Magma topp logo Til forsiden Econa

Om foreldres investeringer i barns utvikling

figur-authorfigur-authorfigur-author

Sammendrag

I denne artikkelen diskuterer vi karakteristikker ved foreldre som kan påvirke barns utvikling i et relativt fattig afrikansk land, Tanzania. Vi setter søkelys på investeringer i humankapital i de første leveårene. Slike investeringer legger grunnlaget for læring gjennom livsløpet, og littera­turen påpeker at utvikling i tidlige leveår er funda­mentalt for å oppnå gode resultater senere i livet. Vi diskuterer foreldres rolle og søker å forstå hvilke forventninger foreldre har, hvordan de tenker på investeringer som har avkastning først flere år fram i tid, og hvordan de ønsker å fordele ressurser mellom ulike familiemedlemmer (barn versus voksne, og mor versus far). Vi ser på forskjeller mellom mor og far, og vi diskuterer hvor mye makt mor har til å påvirke husholdets beslutninger.

1 Introduksjon

Mange barn i verden når ikke sitt utviklingspotensial (The Lancet Series on Child Development, 2007, 2011). Å fremme barn og unges utvikling er en av de viktigste utfordringene for å sikre en bedre framtid for befolkningen i utviklingsland. Politikk som fremmer slik utvikling, særlig for dem som har dårlige økonomiske vilkår, vil øke velferd og redusere ulikhet både mellom individer og mellom generasjoner (Heckman, 2000, 2008; Dodge & Haskins, 2015).

Behovet for å fremme slik utvikling er anerkjent, men kunnskap om selve utviklingsprosessen er mangelfull. Vi vet at det som skjer tidlig i livet, er viktig og ser ut til å ha langsiktige effekter (Currie & Almond, 2011). For å kunne designe effektiv og målrettet politikk som fremmer utvikling i første leveår, er det behov for nye og bedre data som kan analyseres for å bedre forstå utviklingsprosessen og hvor skoen trykker.

Prosjektet vi rapporterer fra her, søker å framskaffe slike data fra Tanzania. Vi har til nå samlet inn data fra 450 husholdninger i et forprosjekt, og vi planlegger å samle inn data for et representativt utvalg av småbarnsfamilier. Vi planlegger også å følge dem over tid. Vi rapporterer her fra forprosjektet.

Hovedmålet med studien er å forstå hvordan husholdninger gjør beslutninger angående humankapitalinvesteringer i første leveår. Vi samler inn og analyser data på forventninger om avkastning fra ulike typer investeringer, tidspreferanser (hvor mye foreldre bryr seg om framtidige avkastninger i forhold til velferd i dag) og beslutningsprosess i husholdet med vekt på hvor mye mor bestemmer relativt til far.

I neste avsnitt gir vi en kort oversikt over relatert litteratur. Videre følger en kort gjennomgang av vårt teoretiske rammeverk. Etter dette går vi gjennom metodene vi bruker for å måle forventninger, tidspreferanser og beslutningsprosess, og diskuterer resultatene.

2 Kort litteraturgjennomgang

I denne artikkelen vil vi diskutere resultater knyttet til foreldres forventede avkastning av investeringer i barns humankapital, foreldres tidspreferanser og allokeringspreferanser, og hvordan beslutninger blir tatt innad i husholdet. Under gir vi en kort gjennomgang av litteraturen rundt disse temaene.

Tidspreferanser har lenge vært av interesse for økonomer (se for eksempel Frederick mfl. (2002) og Cohen mfl. (2016) for en gjennomgang av metode og funn). Vi er spesielt interessert i forskjeller i tidspreferanser mellom kjønn. Fra Tanzania kjenner vi til tre studier som tester forskjeller i tidspreferanser mellom menn og kvinner. Ringdal (2018) inkluderer to studier fra Tanzania som måler tidspreferanser. I den ene, som er gjort i urbane strøk, finner hun og medforfatteren at menn er noe mer tålmodige enn kvinner. I den andre studien, som er gjort i rurale områder, finner forfatterne ingen forskjeller mellom menn og kvinner. Falk og medforfattere (2018) bruker et representativt utvalg fra Tanzania og finner heller ingen forskjeller i tålmodighet mellom menn og kvinner.

