Magma topp logo Til forsiden Econa

Øystein Foros er siviløkonom fra Handelshøyskolen BI og har Høyere Avdeling fra NHH med samfunnsvitenskap som spesialisering. I dag arbeider han som forsker i Telenor FoU og er vitenskapelig rådgiver ved SNF.

Svein Ulset er dr. oecon fra NHH og forsker ved SNF. Han har publisert en rekke arbeider innenfor økonomisk strategi og organisering.

Naturlige grenser for teleselskapene

Vil teknologisk sammensmelting lede til selskapsmessig sammensmelting? (*)

I artikkelen stiller vi teleselskapenes kroniske voksesyke i et kritisk lys. Teknologiene innen tele, data og media smelter sammen, men medfører ikke alltid effektiv og lønnsom eiermessig integrasjon. Vi ser på noen av oppkjøpene og fusjonene som har foregått, og tar for oss to hovedhypoteser. For det første, at teleselskapene ønsker å integrere for å oppnå synergier som ikke oppnås på andre måter. For det andre, at de ønsker å integrere for å utnytte markedsmakt. I begge tilfeller ser vi på hvorvidt selskapenes strategier kan forstås kommersielt og forsvares samfunnsøkonomisk.

* Vi ønsker å takke Ragna Brekke og Leif Rune Eide for nyttige kommentarer.

INNLEDNING

Etter hvert som den teknologiske forskjellen på tele, data og media blir mindre, opplever vi en økende interesse blant teleselskapene for aktiviteter som tradisjonelt har tilhørt data- og medieindustrien. De respektive teknologier smelter sammen, og som følge av dette forventer mange tilsvarende selskapsmessig sammensmelting. I så fall vil framtidens teleselskap i like stor grad likne på media- og dataselskap som på tradisjonelle teleoperatører. I denne artikkelen stiller vi et kritisk spørsmål til denne type forventninger, som hittil i større grad har vært preget av forkynnelse enn av analyse. Vi vil se på hvordan man kanforstå hvorfor teleselskapene ut fra rene kommersielle hensyn ønsker å utvide sine kjerneaktiviteter, i tillegg til å spre seg på blekksprutens vis inn på alle nærliggende områder. I tillegg vil vi se på om dette kan forsvares ut fra en samfunnsøkonomisk synsvinkel. Hovedsakelig skal vi ta for oss to hypoteser:

  • Hypotese 1: Nettoperatører slår seg sammen med andre bedrifter og danner store integrerte tele-data-medie-selskaper for å oppnå synergier eller kostnadsbesparelser.

Bare i den grad de aktuelle ressursene er lite omsettelige, vil integrerte bedrifter innen et konsern være mer effektive enn tilsvarende enheter organisert som selvstendige eller samarbeidende bedrifter i markedet (Coase 1937; Williamson 1975, 1985).

Gitt at kravet om ikke-omsettelige ressurser er oppfylt, kan man både forstå og forsvare selskapenes ønske om å integrere. Ressurser er vanskelige å omsette i den grad disse (i) er spesielt tilpasset den enkelte bedrift, (ii) mangler alternativ anvendelse i markedet, (iii) er vanskelig å observere og evaluere, (iv) er gjensidig avhengig av, og vanskelig kan skilles fra, andre ressurser i et større nettverk, og (v) krever spesielt høy grad av synkronisert utførelse. Blant teleselskapene vil graden av ikke-omsettelige ressurser av typen fysisk infrastruktur, teknisk kompetanse og støttesystemer (for eksempel registrering og fakturering av telefonsamtaler) avgjøre om samordning gjennom et integrert telekonsern er mer effektivt enn et marked av konkurrerende operatører (Ulset, 1998a). Tilsvarende egenskaper avgjør lønnsomheten av integrasjon mellom teleselskaper, databedrifter og medieselskap (Ulset, 1998b).

Vi er imidlertid av den mening at graden av ikke-omsettelighet innen telesektoren ikke er stor nok til at vi fullt ut kan forstå og forklare den tilsynelatende kroniske voksesyken vi observerer. Integrasjon foregår også i mange tilfeller hvor ressursene opplagt synes å være lett omsettelige. Som alternativ lanserer vi derfor en hypotese om at teleselskapene integrerer for å utnytte markedsmakt, men siden markedsmakt ofte betraktes som samfunnsøkonomisk uheldig, vil denne hypotesen sjelden bli benyttet som en offisiell begrunnelse fra selskapene.

