Magma topp logo Til forsiden Econa

Olav Rune Øverland er partner og daglig leder i Wassum Investment Consulting AS. Han er utdannet siviløkonom fra The University of Strathclyde, sosialøkonom fra The University of Glasgow og er autorisert finansanalytiker (AFA). Han har blant annet vært administrerende direktør for Skandia Kapitalforvaltning ASA, banksjef i DnB Privatbank, analysesjef i DnB Markets og renteforvalter og makroøkonom for Hill Samuel Investment Management i London.

Pensjonssparing i skiftende finansmarkeder - lønner det seg å ta risiko?

Norge har innført en obligatorisk tjenestepensjonsordning for alle arbeidstagere. Det foregår også en betydelig konvertering av ytelsesbaserte tjenestepensjonsordninger til innskuddsbaserte ordninger. Arbeidstager har fått et større ansvar for fremtidig pensjon. Artikkelen fokuserer på hvordan den enkelte bør tenke med hensyn til risikotagning (les andel aksjer) gjennom opptjeningsperioden og hvordan risikotagningen bør tilpasses etter som pensjoneringstidspunktet nærmer seg. Økningen i innskuddsbaserte pensjonsløsninger og den siste tids uro i finansmarkedene gjør det viktig å stille spørsmålet: Lønner det seg å ta risiko på veien til pensjoneringstidspunktet for den enkelte?

Utviklingen i USA, UK og Sverige har gått mot konverteringer av gamle ytelsesordninger til innskuddsordninger og at nye pensjonsordninger blir innskuddsordninger. Dette er en utvikling som også forventes å akselerere i Norge.

For å forstå den endringen som er i ferd med å skje, er det viktig å forstå forskjellen mellom en ytelsesbasert og en innskuddsbasert pensjonsordning. En ytelsesbasert pensjonsordning innebærer at pensjonen fastsettes som en andel av den enkeltes lønn. Typisk opptjeningstid er 30 år og pensjonen utgjør opp mot 2/3 av sluttlønnen. I en ytelsesbasert pensjonsordning er det arbeidsgiver som har risikoen for at den årlige premien vil variere som følge av resultatet av forvaltningen. Ved svak avkastning stiger premien for å sikre at det er tilstrekkelige pensjonsmidler i henhold til ytelsesnivået som er avtalt for den enkelte arbeidstager.

En innskuddsbasert pensjonsordning innebærer at arbeidsgiver årlig innbetaler en fast prosent av lønnen til den enkelte arbeidstager til en pensjonskonto. Arbeidsgiver har ikke lenger et ansvar for at pensjonen til den enkelte skal utgjøre en fast del av den enkeltes sluttlønn. Svingninger i finansmarkedene påvirker den enkeltes pensjonssaldo og dermed fremtidig pensjon. Risikoen for dårlig avkastning er overtatt av den enkelte arbeidstager, men oppsiden ved positiv avkastning beholdes. I et innskuddsbasert pensjonssystem må den enkelte arbeidstager i større grad ta stilling til både sparehorisont (tid til pensjonering) og risikovilje. Pensjonssparingen må derfor også vurderes i sammenheng med andre formuesobjekter som mer direkte kan påvirke den enkeltes risikovillighet.

Salg av pensjonstjenester er i stor grad distribusjonsdrevet. Pensjonsleverandørene selger pensjonsprodukter til bedrifter som har svært liten eller begrenset kunnskap om pensjon. Bedriftenes kjøp av tjenestepensjon gjøres i liten grad med utgangspunkt i kompetanse og erfaring om hvordan en pensjonssparing bør være satt sammen, hvilke forvaltere som benyttes, hvordan risikoen i investeringsvirksomheten styres, og hvordan kostnadene påvirker resultatet av sparingen.

1 Wassum Pension Rating (WPR) – innskuddspensjon

Wassum Investment Consulting AS (Wassum) har utviklet en analysemodell for vurdering av innskuddspensjonsleverandørene. Målet med den er å kunne bistå ved valg av pensjonsleverandør og ikke minst i oppfølgingen av bedrifters pensjonsordninger. Vurderingen tar utgangspunkt i en analyse av status i dag og forutsetningene for å levere gode resultater i fremtiden.