Tidligere studier indikerer at hvordan et hushold bruker penger, blant annet avhenger av hvor mye forhandlingsmakt kvinnen har (se for eksempel Thomas, 1990, 1993). For en gjennomgang av denne litteraturen, se Ringdal og Sjursen (2019) i dette nummeret.

Det å avdekke hvem i husholdet som bestemmer hva, har vist seg vanskelig, selv om det lenge har vært i fokus for økonomer. Surveyspørsmål om hvem som bestemmer, har vært inkludert i mange studier, men har ofte vist seg å være svake indikatorer for makt i husholdet (se for eksempel Adato mfl., 2000). Videre har mål som inntekt, arbeidsstatus og utdanning blitt brukt for å indikere hvor mye makt kvinnen har i husholdsbeslutningene. I lab-eksperimenter har de fleste studier enten sett på konsekvensene av å endre forhandlingsmakt i laben (se for eksempel Ashraf mfl., 2009; Ringdal & Sjursen, 2019) eller brukt individuelle og felles beslutninger (se for eksempel Carlsson mfl., 2013). Almås og medforfattere (2018) har utviklet et nytt mål på forhandlingsmakt hvor de beregner ektefellers betalingsvilje for å få en pengeoverføring til seg selv i stedet for til partneren (mer om denne studien senere i artikkelen).

3 Teoretisk rammeverk

Med utgangspunkt i en enkel modell for husholds­beslutninger (Samuelson, 1956; Becker, 1974, 1981), startet økonomer på 1980-tallet å anvende såkalte forhandlingsmodeller (eng. bargaining models) for å forstå hvordan husholdninger tar beslutninger (Manser & Brown, 1980; McElroy & Horney, 1981). I disse forhandlingsmodellene kan ulike hus­­holdnings­medlemmer (for eksempel far og mor) ha ulike preferanser og ulike forventninger. Om de tok valg kun på vegne av seg selv, ville de derfor ta ulike valg. Men mødre og fedre deler som regel på ansvaret for sine barn, og man antar at de forhandler når de tar beslutninger som for eksempel hvor mye de vil investere i barns humankapital. Den faktiske investeringen vil derfor avhenge av maktfordelingen mellom mor og far samt deres preferanser og forventninger. 3 I det teoretiske rammeverket vi jobber ut fra, tenker vi at beslutningstakerne i husholdet er mor og far. Hver husholdning har en nyttefunksjon som består av en vektet sum av fars og mors nåværende nytte samt en verdifunksjon for barns humankapital i framtiden. I mors og fars nytte inngår egeninteresse samt nåvær­ende nytte for barn. I verdifunksjonen for framtiden inngår framtidig verdi av humankapital for barn. Vi antar at mor og far gjør avveininger mellom de ulike hensynene, og at husholdningene maksimerer sin egen nyttefunksjon gitt finansielt budsjett og gitt den tiden de har til rådighet. I dette rammeverket er det fire forhold som forklarer valgene som foreldre tar på vegne av sine barn:

  • mors og fars forventninger om verdien av inve­steringer i humankapital
  • mors og fars preferanser for konsum i dag versus konsum i framtiden, og også deres allokerings­preferanser internt i husholdet
  • husholdets finansielle situasjon
  • fordeling av beslutningsmyndighet mellom mor og far

Vi vil i denne artikkelen verken uttrykke dette rammeverket matematisk eller bruke det aktivt i en strukturell estimering av husholdningers beslutninger. Det teoretiske rammeverket hjelper oss dog å motivere det vi diskuterer i det følgende.

4 Mødre og fedre

I det følgende skal vi diskutere mors og fars forventninger hva gjelder humankapital, deres tålmodighet, det vil si hvordan de vurderer konsum i dag versus konsum i morgen, hvordan de allokerer ressurser til ulike husholdsmedlemmer, samt hvordan husholdningene gjør beslutninger, det vil si hvilken vekt mor og far har i beslutningsprosesser. Vi begynner med å beskrive mors og fars forventninger, deretter går vi over til å diskutere mors og fars tidspreferanser (tålmodighet) og allokeringspreferanser, og til slutt diskuterer vi hvordan beslutningsmyndighet er fordelt i husholdet.