  • Hypotese 2: Nettoperatører slår seg sammen med andre bedrifter og danner store integrerte tele-data-medie-selskaper for å trekke ut monopolprofitt fra flaskehalser i nettet eller fra tekniske innovasjoner.

Det er bred enighet om at horisontale fusjoner, som øker markedskonsentrasjonen innen en bransje, gjør det mulig å begrense tilbudet og derigjennom øke prisene til sluttbrukerne. Når det gjelder vertikal integrasjon mellom grossister (oppstrøms) og detaljister (nedstrøms), er meningene mer delte om hvorvidt dette øker muligheten til å utnytte markedsmakt. I tillegg til å vurdere om vertikal integrasjon øker markedsmakten, bør det vurderes om eksklusive kontrakter, som ikke innebærer eiermessig integrasjon, kan gi samme resultat.

Vertikal integrasjon vil ikke umiddelbart øke muligheten til å utøve markedsmakt på samme måte som horisontal integrasjon. En grossist som har 10 % markedsandel vil tilsynelatende ikke øke sin markedsmakt ved å kjøpe en detaljist som også har 10 % markedsandel. Innen telekommunikasjon har imidlertid debatten mer gått på om en nettoperatør, som her kan betraktes som en slags grossist som drifter og vedlikeholder nettet, kan øke sin markedsmakt ved å integrere med detaljistene nedstrøms som selger til sluttkundene. På nettdriften har tradisjonelle teleselskap nærmest hatt en fullstendig dominerende posisjon og kontrollert en flaskehals eller en essensiell fasilitet. Eksempelvis har aktører som ønsker å etablere seg som lokalnettoperatør eller teletjenestedetaljist i Norge vært tvunget til å leie linjer av Telenor. Spørsmålet vil i denne sammenheng knytte seg til om en bedrift som har dominerende stilling i grossistleddet, kan dra inn monopolprofitt i detaljistleddet ved å stenge ute konkurrenter («market forclosure»). I en slik situasjon vil det fra enkelte hold bli framhevet at den som kontrollerer flaskehalsen ikke trenger å integrere med en detaljist for å trekke ut monopolprofitten (Chicago-skolen). Den som kontrollerer flaskehalsen i grossistleddet kan rett og slett bare ta høy pris på råvaren (monopolpris i ekstremtilfellet), og dermed trekke inn monopolprofitt.

Uten vertikal integrasjon eller eksklusive kontrakter, vil ikke grossisten som kontrollerer en flaskehals alltid kunne trekke ut monopolprofitten (Hart og Tirole, 1990; Rey og Tirole, 1997). Årsaken til dette er et troverdighetsproblem som enhver handelsreisende tidligere stod overfor når han kom til et tettsted med to sterkt konkurrerende detaljister. Når han kom inn til den ene, prøvde han å overbevise om at han ikke hadde til intensjon å selge til konkurrenten. Med en gang han kom ut døren, vil han imidlertid bli fristet til å gå over gaten og selge til konkurrenten. Dette gjennomskues selvfølgelig av de lokale handelsbedriftene, og dermed reduseres deres betalingsvilje for den handelsreisendes produkter tilsvarende. Sistnevnte har med andre ord skapt sin egen konkurranse, siden han ikke troverdig kan forplikte seg til å begrense sitt eget salg. Problemet kan løses ved at det kan inngås eksklusive kontrakter der grossisten forplikter seg til ikke å selge til konkurrerende detaljister. I mange tilfeller er kravene til disiplinering, åpenhet og gjensidig innsyn mellom partene så sterke at slike kontrakter vanskelig kan inngås. En alternativ løsning vil være at grossisten kjøper en eller flere av detaljistene. Når grossisten selv eier en detaljist, vil han selvsagt ta hensyn til detaljistens profitt, og han vil dermed ikke være fristet til å gå over gaten og selge til detaljistens konkurrent. I eksempelet ovenfor ser vi at den tradisjonelle handelsreisende kan bli erstattet av så vel eksklusive innkjøpsavtaler som vertikal integrasjon mellom grossist og detaljist.

Argumentet ovenfor vil bare gjelde for integrasjon mot detaljister som har direkte kundekontakt og ikke mot aktiviteter som ligger flere omsetningsledd borte fra sluttkundene. I telemarkedet ser vi også at selskapene er svært opptatt av å «eie» kunden gjennom direkte abonnement og fakturering. Det kan synes som at den store skrekken er å bli rene råvareleverandører av «summetone» i et spotmarked.

