Magma topp logo Til forsiden Econa

Halvor Fjermeros er journalist i Klassekampen.

Om hundre år er allting glemt?

Et hundreår etter starten av Emma Hjorths Hjem er privatisering igjen på dagsordenen. Paradoksene står i kø i norsk åndssvakehistorie. For fra en lykkelig begynnelse i privat regi gikk denne omsorgen inn i den lengste og dypeste elendighetstid som noen befolkningsgruppe har opplevd i vårt århundre.

Navnet Emma Hjorth blir for de fleste godt voksne her til lands forbundet med en pionerinnsats innenfor åndssvakeomsorgen. Det var i disse dager for 101 år siden at Fru Hjorths Pleie- og Arbeidshjem for Aandssvake hadde sin spede start i et beskjedent bolighus på Sjøvolden i Asker. Huset ble raskt for trangt, og etter et intermesso på Solvang nær Asker sentrum fant Emma Hjorth i 1903 det stedet som for ettertida har blitt hetende Emma Hjorths Hjem, etablert på gården Tokerud i Vestre Bærum. Nå er hjemmet en saga blott som følge av HVPU-reformen, den som overdro ansvaret for de psykisk utviklingshemmete fra fylke til kommune.

Denne på mange måter skjulte historien er en underlig kjede av paradokser, av brå omskiftninger i menneskesyn og omsorgsideologi, av beslutningsvegring og offentlig elendighet. Et av de mest slående paradokser var at åndssvakehjemmet, som begynte som en privat stiftelse, gikk gjennom en elendighetsutvikling som praktisk talt varte fra statens overtakelse av hjemmet ved begynnelsen av 1. verdenskrig til 2. verdenskrig godt og vel var slutt.

«EN GJERNING SOM MAATTE TAGES OP»

Emma Hjorth (1858-1921) var født Lippestad og var søster av en annen pioner i arbeidet for de åndssvake, pedagogen Johan Anton Lippestad. Emma begynte i ung alder som lærer på åndssvakeskolen på Thorshaug (Torshov) i Oslo, som broren hadde etablert. Her ble hennes interesse for de «ikke dannelsesdyktige åndssvake» vakt. Hun så at de elevene som ikke var i stand til å ta til seg boklig lærdom av noen art, trengte et eget omsorgstilbud.

figur

Emma Hjorth

Emma Hjorth (gift med arkitekt I.M.O. Hjorth i 1890) var et usedvanlig arbeidsomt og målbevisst menneske. Hun skaffet seg førstehåndskunnskap om de internasjonale strømningene i pedagogikken og omsorgen for de åndssvake, blant annet gjennom lange studieopphold i USA, Tyskland, Italia og Danmark. Slik ble hun influert av det menneskesynet som rådde i siste halvdel av 1800-tallet, det som ofte har blitt kalt den optimistiske perioden innenfor denne omsorgen. Dette synet hadde sine røtter i den europeiske, og særlig den franske, opplysningstida.

Med dette som ballast begynte hun et møysommelig innsamlingsarbeid for å utføre «denne gjerning som maatte tages op», som hun seinere skreiv om begynnelsen på denne pionerinnsatsen. Fra den første pengegaven på 50 øre i 1897 dro hun i gang en kampanje for «fundraising» som inneholdt tombola, legatstifting, veldedighetskonserter (blant annet med Edvard Grieg på podiet), brev til alle landets embetsmenn (og ikke minst deres fruer), til velstående borgere og til alle landets kommuner og fylker med bønn om bidrag. Dette var filantropi på høyt profesjonelt nivå som innbrakte flere millioner kroner etter dagens pengeverdi.

De opprinnelige gamle gårdsbygningene på Tokerud hadde plass til 60 pasienter. To nye bygninger ble oppført i 1910. Da hadde hjemmet fått en kapasitet på 100 plasser, og det manglet ikke på forespørsler om å få plass. Særlig var tilgangen stor fra de fattigste sjiktene i Kristiania etter at byens vekst hadde eksplodert under den store industrialiseringsbølgen sist på 1800-tallet.

