Magma topp logo Til forsiden Econa

Partner i Simonsen Advokatfirma. MBA fra Columbia University, New York, 1979. Møterett for Høyesterett 1995. Forfatter av boken Sakførsel (3. utg. 2004). Foreleser om sakførsel og beslektede emner for Juristenes Utdanningssenter og andre organisasjoner.

Ny tvistelov for betydning for klienten selv

1 Lovens formål

Den gamle tvistemålsloven var fra 1915, men er fortsatt i sine prinsipper en «moderne» prosesslov, og alle viktige hovedelementer og prinsipper er videreført i den nye tvisteloven som trådte i kraft 01.01.2008. Men tross at man opplevde den som relativt moderne, så man at prosessen i mange saker ble for kostbar og tok for lang tid i forhold til selve tvisten. Stikkord som: «Justice delayed is justice denied» og «The law is like the Ritz Hotel: it is open to everyone but only a few can afford it» illustrerer problemet. Den nye tvisteloven kjennetegnes da av prinsipper som konsentrasjon, proporsjonalitet og tempo. Det er uttalt at hensikten også er å få «riktige» avgjørelser, men det er klart at man i loven bevisst har ment at det er viktigere å ha en brukbar og tilgjengelig tvisteløsningsmekanisme enn å sikte etter den ideale fordring, ut fra et valg om å «ikke la det beste bli det godes fiende».

2 På kravsstadiet

Den nye tvisteloven pålegger den som fremmer et krav først - før han går til retten - å varsle den annen part skriftlig og samtidig opplyse om grunnlaget for kravet. Den annen part skal deretter skriftlig ta stilling til kravet og begrunne eventuelt avslag. Slikt varsel avbryter ikke eventuelle frister, og manglende varsel eller svar medfører ikke at en påfølgende rettssak kan avvises eller gis uteblivelsesvirkning, men manglende varsel eller svar kan ha betydning for retten til å bli tilkjent saksomkostninger

For begge parter gjelder en plikt (så vel på kravsstadiet som under hele rettssaken) til å også «opplyse den annen part om viktige dokumenter eller andre bevis som parten selv kjenner til og som parten ikke har grunn til å tro at den annen part er kjent med. Dette gjelder uansett om beviset er til støtte for parten selv eller den annen part». Selv om dette gjaldt også tidligere, innebærer det en kraftig påminnelse om redelighet for parter og advokater.

Endelig inneholder tvisteloven en bestemmelse som gjelder på kravsstadiet om at «partene skal undersøke om det er mulig å løse tvisten i minnelighet». Det betyr ikke at man er forpliktet til å kompromisse på sine krav, men man kan jo være villig til å høre på den annen part og eventuelt ta seg bryet med å forklare sin egen posisjon i mer detalj. Det viser seg at når man kommer til rettssak og får forespørsel om rettsmegling, ender saker som megles med forlik i cirka 80 % av tilfellene. Jo tidligere man kommer i gang med den prosessen, jo tidligere og billigere får man en løsning. Mangel på slike forsøk får ingen direkte konsekvenser etter loven, men kan influere på muligheten for å bli tilkjent saksomkostninger.

3 Forliksrådsbehandling og megling

Reglene om forliksrådsbehandling er langt på vei beholdt: Som hovedregel er det bare hvis kravet er et «formueskrav» på mer enn kr 125 000 og> begge parter er representert ved advokat at forliksmegling kan unnlates. Slik forliksmegling oppfyller dessuten forliksforsøksplikten, på den annen side vil forliksmegling kunne unnlates om formaliserte forliksforsøk (eller nemndsbehandling i visse tilfeller) har vært gjort. Den personlige møteplikten for part eller partsrepresentant er utvidet til også å gjelde nabokommunen. Forliksrådet (forutsatt at det vil det enstemmig) kan avsi dom i formueskrav ved (i) uteblivelse (fravær), (ii) dersom innsigelsen bare er pengemangel eller helt uholdbar, (iii) om begge parter ber om det, og (iv) i saker om formuesverdier mindre enn kr 125 000, forutsatt at en av partene ber om det. Det er meget begrenset adgang til å bli tilkjent saksomkostninger i forliksrådet.

Det åpnes for formalisert megling ved godkjente meglere (i mange tilfeller advokater), som da kan erstatte forliksrådsbehandling. Meglingen skjer slik rettsmegling har vært praktisert mange steder, med en «interesseorientert» snarere enn en «rettighetsorientert» tilnærming. Rettsmegling (som ikke er aktuelt før stevning kommer til retten) videreføres også i alle rettskretser. Noen domstoler «outsourcer» rettsmegling til kompetente advokater.