Fordi utnyttelse av markedsmakt vanligvis oppfattes som samfunnsøkonomisk uheldig, vil denne type begrunnelse langt oftere bli brukt mot integrasjon enn for integrasjon. Det vil imidlertid være avgjørende å se på hva som er kilden eller det økonomiske grunnlaget for å utnytte markedsmakt. Dersom markedsmakten stammer fra en historisk tilfeldighet eller fra kontrollen over en flaskehals, basert på dominerende samdrifts- og stordriftsfordeler, vil det fra et konkurransepolitisk synspunkt i større grad være ønskelig med et inngrep enn om tilsvarende dominans skulle skrive seg fra innovasjoner og unike prestasjoner (Norman et al, 1998; Rey og Tirole, 1997).

SENTRALE INDUSTRIAKTØRER

Den nye kommunikasjonsnæringen består av en rekke forskjellige bedrifter som benytter seg av ulike typer teknologier for overføring av tale, data og media (jf. tabell 1). Moderne telenett omfatter bådetrådbaserte ogtrådløse forbindelser basert på mobil, satellitt eller radio. Disse alternative teknologiene kan benyttes dels til lokalnett (abonnementlinjene inn til den enkelte bruker) og til transportnett (eksempelvis mellom Oslo og Bergen). Mens nettoperatørene tradisjonelt har vært integrert med tjenesteleverandørene gjennom felles eierskap og ledelse, har forholdet til produsenter av utstyr og media vært preget av langsiktige kontrakter.

I fortsettelsen fokuserer vi spesielt på integrasjon mellom forskjellige nettoperatører, mellom nettoperatører og tjenesteleverandører, og mellom nettoperatører, utstyrsprodusenter og innholdsprodusenter. Eventuell integrasjon med større sluttbrukerne vies mindre oppmerksomhet.

figur

Tabell 1

INTEGRASJON MELLOM NETTOPERATØRER OG TJENESTELEVERANDØRER

I tråd med drøftingen ovenfor skulle vi forvente at operatører av lokalnettet eller tilsvarende essensielle fasiliteter vil integrere med hverandre og detaljister nedstrøms ut fra to hensyn: dels for å trekke ut en større andel av monopolprofitten fra de essensielle fasilitetene, dels for å oppnå mer effektiv utvikling av nye tjenester, basert på ikke-omsettelige fellesressurser og finansiert med den ovennevnte monopolprofitten. Nettbaserte tjenester vil variere med hensyn til omsettelighet, avhengig av hvor standardiserte grensesnittene er mellom de aktuelle nettelementene som produserer tjenesten. Eksempelvis vil grensesnittet for samtrafikk, en avtale mellom for eksempel Telenor og NetCom slik at NetComs kunder kan ringe til Telenors kunder og omvendt, være mer standardisert (og mer omsettelig) enn tilfellet er for grensesnittet for å åpne lokalnettet. Dersom man «åpner» lokalnettet, innebærer dette at en aktør X kan leie linjer i Telenors lokalnett og ta over hele kundeforholdet. En slik ordning vil gå lengre enn dagens prefiks-ordning, hvor man må slå en 4-sifret kode før man kan ringe over eksempelvis Telias nett. (jf. Ulset, 1998a). Problemet er typisk for nettverkskoplinger mer generelt, eksempelvis mellom nettleseren og operativsystemet for PC-er. I slike tilfeller vil det være relativt vanskelig å skille monopolrente som skyldes kontrollen over en flaskehals, fra innovasjonsrente som stammer fra utviklingen av unike produkter og tjenester. En del av forvirringen skapes også av aktørene selv. Et eksempel er den pågående tvisten om Microsofts kopling mellom operativsystemet Windows og nettleseren Internet Explorer. Microsoft-sjefen, Bill Gates, hevder at denne koplingen gjør han i stand til å tilby et unikt produkt som kundene bør kunne betale ekstra for. Microsofts hardeste konkurrent på området, Netscape, mener derimot at Microsoft utnytter sin markedsmakt som følge av et tilnærmet monopol i markedet for operativsystem for PC-er, til å forhindre eller vanskeliggjøre konkurransen i markedet for nettlesere.