Erfaringene med WPR-modellen er vesentlige for å komme frem til de anbefalingene denne artikkelen kommer med i de påfølgende kapitlene.

1.1 Wassum Pension Rating (WPR)

Wassum Pension Rating© er utviklet for å kunne veilede innkjøpere av innskuddspensjon. Karakteren skal inneholde en kvalitativ vurdering av innskuddspensjonsprofilens fremtidige utvikling for å sikre en høy fremtidig pensjon. Modellens første faktor består av strategiens forventede avkastning. Denne regnes ut ved hjelp av Wassums simuleringsmodell som baseres på markedsforventninger og korrelasjon mellom aktivaklasser. Alle profilene vurderes dermed med samme forutsetninger. Deretter legges det på en forventet meravkastning som følge av god forvaltning. Wassum mener at gode forvaltere over tid kan skape meravkastning i forhold til markedet. Det legges også til en forventet meravkastning som følge av god risikostyring. I sum gir dette avkastningen medlemmene av ordningen kan forvente av profilene.

Forventet avkastning fremkommer ved utregningen nedenfor justert for risikofri rente, og divideres deretter på forventet risiko fra simuleringsmodellen. Dette tallet blir profilens Sharpe Ratio, og profilene rangeres etter dette nøkkeltallet. I resultatrangeringen oppgis også kostnadene knyttet til de ulike profilene.

Figuren under viser prinsippskissen for WPR.

WPR = ((E(R) + E(α) + E(M)) – Rf)/E(Std)

E (R) = forventet avkastning fra Wassums vurderingsmodeller

E (α) = forventet meravkastning som gode forvaltere kan oppnå

E (M) = forventet meravkastning som følge av god risikostyring

Rf = risikofri rente

E (Std) = forventet standardavvik fra Wassums vurderingsmodell

Figuren under viser hvordan en pensjonsleverandør vurderes i henhold til analysemodellen for WPR. De fire områdene som analyseres, vurderes på en skala fra 1 til 5, med 5 som beste karakter. Modellen gjør det mulig å gjøre komparative sammenligninger av pensjonsleverandørene og hvordan deres produkter utvikler seg over tid.

 

figur

Figur 1

1.2 Lønner det seg å ta risiko i pensjonssparingen?

Det synes å være bred enighet om at aksjer forventes å gi høyere avkastning over tid enn rentebærende papirer. Meravkastningen fra aksjer i forhold til rentebærende papirer har en intuitiv forklaring: Eierne av enhver virksomhet tar større risiko enn de som gir lån til virksomheten, fordi eierkapitalen må bære tapet før lånekapitalen hvis virksomheten skulle gå med underskudd. Opprettholdelse av et privateid næringsliv forutsetter derfor at eierkapitalen oppnår høyere avkastning over tid enn lånekapitalen. Dette kan også uttrykkes litt forenklet: Ingen vil ta risikoen med å plassere sine sparepenger som aksjekapital i et foretak hvis man ikke har berettiget grunn til å tro at avkastningen vil bli høyere enn ved å ha pengene i banken.

Det er imidlertid større usikkerhet om hvor stor denne meravkastningen kan forventes å være. Verdien av en aksje er grunnleggende knyttet til selskapets fremtidige inntjeningspotensial og utbyttekapasitet. På lang sikt bestemmes aksjeverdiene av fremtidige dividender og aksjonærenes avkastningskrav. Størrelsen på investorenes avkastningskrav avhenger blant annet av hvilke alternative plasseringsmuligheter (statsobligasjoner, fast eiendom m.m.) som eksisterer. På generelt grunnlag vil dynamikken i markedet allokere kapital til de plasseringsalternativ som gir høyest avkastning «per enhet» risiko (standardavvik).

Flere perioder har dog vist seg ikke å inneholde positiv risikopremie. Historiske data viser at aksjer er betydelig mer risikable enn obligasjoner på kort sikt, men at aksjer på lang sikt genererer meravkastning sammenlignet med obligasjoner. De fleste empiriske studier av aksjemarkedet er hentet fra det amerikanske markedet, ettersom det her finnes lange avkastningsserier av god kvalitet. Undersøkelser gjort av Dimson, Marsh og Staunton viser at det amerikanske aksjemarkedet fra 1900 til 2007 har gitt en risikopremie på 4,5 % sammenlignet med statsobligasjoner, mens risikopremien for norske aksjer i samme periode har vært 2,9 % (se figuren under).