KRITIKK FRA SOSIALISTENE

Omtrent parallelt med hjemmets utbygging begynte kritikken av hjemmet fra utsida å bli høylydt. I juni skreiv avisa Social-Demokraten (seinere Arbeiderbladet) at en far til en av pleiehjemmets pasienter hadde levert inn en klage til Aker kommune over påstått mishandling og vanskjøtsel av hans sønn. Flere graverende forhold ble blottlagt, og offentligheten fikk innsyn i et system som kunne fortone seg som - og i alle fall ble framstilt som - «en stat i staten». Anklagene rettet seg raskt mot hjemmets bestyrerinne, Emma Hjorths håndplukkete daglige leder av hjemmet, som i reportasjer framsto som «haardhjertet, grusom og gjerrig».

Kritikken - som isolert sett kan ha vært berettiget nok - antok ganske raskt et ideologisk oppgjør med denne formen for privat veldedighetsomsorg. Ifølge de sosialistiske idealer hadde tida løpt fra den slags velferdspolitikk. Flere enkeltepisoder med avisoppslag fulgte, og ved et av tilfellene rykket den nyslåtte forfatteren Johan Falkberget ut med en dirrende kritikk av åndssvakehjemmet: «Her går utbytning og pinsler vildt i svang, nu som i middelalderen,» skreiv han og krevde en slutt på slike «torturanstalter». I 1913 hadde til og med enkelte borgerlige aviser begynt å bli lunkne i forsvaret av filantropen Emma Hjorth, mens de sosialistiske avisene til og med hadde tatt ordet «Emma Hjorths private spekulasjonsforetagende» i sin munn. Dette var en temmelig urimelig kritikk, men den falt sammen med en voksende erkjennelse av at «den fede veldædighet» var helt ute av stand til å løse de sosiale problemene.

Kritikken tvang Emma Hjorth til å akseptere en overdragelse av hele hjemmet til staten i 1914, en beslutning som ble effektuert året etter, samtidig som Emma Hjorth mottok Kongens fortjenstmedalje i gull. Men paradoksalt nok skulle denne «nasjonaliseringen» av åndssvakeomsorgen bli starten på en utvikling som skulle vise seg å bli en ulykkelig periode for den etter hvert uensartete gruppe mennesker vi her snakker om.

STATENS SPAREKNIV I KRISE OG KRIG

Her må jeg ta et kort tilbakesteg. For den optimismens ånd som hadde satt sitt preg på Emma Hjorths gjerning ved begynnelsen av århundret, hadde nå internasjonalt blitt avløst av et pessimistisk syn på samfunnets pariakaster. I USA og etter hvert flere europeiske land snakket man om «alarmperioden». De åndssvake ble sammen med andre sosiale utgrupper omdefinert til en trussel mot samfunnet, sterkt influert av de danske tankene om internering av «... slike som viser unormale, seksuelle tilbøieligheter, arbeidssky vagabonder, drikkfeldige, tyvaktige, pyromaner o.s.v.». Alle disse som «lider av moralsk brøst» er nå blitt en samfunnsfare, og dermed annammes en gammel dansk idé: «Disse må isoleres, helst på en ø ...»

Som følge av kritikken mot Emma Hjorths Hjem hadde Stortinget også vedtatt å bygge ut et nytt åndssvakehjem i statlig regi, nemlig Klæbu pleiehjem, som ble åpna i 1917. Til tross for dette var Norge et desidert u-land på denne omsorgens område med 325 pleiehjemsplasser pluss omtrent det samme antall elevplasser fordelt på tre offentlige åndssvakeskoler så seint som i 1927. På dette tidspunkt hadde Danmark og Sverige hver en kapasitet på mellom tre og fire tusen anstaltplasser på dette feltet.