Som alternativ til full integrasjon fra ende til ende, vil operatører av transportnett kunne selge transporttjenester til operatører av lokalnett som videreselger pakken av nettbaserte tjenester til detaljister som betjener kundene i sluttbrukermarkedet. Etter hvert vil lokaloperatøren også kunne selge nettbaserte tjenester, eller leie ut deler av lokalnettet, til andre nettoperatører etter pålegg fra myndighetene som ønsker å stimulere til konkurranse i lokalnettet. I stedet for å bygge et stort antall overlappende nett helt fram til kunden, tvinges dermed konkurrerende nettoperatører til å inngå gjensidige avtaler om samtrafikk. I de tilfeller hvor det aktuelle telenett utgjør en essensiell fasilitet, vil myndighetene sågar kunne pålegge netteieren å leie deler av nettet ut til konkurrerende operatører til spesielt gunstige vilkår for å forhindre at konkurrentene stenges ute, eventuelt kombinert med full eiermessig separasjon mellom nettoperasjon og tjenestesalg. Så lenge telemarkedet bestod av nasjonale eller lokale monopoler var samtrafikken mellom disse i stor grad komplementær, og følgelig var det i stor grad i alles interesse å inngå slike avtaler. Forholdet ble straks mer konfliktfylt da nettoperatørene startet å konkurrere om de samme kundene slik eksempelvis Telenor, NetCom og Telia nå gjør i det norske markedet. Ikke uventet har NetCom ved flere tilfeller hevdet at Telenor favoriserer sitt eget datterselskap Telenor Mobil på bekostning av NetCom. Dessuten vil samarbeidende konkurrenter ha spesielt store problemer med å kontrollere hverandres innsats og utførelse. Hvis kvaliteten på tjenesten som den ene kjøper fra den andre er dårlig, vil det i mange tilfeller være vanskelig å observere og påvise hvem det er sin feil. Hver gang ønskede resultater ikke oppnås, vil den ene part mistenke den annen for sviktende utførelse.

Også myndighetene synes å foretrekke vertikal integrasjon framfor eksklusive avtaler, noe som ofte kan framstå som et paradoks. Hvorfor skal myndighetene nekte aktørene å bruke ett virkemiddel til å utnytte markedsmakt, nemlig eksklusive kontrakter, når man samtidig tillater dem å bruke et annet, nemlig vertikal integrasjon? Argumentet til støtte for fortsatt integrasjon er at kostnader i form av tapte samdriftsfordeler ved separasjon og overgang til eksklusive kontrakter er større enn eventuelle gevinster, men dette vil kun gjelde i tilfeller hvor de aktuelle ressurser er lite omsettelige. Spesielt gjelder dette ressurser for utvikling av nye tjenester hvor tekniske applikasjoner og kompetanse er lokalisert hos nettoperatøren, mens praktisk erfaring og kommersiell innsikt er lokalisert hos tjenesteleverandøren. Behovet for gjensidig tilpasning er så stort, vil den integrerte operatøren hevde, at full eiermessig separasjon mellom de to vil medføre en dramatisk forverring av mulighetene for utvikling av nye tjenester.

Paradoksalt nok kan regulerte avtaler om samtrafikk og nettutleie gi tilsvarende effekt som vertikal integrasjon, fordi regulering av denne type vil disiplinere dominerende operatør til å ta samme «høye» pris av alle konkurrenter. Som mottrekk krever regulator kostnadsbasert prissetting, basert på historiske «best cases» eller estimater på framtidige optimale priser (Bjørnenak og Ulset, 1997), gjerne kombinert med en betydelig grad av «separasjon» mellom nettoperatør og detaljist. Faren er overregulering og finansiell utarming av dominerende operatør.

Selv om utleie av linjer, svitsjer og andre ressurser er ønskelig for å fremme konkurransen, er graden av omsettelighet ikke alltid den beste for denne type ressurser og tjenester. Grunnen er ikke bare lite standardiserte og mangelfullt utviklede grensesnitt mellom teknologier og nettverk, men også spesielt sterkt motstridende interesser mellom parter som er til dels bitre konkurrenter. Selv om teknologiene som benyttes i de ulike nettene er inkompatible, kan nett med ulike teknologier og av varierende kvalitet koples sammen til større systemer. Innenfor samme nettverk er imidlertid muligheten for å kombinere forskjellige teknologier mer begrenset, noe som eksempelvis vil gjøre det vanskelig å gjennomføre åpning av lokalnettet («local loop unbundling») hvor regulator gir mindre konkurrenter rett til å leie supplerende linjer og støttesystemer fra dominerende operatør til spesiell gunstig pris (basert på framtidig optimal utnyttelse av antatt mest effektive teknologi). Forutsetningen for denne type statlige virkemidler er imidlertid at den aktuelle ressurs faktisk kan betraktes som essensiell, og dermed som kandidat for regulering, og videre at den samme ressurs er rimelig lett omsettelig. Bare unntaksvis synes dette å være tilfelle (Ulset, 1998a). Fortsatt kan det finnes essensielle fasiliteter i telesektoren som forhindrer utvikling av konkurranse og som taler for en eller annen form for direkte regulering, men i avtakende grad. Konkurrerende transportkapasitet tilbys allerede av Jernbaneverket og kraftselskapene (EniTel, ElTele). Alternative lokalnett tilbys i økende grad også mellom sluttbrukere og transportnettet, foreløpig bare over mobilnettet, men etter hvert også over alternative nett basert på satellitt, radio, kabel-tv-modem og elektromodem.