4.1 Forventninger

For å finne ut hvilke forventninger mor og far har til å investere tid i barns utdanning, bruker vi en spørsmålsmodul som er inspirert av arbeid gjort av Attanasio og medforfattere (2019). Å måle forventninger om framtidige hendelser er ikke enkelt. Det kan være spesielt vanskelig i rurale områder i utviklingsland, det vil si konteksten for vår studie, fordi skolegangen i dette området er lav, og det å tenke abstrakt på den måten som er nødvendig for sannsynlighetsregning, er ukjent. Vi mener dog at vi har utviklet en god måte å avdekke sannsynligheter på, en metode som ser ut til å fungere i felten.

Vi starter med å forklare deltakerne at vi ønsker å avdekke sammenhengen mellom det at mor bruker tid på barnet sitt, og barns utvikling. 4 Videre sier vi at før vi skal snakke om barn, vil vi trene på noen spørsmål om sannsynligheten for ting som kan inntreffe i framtiden, og som vi ikke med sikkerhet vet. 5

I treningen går vi igjennom et scenario der det er 100 familier i en landsby. Vi forklarer at vi vet at i deres landsby kan der være mer eller mindre enn 100 familier, men la oss anta at der er 100. Så spør vi hvor mange av disse 100 familiene deltakeren tror vil spise kjøtt neste uke. Hvis de tror at ingen vil spise kjøtt, viser vi at de kan indikere dette ved å føre en kule (som henger i et tau) bort til tallet 0. Hvis de tror at alle vil spise kjøtt, kan de føre kulen til 100 (den andre enden av skalaen som tauet er festet til). Hvis de tror at noen vil spise, og nærmere 0 enn 100, så viser vi at de kan sette kulen et sted mellom de to endepunktene, men nærmere 0 enn 100. På denne måten får deltakerne en praktisk innføring i å angi sannsynlighet for ulike utfall. Vi bruker kjøtt, som bare en andel av husholdningen vil spise, men også kassava og andre matvarer som alle familier typisk vil spise. Etter denne gjennomgangen og illustrasjonen og når den som intervjuer, føler at deltakeren forstår prosedyren, går vi over til det vi virkelig vil avdekke. For dette starter vi som følger:

Vi har to typer familier i vår historie. I den første familietypen bruker mor lite aktiv tid med barnet, mens hun i den andre familietypen bruker mye aktiv tid sammen med barnet (det vil si involverer barnet hvis det er på markedet, prater med barnet om det er hjemme, osv.).

• Anta så at det er 100 barn på ett og et halvt år som har problemer med å prate. De kan si helt enkle ord som korn, grøt og mango, men de kan ikke si vanskeligere ord som sebra. 6 Hvis moren bruker lite aktiv tid med barnet (altså de hører til familietype 1), hvor mange av de 100 barna vil evne å si lette ord som ris, meg og finger når de er tre år? Og hvor mange vil kunne si vanskelige ord som snu rundt, gård og frekk når de er tre år?

• Anta så at det er 100 barn på ett og et halvt år som har problemer med å prate. De kan si helt enkle ord som korn, grøt og mango, men de kan ikke si vanskeligere ord som sebra. Hvis moren bruker mye aktiv tid med barnet hver dag (altså de hører til familietype 2), hvor mange av de 100 barna vil evne å si lette ord som ris, meg og finger når de er tre år? Og hvor mange vil kunne si vanskelige ord som snu rundt, gård og frekk når de er tre år?

Ved at deltakerne svarer på begge disse spørsmålene, kan vi avdekke hva de tror om avkastningen på aktiv involvering fra mor. 7 Vi varierer kognitiv evne i utgangspunktet, slik at vi stiller to spørsmål til av samme type, men der barna også kan si noen vanskelige ord når de er ett år. Tabell 1 viser hvor mye henholdsvis mor og far tror sannsynligheten øker ved aktiv involvering av mor, for barn med lavt kognitivt utgangspunkt (teksten over) og for barn med bedre utgangspunkt. Vi ser av tabellen at både mødre og fedre tror at sannsynligheten for at barn kan si lette ord når de er tre år, er høyere dersom mor tilbringer aktiv tid med barnet. Videre har mødre større tro på at investeringer lønner seg for barn som har relativt dårlig utgangspunkt sammenliknet med fedrene, mens det ikke er noen forskjeller når barnet har et godt utgangspunkt. Dette er drevet av at mødre tror at investeringer har en større effekt for barn som har et relativt dårlig utgangspunkt, enn for barn som har et bedre utgangspunkt (tosidig t-test gir p < 0,001), mens fedre tror at avkastningen er den samme for begge grupper (tosidig t-test gir = 0,371).