 

figur

Figur 2 Kilde: ABN AMRO / London Business School Global Investment Returns Yearbook 2008, chart 20

Beregninger gjort i det amerikanske aksje- og obligasjonsmarkedet over rullerende tiårsperioder viser at det er få slike perioder hvor aksjer ville gitt dårligere avkastning enn obligasjoner. Siden 1983 har ingen rullerende tiårsperiode gitt en negativ risikopremie. I våre forutsetninger antas globale aksjer å gi en årlig avkastning på 9 % over tid, tilsvarende en risikopremie på 4 %. I våre forutsetninger utgjør den korte pengemarkedsrenten den risikofrie renten, og forventet risikopremie beregnes som forventet avkastning utover den risikofrie renten. Det er imidlertid viktig å understreke at det er begrenset kvalitet over norske avkastningstall som går langt tilbake i tid, og som ligger bak figuren ovenfor. De norske avkastningsdata vi har fra Oslo Børs, lider av kort historikk, og går tilbake til 1982. Målt over en 26-årsperiode viser det seg at norske aksjer har gitt en annualisert avkastning på 14,6 %. I våre forutsetninger forventes norske aksjer å gi en årlig avkastning på 9,5 %, noe som tilsvarer en forventet risikopremie på 4,5 % sammenlignet med den risikofrie renten.

1.2.1 Har det vært fornuftig å ta investerings-risiko i et kortere perspektiv?

I et kortere perspektiv fra 1996 og frem til første kvartal av 2008 er det mulig å si noe om det har vært fornuftig å ta risiko. Perioden har vært preget av store svingninger i aksjemarkedene både internasjonalt og i Norge. Rentenivået har også vært høyt og historisk lavt i perioden.

Investeringsstrategien skal sikre en langsiktig stabil vekst i arbeidstagers pensjonsmidler ved å investere med et akseptabelt risikonivå. En god investeringsstrategi kjennetegnes ved at det investeres i flere ulike aktivaklasser (aksjer og renter) og i flere markeder (Norge og utland), slik at det blir en god diversifisering.

For å belyse spørsmålet er det sett på utviklingen for 5 forskjellige porteføljer med fra 100 % til 25 % i aksjer, og pengemarked.

Sammensetning for de ulike porteføljene er vist i tabellen nedenfor. Indeksene som brukes for å illustrere utviklingen, er kjente markedsindekser. Det er ingen valutasikring av globale aksjer, men globale obligasjoner er valutasikret fra 2003.

 

    Vekting
Aktivaklasse Indeks 100 % aksjer 75 % aksjer 50 % aksjer 25 % aksjer Penge- marked
Norske aksjer OSEBX 33,3 % 25,0 % 15,0 % 7,5 % 0,0 %
Globale aksjer MSCI World net USD 66,7 % 50,0 % 35,0 % 17,5 % 0,0 %
Norske obl. ST4X 0,0 % 15,0 % 20,0 % 35,0 % 0,0 %
Globale obl. Lehman Global Aggregate 0,0 % 10,0 % 20,0 % 30,0 % 0,0 %
Penge- marked ST1X 0,0 % 0,0 % 10,0 % 10,0 % 100,0 %

I modelleringen er det antatt månedlig rebalansering for alle profilene.

Figuren under viser indeksert utvikling fra januar 96 frem til nå for ulike profiler, i tillegg til pengemarked.

figur

Figur 3

Figuren viser at en pensjonssparer som var villig til å plassere pensjonssparingen i aksjer, ville ha en høyere sparesaldo ved utløpet av perioden enn en som valgte en lavere aksjeandel eller pengemarked. Svingningene har vært store i perioden, noe som kan ha forårsaket søvnløse netter. Dette er i tråd med teorien om at aksjemarkedet betaler en risikopremie over tid. Tallene indikerer at en pensjonssparer med lang horisont (over 10 år) bør akseptere svingninger i verdiene for over tid å kunne fange opp risikopremien i aksjemarkedet.