Det amerikanske teleoperatøren Worldcoms oppkjøp av den amerikanske telegiganten MCI i oktober 1997 illustrerer forskjellen på integrasjoner mellom aktører med varierende markedsmakt. Worldcom kjøpte MCI for 37 milliarder i konkurranse med den britiske teleoperatøren BT og den amerikanske fjernnettoperatøren GTE. Mens Worldcom og GTE ønsket å innlemme MCI i sitt nasjonale telenett, ønsket BT å innlemme MCI i sitt internasjonale datanett hvor multinasjonale kunder er viktigste kundegruppe. Problemene MCI har hatt og de store kostnadene selskapet har pådratt seg i forsøkene på å etablere seg som lokalnettoperatør virket tilsynelatende mer avskrekkende på BT som reduserte prisen på MCI, enn på Worldcom og GTE som snarere økte den, etter at MCIs problemer ble kjent. Prisen som GTE og spesielt Worldcom kunne tilby for bruk av MCI i det nasjonale markedet, hvor det fortsatt er segmenter med betydelige monopolprofitt, lå skyhøyt over den pris som BT kunne tilby for bruk av MCI til internasjonal datatrafikk, hvor konkurransen er sterkere og monopolprofitten mindre.

I juni i år offentliggjorde USAs største teleselskap AT&T at de ville kjøpe opp landets største kabel-tv-selskap TCI. Igjen var drivkraften å styrke seg på hjemmemarkedet. Mellom 1984 og 1996 var det full eiermessig separasjon mellom lokaloperatører og langdistanseoperatører (AT&T, MCI og Sprint) i USA. Bakgrunnen var å hindre at selskapene gjennom kontroll over lokalnettet kunne utøve markedsmakt i langdistansemarkedet. Lokaloperatørene hadde i denne perioden monopol over lokalnettet i hvert sitt geografiske område. I 1996 ble forbudet mot vertikal integrasjon mellom lokal- og langdistansemarkedet opphevet. Oppkjøpet av TCI innebærer dermed at AT&T kjøper seg et lokalnett. AT&Ts styreformann sier at formålet med oppkjøpet er å få egen infrastruktur for slik å få kontroll over kvaliteten på tjenestene, og unngå å betale avgift til lokale aktører med kontroll over lokalnettene (Financial Times, 25.6.1998). Motivasjonen for oppkjøpet vil dermed i stor grad være å gjenvinne posisjonen de hadde før separasjonen i 1984, gjennom vertikal integrasjon mot lokalnettet.

Et annet eksempel er fusjonsplanene mellom Telenor og Telia. Drivkraften bak planene var tilsynelatende å styrke posisjonen innen sine kjerneområder på hjemmemarkedet. En slik fusjon vil gi potensiale for effektiv utnyttelse av ledige ressurser ved å samle Telenor og Telias nett. Spørsmålet er om slike gevinster kunne vært oppnådd gjennom enklere kontrakter. En annen motivasjonsfaktor som ble nevnt, var muligheten for å finansiere lønnsomme investeringer i utlandet. Slike investeringer vil imidlertid ha alternative finansieringskilder i lånemarkedet (øke gjeldsgraden til Telenor), aksjemarkedet (forutsetter privatisering) eller statskassen.