Tabell 1 Forventninger: avkastning på aktivisering fra mor.
 MødreFedrep-verdien for differansen
Dårlig utgangspunkt (kan bare enkle ord) 0,449 0,325 0,013
  (0,028) (0,041)  
Godt utgangspunkt (kan enkle og vanskeligere ord) 0,313 0,303 0,808
  (0,024) (0,035)  
Antall observasjoner 246 126  

Noter: Tabellen viser gjennomsnittlig økning i sannsynlighet ved involvering fra mor. p-verdier for t-test av om mors og fars sannsynlighet er ulik, finnes i siste kolonne. Standardfeil er angitt i parenteser. Utvalget består av par hvor enten mor eller far var intervjuet alene, og ekskluderer derfor alle par hvor mor og far var intervjuet sammen.

4.2 Preferanser

Når vi innhentet informasjon om preferanser, svarte enten mor, far eller paret på spørsmålene. Dette gjør at vi kan sammenligne beslutningen tatt i fellesskap med de individuelle beslutningene, og dette forteller oss noe om fordelingen av beslutningsmyndighet i familien.

For å finne ut hvor tålmodige foreldrene er, stilte vi dem et hypotetisk spørsmål om hvorvidt de ville foretrekke å få 4 000 Tanzania-shilling (TZS) om en uke eller 10 000 TZS om en måned (se også Ringdal, 2018). Generelt ser vi av figur 1 at både menn og kvinner er relativt utålmodige: 50 prosent av kvinner og 65 % av menn velger alternativet med lavest (hypotetisk) utbetaling. Videre ser menn ut til å være mindre tålmodige enn kvinner. Når par tar en felles beslutning, ser vi at de i gjennomsnitt svarer likere gjennomsnittet for menn enn gjennomsnittet for kvinner, hvilket antyder at menn har større beslutningsmyndighet eller påvirkningskraft på valg som hushold gjør.

figur

Figur 1

Noter: Figuren viser andelen som velger å få mindre penger etter en uke framfor mer penger etter en måned. p-verdien for t-testen om mor og far er ulik, på 0,014. Plottet indikerer en standardfeil rundt gjennomsnittene.

For å studere allokeringsbeslutninger lot vi mødre, fedre og par foreslå allokeringer til kjøp av klær, mat, skole, læremateriell, helse og transport, for henholdsvis mor, far og et barn (som var tenkt å være fem år). De fikk 60 bønner utdelt på bordet som representerte penger, og så flyttet de bønnene til rubrikker for henholdsvis mor, far og barn.

Figur 2 viser gjennomsnittlig fordeling av bønner mellom alle husholdsmedlemmer for alle de seks godene når mor, far og paret tar beslutningen. Flere observasjoner er verdt å merke seg. Først ser vi at fordelingen til barnet er signifikant høyere hos kvinner enn hos menn (0,56 versus 0,52, tosidig p = 0,043), men differansen er ikke veldig stor. Dette er drevet av at kvinner gir signifikant mer til barns klær (tosidig p = 0,005) og mat (tosidig p = 0,076). Utover det er det ingen forskjeller i hvor mange bønner som fordeles til barns skoleutgifter, læremateriell, helse og transport. Videre er fordelingen til kvinner den samme uavhengig av hvem som tar beslutningen. Vi ser også at menn får signifikant mindre når kvinnen tar beslutningen, enn når mannen tar beslutningen (0,17 versus 0,22). Til slutt kan vi også observere at beslutningen tatt i felles­skap av paret er nærmere mannens beslutning enn kvinnens beslutning.

figur

Figur 2 Gjennomsnittig allokering mellom alle husholdsmedlemmer.

Noter: Figuren viser gjennomsnittlig andel utgifter til husholdets medlemmer. Plottet indikerer en standardfeil rundt de gjennomsnittlige andelene.

4.3 Beslutningsmyndighet i husholdet

Resultatene ovenfor indikerer at far har mer påvirk­ningskraft i diskusjonen som parene har, da svarene i både tidspreferansemodulen og allokeringsmodulen ser ut til å ligge nærmere svarene for fedrene enn svar­ene for mødrene.