4 Småkravsprosess

En viktig nyskapning er reglene om småkravsprosess - et eget prosess-spor for krav hvor man mener saksomkostningene og saksbehandlingstiden ellers særlig gjør rettssak ulønnsom eller uaktuell. Småkravsprosess gjelder for alle saker om formuesverdier under kr 125 000 og også for saker som ikke gjelder formuesverdier når dommeren finner det hensiktsmessig, og ikke begge parter motsetter seg det. Det kan også velges for andre saker om så vel partene som retten er enige i det. Men småkravsprosess skal ikke brukes for krav som ikke er undergitt såkalt fri rådighet, og ikke dersom dommeren anser at saken har «vesentlig betydning ut over den konkrete tvist og hensynet til forsvarlig behandling tilsier full sak».

Småkravssaker skal normalt ikke ta mer enn tre måneder i forberedelse og hovedforhandlingen ikke mer enn en dag, normalt en halv. Det er forenklede regler for avholdelse av hovedforhandlingen, og retten står friere enn ellers når det gjelder hva slags bevisførsel den vil tillate. Dette må naturlig nok også tilpasses saken: Slåss man om kr 118 200, vil det kunne fortjene grundigere behandling enn en tvist om kr 4238,-. Har en part startet en sak med sikte på småkravsprosess, men det ikke blir det, kan han for å slippe ansvar for slike omkostninger som ellers følger av reglene for allmennprosess, trekke saken tilbake uten tap av rettigheter og uten ansvar for den annen parts saksomkostninger.

Saksomkostningsreglene er meget viktige: Det kan uansett ikke kreves mer enn 20 % av tvistesummen. Det vil medføre at å føre slike saker vil kunne fortone seg som lite lønnsomt for mange advokater, med mindre klienten er villig til å betale det overskytende uten mulighet for å få dekket det av den annen part selv om man vinner fullt ut. I mange tilfeller vil klienten måtte gjøre regning med å måtte føre saken selv. Det kan bli rått parti når en privatperson skal tviste med et stort konsern eller det offentlige med kompetente saksbehandlere, eller med motparter som har råd til, uansett resultat, å eventuelt engasjere ekstern advokat, men det er altså lovgivers valg.

5 Vanlige rettssaker («Allmennprosess»)

Regelen er at hovedforhandlingen skal berammes innen seks måneder etter at stevning kom inn til retten, med mindre det foreligger særlige grunner. At saken bare er større enn gjennomsnittet, er ikke «særlig grunn». Det betyr at det er kort tid til forberedelse, noe som må tas i betraktning før man går til sak, og kan endog kanskje medføre at klienten må skifte advokat for å finne en som kan ta rettssaken slik berammet av retten. Adgangen til å provosere fremlagt dokumenter som motparten har, er noe utvidet, og det er skjerpede krav til å klarlegge bevis slik at overraskelser skal unngås. Retten kan begrense adgangen til å føre bevis dersom bevisførselen vil være uproporsjonal i forhold til sakens betydning, men det er pekt på at det her ikke bare skal vurderes sakens økonomiske betydning for partene. Det vil nok oppleves som uvant også for parten at saksøktes advokats innledning er angitt å skulle være vesentlig kortere enn saksøkers advokat (som også skal være kortere enn nå) og normalt begrenses til suppleringer og korrigeringer.

For både allmennprosess som for småkravsprosess (og gruppesøksmål) gjelder at retten er gitt adgang til såkalt forenklet domsbehandling, det vil si at retten kan avsi dom uten hovedforhandling når enten «kravet klart ikke for noen del kan gis medhold», eller at «innsigelsene i sin helhet er uholdbare». For alle prosessformer gjelder edisjonsplikten fortsatt, jf. kapitlet «På kravsstadiet» ovenfor. Nytt er også at praktisk talt alle dokumenter som er utarbeidet til rettssaken, og> bevis som er påberopt, normalt blir offentlig, også i ettertid.

6 Saksomkostninger

Hovedregelen er fortsatt at den som vinner, skal få sine saksomkostninger dekket av den tapende part. Nytt er at det er angitt at det kan gjelde også om man (bare) «har fått medhold av betydning». På den annen side er det innført et uttrykkelig unntak ved at man kan fritas for å dekke den vinnende parts omkostninger «hvis tungtveiende grunner gjør det rimelig» og som en av slike grunner er uttrykkelig nevnt «om saken er av velferdsmessig betydning og styrkeforholdet partene imellom tilsier slikt fritak». Det vil kunne være for privatpersoner i tvist med forsikringsselskap eller med arbeidsgiver, mot forvaltningen o.l.

Det er forutsatt at dommerne skal føre kontroll med advokatenes omkostningskrav og ikke godta dem om de er for høye, selv om den annen part ikke protesterer. Det er kontroll med hva motparten i tilfelle pålegges å dekke som reguleres ved dette, advokaten vil fortsatt kunne ha et krav mot sin klient for det overskytende. Men som før vil klienten kunne be retten fastsette også egen advokats salærkrav.