INTEGRASJON MELLOM NETTOPERATØRER OG UTSTYRSPRODUSENTER

Ønsket om å trekke ut monopolprofitt og innovasjonsrente har også preget forholdet mellom nettoperatør og utstyrsprodusent. Selv om de tradisjonelle teleselskapene med få unntak (AT&T) ikke selv har produsert utstyr, har de ofte spilt en viktig rolle i utvikling og tilpasning av utstyr. Typisk nok skjedde dette gjennom langsiktige forpliktende kontrakter mellom det nasjonale telemonopolet og en eller to nasjonale utstyrsleverandører eller datterbedrifter av utenlandske storforetak. Resultatet ble ofte utstyr som ikke bare var spesifikke for den enkelte leverandør, men også for det enkelte lands nasjonale telenett. Stordriftsfordeler ble svakt utnyttet og utstyret tilsvarende kostbart. Etter hvert som de nasjonale myndigheter innså de økonomiske og tekniske forbedringene som kunne oppnås gjennom internasjonale anbud på mer standardiserte løsninger, ble de nasjonale leverandørene byttet ut med konkurrerende selskaper, og de tradisjonelt kvasi-integrerte leveranseavtalene erstattet med mer konkurranseutsatte innkjøpskontrakter. I kraft av sin monopolstilling nedstrøms kunne nasjonale teleoperatører nå trekke ut mesteparten av profitten fra innovasjoner på utstyr som ble utviklet og produsert av internasjonalt konkurrerende leverandører oppstrøms, mens de fortsatt kunne ta tilnærmet monopolpris på trafikken de formidlet i det lokale og nasjonale marked.

Utviklingen av det amerikanske selskapet AT&T kan tjene som illustrasjon på endringene i kontraktsforholdene mellom utstyrsproduksjon og nettoperasjon. Fra 1984 til 1996 var AT&T, som nevnt ovenfor, forhindret gjennom reguleringer fra å operere i lokalmarkedet (selge abonnement og lokalsamtaler). I denne perioden konkurrerte ikke AT&T med lokaloperatørene. AT&T hadde også en divisjon som produserte telekommunikasjonsutstyr, AT&T Technology (nå Lucent), blant annet for de amerikanske lokaloperatørene, i konkurranse med selskaper som Alcatel og Siemens. Siden mye av utstyret var basert på AT&T-spesifikke løsninger, og derfor vanskelig kunne kombineres med utstyr fra konkurrerende selskap, ville lokaloperatørene ved kjøp av supplerende utstyr i økende grad gjøre seg avhengige av AT&T. Nå konkurrerer AT&T og lokaloperatørene i større grad om nettbaserte tjenester. Dersom AT&T ikke hadde kvittet seg med AT&T Technology, ville lokaloperatørene ha fryktet at AT&T ville utnytte lokaloperatørenes avhengighet av AT&T Technology, ikke bare til å kreve høyere pris, men etter hvert også til å begrense lokaloperatørenes tilgang til utstyr som de trenger for å konkurrere med AT&T på lokaltrafikkmarkedet og langdistansemarkedet. En slik frykt kunne medført at lokaloperatørene valgte å kjøpe spesialtilpasset utstyr av ikke-konkurrerende bedrifter, som Alcatel og Siemens. Dermed vil den kortsiktige gevinsten fra utestenging bli mer enn oppveid av et mer langsiktig tap for utstyrsdivisjonen. Tilsvarende negative effekter kan ramme andre diversifiserte teleoperatører, som på blekksprutens vis strekker sine armer inn på nærliggende områder.

En supplerende forklaring er, som antydet ovenfor, at AT&T i stadig mindre grad så seg tjent med å kjøpe utstyr fra egen divisjon, etter hvert som billigere, bedre og mer standardisert utstyr kunne kjøpes fra konkurrerende utstyrsleverandører på verdensmarkedet. Igjen vil graden av omsettelighet være avgjørende for integrasjon. Selv om det skjer en omfattende standardisering av utstyr og konvertering av programvare, kan man fortsatt ikke fritt kombinere telekommunikasjonsutstyr utviklet av konkurrerende produsenter. Det vil si at på grunn av inkompatibilitet er behovet for systemintegrasjon fortsatt til stede. Mange sluttbrukere etterspør systemintegrasjon og pakkeleveranser av programvare, innholdsprodukter, internettilgang og datatjenester. Mange har fått problemer ved kjøp av for eksempel internettilgang, programvare og datamaskin hos uavhengige leverandører som skylder på hverandre når det oppstår feil. Mens leverandøren av programvare skylder på mangler ved datamaskinen, skylder leverandøren av internettilgang på programvaren. I den grad det er vanskelig å påvise hvem som faktisk har feil, vil en eller annen form for bedre teknisk integrasjon være en naturlig løsning. Imidlertid vil teknisk integrasjon også kunne oppnås uten selskapsmessig integrasjon.