Almås og medforfattere (2018) har foreslått et nytt eksperimentbasert mål på beslutningsmakt i hushold. I artikkelen viser forfatterne at jo mer makt man har i husholdsbeslutninger, desto mindre av felles husholdsbudsjett vil man være villig til å gi opp for selv å få en overføring. Man kan tenke seg at penger gir makt også internt i et parforhold. Hvis vi gir deltakerne valget mellom en mengde penger til deres ektefelle og en annen, mindre, mengde med penger til dem selv, og vi varierer hvor mye mindre de blir tilbudt selv, kan vi avdekke hvor mye mer verdt det er for dem å få penger selv enn at deres ektefelle får. Både såkalte kooperative og ikke-kooperative modeller for husholdets beslutninger predikerer at jo mer beslutningsmakt en deltaker har i husholdet, desto mindre verdt er det for dem å få penger selv relativt til at deres partner får det.

Vi ga våre deltakere valget mellom 6 600 TZS til maken eller å betale noe av potten for å få pengene selv. Vi stilte en hel serie med slike spørsmål til hver deltaker, og vi varierte hvor mye deltakeren måtte betale for å få pengene selv. Det viste seg at kvinner i gjennomsnitt var villige til å betale 2720 TZS for å motta pengene selv, mens menn i gjennomsnitt var villige til å betale 660 TZS. Dette indikerer at mennene har signifikant mer beslutningsmyndighet i husholdningene i rurale Tanzania enn det kvinnene har.

5 Avsluttende diskusjon

Tidligere studier viser at det å forstå foreldres valg er essensielt for å forstå barns utvikling (Heckman, 2000, 2008; Chetty mfl., 2016). Men eksisterende studier er hovedsakelig for rikere land, og vi mangler også der en god forståelse av mekanismene som er i kraft.

Vi har her rapportert fra et forprosjekt i rurale Tanzania der vi ønsker å teste noen potensielle mekanismer. Vi har rapportert fra noen av testene og sett på forskjeller i preferanser, forventninger og beslutningsmakt mellom kvinner og menn i husholdningene. Vi har funnet at kvinner i større grad enn menn tror at det lønner seg å aktivisere barn som har noen utfordringer i å utvikle språk, mens det ikke er noen forskjell på forventet avkastning av slik aktivisering for bedre stilte barn.

Vi har også vist at kvinner er mer tålmodige enn menn. Dette i motsetning til tidligere studier som viser at mannen enten er mer tålmodig eller like tålmodig. Replikasjonsstudier med store utvalg og framtidig søkelys på representativitet i utvalg vil kunne kaste mer lys over hvor robust konklusjonen vår er.

Kvinner allokerer mer til barn enn det menn gjør, noe som er drevet av høyere fordeling til barns klær og mat. Den større andelen til barn ser ikke ut til å være drevet av at kvinner er mindre egoistiske enn menn, men det er snarere slik at de allokerer mindre til maken og mer til barn i disse kategoriene av utgifter. Dette kan reflektere at de er mer egoistiske (de allokerer mer til seg selv relativt til partner enn det menn gjør), men det kan også indikere at kvinner har liten påvirkningskraft på husholdningens beslutninger. Dersom kvinner ikke kan påvirke bruken av egne eller mannens penger, kan det å gi til barna være en måte å forsøke å sikre konsum til barn på. Menn behøver kanskje ikke samme sikringen fordi de regner med at kvinnen vil bruke noe av det som allokeres til henne, på barna.

Vi ser fram til å studere dette mer i årene som kommer, og å rapportere fra den fulle studien. Vi håper at vi gjennom dette vil nå en bedre innsikt i hva som driver foreldres beslutninger knyttet til barns læring.

