Magma topp logo Til forsiden Econa

Arne Jon Isachsen er professor og leder av Senter for forskning i monetær økonomi ved Handelshøyskolen BI.

På Harvard Business School høsten 2003

Tidlig i oktober tilbrakte jeg - av ulike grunner - fire dager i Boston ved Harvard Business School. Disse dagene hadde jeg gleden av å delta som observatør på et niukers langt program for toppledere. Det var vel 80 ledere - med gjennomsnittsalder på 46 år. Klart flere utlendinger enn amerikanere. Blant deltakerne finner vi også nordmannen Knut N. Kjær, direktør i Norges Bank og leder av Statens Petroleumsfond.

I denne artikkelen gir jeg til beste noen inntrykk og erfaringer fra disse dagene ved Harvard Business School. Kanskje kan de være av interesse for norske ledere.

I

To cases i beslutningsteori der president John F. Kennedy spilte hovedrollen, hadde man gått gjennom noen dager før jeg kom. Det skriftlige materialet som lå til grunn for disse casene, studerte jeg nøye.

Bare noen få måneder etter at Kennedy hadde flyttet inn i Det hvite hus i januar 1961, gikk Amerika på en av sine største utenrikspolitiske blemmer i etterkrigstiden. Det å skipe 1000 eksilkubanere over til hjemlige strender, i håp om å fravriste Castro makten, var dømt til å mislykkes. Kennedy, som hadde «overtatt» dette prosjektet fra president Eisenhower, lot seg presse både av CIA og av de militære. Tiden var heller ikke på Kennedys side - kubanerne som var i treningsleir i Guatemala, ville bli kastet ut derfra innen utgangen av april.

Prosessen som ledet frem til beslutningen om ilandsetting av 1000 kubanere i Grisebukta i april 1961, har noen likhetstrekk med beslutningen om å gå til krig mot Irak 42 år senere. I begge tilfelle

  • ble underlagsmaterialet «silt» for informasjon som kunne lede til en motsatt beslutning,
  • ble argumentet om nå eller aldri tatt i bruk,
  • ble en form for konsensus tvunget frem blant dem som var med på beslutningen,
  • ble faren for hva som ville skje om man ikke gjorde noe, sterkt overvurdert.

Senator William Fulbright ønsket «containment» av Cuba snarere enn krig. Etter å ha blitt informert av Kennedy om den forestående invasjonen, skrev han et notat til presidenten som slutter slik: «The Castro regime is a thorn in the flesh; but it is not a dagger in the heart.»

Den gode nyheten i tilfellet Bay of Pigs var at president Kennedy lærte hvordan viktige beslutningerikke skal fattes. Og gjorde en glitrende jobb halvannet år senere da hele verden holdt pusten i de tretten dagene Cuba-krisen varte.

II

Forelesning med professor Jack Gabarro er inspirerende. En skikkelig energibunt. Han går flere kilometer i løpet av de to timene - uten pause - forelesningen varer. Meget dyktig, så studentene - eller direktørene - følger intenst med. Her har vi med en proff å gjøre. Jack forteller, spør og lytter. Og skriver på tavla. Pussig, tenker jeg, hvor ivrig han er med kritt og tavle i dette topp moderne auditoriet.

Dagens case er snuoperasjonen i SAS tidlig på 1980-tallet. Janne Carlzon er helten. I en liten videosnutt mot slutten av forelesningen ser vi hvordan den friske, unge og stilige SAS-sjefen håndterer spørsmål fra en noe kritisk forsamling. Professor Gabarro peker på flere ting:

  • Carlzon kan sitt fag, dvs. flybransjen
  • Han har en befriende sans for humor
  • Han tar forsamlingen på alvor
  • Og han får folk med seg

At han noen ganger ikke svarer på spørsmål som blir stilt, må Jack medgi. Men da tar vel ikke Janne Carlzon forsamlingen helt på alvor? Det - ser vi på videoen - bærer tilhørerne over med. De liker Janne - og da tilgir de ham åpenbart det.

En tidligere romfarer - Mr. Borman - som var sjef for Eastern Airline, er det deretter et videoopptak av. Han viser hvordan tingikke skal gjøres. «I care a lot about your financial situation and your family,» sier Borman, og alle kan se at han gir jamt blanke. Det lønnskuttet han ber om - og som han trolig hadde fått flertall for om denne videoen ikke hadde blitt vist for alle ansatte - blir kontant avvist. Folk ble ganske enkelt forbannet over det de ser. Det står ikke til troendes. To tredjedeler stemmer imot. Eastern går konkurs.