INTEGRASJON MELLOM NETTOPERATØRER OG MEDIESELSKAP

I medieindustrien utvikler filmselskap, tv-kanaler, bokforlag, avishus, musikkselskap og andre innholdsprodusenter sine produkter mer på egen hånd, men samarbeider med teleselskapene og kabel-tv-selskapene på distribusjonssiden. Fortsatt vil det være behov for gjensidig tilpasning av innholdsprodukter og distribusjonskanaler. Igjen er spørsmålet om man trenger fullt integrerte selskap fremfor mer spesialiserte systemintegratorer eller innholdsintegratorer (av typen IBM Global Services og Scandinavian Online).

Teleselskapene velger ulike strategier på dette området. Telia har kjøpt seg inn i det danske medieselskapet Egmont Online for å etablere en underholdningskanal på Internett både i Sverige og i Norge. Tele Danmark har fulgt motsatt strategi etter at Ameritech ble hovedaksjonær. De har kvittet seg med selskaper som har drevet innholdsproduksjon. Ved å bevege seg inn på innholdsproduksjon, vil teleselskaper umiddelbart pådra seg en del indirekte kostnader i form av ansvar og rykte for det faktiske innholdet og kvaliteten i de informasjonstjenestene som distribueres over nettet. Operatøren vil raskt få en redaktørrolle. Dette er en ny rolle for teleselskaper, og de bryter med en 100-årig tradisjon i å distansere seg fra ansvaret fra det som sies i telefonen. Det har med andre ord ikke vært teleoperatørens ansvar at noen bruker telefonen til å planlegge et bankran. For en del år siden ble Telenor utsatt for kritikk for det dårlige innholdet på teletorgtjenester, til tross for at Telenor ikke hadde noe formelt ansvar. Av hensyn til eget renommé bør teleoperatørene kanskje avstå fra eiermessig integrasjon med denne type aktiviteter. De fleste innholdsprodusentene vil dessuten være lokalisert oppstrøms i forhold til nettoperatørene (se tabell 1). Integrasjon mot innholdsprodusentene gir ingen ny kanal mot kundene, og argumentet om vertikal integrasjon for å ta ut den potensielle eksklusive profittmuligheten fra flaskehalser innen nettsegmentet faller også bort.

AVSLUTNING

Artikkelen analyserer og illustrerer den relativt utbredte forventningen om at teknologisk sammensmelting skal lede til selskapsmessig sammensmelting (integrasjon). Riktignok har digitalisering av de aktuelle teknologier medført at en større mengde ressurser har blitt felles for tidligere atskilte aktiviteter, men felles ressurser er kun en betingelse for integrasjon i den grad disse også er ikke-omsettelige, og dette synes i avtakende grad å være tilfelle. Skulle nettoperatørene integrere nedstrøms i de tilfeller hvor felles ressurser er omsettelige, kan dette likevel forsvares i den grad integrasjon styrker inntjeningen som operatørene trenger for å betale for den videre utvikling av verdiskapende infrastruktur og tjenester (innovasjoner) oppstrøms. Forutsetningen er da at nettoperatørene faktisk trenger denne ekstraprofitten til å finansiere utviklingen av den aktuelle infrastruktur og de aktuelle tjenestene på grunn av et angivelig sviktende kapitalmarked for denne type prosjekter (innovasjoner).

Også mer dramatisk svekkelse av det økonomiske grunnlaget kan tenkes. I den grad lokalnettet og transportnettet taper hele sin essensielle karakter og omdannes til et standard masseprodukt som tilbys av et større antall konkurrerende operatører, vil produsenter av programvare og innhold kunne selge pakker av informasjons- og kommunikasjonsprodukter direkte til kundene over Internett eller liknende systemer til meget lav distribusjonskostnad, slik eksempelvis American On-Line (AOL) og flere andre allerede praktiserer det med betydelig suksess:

  • America Online (AOL) said August 27 it had exceeded 13 million members worldwide, with rapid modem installation giving it the capacity to handle 750,000 simultaneous users, up from 400,000 last year. It said it had almost one million «viewers» per quarter hour. The company said its latest software upgrade to version 4.0, released July 30, already has been downloaded by 5 million members and now accounts for nearly half of all sessions. Bob Pittman, president-COO, said the adoption of the new software is the «fastest-ever adoption rate of any online product.»