  • 3: Se Lundberg og Pollak (1996) for en diskusjon av disse ulike modellene.
  • 4: Den engelske ordlyden er som følger: «We would like to know what you think about a mother spending time with her child and if it has any effect on the child’s development. A child’s development refers to how a baby grows into a toddler, then a child and an adolescent. Children must learn many skills as they grow up including how to walk, talk, understand their environment and socialise with others.»
  • 5: Ordlyden på engelsk er som følger: «Before we talk about children, let’s practice some questions about the likelihood of future events about which we have no certainty. We have here a board with numbers from 0 to 100.»
  • 6: Hva som er enkle og vanskelig ord for disse barna på swahili, er identifisert ved hjelp av en Item Response Model. Vi brukte ord fra MLI-II (MacArthur Bates) på baseline-data for barn mellom 19 og 24 måneder. Ut fra dette fikk vi et empirisk mål på hva som er vanskelige, middels vanskelige og enkle ord. Vi valgte så ord fra disse gruppene da vi designet spørsmålet.
  • 7: Vi har også hentet inn informasjon om avkastning på skolegang og ernæring, og i den fulle studien vil vi analysere disse også.
  • Adato, M., de la Briere, B., Mindek, D., & Quisumbing, A.R. (2000). The impact of PROGRESA on women’s status and intrahousehold relations, Final report. International Food Policy Research Institute.
  • Almås, I., Armand, A., Attanasio, O., & Carneiro, P. (2018). Measuring and changing control: Women’s empowerment and targeted transfers. Economic Journal, 128(612), 609–639.
  • Ashraf, N. (2009). Spousal control and intra-household decision-making: An experimental study in the Philippines. American Economic Review 99(4), 1245–1277.
  • Attanasio, O., Cunha, F., & Jervis, P. (2019). Parental beliefs and investments in human capital. Upublisert.
  • Becker, G.S. (1974). A theory of social interactions. Journal of Political Economy, 82(6), 1063–1093.
  • Becker, G.S. (1981). A Treatise on the Family. Cambridge, MA: Harvard University Press.
  • Carlsson, F., Martinsson, P., Qin, P., & Sutter, M. (2013). The influence of spouses on household decision making under risk: an experiment in rural China. Experimental Economics, 16, 383–401.
  • Chetty, R., Hendren, N., Lin, F., Majerovitz, J., & Scuderi, B. (2016). Childhood environment and gender gaps in adulthood. American Economic Review: Papers & Proceedings, 106(5), 282–288.
  • Cohen, J.D., Ericson, K.M., Laibson, D., & White, J.M. (2016). Measuring time preferences. NBER Working Paper Series 22455.
  • Currie, J., & Almond, D. (2011). Human capital development before age five. I: O. Ashenfelter & D. Card (red.), Handbook of Labor Economics (bind 4B, s. 1315–1486). Amsterdam: Elsevier.
  • Dodge, K.A., & Haskins, R. (2015). Children and government. I: Handbook of Child Psychology and Developmental Science, bind 4, s. 1–50. New Jersey: Wiley.
  • Falk, A., A. Becker, T. Dohmen, B. Enke, D. Huffman og U. Sunde (2018). Global evidence on economic preferences, Quarterly Journal of Economics 133(4), 1645–1692.
  • Frederick, S., Loewenstein G. og O’Donoghue T. (2002). Time discounting and time preference: a critical review, Journal of Economic Literature 40(2), 351–401.
  • Heckman, J.J. (2008). Schools, skills and synapses. Economic Inquiry 46(3), 289–324.
  • Heckman, J.J. (2000). Policies to foster human capital. Research in economics 54(1), 3–56.
  • Lundberg, S., & Pollak, R.A. (1996). Bargaining and distribution in marriage. The Journal of Economic Perspectives, 10(4), 139–158.
  • Manser, M., & Brown, M. (1980). Marriage and household decision-making: a bargaining analysis. International Economic Review, 21(1), 31–44.
  • McElroy, M.B., & Horney, M.J. (1981). Nash-bargained household decisions: Toward a generalization of the theory of demand. International Economic Review, 22(2), 333–349.
  • Ringdal, C. (2018). Essays on women’s bargaining power and house­hold decision making (doktorgradsavhandling). Bergen: Norwegian School of Economics.
  • Ringdal, C., & Sjursen, I.H. (2019). Investeringer i barns utdanning: Bryr kvinner seg mer enn menn? Magma 6/2019.
  • Samuelson, P.A. (1956). Social indifference curves. The Quarterly Journal of Economics, 70(1), 1–22.
  • The Lancet Series on Child Development (2007). Early child development in developing countries 2007.
  • The Lancet Series on Child Development (2011). Early child development in developing countries 2011.
  • Thomas, D. (1990). Intra-household resource allocation: an inferential approach. Journal of Human Resources, 25(4), 635–664.
  • Thomas, D. (1993). The distribution of income and expenditure within the household. Annals of Economics and Statistics 29(29), 109–35.

© Econas Informasjonsservice AS, Rosenkrantz' gate 22 Postboks 1869 Vika N-0124 OSLO
E-post: post@econa.no.  Telefon: 22 82 80 00.  Org. nr 937 747 187. ISSN 1500-0788.

RSS