III

Neste mann ut er professor Robert Kaplan - en av de helt store innen regnskapsfaget. Hans case er fiktive gevinster i meklerhuset Kidder, Peabody & Co. i 1994. På grunn av feil måte å bokføre transaksjoner på fremstod tap som gevinster - noe som i sin tur førte til utbetaling av fete bonuser. Bob - folk som heter Robert blir kalt Bob i Amerika - peker på mangelen på «checks and balances», samt at nærmeste overordnete ikke ordentlig skjønte hva som skjedde. Sterke incentiver, med muligheter for å tjene mye, må gå sammen med strenge kontrollrutiner. Det er en del av prisen man må betale for å skape «a high-pressure, pay-for-performance environment - which does generate lots of energy and creativity; but sometimes a little too much».

Om du er sjef og har ansvar, pass på at du skjønner skikkelig hva som foregår, råder professor Kaplan til. Om jentungen kommer hjem etter å ha solgt saft og kjeks, og sier hun har tjent en million dollar, er noe galt fatt. Dra om nødvendig på weekend med dem som gjør jobben, og bruk anledningen til å sette deg godt inn i hva de gjør.

Bob runder av med å peke på viktigheten av «beliefs, values, and culture» i en organisasjon. Stilig at en professor i finans og regnskap er opptatt av slike ting.

Bob, som Jack, bruker tavlen flittig - med kritt og svamp - i et topp moderne auditorium.

Fornuftig bruk av tavle hjelper professoren til å holde oversikt over argumenter og synspunkter. Det er viktig i casebasert undervisning der innspill fra deltakerne står sentralt.

Tilbake på min elegant utstyrte studenthybel kikker jeg gjennom en artikkel fra det prestisjetunge tidsskriftet Harvard Business Review, september 2001. Her står det å lese - sågar i forstørret skrift:

Researchers have found that if participants believe the process was fair, they are far more willing to commit to the resulting decision, even if their views did not prevail.

Du verden - må det forskning til for å si det opplagte? Er ikke dette «common sense»? Eller er vanlig sunn fornuft ikke så vanlig lenger?

IV

Det er herlig høstvær - akkurat passe varmt. Besøk på JFK Library som ligger i utkanten av Boston, var flott å få med seg. Her gis et nyansert bilde av president Kennedys korte - men likevel så betydningsfulle - liv.

Mens John F. Kennedy fremstår som åpen og fremsynt, opptatt av de store linjer, virker hans motkandidat Richard M. Nixon lukket og småsur, med fokus på detaljer. En stor plakat med bilde av en halvbarbert Nixon som skuer bondefult ned på deg, og med teksten «Ville du kjøpt en bruktbil av denne mannen?», var en del av demokratenes valgkamp i 1960.

Kennedy var en sjelden politisk plante. Han vokste opp i ren luksus. Men pengene var ikke «gamle». Faren, Joseph Kennedy, hadde i hovedsak samlet dem selv. Da Kennedy i 1960 ble spurt om hva han husker fra den store depresjonen, svarte han:

My family had one of the greatest fortunes of the world and it was worth more than ever. We had big houses, more servants, we travelled more. About the only thing that I saw directly was when my father hired some extra gardeners just to give them a job so they could eat. I really did not learn about the depression until I read about it at Harvard.

Hvordan klarte denne overklassegutten som ble valgt inn i Representantenes hus før han var tredve, å få tillit og troverdighet hos sine velgere, som i stor grad besto av vanlige arbeidsfolk? Hans evne til ålytte vil jeg tro spilte nok ingen liten rolle.

Kennedy gikk ikke av veien for å kreve noe av sitt folk. I takketalen, etter å ha blitt nominert som demokratenes presidentkandidat, sier han:

The New Frontier of which I speak is not a set of promises - it is a set of challenges. It sums up not what I intend to offer the American people, but what I intend to ask of them ...

Noe senere besøker Kennedy enken etter president Franklin D. Roosevelt. Etter dette møtet skriver Eleanor Roosevelt til en venn at hun liker Kennedy bedre nå enn tidligere. Han virker «... so little cock-sure, and I think he has a mind that is open to new ideas ...».

Kennedy vant - men marginen var liten; av nærmere 69 millioner avgitte stemmer fikk han vel 118 000 flere enn sin motkandidat. Men når det gjaldt «electoral votes», nemlig de som velges for å velge ny president, var marginen mer betryggende; 303 for Kennedy og 219 for Nixon.

I sin tiltredelsestale som president, etter først å ha slått fast at man aldri skal forhandle ut fra frykt, men heller ikke frykte for å forhandle, kommer Kennedy tilbake til hvilke forventninger han har til sitt folk - i de ordene vi husker ham best for:

And so, my fellow Americans: ask not what your country can do for you - ask what you can do for your country.