I slike framtidige pakker av kommunikasjonsløsninger, hvor nettkomponenter i lokal- og transportnettet tilbys som «råvare», vil fortjenesten ligge på andre elementer i pakken, kontrollert av andre bedrifter enn nettoperatørene. Relevante ressurser foranvendelse av digital teknologi er nemlig langt på vei andre enn forutvikling og produksjon av digital teknologi. Derfor har også utvikling av eksempelvis digital teleteknologi tradisjonelt blitt utført av andre bedrifter enn nettoperatørene. Dette faktum vil trolig ikke bli endret som følge av at en større mengde teknologi digitaliseres og smelter sammen, og dermed blir felles for en større bredde av aktiviteter og produkter.

Muligheten for lønnsom virksomhet synes å være større for integrasjon mellom alternative nett midtstrøms og mellom nettoperasjon og tilhørende tjenestesalg og kundeservice nedstrøms. I så fall skulle vi heller ikke i framtiden forvente vesentlig integrasjon mellom bedriftene som utvikler og produserer digitalisert teleutstyr oppstrøms, og teleoperatørene som installerer dette utstyret i telenettene som de opererer nedstrøms. Tilsvarende lite behov for integrasjon vil gjøre seg gjeldende mellom medieselskap som utvikler og produserer informasjon, og de respektive nettoperatørene som distribuerer disse produktene til et større antall brukere nedstrøms.

Noter

  • 1: Rey og Tirole (1997) benytter dette som et argument for at konkurransemyndighetene bør være mer bekymret for essensielle fasiliteter (flaskehalser) som er lokalisert nedstrøms, enn oppstrøms.
  • 2: For analyser av konkurranserettslige forhold og gjennomgang av reguleringsregimet innen telekommunikasjonssektoren i Norge, se Norman et al (1998), von der Fehr (1996), Ulset og Bjørnenak (1997) og Foros og Sand (1997).
  • 3: Graden av separasjon varierer fra regnskapsmessig separasjon (svakest) til strukturell og full eiermessig separasjon (sterkest).
  • 4: Fra flere hold stilles det spørsmål om AT&Ts strategi, siden det kan ta lang tid før kabel-tv-nett er et fullverdig alternativ som lokalnett.
  • 5: Rey og Tirole (1997) antyder at dette kan være noe av bakgrunnen for at AT&T i 1995 frivillig skilte ut utstyrsdivisjonen.
  • 6: «AOL PASSES 13 MILLION SUBSCRIBERS», inTELECOM A.M.A daily news bulletin from Warren Publishing, Inc. Vol. 4, No. 166, August 28, 1998

Litteratur

  • Coase, R.H. (1937): The Nature of the Firm.Economica, 4, 386-405. Gjengitt i R.H. Coase, (1988)The Firm, the Market, and the Law, Chicago: University of Chicago Press, 33-55.
  • Foros, Ø. og J.Y. Sand. (1997): Telemarkedet: Nye regulatoriske utfordringer.Sosialøkonomen, nr. 4, 2-8.
  • Hart, O. og J. Tirole. (1990): Vertical Integration and Market Forclosure.Brookings Paper on Economic Activity, Microeconomics, 205-285.
  • Norman, V., N.-H.M. von der Fehr, T. Reve og A.C.S. Ryssdal. (1998):Ikke for å vinne? Analyse av konkurranseforhold og konkurransepolitikk. Rapport fra en ekspertgruppe nedsatt av Konkurransetilsynet. SNF-rapport 8/98.
  • Rey, P. og J. Tirole. (1997): «A Primer on Foreclosure». I:Handbook of Industrial Orgnaization volum III, North Holland (kommer i 1999).
  • Ulset, S. og T. Bjørnenak (1997):Verdiskapende samtrafikkavtaler. Vurderinger av alternative kostnadsmetoder og supplerende reguleringsbestemmelser for samtrafikk i telesektoren. SNF-rapport 71/97.
  • Ulset, S. (1998a):Hvordan organisering av infrastruktur kan bidra til utvikling av bedre og billigere teletjenester. SNF-rapport 25/98.
  • Ulset, S. (1998b):Optimal Organization of the Converging Information and Communication Technology (ICT) Industries, SNF-rapport 27/98.
  • Williamson, O.E. (1975):Markets and Hierarchies: Analysis and Antitrust Implications. New York: Free Press.

© Econas Informasjonsservice AS, Rosenkrantz' gate 22 Postboks 1869 Vika N-0124 OSLO
E-post: post@econa.no.  Telefon: 22 82 80 00.  Org. nr 937 747 187. ISSN 1500-0788.

RSS