Magma topp logo Til forsiden Econa

Hans R. Schwencke er statsautorisert revisor og studierektor på Institutt for regnskap, revisjon og jus ved Handelshøyskolen BI. Han har også ansvar for regnskapsfaget ved Høyere Revisorstudium på BI.

Oppkjøp av foretak -- nye regnskapsmessige utfordringer

Som nevnt i en annen artikkel i dette nummer av Magma må antakelig internasjonale regnskapsstandarder (IASB-standarder) brukes i konsernregnskapet til alle europeiske børsnoterte selskaper fra 2005. Kravet til å oppgi sammenliknbare regnskapstall for tidligere år (2003 og 2004) innebærer at tilpasningen til IASB begynner å haste.

De regnskapsmessige konsekvensene av denne internasjonaliseringsprosessen antas å bli betydelige for de fleste norske foretak, ikke minst når det gjelder regnskapsmessig behandling av bedriftsoppkjøp.

I løpet av siste tiårsperiode har antallet oppkjøp steget betraktelig. Regnskapsmessig behandling av slike oppkjøp inneholder store variasjoner fra land til land, og «ugunstige» 1 regnskapsregler kan ha ført at ønskede bedriftsoppkjøp ikke er blitt gjennomført. Forskjeller i regnskapsreglene kan i noen tilfeller også være egnet til å påvirke valg av juridisk struktur på oppkjøpet (selskapsrettslig fusjon eller konserndannelse). Ved sammenslåingen mellom selskaper fra forskjellige land kan regnskapsreglene også påvirke geografisk plassering av hovedkontoret.

Denne artikkelen analyserer den forventede regnskapsutviklingen innenfor sentrale emner knyttet til oppkjøp. To emner er ansett som spesielt viktige:

  • Må «oppkjøpsmetoden» alltid anvendes ved foretaksintegrasjoner? (2)
  • Må goodwill alltid avskrives? (3)

I tillegg til disse to temaene tar denne artikkelen opp to andre aktuelle regnskapsemner knyttet til oppkjøp og konsernregnskap hvor det kan være aktuelt med endringer i de norske reglene:

  • Regnskapsmessig behandling av negativ goodwill
  • Måling av minoritetsinteresser ved salg av andeler i datterselskap

Disse temaene er behandlet samlet. (4)

MÅ «OPPKJØPSMETODEN» ALLTID ANVENDES VED FORETAKSINTEGRASJONER?

Både norske (Rskl. §§ 5--14,5--15, 5--19, og 5--20, se også NRS(F) Fusjon og NRS(F) Konsernregnskap) og internasjonale (IAS 22: Revised 1998) regnskapsregler klargjør at oppkjøpsmetoden er hovedregelen for regnskapsmessig behandling av foretaksintegrasjoner. Oppkjøpsmetoden innebærer at merverdier i det oppkjøpte foretaket, blant annet knyttet til immaterielle eiendeler og goodwill, skal inngå i det oppkjøpende foretakets regnskap etter oppkjøpet. I de senere år er immaterielle eiendeler og goodwill blitt en stadig større andel av kostprisen. Overskuddet i det oppkjøpende selskaps regnskap har derfor ofte blitt belastet med store avskrivningskostnader i årene etter oppkjøpet.

Både norske og internasjonale regnskapsregler tillater i unntakstilfeller atkontinuitetsmetoden kan anvendes i stedet for oppkjøpsmetoden. Ved bruk av denne metoden videreføres balanseførte verdier i de sammenslåtte selskapene, og derved unngår man at regnskapet i den sammenslåtte enheten blir belastet med avskrivninger på goodwill og andre merverdier. For å kunne bruke kontinuitetsmetoden må en rekke kriterier tilfredsstilles, blant annet må de sammenslåtte selskapene være jevnstore.

