Magma topp logo Til forsiden Econa

Hassa Pedersen er amenuensis i samfunnsøkonomi ved Siviløkonomutdanningen i Bodø.

Opec på dødsleiet?

Den 23. mars i år, på et hotell i Wien, reiste OPEC seg fra dødsleiet og annonserte et kutt i oljeproduksjonen på 1,7 millioner fat per dag. En måned senere ble nordsjøolje for levering i mai notert til 16,25 dollar fatet, den høyeste prisen siden 1997. Flere analytikere (de er overalt) antyder priser på opp mot 18 dollar fatet i løpet av sommeren. I tillegg til OPECs kutt på 1,7 millioner fat kutter Norge, Oman, Russland og Mexico til sammen produksjonen med 400 000 fat daglig. Norges andel er på 100 000 fat, og regjeringen har dermed siden i fjor vedtatt produksjonsbegrensninger på 200 000 fat daglig.

av Hassa Pedersen

6 DOLLAR FATET?

Helt siden OPEC ble dannet i september 1960, har organisasjonens død blitt spådd med varierende styrke. Senest i mars skrev «The Economist» at OPEC var døende, og at det var svært lite sannsynlig at den ville eller kunne bringes tilbake fra de døde. Utgangspunktet for disse spådommene og den økende kraften de er blitt fremsatt med de siste årene, er todelt.

For det første er det den innebygde konflikten OPEC-kartellet alltid har slitt med: det sterke incentivet, spesielt på kort sikt, for det enkelte medlemsland til å bryte avtalene om produksjonsbegrensning og produsere mer enn den tildelte kvoten. Best kan det illustreres med «fangens dilemma».

Siden Saudi-Arabia er verdens suverent største oljeprodusent og det landet som bærer og har båret nøkkelen til OPECs eksistens, er det rimelig å se på organisasjonens dilemma som et spill mellom Saudi-Arabia og de andre OPEC-landene. 1 Når avtaler om begrensninger i produksjonen er inngått mellom medlemslandene, og hvert land har fått tildelt sin kvote, står medlemslandene overfor valget om de skal overholde eller bryte sin del av avtalen. Som vi ser av tabellen, eksisterer det et sterkt incentiv til å bryte avtalen. Hvis de andre overholder avtalen, mens en selv produserer mer, er utsiktene til gevinst på kort sikt store. Jo høyere oljeprisen er, dess større vil gevinsten bli av å produsere mer enn den tildelte kvoten.

Siden det for OPEC både er vanskelig å observere om medlemmene produserer mer enn den avtalte kvoten, og eventuelt straffe synderne, kan det være rasjonelt for det enkelte medlemslandet å velge å bryte avtalen. Når et medlemsland ikke vet om de andre vil overholde eller bryte sin del av avtalen, kommer landet - spesielt på kort sikt - relativt sett best ut ved å overskride produksjonsbegrensningene (følg pilene). Dette gir for OPEC samlet den klart dårligste løsningen, siden det resulterer i overproduksjon og dermed lavere priser for alle involverte parter. Som vi har sett, eksisterer det sterke incentiver - spesielt på kort sikt - til å bryte avtalene for alle involverte parter. For medlemslandene samlet - og spesielt på lang sikt når dette spillet gjentar seg år etter år - er den klart beste løsningen at alle parter overholder avtalene.

figur

Tabell: Utbytte fra oljevirksomheten for henholdsvis Saudi-Arabia (tallet til venstre) og de andre OPEC-landene (tallet til høyre). Tallene er tilfeldig valgt for å illustrere «fangens (OPECs) dilemma».

I tillegg til dette indre problemet har OPECs posisjon i oljemarkedet blitt sterkt svekket siden den første oljekrisen i 1973. Mens de produserte over 80 % av verdens forbruk av olje før 1973, produserer de i dag bare i overkant av 40 %. Og det er nettopp den høye prisen gjennom store deler av 70-, 80- og 90-tallet som OPEC har lagt grunnlaget for gjennom sin markedsmakt, som har gjort det mulig å produsere olje på slike utilgjengelige og kostnadskrevende steder som Nordsjøen. Norge og de fleste av de «nye» produsentene er ikke medlemmer av OPEC, og dermed heller ikke bundet av OPECs kvoter. Tvert imot har det vært slik at OPEC har redusert sin produksjon for å holde prisen oppe, mens de nye produsentene har pøst olje ut på markedet. Denne «gratispassasjertilpasningen» - som Norge til fulle har nytt godt av - har dermed vært med på underminere samholdet innad i OPEC og det enkelte lands vilje til å overholde sine produksjonskvoter.

Disse to langsiktige forholdene sammen med de (forhåpentligvis) kortsiktige som Asia-krisen og varme vintrer på den nordlige halvkulen har gradvis brakt OPEC nærmere graven. Hva så hvis avtalen fra den 23. mars ikke var gjenoppstandelse, men de siste dødskrampene?

De totale produksjonskostnadene per fat olje i Midtøsten er på 1,5 til 2 dollar fatet. Stort sett overalt ellers i verden ligger produksjonskostnadene på over 6 dollar fatet. I Nordsjøen ligger gjennomsnittet mellom 8 og 10 dollar fatet. (Driftskostnadene for allerede utbygde felt er betydelig lavere, for de beste ned mot 10 kroner .) Hvis OPEC sprekker, kan det bety at oljeselskapenes langsiktige prognoser om en oljepris på 11-13 dollar fatet er for optimistiske. I et slikt tilfelle kan det være rasjonelt for landene i Midtøsten å øke produksjonen og dermed senke prisene og utkonkurrere høykostland som Norge, Storbritannia og Russland. Det er derfor ikke tilfeldig at Norge og andre ikke-OPEC-land har forlatt sin gratispassasjerrolle og nå er villige til å kutte i produksjonen. Det er også disse dystre utsiktene for Norge som har skapt krisen i olje- og offshoreindustrien. «Oljeavhengighet, det e fali det.»


  • 1: Konflikten kunne ha vært illustrert i den samme tabellen ved å velge ut to av OPECs medlemsland, eksempelvis Saudi-Arabia og Iran. Også konflikten mellom OPEC og oljeprodusenter som ikke er medlem av OPEC (herunder Norge), kan illustreres ved hjelp av «fangens dilemma».

© Econas Informasjonsservice AS, Rosenkrantz' gate 22 Postboks 1869 Vika N-0124 OSLO
E-post: post@econa.no.  Telefon: 22 82 80 00.  Org. nr 937 747 187. ISSN 1500-0788.

RSS