7 Anke

prinsippet har man ankeadgang som før, men reglene er strammet inn slik at ankeadgangen på flere punkter i praksis er snevrere. Ankesummen er hevet til kr 125 000 (fra tidligere kr 50 000), men det kan søkes dispensasjon, og det forutsettes liberal praksis for høyere tvistesummer, uten at noen bør sette sin lit til det. Ankefristen kan utvides til seks uker «dersom det vil være særlig store problemer for partene å overholde fristen», for eksempel ved ferier, om det er mange parter eller de bor i utlandet o.l. Forlenget ankefrist må i tilfelle begjæres under saken og fastslås i dommen, det nytter ikke senere å be fristen forlenget. Nytt er at anke kan nektes fremmet om det er «klart at anken ikke vil føre frem». Man tenker seg dette kun brukt ved de klart håpløse anker.

Avgjørelser fra lagmannsretten kan i prinsippet ankes til Høyesterett, men her vil man måtte be om Høyesteretts samtykke, noe det formodentlig ikke blir lettere å få enn det har vært tidligere (hvor Høyesterett hadde en tilsvarende nektelsesadgang, og bare ca. 20 % av ankene slapp inn).

8 Gruppesøksmål

Som noe helt nytt er det åpnet for gruppesøksmål, hvor man kan på en enklere måte enn nå slå seg sammen om søksmål hvor så vel faktum som rettsregler i det vesentlige er likeartet. Det må være en grupperepresentant som utøver partsfunksjonen overfor retten og den annen part, og som også i første omgang står ansvarlig for saksomkostninger både overfor egen advokat og overfor motparten. Grupperepresentanten kan være en part i saken eller en organisasjon med slikt som formål eller naturlig virkeområde. Alle medlemmer av gruppen må oppfylle det krav at de selv individuelt kunne ha reist søksmål om sitt krav for norsk domstol. Det er laget et dobbeltsporet system - i påmeldingsalternativet vil forholdet ikke bli vesentlig forskjellig juridisk enn man hadde ved såkalt kumulasjon, for eksempel ved at mange naboer til en flyplass går sammen om søksmål om erstatning for støy, men gruppen blir lettere å administrere, og de kan få satt tak på sitt eventuelle ansvar for saksomkostninger. Her blir man medlem av gruppen ved å melde seg på, normalt etter å være blitt oppmerksom på det pågående gruppesøksmål ved avisannonse eller lignende. Påmeldings-gruppesøksmål kan også anlegges mot en gruppe.

Det annet spor er avmeldingsalternativet: Det forutsetter enda større likhet i kravene slik at de enkelte krav ikke antas å reise spørsmål om individuell behandling. Betingelsen for slikt gruppesøksmål er at kravene enkeltvis er så små verdier eller interesser at et betydelig flertall av dem ikke kan forventes fremmet ved individuelle søksmål. Det kan dreie seg om ti-tusentalls telefon- eller strømabonnenter som mener å være belastet feil tariff, eller bankkunder hvor renten ikke er justert i samsvar med avtale eller finansavtaleloven, produkter som er konsekvent undervektige o.l. Det kan være så små beløp for den enkelte at individuelt søksmål er uaktuelt, mens den annen part er tjent millioner, og gruppesøksmål fortoner seg som den eneste måte å sørge for rettferdighet. Ved avmeldingsalternativet er alle som faller inn under definisjonen av kravshaver i stevningen, automatisk parter, men kan melde seg ut om de ikke vil være med.

9 Vurdering

Den nye tvisteloven inneholder hovedsakelig endringer av betydning for advokater og dommere, men på punkter som vil kunne berøre muligheten for å forberede, føre bevis og presentere saken for retten, berøres partens mulighet til å få sin rett. Noen av bestemmelsene og ikke minst signalene i forarbeidene virker firkantede, men avgjørende vil være hvordan det blir praktisert. Om advokatene skjerper seg, vil forhåpentlig dommerne gi advokatene den mulighet de bør ha til en konsentrert, proporsjonal og rask sak som også gir et rettferdig resultat. Noen dommere har signalisert at om advokatene klarer å oppfylle kravene til «best practice» også under tidligere tvistemålslov, skulle de ikke ha problemer. Skulle misnøye med prosessen bli følbar, vil man for mange tvister kunne se en dreining mot mer bruk av voldgift. Det ville være en ironisk konsekvens av en lovendring som tar sikte på å gjøre rettssystemet mer tilgjengelig. De nye reglene om offentlighet også med hensyn til dokumenter påberopt i saken vil også kunne skape problemer og utgjøre incitament til voldgift


© Econas Informasjonsservice AS, Rosenkrantz' gate 22 Postboks 1869 Vika N-0124 OSLO
E-post: post@econa.no.  Telefon: 22 82 80 00.  Org. nr 937 747 187. ISSN 1500-0788.

RSS