I USA har kontinuitetsmetoden tradisjonelt blitt brukt i betydelig større utstrekning enn tilfellet var ved bruk av engelske (UK GAAP) eller internasjonale (IAS 22) regnskapsregler. Årsaken var at kravet til jevnbyrdighet som kriterium for å kunne bruke kontinuitetsmetoden ikke gjaldt i USA.

Den utstrakte bruken av kontinuitetsmetoden i USA sammenlignet med andre land ble oppfattet som uholdbar, og sommeren 2001 valgte FASB (Financial Accounting Standards Board) å fjerne kontinuitetsmetoden gjennom vedtaket av FAS 141 -- Business Combinations.

Endringer i US GAAP har åpenbart stor betydning for regnskapsutviklingen også utenfor USA -- blant annet i Norge. IASB (International Accounting Standards Board) har nylig tatt opp spørsmålet om bruk av regnskapsmetode ved oppkjøp på ny. IASBs foreløpige standpunkt er -- som US GAAP -- å fjerne kontinuitetsmetoden. Dette til tross for at et slikt standpunkt har hatt betydelig motstand i flere land, spesielt i Japan.

Fjerning av kontinuitetsmetoden er ikke problemfritt; i enkelte tilfeller kan det være vanskelig å peke på hvilket selskap som skal anses som oppkjøper. Ved sammenslåing av relativt jevnstore foretak er det verdt å merke seg at US GAAP (FAS 141 -- Business Combinations para 17) vektlegger følgende momenter:

  • Det selskapet som formelt gjennomfører en kapitalutvidelse, er vanligvis det oppkjøpende selskapet. Unntak kan imidlertid bygge på følgende momenter.
  • Det selskap hvis eiere får flertallet av stemmeberettiget kapital etter sammenslåingen, er normalt oppkjøper.
  • Dersom et av selskapene har en eneeier eller en organisert gruppe av eiere som har en betydelig minoritetspost, kan dette selskapet etter forholdene betraktes som oppkjøper.
  • Dersom det ene selskapets eiere eller styre har adgang til å utpeke styret i det kombinerte selskapet, kan dette betraktes som oppkjøper. Tilsvarende kan det være avgjørende hvilken av selskapsgruppenes ledelse som inngår i ledelsen i det sammenslåtte selskapet.
  • Et avgjørende moment kan også være at det oppkjøpte selskapet prises utover børsverdien.

I unntakstilfeller kan forholdene ligge slik an at noen av disse kriteriene kan tale for at det ene selskapet betraktes som oppkjøper, mens andre kriterier utpeker det motsatte selskapet. I slike tilfeller kan det i praksis være opp til partene selv å bestemme hvilket selskap som i regnskapsmessig forstand skal anses som oppkjøper. I situasjoner hvor merverdier og goodwill i de to selskapene er vesensforskjellige, vil det da kunne være mulig at regnskapspolitiske betraktninger (for eksempel maksimering av fremtidige overskudd) kan påvirke hvilket selskap som blir ansett som oppkjøper. 2 Partene har imidlertid begrenset frihet til å utpeke oppkjøperen, og slike situasjoner må anses som unntakstilfeller.

GOODWILL I KONSERNREGNSKAPET

Balanseføring og avskrivninger

Goodwill er i regnskapsmessig sammenheng definert som forskjellen mellom en virksomhets anskaffelseskost og verdien av identifiserbare enkelteiendeler på oppkjøpstidspunktet. Fordi posten er definert som en residual, er det i utgangspunktet nær sagt umulig å kunne fastsette en «korrekt» avskrivningsplan for goodwill. Selv om goodwill tradisjonelt har vært avskrevet i henhold til en «fornuftig avskrivningsplan» både internasjonalt og i Norge (jf. rskl. §§ 5--3 og 5--7), har det derfor vært vanlig å fastsette arbitrære avskrivningsperioder eller maksimumsgrenser.

I Ot.prp. 42 1997/1998 (regnskapsloven) ble det foreslått å innføre en absolutt maksimumsregel på 20. En slik regel ble imidlertid avvist av Stortinget fordi det ikke ble ansett som naturlig å gi norske foretak strengere rammer for goodwillavskrivninger enn det som var tilfellet i henhold til IAS 22 (Innst. O. nr. 61 1997/98, s. 33).