1.3 Kvalitative vurderinger av forvaltere og fond

Gode forvaltere er viktige for den fremtidige pensjonssaldoen. En god investeringsstrategi er viktig for å få en god diversifisering i en pensjonsportefølje slik at den blir mest mulig robust for forskjellige markedsbevegelser. Det er imidlertid svært store forskjeller på de forvaltningsresultatene som ulike forvaltere klarer å oppnå over tid. En god pensjonssparing må derfor både være fundert på en god forvaltningsstrategi og forvaltes av gode forvaltere.

Figuren nedenfor vises avkastningen til de største nordiske og noen internasjonale forvaltere innenfor globale aksjer.

Det er en interessant observasjon at den globale forvaltningen til DnB NOR Kapitalforvaltning, Storebrand Kapitalforvaltning og Nordea Investment Management er godt under avkastningen til referanseindeksen (MSCI World) i perioden. Ingen av de største pensjonsleverandørene i Norge har klart å slå referanseindeksen de siste 7 årene. De har i realiteten levert en indeksforvaltning minus kostnader i perioden. En bør merke seg at forvaltere som jobber mer aktivt med aksjeutvelgelse i markedene, som Skagen Global og Gartmore, har en til dels betydelig meravkastning.

Figuren viser også et annet viktig forhold med hensyn til sparehorisont. Pensjonspenger som ble plassert i globale aksjer hos de største forvalterne i Norge i mars 2001, har fortsatt ikke tatt igjen verdifallet som skjedde frem til mars i 2003. Dette illustrerer godt at det kreves en lang investeringshorisont i aksjer for å få ut meravkastningen.

Basert på disse vurderingene er det mulig å si noe om forutsetningene forvalterne innenfor hver aktivaklasse har for å skape meravkastning på relativ basis fremover.

figur

Figur 4: Sammenligning av global aksjeforvaltning i perioden fra mars 2001 til mars 2008

Det er naturligvis en nær umulig oppgave å velge den beste forvalteren i alle aktivaklasser til enhver tid. Det burde imidlertid være et mål å unngå de dårligste. Slike forskjeller vil oppstå også i fremtiden. Når en ansatt har en ytelsesbasert pensjon, blir resultatet av svak avkastning høyere premie til bedriften. I en innskuddsbasert tjenestepensjonsordning betyr det lavere pensjon for den enkelte arbeidstager.

Finansmarkedet er globalt og i konstant utvikling, med intens konkurranse mellom aktørene. Tilgang til de beste forvalterne er noe som pensjonssparere burde ha. Strukturen i markedet er imidlertid ikke slik at veksten i pensjonsmidler hos pensjonsleverandørene har en klar sammenheng med dette. Spesielt tjenestepensjonsmarkedet er sterkt distributørdrevet med kjøpere (bedrifter) med liten kompetanse om pensjonssparing og ansatte med enda svakere kompetanse og interesse.

1.4 Forvaltningskostnader

I en ytelsesbasert pensjonsordning er kostnadene til kapitalforvaltningen en del av pensjonspremien. I en innskuddsbasert pensjonsordning er det forvaltningskostnader på flere nivå. En investeringsprofil har typisk en kostnad for forvaltningen av profilen, i tillegg er det forvaltningskostnader i de underliggende fondene. Det er derfor viktig å beregne totalkostnaden for forvaltningen i komparative vurderinger.

I utgangspunktet er alle forvaltningskostnader som reduserer pensjonskapitalen negativt. Kostnadene bør være mest mulig synlige og i minst mulig grad redusere den fremtidige pensjonskapitalen for den ansatte.

I ytelsespensjon betaler bedriften en premie, og i den grad avkastningen blir høy, reduseres premiekostnadene i fremtiden. I innskuddsbasert pensjon bærer den ansatte risikoen for at pensjonssparingen både kan falle og stige i verdi.

Det er omstridt om det er rett at bedriften skal bære kostnadene til forvaltningen innenfor innskuddsbasert tjenestepensjon. Har den enkelte pensjonssparer overtatt ansvaret for resultatet av forvaltningen, bør flest mulig investeringsalternativer være tilgjengelig. Når bedriften bærer kostnadene, kan resultatet bli at tilgjengelige sparealternativ reduseres for å begrense kostnadene. Data fra både Norge, Sverige og USA tyder på at svært få ansatte jobber aktivt med forvaltningen av tjenestepensjonsordningene sine. Det kan derfor være viktig at bedriftene er en bedre innkjøper og oppfølger av pensjonsproduktene enn den enkelte arbeidstager i gjennomsnitt.

