Magma topp logo Til forsiden Econa

Rasmus Falck er siviløkonom og arbeider som seniorrådgiver i NHO

New Zealand omstiller!

I vår hjemlige debatt om næringsnøytralitet og verktøykasse kan kanskje litt innsikt i hva man gjør i andre land gi noen impulser? New Zealand er et spennende eksempel på hvordan man analyserer, planlegger og iverksetter en vekststrategi. Allerede for noen år siden erkjente regjeringen at den økonomiske utvikling og den derav følgende velferd ikke ville utvikle seg tilfredsstillende uten vesentlige forandringer.

Landet sto overfor strukturelle problemer, handelsbalansen var negativ og man var for avhengig av råvareeksporten. Relevant kompetanse for nye kunnskapsbaserte bedrifter var utilstrekkelig. Levestandarden var synkende i forhold til land man naturlig ønsket å sammenligne seg med.

Man erkjente at det var behov for omstilling. Aktørene i næringslivet måtte bli mer nyskapende, mer selvsikre og mer fleksible for å være i stand til å konkurrere på den internasjonale arena. I dokumentet «growing an innovative New Zealand» utmeisler regjeringen et klart veivalg. Sammen med næringsliv og akademia ønsket man å bygge momentum for å oppnå økt vekst og velferd.

Kompensere geografiske ulemper

For å lykkes var oppskriften å være langt mer nyskapende i alt man foretok seg. Det å være et lite land (fire millioner innbyggere) og langt vekk fra markedene er selvfølgelig en vesentlig ulempe. Dette kunne bare kompenseres ved at man ble mye mer nyskapende enn andre både med hensyn til produkter og prosesser. Regjeringen har tatt de første omstillingsskritt. Dette gikk ut på å endre sin egen rolle. Dersom man skulle utvikle økonomien til å bli i stand til å utnytte hurtige endringer samt internasjonalt bli oppfattet som nyskapende, måtte regjeringens politikk reflektere nye holdninger.

Regjeringen ønsker nå velkommen til en fremtid der man feirer alle som lykkes, uansett område, og der man oppmuntrer alle som mislykkes, til å prøve igjen. Man ønsker innbyggere som er fulle av optimisme og sikre på seg selv, landet, kulturen og sin plass i verden samt muligheten til å lykkes. Bedriftene må være blant de beste til å utnytte nye globale markedsmuligheter og å bygge varige konkurransefortrinn. Uansett hvor mye folk verdsetter «New Zealand way of life», er kapital og arbeidskraft i dag blitt mobile størrelser. Derfor må man sikre at landet er et spennende sted å leve, og at det er et interessant land å drive næringsvirksomhet i. Vekst i seg selv er heller ikke nok. Den må også være bærekraftig og sikre en god miljøkvalitet.

Omstillingen krever at man oppfatter seg som en del av den globale økonomi. Alle land som er preget av velstand, er godt integrert i den globale økonomi med sine varer og tjenester, men også med menneskene, ideene, kompetansen og teknologien. På den annen side er fattigere land generelt dårlig integrert. For inntil 30 år siden var New Zealand helt avhengig av sin eksport av jordbruksprodukter til Storbritannia. Da sistnevnte ble medlem av EF, ble det en brå slutt på dette. Man sto overfor en krevende omstilling. Mange mindre bedrifter har ikke helt klart å lykkes med å omstille seg fra et lokalt hjemmemarked til det å eksportere.

Man har behov for å finne nye angrepsmåter for å overkomme ulempene med sin geografiske beliggenhet. Et klart mål er å lykkes med å bli en genuin global og nyskapende kunnskapsøkonomi. Eksporten er økende. Mange nye bransjer er på gang og kan vise til fin utvikling. Man ser eksempler innenfor programvare, bioteknologi, elektronikk, havbruk, utdanningseksport, media/film og vinproduksjon. Flere bedrifter og forskere er i verdensklassen. Ifølge Global Entrepreneurship Monitor er New Zealand et av verdens mest entreprenørielle land.