I henhold til EU-direktivene (4. direktiv art. 37.2) er det fastsatt en hovedregel om fem års avskrivning, mens IASB og for eksempel Norge har benyttet en maksimumsregel på 20 år. I USA har maksimumsregelen tradisjonelt vært fastsatt til 40 år.

Det er også verdt å merke seg at EF-direktivene tillater at goodwill kan fratrekkes direkte i egenkapitalen (7. direktiv art. 30). Slik regnskapsføring av goodwill er fremdeles relativt vanlig i kontinentaleuropa og har vært vanlig regnskapspraksis også i Storbritannia frem til 1998.

Storbritannia har fra 1998 hatt en balanseføringsplikt av goodwill. Hovedregelen for avskrivninger er 20 år, men i unntakstilfeller kan goodwill etter UK GAAP stå uavskrevet i balansen. Det er etter min vurdering tvilsomt om EF-retten tillater slik manglende avskrivning.

Det bør fremheves at vilkåret for at avskrivninger utover 20 år skal kunne aksepteres i IASB/UK/Sverige, er at det gjennomføres en årlig verditest («impairment test») på goodwill. En slik test kreves ikke eksplisitt i NRS konsernregnskap.

Fra 2001 er det ikke lenger tillatt å avskrive goodwill i USA (FAS 142 Goodwill and Other Intangible Assets). I stedet må det gjennomføres en årlig verditest av goodwill for å vurdere behovet for nedskrivning. Den nye amerikanske løsningen er åpenbart i motstrid med grunnleggende synspunkter på goodwillavskrivninger som har preget den regnskapsmessige behandlingen i en årrekke. FASB synes således ikke lenger å legge vekt på det argument at vedlikehold av en goodwillverdi i realiteten innebærer at egenutviklet goodwill balanseføres. Etter min vurdering er den amerikanske løsningen likevel den eneste fornuftige. Den tradisjonelle løsningen har i sterk grad redusert muligheten for å utarbeide sammenliknbare regnskaper -- regnskapene har i for sterk grad kunnet bli påvirket av subjektiv skjønnsmessig vurdering når det gjelder avskrivning på goodwill, og regnskapsprodusentene har innenfor altfor vide rammer kunnet påvirke konsernets egenkapital og overskudd.

Som det fremgår av tabellen nedenfor, er det åpenbart at variasjonene i regnskapsmessig behandling av goodwill ikke er tilfredsstillende for kapitalmarkedet. Det må oppnås internasjonal enighet. IASB har igjen tatt opp goodwillspørsmålet til drøfting, og det er ikke usannsynlig at den amerikanske nullavskrivningsløsningen vil bli innført av IASB. Dette betyr i så fall at den vil kunne bli obligatorisk for norske børsnoterte foretak fra 2005, og kanskje også for andre foretak.

figur

Tabell 1: Regnskapsmessig behandling av goodwill -- hovedregler

Årlig verditest av goodwill

At goodwill ikke lenger skal kunne avskrives, innebærer neppe at regnskapsmessig behandling av goodwill blir enklere enn tidligere. For å unngå at egenkapitalen og overskuddet blir overvurdert, er det i henhold til FAS 142 nødvendig å foreta en kontinuerlig vurdering av goodwillens faktiske verdi. FAS 142 krever at en slik verditest skal gjennomføres hvert år. Testen forutsetter at balanseført goodwill skal fordeles på vurderingsenheter (datterselskaper, avdelinger etc.) på oppkjøpstidspunktet.

Verditesten innebærer videre at virkelig verdi på hele vurderingsenheten fastsettes og sammenliknes med balanseført verdi. Dersom virkelig verdi er høyere enn balanseført verdi, er det ikke nødvendig å vurdere nedskrivning av goodwill.