1.5 Risikostyring i en tjeneste-pensjonsløsning

Det er to sentrale forhold som bør vurderes når det gjelder risikostyring i en tjenestepensjonsløsning. Det viktigste er hvordan en investeringsportefølje opprettholder balansen mellom aktivaklassene i varierende markedsforhold. Det kalles ofte rebalansering. Det andre er hvordan risikoen trappes ned i en investeringsportefølje frem mot pensjoneringstidspunktet for hvert enkelt medlem i en pensjonsordning.

1.5.1 Rebalansering

I en godt diversifisert tjenestepensjonsløsning inngår typisk 5–7 forskjellige aktivaklasser. Hver enkelt investeringsportefølje har i utgangspunktet en strategisk fordeling mellom de ulike aktiva, som for eksempel aksjer og rentebærende verdipapir. En slik strategi innebærer at pensjonsleverandøren må ta stilling til at den faktiske aktivafordelingen vil variere på grunn av de underliggende aktivaenes verdiendringer. Da oppstår spørsmålet om hvordan man skal agere etter hvert som dette inntreffer. Her praktiseres forskjellige teknikker.

Enkelte pensjonsleverandører forsøker å time markedet ved hjelp av taktisk allokering. Det innebærer at balansen mellom aksjer og renter justeres basert på de markedsvurderingene som leverandørene til enhver tid gjør. Dette er en svært vanskelig metodikk og gir sjelden gode resultater over tid. En annen metodikk er å justere de relative vektene tilbake til den strategiske fordelingen på fastsatte tidspunkt, for eksempel hvert kvartal, halvår eller årlig. Dette er den mest benyttede metoden i dag.

Den siste metoden er å tilbakestille porteføljene til den opprinnelige fordelingen når angitte grenseverdier for aktivaenes relative størrelse er oversteget. Sistnevnte metode beskrives gjerne som passiv rebalansering. Dette er den metoden som Wassum har testet over tid, og som har gitt meravkastning relativt til de andre rebalanseringsmetodene i forskjellige perioder og markeder. Dette er utførlig diskutert i Magma nr. 5/20011. En forutsetning for at rebalanseringsstrategien skal lykkes, er at det eksisterer fastsatte regler som er dokumentert i en plasseringsinstruks (hvilke aktiva som skal anvendes, innbyrdes størrelse, grenseverdier og hvem som har ansvaret), kontinuerlig overvåkning og kontroll samt en praktisk og gjennomtenkt rutine ved kjøp og salg i sammenheng med tilbakevektingen. Få av pensjonsleverandørene har systemer som kan gjennomføre dette for tiden.

1.6 Nedtrapping av risikoen frem mot pensjonsalderen

Svært få ansatte har et aktivt og bevisst forhold til hvordan de skal vurdere tjenestepensjonsinvesteringene i dag. Wassum har foretatt en undersøkelse av de valgene som medlemmer i tjenestepensjonsløsninger gjør med hensyn til aktive valg og bytter av investeringsprofilene. Det viste seg at nær 90 % av medlemmene i tjenestepensjonsordningene følger det standard valget som etableres i nye ordninger, og at nesten ingen medlemmer gjør endringer. Disse observasjonene samstemmer godt med lignende observasjoner i de svenske og amerikanske tjenestepensjonsmarkedene. Dette viser at interessen for og kunnskapen om pensjon er lav. Dessverre tyder erfaringene fra både USA og Sverige på at den enkeltes interesse for pensjonssparingen forblir lav.