Mer enn ti år etter at staten overtok Emma Hjorths Hjem, var det altså prekære forhold innenfor omsorgen. Hvor var det blitt av de kritiske røstene som brukte så store ord om det offentlige ansvaret? Riktignok var tida fra 1. verdenskrig og fram gjennom 1920-tallet krisetid, med konjunktursvingninger, lønnsnedslag og økende arbeidsløshet. Men det var også en periode av jobbetid og privat velstand blant store samfunnsgrupper. Likevel drypper det ingenting på de utviklingshemmete. Ja, verre enn som så: Åndssvakehjemmene gikk med overskudd! Dette eiendommelige fenomenet skyldtes at forpleiningsgodtgjørelsen for hver enkelt pasient var betydelig høyere enn utgiftene, med driftsoverskudd som resultat. Men overskuddet ble returnert til statskassa i stedet for at det gikk til utbygging og bedre omsorg.

DØDSTALL OG ØRKENVANDRING

Parallelt med dette resulterte overbelegget på Emma Hjorths Hjem og Klæbu samt epidemier og generell nedgang i folkehelsa for de fattigste i en dramatisk økning av dødstall på institusjonene. I 1916 døde 21 Emma Hjorth-pasienter, året etter 26, noe som utgjorde en femtedel av alle pasienter ved hjemmet.

I denne situasjonen var myndighetene ute av stand til å ta det ansvar som hvilte på dem for å bygge ut og modernisere institusjoner. Den nevnte komiteen av 1925 (Barnevernsrådet) endte opp i ingenting. I 1935 nedsatte Stortinget Sosiallovkomiteen, som i prinsippet var klar med sin konklusjon i 1940. Men som følge av den tyske okkupasjonen kom først komiteens innstilling til lov om omsorg for åndssvake i 1945. Nye dellover ble vedtatt fram mot slutten av førtitallet, men først i 1952 kom Landsplanen for denne omsorgen, som ga grønt lys for en landsomfattende utbygging. Vi snakker altså om en ørkenvandring av beslutningsvegring og manglende politisk vilje til å bevilge penger som gjorde at vi ble liggende tre tiår etter våre naboland på denne sektoren. Prisen for det måtte pasientene betale. Et av de mest groteske utslagene av de tilstandene som fikk lov å vedvare, var skremmende dødstall under 2. verdenskrig. I 1942 nådde Emma Hjorths Hjem den makabre rekord av 52 døde pasienter i løpet av ett år.

Fra statsovertakelsen i 1915 til utgangen av 1944 døde i alt 567 pasienter ved hjemmet, noe som kan stå som symbol på den offentlige elendighet som institusjonen gjennomlevde i de 30 første åra under statlig ansvar. Tallene er basert på mine egne tellinger i Statsarkivet, presentert i jubileumsboka til Emma Hjorths Hjems 100-årsdag (Om hundre år er allting glemt?, skrevet av undertegnete, utgitt av Bærum kommune ved Emma Hjorth Museum, 1998).

Det vil føre for langt her å føre dette stykket norsk sosialhistorie fram til vår egen tid. I kortversjon skjedde dette: Staten tok omsider sitt ansvar, bygde ut en landsomfattende omsorg, overlot ansvaret for institusjonene til fylkene i 1970, og begynte prosessen med nedbygging av de store hjemmene i og med Lossius-komiteens innstilling i 1973. Dette arbeidet ble videreført i HVPU-reformen, vedtatt i 1990, som overlot ansvaret for de psykisk utviklingshemmete til den enkelte kommune.

Nå er det konkurranseutsetting og privatisering av omsorgstjenestene som er tidas korrekte kommunale tale. I Bærum, vertskommunen for Emma Hjorths Hjem, har kommunestyret vedtatt å konkurranseutsette tjenester for bortimot trekvart milliarder kroner i løpet av to og et halvt år. Dette vedrører selvfølgelig også tjenester som ytes til de psykisk utviklingshemmete. I denne paradoksenes historie er det derfor betimelig å advare mot at vi igjen står overfor et oppbrudd. Skal filantropien på ny vekkes til live? Skal vi gjennom en ny runde med privat veldedighet og offentlig elendighet - og om noen tiår oppsummere med Hamsun at om hundre år er allting glemt?

Jeg bare spør.


© Econas Informasjonsservice AS, Rosenkrantz' gate 22 Postboks 1869 Vika N-0124 OSLO
E-post: post@econa.no.  Telefon: 22 82 80 00.  Org. nr 937 747 187. ISSN 1500-0788.

RSS