Virkelig verdi av vurderingsenheten kan fastsettes med utgangspunkt i markedsverdi på aksjene i et datterselskap. Summen av aksjeverdien er imidlertid egnet til å undervurdere verdien av vurderingsenheten. Andre anerkjente metoder for verdifastsettelse må derfor normalt gjennomføres i tillegg. Det kan blant annet være aktuelt å gjennomføre nåverdiberegning knyttet til kontantstrømmene som vurderingsenheten genererer. Forutsetningen for å kunne bruke slike metoder er at kontantstrømsanslaget er realistisk og kan underbygges av tilgjengelig materiale. Det kan også være aktuelt å benytte verdsettelsesteknikker som bygger på forventede inntekter eller overskudd i vurderingsenheten.

Dersom virkelig verdi av vurderingsenheten er lavere enn balanseført verdi, skal goodwill nedskrives i regnskapet. Virkelig verdi på goodwill beregnes da på samme måte som ved kjøp av datterselskap. Dette innebærer at virkelig verdi på identifiserbare nettoeiendeler (eiendeler minus gjeld) må fastsettes, og virkelig verdi på goodwill fremkommer som differansen mellom totalverdien på vurderingsenheten og verdien på nettoeiendelene:

Virkelig verdi på datterselskapet200
Virkelig verdi på nettoeiendelene

150

Virkeligverdigoodwill

50

15050

Det er verdt å merke seg at verditesten i henhold til IAS 22 ikke krever en like detaljert beregning av goodwillnedskrivningene som den «nye» US GAAP.

ANDRE SENTRALE EMNER KNYTTET TIL OPPKJØP/ NEDSALG

Enkelte av de regnskapsmessige løsningene som følger av NRS konsernregnskap, avviker enten fra IAS 22 (Revised 1998) eller fra US GAAP. Noen eksempler på slike løsninger drøftes i dette avsnittet.

Regnskapsmessig behandling av negativ goodwill

I unntakstilfeller kan vederlaget for et oppkjøpt selskap være lavere enn virkelig verdi av identifiserbare nettoeiendeler på oppkjøpstidspunktet. Differansen kalles gjerne negativ goodwill.

Det er verdt å merke seg at negativ goodwill normalt ikke kan reduseres ved å avsette til kostnader/tap som oppkjøper forventer seg i tilknytning til oppkjøpet. Unntaket her er identifiserte omorganiseringskostnader som tilfredsstiller visse strenge kriterier, jf. NRS konsernregnskap pkt. 2.3. Disse kriteriene tilsvarer, men er ikke helt identisk med kriteriene i IAS 22 (Revised 1998) Business Combinations paragraph 31. UK GAAP er av den oppfatning at avsetning til omorganisering muliggjør regnskapstilpasninger, og har derfor ikke akseptert slike avsetninger, jf. FRS 7 art. 7.

Regnskapsloven av 1998 tar ikke eksplisitt stilling til hvordan negativ goodwill skal regnskapsføres verken på oppkjøpstidspunktet eller i årene etter oppkjøpet. NRS konsernregnskap forutsetter imidlertid at negativ goodwill skal beregnes som en separat negativ eiendel som skal presenteres som et negativt element på eiendelssiden, primært ved reduksjon av goodwillverdier, alternativt som et negativt element knyttet til anleggsmidlene. 3 Regnskapsstandarden legger også til grunn at negativ goodwill som hovedregel kan inntektsføres

  • i takt med realiseringen av forventede utgifter eller tap knyttet til datterselskapets virksomhet
  • i takt med gjennomsnittlig avskrivningstid på datterselskapets avskrivbare eiendeler

Negativ goodwill er regulert i EFs 7. direktiv art. 31. Det er bemerkelsesverdig at direktivets bestemmelser ikke er implementert i Norge og Storbritannia, og bare delvis i Danmark og Sverige (Schwencke 2001). Mer interessant er det at den norske løsningen i stor utstrekning er i overensstemmelse med IAS 22 (Revised 1998), paragrafene 59--63.

