosofi», iDen etiske vending (red. Kolstad/Aarnes), Aschehoug, 1996.
  • Levinas, E.:Etik og uendelighed, Hans Reitzels Forlag, 1995.
  • Levinas, E.:Den annens humanisme, Aschehoug, 1996.
  • Løgstrup, K.E.:Kunst og etik, Gyldendal, 1961.
  • Løgstrup, K.E.:Norm og spontanitet, Gyldendal, 1972.
  • Løgstrup, K.E.:System og symbol, Gyldendal, 1983.
  • Mahoney, J.:Teaching business ethics in the UK, Europe and the USA, The Athlone Press, 1990.
  • Taylor, C.:Philosophical papers I, Cambridge University Press, 1985a.
  • Taylor, C.:Philosophical papers II, Cambridge University Press, 1985b.
  • Thomassen, M.: «Etisk besinnelse», iEmbla, nr. 2, 1996.
  • Vetlesen, A, J.:Nærhetsetikk, adNotam Gyldendal, 1996a.
  • Vetlesen, A.J.: «Kommunitarisme»,Samtiden, nr. 4, 1996b.

© Econas Informasjonsservice AS, Rosenkrantz' gate 22 Postboks 1869 Vika N-0124 OSLO
E-post: post@econa.no.  Telefon: 22 82 80 00.  Org. nr 937 747 187. ISSN 1500-0788.

RSS