Hvordan vil det ta seg ut om Kjell Magne eller Jens sier noe tilsvarende etter valget i 2005? Pompøst og latterlig, er jeg redd. Men ikke i Amerika - heller ikke i våre dager.

V

Et faglig høydepunkt på Harvard var foredraget av professor Joseph S. Nye jr., rektor ved John F. Kennedy School of Government ved Harvard.The Paradox of American Power er temaet, basert på hans ferske bok med nettopp denne tittelen.

Professoren, som er i midten av 60-årene, og som har arbeidet i utenriksdepartementet under to republikanske og to demokratiske presidenter, siste gang som statssekretær for Madeleine Albright - Bill Clintons utenriksminister - innleder på kjent amerikansk vis: «It is a pleasure to address a distinguished group like this.»

Makt, sier han, er evnen til å få det som man vil, om nødvendig ved å endre andres atferd. Han skiller mellom «hard power» og «soft power». Militær og økonomisk makt er hard. Krig, eller trusler om krig, påvirker andre land. Det gjør også handelshindringer og boikott. Men «vennlig atferd» som deltakelse i militære allianser og friere handel har også betydning for hvordan land oppfører seg. Vi ser således at hard makt kan innebære bruk av incitamenter (gulrot) så vel som av trusler (pisk).

Men om Amerika kan få andre land - helt frivillig - til å gjøre det Amerika vil, er mye vunnet. Hva skal til for at så skal skje? Ganske enkelt at andre land liker Amerika, og de verdiene nasjonen står for. I den grad USA makter å få andre land til å ta etter deres verdier, som «peace, freedom, and democracy», som en republikaner sa på TV forleden, blir behovet for å bruke hard makt mindre.

Etter manges mening satser president Bush og hans folk altfor ensidig på bruk av «hard power». Ikke at den tidligere statssekretæren i det amerikanske utenriksdepartementet er noen due. Det var riktig av Bush å gå til krig mot Afghanistan, og å prøve å ta livet av så mange i Al-Qaida som mulig, sier han, uten å blunke.

Men den arrogante og egenrådige fremferden som administrasjonen nå står for, har tappet USA for «soft power». Som senator John Kerry sa om Bushs tale i FN i september i år: «Instead of asking he lectured.» I Europa har Amerika mistet 30 prosentpoeng i popularitet. I Indonesia, som er verdens største muslimske land, har populariteten til USA falt fra 70 % til 15 %.

Med overdreven tro på at militær overlegenhet er alt som skal til, tillater Rumsfeld & Co. seg en atferd som skyver folk unna - venner som fiender. Når vennene dine ikke lenger liker deg så godt, blir de mindre villige til å samarbeide. Det tyrkiske parlamentet tillot ikke USA å bruke Tyrkia som oppmarsjområde i krigen mot Irak. Muligheten for effektiv bruk av «hard power» ble således begrenset av en dårlig håndtering av «soft power».

Etter 11. september 2001, eller nine-eleven, som amerikanerne sier, har forsvarsminister Donald Rumsfeld og visepresident Dick Cheney vært meget opptatt av å skulle bevare USAs handlefrihet. Nine-eleven var hva som skulle til for at ønsket om å fjerne Saddam Hussein kunne la seg realisere. Rumsfeld og Cheney ville ikke ha konkret støtte fra det internasjonale samfunn etter terrorangrepene - for det kunne i neste omgang begrense handlingsrommet for USA.

Med aktiv bruk av FN som partner sikrer man seg internasjonal legitimitet, påpeker Joseph S. Nye jr. Rett nok taper USA på å måtte la andre være med å bestemme. Men USA vinner på at andre land liker - eller i hvert fall godtar - det man blir enig om. Holdningene verden rundt til USA blir mer positiv, og villigheten til konkret samarbeid blir større. Mer «soft power» gjør det lettere å bruke «hard power». Etter professorens vurdering har USA kraftig undervurdert viktigheten av å ha det internasjonale samfunn i ryggen.

Med de store aktørene i FN på laget, ikke alle, nødvendigvis - men ikke bare en «coalition of the willing» - blir det lettere for moderate grupper i arabiske land å vinne frem. Dette vil i sin tur kraftig hemme rekrutteringsmulighetene for ekstreme grupper - hvilket er en vesentlig forutsetning om kampen mot terrorismen skal lykkes - vinnes helt kan den vel aldri.


© Econas Informasjonsservice AS, Rosenkrantz' gate 22 Postboks 1869 Vika N-0124 OSLO
E-post: post@econa.no.  Telefon: 22 82 80 00.  Org. nr 937 747 187. ISSN 1500-0788.

RSS