Tabellen nedenfor gir en oversikt over inntektsføring av negativ goodwill i IASB/EU og i enkelte europeiske land.

figur

Tabell 2

Kilde: (Schwencke 2001). Tallangivelsen i oversikten (1--3) viser rekkefølgen på de forskjellige behandlingsalternativene når det gjelder inntektsføring av negativ goodwill.

Inntektsføring av negativ goodwill

Som det vil fremgå av oversikten, er det behov for harmonisering av regnskapsrapporteringen når det gjelder inntektsføring av negativ goodwill.

US GAAP tok gjennom FAS 141 sommeren 2001 avstand fra IAS 22 (Revised 1998) også på dette området, og det er mulig at de nye US GAAP-løsningene vil danne grunnlaget for internasjonal enighet på noe sikt.

I likhet med UK GAAP synes ikke US GAAP å akseptere balanseføring av avsetning til omorganisering (FAS 141 paragraf 37) eller andre avsetninger som er knyttet opp til morselskapets intensjoner med oppkjøpet. Dessuten krever US GAAP at «negativ goodwill» ikke skal behandles som en separat post med separat inntektsføring, men i stedet skal redusere virkelig verdi på enkelteiendelene i datterselskapet proratarisk (FAS 141 paragraf 44). Denne løsningen kan foruten å stride mot IAS 22 (Revised 1998) i unntakstilfeller også være i strid med EF-direktivene. 4

Måling av minoritetsinteresser ved partielt salg av datterselskap

Minoritetsinteresser i en konsernbalanse tilsvarer minoritetenes andel av datterselskapets egenkapital. I Norge og Storbritannia legges et «enhetssyn» til grunn, noe som fører til at måling av minoritetsinteresser i konsernbalansen også inkluderer deres andel av merverdier på eiendeler knyttet til oppkjøp av et datterselskap. I denne sammenheng foretrekker IASB foreløpig et eiersyn som innebærer at minoritetsinteressene måles til andelen av datterselskapets balanseførte egenkapital. Eiersynet er påbudt blant annet i Sverige.

Bortsett fra behandling av slike merverdier synes det å være internasjonalt enighet om hvordan minoritetsinteresser skal beregnes i konsernregnskapet: Minoritetsinteressene i balansen skal i normaltilfellet gjenspeile andelen av datterselskapets balanseført verdier i konsernregnskapet.

Ved partielt salg av et datterselskap har NRS konsernregnskap likevel valgt en løsning som kan redusere både konsernets overskudd og majoritetens egenkapital sammenlignet med den internasjonalt aksepterte «normaldefinisjonen».

La oss sammenligne den norske løsningen med Storbritannia, som i likhet med Norge bygger på et enhetssyn i regnskapsavleggelsen. Ved partielt salg (for eksempel nedsalg fra 100 til 80 prosent eierandel) klargjør FRS 2 (Accounting for Subsidiary Undertakings) paragraf 52 at det skal foretas et gevinstoppgjør som skal inntektsføres i konsernregnskapet. Gevinsten beregnes til salgssummen minus 20 prosent av datterselskapets balanseførte verdi. Etter transaksjonen blir konsernets minoritetsinteresser målt til deres andel (20 prosent) av datterselskapets balanseførte verdier i konsernregnskapet. Den engelske løsningen er underbygd i regnskapslitteraturen (Davies, Paterson og Wilson 1999:420). FRS 2 paragraf 52 lyder slik:

Where the undertaking remains a subsidiary undertaking after the disposal, the minority interest in the subsidiary undertaking should be increased by the carrying amount of the net identifiable assets that are now attributable to the minority interest because of the decrease in the group's interest.

Det følger også av den engelske løsningen at balanseført goodwill må reduseres med et beløp som tilsvarer den solgte andelen.