Passiv politikk fra 1984–99

Regjeringens rolle er å få omstilling til å skje. Her kan man ikke bare importere løsninger fra andre land med andre utfordringer. Næringslivets egen innsats vil ikke være tilstrekkelig. Tradisjonelt har regjeringen spilt en viktig rolle i økonomien. Etter den annen verdenskrig har man anstrengt seg for å stimulere lokal industri og å utvikle en moderne økonomi basert på importbeskyttelse, sektorspesifikke insentiver, skattefordeler, subsidier og ulike reguleringer. Tiltakene ble trappet opp etter at Storbritannia kom med i EU.

Politikken ble skarpt reversert på midten av 80-tallet. Nå ønsket man å oppnå makroøkonomisk stabilitet og å fjerne fordreininger i økonomien slik at ressurser fritt kunne bevege seg etter prissignaler. Deregulering, privatisering og reduksjon i offentlige utgifter ble moteord.

Veksten ble imidlertid lavere enn forventet, og det ble behov for en ny politikk for å få omstilt økonomien. Verken et system med regjeringen tungt involvert eller et motsatt system med lite involvering leverte tilstrekkelig vekst. Hovedgrunnen til dette var at begge systemene var implementert uten å ta hensyn til relevansen med hensyn til strukturen på landets økonomi. Den økonomiske politikken vi har sett etter 1999, forutsetter en ny og relevant rolle for regjeringen.

I årene 1984–99 var regjeringens politikk i hovedsak «passiv». Man ønsket gode generelle rammebetingelser, og privat sektor tok sine investeringsbeslutninger uten innblanding. Nå ønsker regjeringen en mer proaktiv rolle. Man legger forholdene til rette for vekst, og man har tatt en rekke initiativ. Man satser på enklere lover og regler, bedre konkurranselovgivning, intellektuell eiendomsrett og skatteforenkling. Man oppmuntrer til entreprenørielle holdninger og økt kommersialisering. Infrastrukturen og energitilbudet er bedret. Og det er utviklet ulike nye finansieringskilder.

Jakt på talenter

Regjeringen har lagt mer vekt på forskning og innovasjon. Det er økt fokus på kvantitet, kvalitet og relevans. Det legges mer vekt på at forskningen fører til økonomiske resultater ved vellykket kommersialisering. Samvirke mellom forskere og nyskaperne i næringslivet, som kan omsette nye oppdagelser til nye produkter, skal bedres.

Man må utvikle kunnskap og dyrke frem talentene. Det er viktig at de konkrete ferdigheter som etterspørres av de nye kunnskapsbedriftene, er dekket. Mangel på dyktige medarbeidere kan ellers bli en flaskehals for vekstbedriftene. For å lykkes i dette arbeidet satses det på å utvikle landets egne talenter. I tillegg må man tiltrekke seg talenter fra andre land, og man må bli flinkere til å trekke veksler på borgere som bor og arbeider i utlandet. Dyktige utlendinger prioriteres nå i immigrasjonspolitikken. For å gjøre det enklere for bedrifter å få tak i spesialister har man innført såkalt «Talent Visa».

For å øke internasjonaliseringen satser man på å øke de direkte investeringer fra utlandet. Promoveringen av eksport skal trappes opp. Videre arbeider man med å modernisere omdømmet i utlandet.

I New Zealand er offentlige ressurser knappe. Man ønsker derfor å fokusere de offentlige midlene til de områdene hvor de gir best resultater. I første omgang konsentrerer man seg om bioteknologi, IKT og de såkalte kreative industrier. En av grunnene til dette valget er at disse industriene har betydning også for mange andre deler av økonomien.


© Econas Informasjonsservice AS, Rosenkrantz' gate 22 Postboks 1869 Vika N-0124 OSLO
E-post: post@econa.no.  Telefon: 22 82 80 00.  Org. nr 937 747 187. ISSN 1500-0788.

RSS