Basert på erfaringer fra for eksempel Premiepensjonssparingen (Folketrygden) i Sverige vil trolig 2/3 av medlemmene ikke gjøre aktive valg. En pensjonsordning bør derfor ha en standard nedtrapping av risikoen i løpet av de siste 7–10 årene frem mot et enkelt medlems pensjoneringstidspunkt som reduserer aksjeandelen til ca. 20 %. Skal aksjeandelen reduseres ytterligere, bør nedtrappingen fortsette inn i pensjonsalderen. Dette er mye brukt i Sverige. Det er bare Nordea Liv som tilbyr dette i Norge for tiden.

figur

Figur 5a

figur

Figur 5b

1.7 Hvor lenge skal en høy aksjeandel opprettholdes?

1.7.1 7 års nedtrapping

Finansmarkedene har periodevis store svingninger. Er det mulig å gi noen råd med hensyn til hvordan den enkelte pensjonssparer bør tilpasse risikoen i pensjonssparingen? Med en lang investeringshorisont viser både lange internasjonale tidsstudier og resultatene fra porteføljene med data fra 1996 at det har vært lønnsomt for en pensjonssparer å ha en høy aksjeandel i pensjonsparingen.

Avkastningsrisikoen har større betydning på slutten av spareperioden grunnet at hovedtyngden av oppsparingen er akkumulert på sparesaldoen. Det betyr at svingninger i finansmarkedet de siste årene av opptjeningstiden kan ha en stor påvirkning på den kapitalen den enkelte disponerer ved fylte 67 år.

I denne sammenhengen blir det derfor relevant å vurdere hva som er best mulig nedtrapping av risikotagningen frem mot pensjoneringstidspunktet.

Blant norske innskuddspensjonsleverandører varierer nedtrappingen fra 15 til 10 år.

Med utgangspunkt i dataene fra 1996 til første kvartal 2008 er konsekvensene av å ha en lineær nedtrapping (på månedlige data) til 25 % aksjer over 7 eller 10 år analysert.

De to figurene nedenfor viser utfallsrommet for årlige avkastninger over rullerende 7-årsperioder for profilene med nedtrapping fra 50 % og 75 % til 25 % i aksjer. Det er totalt 65 rullerende 7-årsperioder, hvor den første starter i januar 1996 og slutter i desember 2002.

Halene blir mindre med nedtrapping fra 50-profil enn med nedtrapping fra 75-profil. Det betyr at det observeres flere avkastningsperioder med årlig avkastning på 3–4 % eller lavere hvis nedtrappingen starter fra 75 % i aksjer, sammenlignet med 50 % i aksjer. 

figur

Figur 6

Figur 6 viser annualisert avkastning ved nedtrappingsperioder over 7 år for profiler med 75 % aksjer og 50 % aksjer. I tillegg vises annualisert avkastning for profiler med 25 % aksjer, også over rullerende 7-årsperioder.

Hvilke konklusjoner kan trekkes fra dette? Først må det advares mot at perioden er relativt kort og ikke behøver å være representativ. De store bevegelsene i periodene gjør imidlertid at den gir en god representasjon av utfallsområdene. I store deler av perioden hadde det vært best å ligge med den laveste risikoen, 25 % i aksjer. Faktisk er forskjellen overraskende stor med nærmere 2 % ved utgangen av perioden og i perioder i overkant av 3 % akkumulert årlig avkastning. Dette innebærer store forskjeller i sparesaldoen ved fylte 67 år for den enkelte. Hovedtyngden av oppsparingen ligger bak denne perioden, og dermed er størsteparten av pensjonskapitalen påvirket av avkastningsresultatene i nedtrappingsperioden.

Det synes som en 7 års nedtrappingsperiode fra 75 % og 50 % til 25 % aksjer utsetter pensjonskapitalen for større risiko. En periode på 7 år der pensjonskapitalen skal skifte fra hovedsakelig aksje- til renterisiko er for kort. En pensjonssparer får ikke betalt for å påta seg svingningene i porteføljen som følger av en høy aksjeandel.

figur

Figur 7a

Overland-figur-7bOverland-figur-7b

Figur 7b: * Aksjer viser til en sammensetning med 1/3 OSEBX og 2/3 MSCI World.

1.7.2 10 års nedtrapping

Det neste spørsmålet er om dataene indikerer at en nedtrappingsperiode på 10 år gir et bedre resultat. Det advares imidlertid om at perioden er enda kortere og ikke behøver å være representativ.  

Figur 7a viser utfallsrommet for annualiserte avkastninger over rullerende 10-årsperioder med nedtrapping fra 75-profil. Sammenlignet med nedtrapping over 7 år fra 75-profil er halene mindre, det vil si at observasjonene er mer sentrerte. Det er 29 observasjoner av rullerende 10-årsperioder, hvor den første starter i januar 1996 og ender i desember 2005.