Den norske regnskapsstandarden er ikke i overensstemmelse med den engelske løsningen. I NRS konsernregnskap pkt. 2.6 fremgår det at ingen gevinst skal rapporteres ved slike transaksjoner, og dessuten skal minoritetsinteressen måles med utgangspunkt i prisen knyttet til nedsalget. Standarden legger også til grunn at balanseført goodwill ikke skal reduseres. Den siste løsningen bygger på at balanseføring på goodwill er basert på en oppkjøpstransaksjon, og at det derfor anses å følge av «historiske kost»-prinsippet anvendt i konsernforhold at den bare kan reduseres gjennom avskrivninger eller nedskrivninger.

Den norske løsningen fremstår som høyst upraktisk fordi minoritetsinteressene i konsernbalansen ikke lenger kan forklares med utgangspunkt i konsernets verdier. Beløpet vil i kommende år bli redusert med avskrivninger på en separat beregnet merverdi og goodwillstørrelse. Dette kan neppe gi økt informasjon til brukerne. Det er også verdt å merke seg at norske konsernregnskaper ved slike transaksjoner vil måtte vise lavere overskudd og lavere egenkapital (majoritetens andel) enn engelske regnskaper. Dette kan i unntakstilfeller vise seg å være en konkurransehemsko i kapitalmarkedet.

Denne problemstillingen er regnskapsteknisk utfordrende, og jeg velger derfor å anskueliggjøre de regnskapsmessige konsekvensene ved å presentere et relativt enkelt talleksempel:

Konsernet AS A består av et morselskap AS A og det 100 prosent eide datterselskapet AS B.

AS A har én eiendel, aksjene i AS B. Selskapet har ikke gjeld.

Konsernbalansen til AS A 31.12.2001 ser i utgangspunktet slik ut:

Goodwill100
Andre eiend.

200

Sum

300

EK

300

200300300

Det antas at 20 prosent av aksjene i AS B selges for 100 per 31.12.2001.

I henhold til FRS 2 skal konsernet i denne situasjonen rapportere en gevinst som måles slik:

Salgssum100
20 % av balanseført EK i D i konsernregnskapet60
Gevinstv/salgav20%avaksjene40

En tilsvarende gevinst rapporteres ikke i Norge og øker heller ikke konsernets majoritetskapital.

figur

Tabell 3

Noter til beregningene (tabell 3):

  • FRS 2 reduserer goodwill med andel minoritetsinteresser. Løsningen er åpenbart diskutabel, men den norske løsningen -- 100 i goodwill -- antas å forutsette at goodwillbeløpet ikke for noen del kan allokeres til synergieffekter. En slik forutsetning er normalt vanskelig å legge til grunn.
  • Salgssummen på 100 er tillagt konsernets eiendeler.
  • Gevinst ved partielt salg er tillagt konsernets egenkapital.
  • Minoritetsinteresser beregnes til 20 % av balanseførte verdier i datterselskapet (200)
  • Minoritetsinteressene er beregnet med utgangspunkt i prisen ved nedsalget (100). Ved nedsalget foreligger merverdier utover balanseførte verdier på 300, dvs. virkelige verdier på til sammen 500. Minoritetsinteressene tilordnes ingen del av konsernets faktisk balanseførte goodwill på 100.

Selv om IASB ikke har regulert beregning av minoritetsinteresser i like stor detalj som FRS 2, må det kunne antas at både definisjonen på minoritetsinteresser og de grunnleggende prinsipper for behandling av minoritetsinteressene (jf. for eksempel IAS 27 paragraf 6 og 15) innebærer at den norsk løsning ikke kan anses å tilfredsstille IAS-kravene.

AVSLUTNING

I denne artikkelen drøftes sentrale regnskapsmessige spørsmål knyttet til foretaksintegrasjoner. Kravet til å benytte IASB-standardene også i Norge fra 2005 innebærer at norske foretak (spesielt de børsnoterte) vil måtte endre sine regnskapsprinsipper på dette området. Spesielt vil utviklingen i retning av å fjerne kontinuitetsmetoden ved foretaksintegrasjoner, og ikke minst en mulig erstatning goodwillavskrivninger med en årlig verditest av goodwill, gi store utfordringer for regnskapsfolk og revisorer. Det anbefales at utviklingen av IAS-reglene på dette området følges nøye, og at arbeidet som er knyttet til IAS-tilpasningen, ikke undervurderes. Det bør også understrekes at norsk regnskapslov av 1998 normalt ikke er til hinder for at de aller fleste IAS-reglene kan anvendes fullt ut av norske foretak (Innst. O. nr. 61 1997/98 s. 24).

Et sentralt poeng i regnskapsutviklingen er at det ikke er mulig å vite hvordan mange IASB-standarder kommer til å se ut i 2005. Selv om IASB i 2001 fremstår som mer velorganisert og ressurssterk enn noensinne, kommer antakelig sentrale nasjonale standardsettere som FASB til å fortsette sin virksomhet med uforminsket styrke. De standpunkter FASB tok sommeren 2001 når det gjelder foretaksintegrasjoner (FAS 141 og FAS 142), antyder at US GAAP synes å legge minimal vekt på tilpasning til IASB. Det kan derfor se ut som om det er IASB som må ta ansvar for internasjonal regnskapsharmonisering. Dette vil antakelig skje ved at IASB-standarder i stor grad tilpasses US GAAP.

Norsk regnskapsregulering anno 2005 kan derfor være betydelig nærmere US GAAP enn i dag. Med tanke på detaljeringsnivået i US GAAP står norske revisorer og regnskapsfolk -- spesielt i børsnoterte foretak -- åpenbart overfor betydelige utfordringer i fremtiden. *

REGNSKAPSDIREKTIVER OG REGNSKAPSSTANDARDER

  • EFs 4. selskapsrettsdirektiv om årsregnskaper EU
  • EFs 7. selskapsrettsdirektiv om konsernregnskaper EU
  • FAS 141 -- Business Combinations USA
  • FAS 142 -- Goodwill and Other Intangible Assets USA
  • FRS 2 -- Accounting for Subsidiary Undertakings UK
  • FRS 7 -- Fair values in acquisition accounting UK
  • IAS 22 (Revised 1998) Business Combinations IASB
  • NRS (F) Fusjon Norge
  • NRS (F) Konsernregnskap Norge
  • 1: Med «ugunstige» menes her regler som er egnet til å redusere overskuddet i en bedrift sammenlignet med andre lands regler, for eksempel gjennom krav til hurtig avskrivning av konserngoodwill.
  • 2: I USA kan det også være avgjørende om et av selskapene har betydelige løpende forsknings- og utviklingsarbeider. Slike poster kan utgiftsføres direkte i oppkjøpsåret, noe som kan føre til høyere overskudd for selskapet i de kommende årene.
  • 3: Regnskapsstandarden er imidlertid noe uklar ved at det først hevdes at posten representerer «avsetning til forpliktelser». Noen linjer senere følges imidlertid hovedløsning til IASB ved at det kreves at « negativ goodwill skal klassifiseres som goodwill (eiendel) i balansen, selv om det medfører at samlet goodwill blir negativ».
  • 4: Når kostpris er lavere enn bokførte verdier i selskapsregnskapet til datterselskapet, må differanser behandles separat som negativ goodwill i henhold til 7. direktiv art. 19.
  • Davies, M.; R. Paterson og A. Wilson (1999).UK GAAP. 6th ed. London: Ernst & Young -- Butterworths Tolley.
  • Innst. O. nr. 61 (1997/98).Innstilling fra finanskomiteen om lov om årsregnskap m.v. (regnskapsloven). Oslo.

© Econas Informasjonsservice AS, Rosenkrantz' gate 22 Postboks 1869 Vika N-0124 OSLO
E-post: post@econa.no.  Telefon: 22 82 80 00.  Org. nr 937 747 187. ISSN 1500-0788.

RSS