Figur 7b viser annualisert risikopremie fra aksjer over kort pengemarked over rullerende 10-årsperioder ved periodens slutt. Aksjemarkedet har ikke gitt en positiv risikopremie for porteføljer som har vært trappet ned over 10 år etter desember 2007.

Denne figuren sammenligner annualisert avkastning for nedtrappingsperioder på 7 og 10 år for 75-profil. Starttidspunktene er de samme. Det vil si at hver observasjon sammenligner annualisert avkastning med en nedtrapping fra 75 % aksjer fra periodens start, med annualisert avkastning med 7 års nedtrapping hvor 75-profilen opprettholdes de 3 første årene av 10-årsperioden. For eksempel viser figuren at en person som startet nedtrappingen i mai 1998, ville hatt en årlig avkastning som var ca. 40 basispunkter høyere dersom han startet 10 års nedtrapping, i motsetning til å holde 75-profilen i 3 år til før han startet 7 års nedtrapping.

En nedtrappingsperiode på 10 år gir en høyere sparesaldo ved utgangen av perioden enn en nedtrappingsperiode på 7 år. En pensjonssparer får ikke betalt for å påta seg svingningene i porteføljen som følger av å holde en høyere aksjeandel i tre ekstra år og deretter ha en raskere nedtrapping.

Overland-figur-8Overland-figur-8

Figur 8

1.8 Konklusjoner og anbefalinger

Med øket omfang av innskuddspensjon er valget av risiko i pensjonssparingen i ferd med å bli et sentralt spørsmål for mange arbeidstagere. Hvordan risikoen bør styres gjennom oppsparingstiden, og hvordan risikoen bør justeres de siste årene før pensjoneringstidspunktet, blir dermed sentrale spørsmål.

Analyser over lange tidsserier på risikopremiene i aksjemarkedet, og vurderinger av tallmateriale på diversifiserte investeringsporteføljer fra 1996 til første kvartal av 2008, viser at pensjonssparere bør investere i aksjer. Tallene indikerer at en pensjonssparer med lang horisont (over 10 år) bør akseptere svingninger i verdiene for over tid å kunne fange opp risikopremien i aksjemarkedet.

Det er omstridt om det er rett at bedriften skal bære kostnadene til forvaltningen innenfor innskuddsbasert tjenestepensjon. Har den enkelte pensjonssparer overtatt ansvaret for resultatet av forvaltningen, bør flest mulig investeringsalternativer være tilgjengelig. Når bedriften bærer kostnadene, kan resultatet bli at tilgjengelige sparealternativ reduseres for å begrense kostnadene.

Data fra både Norge, Sverige og USA tyder på at svært få ansatte jobber aktivt med forvaltningen av deres tjenestepensjonssparing. Det kan derfor være viktig for den enkelte arbeidstager at bedriftene er en bedre innkjøper av pensjonsproduktene enn den enkelte arbeidstager i gjennomsnitt. Når bedriftene betaler for forvaltningen, vil de over tid være opptatt av gode produkter.

Et sentralt spørsmål blir imidlertid hvor lenge en høy aksjeandel skal opprettholdes.

En lineær nedtrappingsperiode på 10 år gir en høyere sparesaldo ved utgangen av perioden enn en nedtrappingsperiode på 7 år. En pensjonssparer får ikke betalt for å påta seg svingningene i porteføljen som følger av å holde en høyere aksjeandel i tre ekstra år og deretter ha en raskere nedtrapping.

Med en lang investeringshorisont anbefales en høy aksjeandel, men start nedtrappingen av risikotagningen når det er 10 år til pensjoneringstidspunktet.

Noter

  • 1: Jf. artikkel i Magma nr. 5/2001 «Taktisk aktivafordeling - en passiv strategi for aktiv meravkastning» av Olav Rune Øverland og Magnus Smistad i Wassum Investment Consulting AS

© Econas Informasjonsservice AS, Rosenkrantz' gate 22 Postboks 1869 Vika N-0124 OSLO
E-post: post@econa.no.  Telefon: 22 82 80 00.  Org. nr 937 747 187. ISSN 1500-0788.

RSS